Det mjauet i øret, men Adalheid bare gjespet og tullet sengeteppet tettere rundt seg. Hun smattet litt og kjente smaken av bringebærgelé med vaniljesaus. Hun hadde ikke sovet lenge, bare blundet litt. En bitter lukt kilte i nesen, og hun hørte en underlig lyd i huset.
Stiv av skrekk satte hun seg opp. Jeg er i Storestua igjen, tenkte Adalheid, og jeg har glemt stearinlyset. Dina mjauet nervøst. Det knitret og knatret og kokte utenfor døren. De lydene hadde hun hørt før.
Adalheid hadde på seg sine egne klær, en strikkegenser og en dongeribukse. Borte var gummistøvlene og snekkerbuksen og de andre plaggene Karia ga henne. Raskt kjente hun etter i lommen. Den hundre år gamle mynten var heldigvis der. Men nå er den vel bare et vanlig kronestykke.
Røyken drev gjennom nøkkelhullet og sprekkene langs karmen. Hvis hun åpnet døren, ville flammene slå inn i rommet. Hun sprang bort til vinduet. Utenfor var det vinter og kveld. Lyset fra brannen spilte over snøen, men ingen grønnkledd gresshoppemann kom for å redde henne.
Adalheid løsnet haspene og dunket i vinduet. Speilbildet stirret livredd tilbake. Jeg må tenke. En flamme stakk tungen gjennom nøkkelhullet. Ilden brummet utenfor, og det ble vanskelig å puste. Var ikke gulvet blitt varmere? Hun rev og slet i vinduet, men det rikket seg ikke.
Det brølte utenfor. Malingen på døren smeltet, og røyken sved i øynene. Adalheid tenkte på en mosegrønn gravstein. Jeg kommer til å brenne inne og bli begravd ved siden av mamma. Avisen blir sann likevel, tenkte hun hysterisk. Adalheid Rogersen, født 21. desember 1987, død 21. desember 1999.
Hun tenkte så det knaket. Jeg må finne en plan. Jeg er jo ikke et barn. Alt er mulig, selv å befri Gresshoppemannen fra en uinntakelig festning. Da greier jeg vel å komme ut av et vanlig hus?
Adalheid grep skrivebordsstolen i ryggstøtten og svingte den mot vinduet. Glasset singlet rundt stolbeina, og flammekoret sang høyere da den friske luften gufset inn i rommet. Øynene svømte i tårer. Hun blunket og plukket bort glasskår. Til slutt slengte hun det heklede sengeteppet over vinduskarmen for dekke splintene.
Dina! Hvor er du blitt av? Adalheid holdt pusten mens hun kravlet under sengen og trakk katten frem fra kroken. Dina freste og strittet med klørne, men Adalheid slapp ikke taket. Hun karret seg på beina og kastet katten ut gjennom det åpne vinduet. Selv steg hun opp på kontorstolen og klatret ut med beina først. Hun vred seg rundt på magen og kikket tilbake. Flammene spiste opp døren og fløy gjennom rommet, mot vinduet og den friske luften. Like før de slikket henne i ansiktet, lukket hun øynene og slapp seg ned.
Adalheid landet i en snøfonn, litt ør, men ellers uskadd.
Hun ristet på hodet for å klare tankene. Hvert øyeblikk ville kulden trekke gjennom strømpene og buksebaken. Det fikk ikke hjelpe. Dina freste fornærmet i snøen bak henne. Adalheid løftet katten og sprang unna flammene.
Da brannvesenet kom ulende, sto hun på sokkelesten nederst i oppkjørselen og stirret på ilden. Både huset og garasjen var overtent, og flammene lyste opp det bleke ansiktet hennes.
"Hvor mange er igjen der inne?" spurte en myndig brannmann.
"Ingen," sa Adalheid. "Jeg var alene i huset. Jeg glemte stearinlyset nede. Jeg måtte knuse vinduet og hoppe ut. Det er min feil, alt sammen."
"Vi får nå se på det." Brannmannen pakket henne inn i et tykt ullteppe og løftet henne opp i styrhuset på en av brannbilene.
Litt senere kom faren hjem fra jobben. Han så flammene et stykke unna og kjørte så fort at den røde varebilen vinglet over veien. Noen nysgjerrige tilskuere hadde samlet seg utenfor Storestua, og lokalavisen hadde sendt en journalist med fotograf. Faren parkerte bilen i grøftekanten bak de to brannbilene og albuet seg gjennom mengden.
"Og hvor har du tenkt deg?" spurte den myndige brannmannen.
"Jeg er Karl Ludvig Rogersen, og jeg bor her. Hvor er Adalheid? Hvor er datteren min?"
"Hun sitter i styrhuset," sa brannmannen. "Du er en heldig mann, Rogersen. Hun greide å redde seg ut før vi kom frem. Hvis ikke..."
Faren bleknet og snudde seg mot Adalheid. Hun var tullet inn i ullteppet så bare hodet og de våte sokkene stakk ut. Ansiktet var stripet av sot, og luggen krøllet seg svidd over pannen.
Adalheid prøvde å huske et døgns strabaser i et fremtidsland med en frossen sol, en grønnkledd mann, fire hvite slangevesener og... og... Hva prøvde hun egentlig å huske? Det kunne ikke være viktigere enn katastrofen rett foran nesen.
Hun greide ikke å tenke på annet enn huset og garasjen som brant. Det var slett ikke rettferdig. Hvordan kunne så mye galt skje bare fordi et lite stearinlys ble glemt på stuebordet?
"Der er du," sa faren.
Adalheid så redd ned på ham. Hvordan kunne hun gjøre dette godt igjen? Hele livet var ødelagt. Nå kunne døden bare komme og avslutte lidelsene.
"Det var min feil," snufset hun. "Jeg glemte stearinlyset. Alt brenner, alle tingene, huset, garasjen, alt sammen."
Faren bare smilte rart opp på henne, og det glitret vått i øyekrokene. "Garasjen, den var nå bare full av gammelt skrot. Så lenge du kom deg ut av huset, er det ikke igjen noe uerstattelig." Stemmen var hes, og det gulpet rart i halsen. "Nå slipper jeg i det minste å rydde i kjelleren til våren." Han prøvde å smile, og hun prøvde å smile tilbake.
"Jeg er så fryktelig glad i deg, Adalheid. Og så har jeg vært så dum den siste tiden." Han strakte armene etter henne. "Kan du tilgi meg?"
Adalheid så på ham og nikket alvorlig. Karl Ludvig Rogersen klatret opp på stigetrinnet og løftet ned datteren og ullteppet og alt sammen. Adalheid snufset i armene på faren og lot snørr og tårer renne mot jakken hans. Hun blunket de varme dråpene fra øynene, og akkurat da gjorde ingenting noe. Selv savnet etter moren kunne hun leve med.
Karl Ludvig Rogersen snufset sammen med datteren, strøk henne over håret og lovet at han aldri mer skulle være så dum. Et sted bak dem lynte det i en blits mens fotografen tok bilder til en reportasje i morgendagens avis.
Noe rørte seg i armene på Adalheid. Dina stakk hodet frem fra ullteppet og mjauet misfornøyd. Hun tilga slett ikke Adalheid lufteturen gjennom vinduet, og dessuten var det altfor trangt under ullteppet. Var det ikke mulig å komme seg inn i et varmt hus snart? Helst et hus med vaniljesaus, og med det samme, på forhånd takk.
Karl Ludvig Rogersen lo da han så de to gretne øynene, de lange værhårene og den svarte bustepelsen med den hvite flekken over snuten. "Jeg syntes det var noe. Hva er det der for et lite kre?"
"Det er Dina," svarte hun. "Jeg kalte henne opp etter mamma. Vi har feiret bursdag sammen. Og så reddet hun meg flere ganger. Kan jeg beholde henne?"
"Hvis Dina har reddet deg, må dere selvfølgelig være sammen," sa faren. Han tenkte seg om. "Det var fælt av meg å glemme dagen din. Og så sendte jeg deg bort da du besøkte meg på jobben. Det viser bare hvor fryktelig jeg har oppført meg." Han ristet oppgitt på hodet. "Selv om det er din bursdag, fikk jeg den fineste gaven. Men nå lover jeg at du kan ønske deg hva du vil, og så skal du få det."
"Vi får se," sa Adalheid. "Kan jeg tenke på det?"
"Tenk så lenge du vil, jenta mi."
Hun så bekymret på faren. "Men hvor skal vi bo nå?"
Faren snudde seg mot brannen. "Huset er jo forsikret, så vi får nok råd til å kjøpe oss et nytt. Men akkurat nå..." Han tenkte seg om. "Vi kan kjøre til Alma, sekretæren min. Hun blir helt sikkert glad for å få besøk. Hun har tre store unger, og de kan sikkert låne deg noen klær. Hva sier du til å overnatte hos Alma?"
Adalheid nikket. Hun takket ja til hva som helst, bare det var en dyne og en pute der. Hun hadde ikke sovet i en seng på aldri så lenge. Ikke... sovet i en seng? Et vagt minne flimret gjennom tankene til Adalheid, et forlatt rottehus med støv og spindelvev, men hun slo det fra seg. Nå skulle det bli godt å legge seg.