Gråsvarte skyer drev forbi det bleke fullmåneansiktet. Det dusket over Hestehagen, ikke nok regn til at klærne ble våte, men det luktet kaldt og rent. Overalt hørtes stille sildring nedover mørke blader og sølvdrypp når vanndråper slapp taket i løv. Hvert gresstrå, hvert kronblad og hver kvist sang lyst til Adalheid.
Etter hvert klarnet himmelen. Et slør av stjerner favnet om hele verden, alle mennesker, alt liv. Løvet skinte i månelyset, og marken var hvit av blomster fra eple og morelltrær.
Adalheid trasket gjennom Hestehagen mens bleke epleblomster klistret seg til gummistøvlene. Her hadde hun gått tusen ganger på vei hjem fra skolen eller byen, men nå kjente hun seg ikke igjen. Trærne hadde vokst mye på hundre år, men andre ting hadde også endret seg. Hun kunne ikke huske de merkelige skyggene som krøp i alle kriker og kroker.
Det var lenge etter sengetid. Burde hun egentlig ha forlatt dvergene i Flandona Gagnole? Søvnen kom sigende, men hun våget ikke gjespe. Kjevene hvitnet da hun bet sammen tennene. Hun måtte finne taterkongen Tubal.
Midnattstimen nærmet seg, og hun var helt alene i verden. Hun burde bedt dvergene om hjelp. De kunne helt sikkert skaffe henne en seng og litt frokost neste morgen. I følge dvergene pleide taterkongen Tubal å vandre rundt i verden. Tenk om hun sultet eller frøs i hjel før han vendte tilbake? Adalheid tuslet videre mellom epletrærne.
Nattevinden pustet forsiktig gjennom det våte løvet. Skyggene danset rundt henne, hele tiden like utenfor rekkevidde. Vinden suste i kronene, og lydene ble tørre og hese. Trærne begynte å vifte med greinene. Det var som om de grep etter henne.
Vinden hvisket om noe trist og utslitt i Hestehagen, noe med mørke ringer rundt usynlige øyne, en skjorte brettet opp rundt albuer av luft, et skjevt slips hun pakket inn en jul for over hundre år siden.
Et vesen av vind og mørke, av utslitt anger, gledet seg over at akkurat hun var i Hestehagen. Det hadde ventet siden Storestua brant og hjertet lukket seg mot all glede. Hun sto stille mellom trærne og lyttet. Det var ikke skummelt, bare trist. Det blafret i rapporter, klinget i mynter, raslet i kontrakter. Og da skyggene hvisket om arbeid, arbeid, arbeid, var det som om snøen dekket hele verden.
Adalheid kom til seg selv blant trærne. Det hadde vært noe hos henne. Hun ville ikke kalle det et spøkelse, det var feil, men et tungt og trist vesen hadde vært der. Hun husket et avisbilde av en fortvilet mann ved svarte brannruiner. Det var pappaen hennes. Igjen lovet hun seg selv å redde ham. Men først måtte hun finne taterkongen.
Det snøftet et sted bak henne. Hun skvatt til og snudde seg i samme bevegelse. Støvlene gled på det våte gresset, og hun bumset i bakken med armer og bein slengende til alle kanter.
En hest så ned på henne. Den var stor og lys, med grå flekker og lang pannelugg over et par mørke øyne. Den kastet på manen, skrapte med en hov og snøftet igjen. Den lo visst av henne. Etter et siste snøft snudde hesten og forsvant mellom trærne. Adalheid karret seg på beina og fulgte etter.
Gråskimmelen skrittet rolig av gårde, og hun fulgte etter på trygg avstand. Den virket snill og rolig, men det var tryggest ikke å ta sjanser.
Hesten stanset foran noe mørkt ved en klynge trær og gresset uten å bry seg mer om henne. En stund sto hun der uten å våge noe, men til slutt tok nysgjerrigheten overhånd. Hun svelget og listet seg frem.
På nært hold så hun at det var en liten husvogn med to store hjul. Vogndragene hvilte på en bukk. En liten trapp sto i gresset utenfor døren. Hun svelget igjen, klatret opp de to trinnene og banket på. Ingen svarte.
Klokken måtte være bortimot ett. Hva skulle hun gjøre? Hun skottet på hesten, men den så ikke ut til å bry seg. Forsiktig vred hun klinken rundt og åpnet døren. Det knirket fælt, men hun hørte ingen andre lyder. Det eneste lyset var litt måneskinn gjennom et vindu.
"Er det noen hjemme?" hvisket hun. "Kan jeg komme inn?"
Ingen svarte. Adalheid tråkket over dørstokken og myste rundt seg. På bordet under det ene vinduet så hun en gammel fele med håndskårne treskruer og et englehode øverst på halsen. En tynn stripe månelys glitret i det ravrøde treverket. Det fantes nok av feler i verden, men likevel håpet hun at dette skulle være den rette. Hun gikk bort til vinduet og rørte fela forsiktig.
I dette fremtidslandet kunne selv ikke solen tine hjertene i brystet på mennesker. Men treet glødet mot fingertuppene, og blodet bar varmen rundt i kroppen. Adalheid smilte. Jakten var over.
Det kremtet bak henne. Hun skvatt til og snudde seg redd mot døren. Utenfor sto en høy og tynn skikkelse med en slaskete hatt på hodet. Klærne virket grå i mørket, men hun visste de var grønne.
"Å, er det bare deg." Adalheid pustet lettet ut. En glad og varm klump dukket opp i halsen. Han kunne nok være gal, men det var tross alt et kjent ansikt.
"Du har visst dårlig samvittighet. Kom du hit for å stjele?"
"Ikke tøys," sa hun snusfornuftig. "Jeg leter etter taterkongen Tubal, men han er dessverre ikke hjemme."
"Dessverre," gjentok Gresshoppemannen. "Det er nok bare meg her."
"Ja," sa hun.
De så på hverandre.
"Vet du hvor jeg kan finne denne kongen?" spurte hun.
Gresshoppemannen dro på det. "Kanskje. Hva vil du med ham?"
Adalheid tenkte seg om. Gresshoppemannen ble alltid så rar når hun sa ting. Hvis han fikk høre at hun håpet å reise i tiden, ville han sikkert le. Hun prøvde seg med en avledningsmanøver. "Er det hesten til taterkongen?" spurte hun og pekte ut gjennom døren.
Gresshoppemannen nikket. "Han heter Pegasus."
"Når kommer taterkongen selv hjem?" spurte hun.
"Det er ikke godt å vite for en galning som meg," svarte Gresshoppemannen.
Adalheid rødmet. Han hadde reddet henne fra brannen, båret henne på ryggen og trøstet henne. Hun ble nesten svimmel av skam, og rødmen sprengte på. Heldigvis var det mørkt i husvognen.
"Tror du vi kan låne vognen mens han er borte?"
Gresshoppemannen nikket. Han bøyde seg og tråkket over dørstokken. Han rotet i lommen etter en fyrstikkeske og tente en lysestump i et tefat i vinduskarmen. Det lyste ikke så mye, men de kunne i hvert fall se hverandres ansikter.
Adalheid kremtet, og han så på henne. Da hun åpnet munnen, snørte det seg i halsen. Hun harket. Dette skulle ut selv om ordene nektet. Denne gangen ville hun ikke bare se ned på hendene.
"Jeg..." Verden spant, men hun ville ikke gi seg. "Jeg ber om unnskyldning for det jeg sa. At du var gal. Jeg mente det ikke, gresshoppemann. Du er ikke gal."
Han skottet på henne med store og snille øyne, og så viftet han det hele bort. "Å, det gjorde ikke noe. Det kan jo hende du har litt rett," smilte han. "Mange mener i hvert fall det."
Adalheid smilte tilbake. Nå var det gjort, og han hadde ikke laget noe vesen av det. Hjertet hennes strakte seg etter Gresshoppemannen.
Han nikket mot slagbenken. "Har du ikke lyst til å sitte? Du ser sliten ut, selv om du har vasket deg og fått tak i nye klær. Og det er vel sent for deg. Har du spist?"
Adalheid nikket. Hun satte seg på benken. Gresshoppemannen snudde en trebøtte og brukte den til krakk. Han måtte brette den tynne kroppen nesten tredobbelt for å få baken nedpå bøtten.
"Så noen at du kom?" spurte han.
Adalheid ristet på hodet. Hun hadde truffet et slags gjenferd, trodde hun, men det var vel ikke slikt han mente? Hun pakket ullgenseren tettere om seg. "Skal du ikke fyre i ovnen?"
Gresshoppemannen så på henne. "Det er ikke... ikke bra med røyken. Den kan luktes langt unna."
Adalheid skjønte ikke hva han mente, men det kunne være det samme. Selv om det var kaldt, gledet hun seg over å sitte der sammen med Gresshoppemannen. Hun ville fortelle om fru Sudor og meldingene, moren på kirkegården og faren som alltid arbeidet. Hun ville fortelle om den gamle avisen, hvordan alle trodde hun døde i brannen og hvordan Apep AS overtok fabrikken. Og så ville hun fortelle om gjenferdet i Hestehagen.
Før Adalheid fikk fortalt noe, kom en ny tanke. Hva het Gresshoppemannen egentlig? Det navnet hadde hun jo funnet på selv. Hun husket hvordan han beveget seg rundt i vognen og visste hvor alt var.
"Det er din vogn og fele, ikke sant?" Hun gulpet. "Du er taterkongen Tubal, ikke sant?"