Karia så fornøyd på mens Tubal slurpet i seg enda en tallerken løksuppe. Like for like, pleide torgkona å si, men hun hadde alltid et varmt måltid til Tubal.
"Hva er det? Du virker så tankefull?"
Tubal kikket på henne. "Jeg har drømt underlig den siste tiden. Det er vinter, og et gammelt hus brenner. I huset er det et menneske som må reddes. Men jeg våkner alltid før jeg får vite hvordan det går."
"Du må ikke gruble over slikt," sa hun. "Du blir skrullete. Da går det med deg..."
"Som med dvergene," smilte han. "Jeg vet det. Men dette kan bare de hjelpe meg med. Jeg må finne ut hva drømmen betyr."
"Hvor lenge har du drømt dette?"
"Det begynte rett etter at jeg fant de fire grisene i Hestehagen," sa Tubal.
"Hvor kom de egentlig fra?" spurte Karia.
"Jeg vet ikke. En dag var de bare der," svarte han.
"Når skal du slakte dem?"
"Jeg tror ikke jeg skal slakte dem. I hvert fall ikke før til jul." Han ristet på hodet. "I drømmen heter jeg Gresshoppemannen. Hva synes du om det navnet?"
Karia sukket og begynte å rydde av bordet. Tubal tok på seg frakken. Han stoppet i døren og takket for maten, men hun bare viftet det vekk.
"Bare pass deg så du ikke blir som dem," sa hun.
Ute på torget vinket en politimann til Tubal, og han vinket tilbake. Porten inn til verktøyfabrikken var åpen, og arbeiderne var travelt opptatt med å laste kasser på en gammel lastebil. Det var fullt opp av boder og glade mennesker i sommerklær på torget. Tubal nikket og smilte til dem han kjente, og så langet han ut mot biblioteket.
Han stanset et øyeblikk på marmortrappen. Biblioteket i Mirari var stort og velholdt med statuer og søyler og brede eikedører. Her fantes verdens eneste komplette samling av bøker. På den store plenen rundt lå ungdommer og leste mens de slikket sol.
Tubal åpnet døren. De forgylte listene skinte, marmorgulvet var nyvasket og de store veggmaleriene lyste ned på folk. Midt i hallen tikket en stor klokke. Det var mange bibliotekarer der, men Tubal fant veien til en lun hule innerst i lokalet, hvor de tre sjefsbibliotekarene holdt til.
En time senere kom han spaserende gjennom Hestehagen. En gråslitt filthatt slang over dypbrune øyne, solbrente smilerynker og sølvgrå skjeggstubber. Ermene rakk til midt på underarmene, og buksebeina rakk til anklene, men de grønne klærne var så inngåtte og behagelige at han ikke ville bytte dem mot et gullscepter og en hermelinskåpe.
Tubal stanset et øyeblikk ved en mørkeblå husvogn mellom en klynge epletrær. En gråskimlet hest med lang pannelugg tygget kløver i skyggen av vognen. Hesten knegget en velkomst, og han hilste fraværende tilbake. Fire smågriser veltet ut av et buskas. De krøllet halen og gryntet lekent i fotefarene hans, men Tubal hadde ikke tid til smågriser akkurat nå.
Han spaserte mot en blomstereng. I drømmene var det her huset lå, lite og skjevt, med snø på taket og et rundt vindu oppunder gavlen. I drømmene stirret et blekt jenteansikt ut gjennom vinduet, og flammene buldret i etasjen under.
Ved blomsterengen tok han av seg skoene og strømpene og gikk barfot over den varme jorden. Han fant en tørr gresstue ved en selje, bredde frakken utover og slengte seg ned så lang og tynn han var. Han lå utstrakt i blomsterengen og viftet med store hvite tær mens en varm sommervind strøk over pannen.
En gang sto et hus her, men det kunne ingen lenger se. Nå sprengte fargene opp av jorden. Blomstene trippet på tå og strakte seg mot solen. Stenglene var av det skireste grønne gull, og kronbladene var av snø og blod og ibenholt, gravrust og nykjernet smør, elfenben og fliker av en fiolett natthimmel.
Hver natt drømte Tubal om vinter og brann i et lite hus, og hver morgen våknet han dyvåt av svette med et skrik i munnen. Til slutt ba han de tre dvergene om hjelp. Han kunne ikke lese, og dvergene måtte hjelpe ham. De sprang rundt hverandre, opp og ned av stiger, inn og ut av hyller.
Dvergene sa at det sto et hus ytterst i Hestehagen for hundre år siden. De ga ham en skinnbok med gamle aviser. Han bladde seg gjennom gulnede sider og fant til slutt det han lette etter. Sakte kom alt tilbake, en kald sol, en gammel fele med makt over tid og rom, en kamp om fremtiden. Hvis dvergene hadde sett at han rev ut forsiden, ville alle tre fått hjerteattakk samtidig, men han måtte ha et minne om henne som vandret under jorden for ham.
Nå lå den grønnkledde mannen på ryggen i blomsterengen og brettet ut forsiden på den hundre år gamle avisen. Han lærte aldri å lese, men han så bildet av en lykkelig mann med datteren tullet inn i et ullteppe. Rundt dem så han brannbiler, tilskuere, rykende ruiner og askesnø. Midt i bildet smilte ansiktet fra drømmene.