Med ranselen slengende bak seg hastet Adalheid mot hovedbygningen. Farens røde og bulkete varebil var parkert foran inngangen. Ved siden av sto fire svarte biler med mørke ruter. Da hun gikk for å se nærmere på en av dem, summet det iltert under panseret, nesten som et vepsebol. Hun skvatt unna, men etterpå måtte hun nesten le. En parkert bil var da ikke farlig?
Kortveggen på fabrikkhallen var en stor garasjeport hvor lastebiler kunne kjøre rett inn med varer. Adalheid åpnet en liten dør nederst i garasjeporten. Innenfor var det rekker av boremaskiner, sirkelsager og dreiebenker, og det luktet sveiseflammer og gnister fra vinkelslipere.
Adalheid småløp forbi menn i blå overaller, hvite hjelmer og mørke vernebriller. Innerst i hallen klatret hun opp trappen og stanset utenfor en glassdør der det sto direktør Karl Ludvig Rogersen. Hun pustet dypt, banket på og gikk inn.
Damen bak skrivebordet kikket opp og smilte: "Hei, er det deg, Adalheid. Faren din er dessverre litt opptatt akkurat nå. Det er besøk her fra Apep AS."
"Hvem er her, sa du?"
Sekretæren leste fra en lapp på skrivebordet: "Det er konsulent Kinim, analytiker Orof, ingeniør Shutskin og direktør Defer. De er fra Apep AS, et investorselskap, og de har kommet for å diskutere nye prosjekter på fabrikken. Du vet det har gått litt dårlig den siste tiden."
Adalheid nikket. "Jeg vil bare snakke litt med pappa. Kan jeg gå inn?"
Sekretæren bet seg i underleppen og funderte et øyeblikk. "Hvis du er musestille, går det sikkert greit."
Uten en lyd lirket Adalheid opp den neste døren og kikket inn. Fem menn satt i skinnstoler rundt langbordet på den andre siden av det store rommet. Karl Ludvig Rogersen satt ved bordenden med grått bustehår, brede bukseseler og skjorteermene brettet opp til albuene. Et spraglete slips, en gammel julegave fra Adalheid, hang på halv åtte over magen. De andre var kledd i svarte dresser og svarte slips og hadde lyst hår gredd bakover. De kunne vært firlinger, så mye lignet de hverandre.
"Som konsulent Kinim fortalte, har vi regnet mye på dette," sa en av de svartkledde. "I lang tid har det gått dårlig med fabrikken, Rogersen. Det er rett og slett ikke marked for dine produkter."
Faren myste tenksomt ut i luften.
"Vi står på randen til et nytt årtusen. I fremtiden skrur man ikke på gammelt skrot. Det er billigere å kjøpe nytt. Derimot kan energi øke fortjenesten. I den anledning overlater jeg ordet til ingeniør Shutskin."
"Takk, analytiker Orof," sa ingeniør Shutskin. "Tallene viser at folk ønsker å bruke mer energi. Det er vel og bra med vindkraft, vannkraft, gasskraft og atomkraft, men vi vil tappe energi direkte fra solen ved hjelp av laserteknologi. Mesteparten av solstrålene forsvinner likevel bare i verdensrommet. De blir ikke utnyttet noe sted."
Ingeniør Shutskin lente seg tilbake. "Mirari ligger nøyaktig midt mellom øst og vest, ikke for langt mot sør og passelig mot nord. Posisjonen er perfekt for å utvinne energi fra solen. Er det ikke på tide å legge om driften, Rogersen?"
"Se på disse tallene, Rogersen," sa en av de svartkledde og la et papir på bordet. Det måtte være konsulent Kinim eller direktør Defer. "Fabrikken vil doble omsetningen på et halvt år. Fortjenesten vil skyte til værs. Tenk på alle arbeidsplassene!"
Akkurat da vred faren på hodet. "Er det deg, Adalheid? Jeg er dessverre litt opptatt nå. Kan jeg snakke med deg senere?"
Adalheid trådde innenfor døren.
Han reiste seg og gikk mot henne. "Hva har du å fortelle? Hvordan var det på skolen i dag?"
Hun trakk på skuldrene. Meldingsboken tynget i ranselen, men hun fortalte ikke om besøket hos fru Sudor. I stedet spurte hun: "Vet du hvilken dag det er?"
"Selvfølgelig, det er tirsdag," svarte faren med sliten stemme. Han hadde mørke ringer rundt øynene. "Hvordan det?"
Av og til var han i en annen verden, selv om han var like i nærheten. Det begynte etter at moren døde. Mens de spiste frokost eller så på TV, stirret han plutselig ut i det fjerne. Når faren fikk de øynene, forsvant han på jobben tidlig om morgenen, kom hjem sent på kvelden og leste viktige dokumenter til langt på natt.
Adalheid sa ikke noe. Faren strøk henne forsiktig over håret. "Stakkars deg, jenta mi, snart får jeg bedre tid til deg. Men akkurat nå har jeg så fryktelig mye å gjøre."
Du har alltid så fryktelig mye å gjøre, ropte hun inni seg, men ingen ord kom opp fra den kalde klumpen i magen.
Faren rotet i bukselommen. "Ta disse og kjøp deg noe godt til middag, så kommer jeg snart hjem." Han stakk litt penger i hånden hennes og snudde seg mot ekspertene.
Hun puttet pengene i lommen, men ble stående mens han gikk mot langbordet. "Du, pappa?"
Han snudde seg. "Ja, jenta mi?" De slitne øynene så nesten gjennom henne.
Adalheid husket en som nettopp hadde snakket om energi. Kanskje det var viktig? En grønn gresshoppemann prøvde å krangle seg inn i fabrikken. Noen holdt på å gjøre en fryktelig feil, og det dreide seg om solenergi.
Da hun åpnet munnen for å snakke, stirret en av ekspertene på henne, hun visste ikke hvem. Alle fire lignet hverandre på en prikk. Eksperten stirret på henne med mørke, kulerunde øyne. Hun gapte. Hva skulle hun egentlig si?
"Hva er det? Trenger du mer penger?" ville faren vite.
Adalheid ristet på hodet. Hun hadde glemt hva hun skulle si, men det var sikkert ikke viktig. Uten et ord lukket hun døren etter seg.
Adalheid fant en stol i forværelset og satte seg med ytterklærne og ranselen på. Faren hadde lovet å komme hjem snart. Kanskje de kunne kjøre sammen?
Alma, som sekretæren het, kikket bekymret på Adalheid. "Han kommer sikkert snart," trøstet hun.
Adalheid stirret ned i fanget. Etter en halv time sviktet motet. Tårene sprengte på rundt øynene, overleppen rykket og et hikst steg i halsen. Hun strevde for å holde gråten nede. Etter at moren døde, hadde faren bare tid til fabrikken. I dag glemte han til og med bursdagen hennes.
Sekretæren så medlidende på Adalheid, men da føltes alt bare verre. Hun bet gråten i seg, forsvant ut glassdøren og sprang gjennom fabrikkhallen for at ingen skulle se de røde øynene.