Det var lenge siden brannen. Egentlig hadde Adalheid visst det hele tiden. Ingen i byen hadde hørt om Storestua, og hun kjente seg ikke igjen overalt. Gravsteinen hennes sto på kirkegården. Alle trodde hun var død, hvis de i det hele tatt tenkte på henne.
"Hvilken dato er det i dag?" spurte hun stille.
"Søndag den 20. juni," svarte Underwood. "I morgen er det sommersolverv. Det er den andre merkedagen jeg snakket om. Hvis du følger nøye med, ser du at Sesefus hviler litt før han ruller solen langs en ny bane. Midtsommerdagen og midtvinterdagen henger sammen, og..."
Adalheid hostet for å avbryte ham. Dvergene sluttet visst aldri å snakke når de først begynte.
"Jeg mener, hvilket årstall?"
"2099," sa Underwood.
Adalheid hadde visst sovet i hundre år. Dette minnet om eventyret. Hun gjespet. Hun sov gjerne i hundre år til, men eventyret var ikke over. Hun var helt alene i fremtiden, uten slektninger og venner til å hjelpe seg.
Igjen leste Adalheid avisen fra dagen etter brannen. KOM FOR SENT HJEM OG MISTET DATTEREN. Igjen så hun bildet av den triste Karl Ludvig Rogersen som arbeidet overtid mens datteren feiret bursdag alene. Brannen startet i første etasje, og Adalheid Rogersen befant seg på loftsrommet uten mulighet til å unnslippe, sa brannmennene. Flammene spredde seg nærmest eksplosjonsartet i det gamle trehuset.
Adalheid bladde seg gjennom de neste avisene uten å finne stort mer om brannen og faren. Men i en avis fra uken etter fant hun et intervju med en økonom som het Orof. Han representerte investorselskapet Apep AS som skulle overta driften av fabrikken i Mirari. Av personlige årsaker var fabrikkdirektør Rogersen ikke tilgjengelig for kommentarer. I avisene for de neste dagene sto det mer om Apep AS, stort sett bare fine ord som brutto og netto og finans og fortjeneste.
De tre dvergene leste over skulderen hennes. Adalheid snudde seg mot dem. "Det står ikke mer her, hverken om brannen eller fabrikken. Men direktøren for fabrikken, pappa, hva skjedde med ham?"
Hun henvendte seg til Underwood, men han visste ikke. Würlitzer spisset leppene og ristet på hodet. Adalheid hadde ikke hørt Würlitzer si et eneste ord. Kanskje han var stum?
"Og du, Remington?" spurte Underwood.
"Mja," sa Remington.
"Mja?" Underwood leet på ørene.
"Mja, nei, man snapper da opp de dummeste historier," snøftet Remington. "Selv tror jeg ikke på slikt, men eide ikke spøkelset i Hestehagen fabrikken en gang for lenge siden? Det var en mann som arbeidet på fabrikken til han visnet hen. Ingen vet hvor han ble av, men folk sier de kan høre jamring i vind og løv når fullmånen lyser over Hestehagen. Jeg tror selvfølgelig ikke et ord av det."
Adalheid grublet over bildet av den fortvilede faren. Han solgte fabrikken til ekspertene fra Apep AS og arbeidet seg til døde. Hun måtte redde ham. Lot det seg gjøre? Det var så lenge siden alt sammen skjedde, hundre år siden. Ingen kunne endre fortiden. Hvis da ikke...? Hun hadde jo reist hundre år frem i tiden. Da måtte det være mulig å reise hundre år tilbake?
Adalheid reiste seg. "Er det mulig å reise i tiden?"
"Et meget interessant spørsmål, lille frøken," sa Underwood. "Jeg er glad for at vi endelig har fått en intelligent gjest. Det hele avhenger av magnetismen i verdensrommet."
"Selvfølgelig," sa Remington. "Men du må ikke glemme..."
Underwood snudde seg og så strengt på ham. "Denne gangen skal jeg svare. Jeg er eldst, husk det."
"Det sa du i sted også!"
"Selvfølgelig, jeg var jo eldst i sted også."
Remington murret litt, men da han fikk tenkt seg om, skjønte han at det var logisk.
"La oss kalle solen A," fortsatte Underwood. "La oss kalle jorden B. Lyset beveger seg med en viss hastighet, la oss kalle den C. Avstanden mellom jorden og solen finner vi ved hjelp av Pythagoras..."
På dette tidspunktet begynte Adalheid å duppe av. Hun angret allerede på spørsmålet. Da hun litt senere løftet hodet, var Underwood kommet til X.
"Og tiden, la oss kalle den X, er avhengig av klokkeslettet, la oss kalle det Y..."
Underwood satte seg bak skrivebordet og grep passeren og linjalen. Han mumlet og tygget ivrig på blyanten. Da han endelig var ferdig, måtte han begynne om igjen på grunn av en kommafeil.
Etter flere forsøk rettet han ryggen mismodig. Adalheid så spent på ham.
"Dessverre er det umulig å reise i tiden," sa Underwood. "Tror jeg. Hvis det ikke er flere kommafeil her."
"Det er nok helt umulig å reise i tiden," sa Remington og ristet på hodet. "Hvis man da ikke har taterkongens fele."
"Hva mener du med det?" spurte Adalheid.
"Mja," sa Remington. "Du må ikke innbille deg at jeg tror på magi. Jeg tror ikke på annet enn vitenskap. Da solen ble kald, forsvant nesten all magien fra verden. Men sier ikke folk at det er litt magi i taterkongens fele?"
Brydd myste han gjennom brillene. Lo hun av ham? Kanskje han ikke var vitenskapelig nok? Men Adalheid så på ham med alvorlige, blå øyne.
"Man kan ikke reise i tiden på vanlig vis," fortsatte Remington. "Men det sies at taterkongens fele kan spille folk både til himmerik og helvete. Hvis taterkongen spiller så solkongen Sesefus danser seg svett og svimmel, kan man kanskje smyge seg til en annen tid?"
Adalheid nikket tankefullt. "Og hvor kan jeg finne taterkongens fele?"
"Nå spør du for en gangs skyld enkelt," sa Underwood. "Hvem eier taterkongens fele?"
"Taterkongen?" ymtet Adalheid frempå.
"Selvfølgelig," nikket Underwood. "Du løste problemet selv. Bare du finner taterkongen Tubal, finner du taterkongens fele."
"Men hvor finner jeg denne taterkongen?"
"Nei, nå spør du virkelig vanskelig," sa Underwood. "Tubal loffer rundt i alle verdens land, og ingen vet hans nøyaktige posisjon til et gitt tidspunkt. Når Tubal er i Mirari, setter han husvognen i Hestehagen, men ellers er det ikke lett å finne ham."
Underwood og Remington fortsatte å diskutere tidsreiser og vitenskap, men Adalheid hørte ikke etter. Magen begynte å rumle av sult. Noen rørte albuen hennes, og hun snudde seg mot Würlitzer. Med rødmende fregner rakte han frem en matpakke.
"Tusen takk," sa hun. I matpakken var det fire knekkebrød med brunost på.
De to andre sluttet å kjekle. Underwood forsvant rundt et hjørne og kom tilbake med en rød termos. Han skrudde av koppen og skjenket i rykende kakao.
"Det er godt med litt varm kakao i denne sommerkulden," sa han.
Remington gryntet for seg selv, men til slutt rotet han i sakene sine og fant en blodappelsin. Hun takket dem og begynte å spise.
"Karia sier det er fabrikken som gjør solen kald, og jeg tror hun har rett. Hva mener dere?" spurte hun med mat i munnen. I samme øyeblikk angret hun seg. Når skulle hun lære? Man burde aldri spørre disse dvergene om noe.
De tre dvergene så bestyrtet på henne. "Har du vært hos den gamle heksen?"
"Hun er ingen heks," protesterte Adalheid.
Underwood fnyste. "Den kalde solen er lett å forklare. Vi må bare spørre hva som er årsaken, og hvorfor. Den lærde Isidore fra Sevilla drøftet dette i sitt verk om ordenes opprinnelse. Hva mener vi egentlig med at en ting er 'kald' eller 'het'? Vi må slutte å 'kalle' solen ved dens navn, for da blir den 'kald'. Vi må si hva solen 'heter', for da blir den raskt 'opphetet'."
Mens Underwood snakket, ristet Remington på hodet så flasset fløy. "Nei, nei, eminente kollega, du glemmer at alt kan inndeles i fire elementer: vann, luft, jord og ild. Elementene kan videre inndeles i fire egenskaper: våt, tørr, kald og varm. Det våte og kalde er vann. Det våte og varme er luft. Det tørre og kalde er jord. Det tørre og varme er ild. Det er opplagt at noe har gått galt med disse kombinasjonene. Hvis du minnes alkymisten Artefius som levde i tusen år og kunne lage kald ild..."
Underwood snøftet. "Min høyst ærede kollega, du har visst ikke lest skriftene til Paracelsus. Før du kan komme med slike vidløftige påstander, må du granske tingen i seg selv, der Ding an sich. Ansiktet ditt røper hva slags menneske du er. På samme måte avslører en tings ytre dens indre egenskaper. Dette er skapelsens språk."
Würlitzer satt taus ved pulten i hjørnet og fylte ark med sirlig skrift. Han lente seg tilbake, tygget på blyanten og leste ordene. Når han trodde ingen så det, klemte han på den store blå kvisen. Med jevne mellomrom krøllet han sammen arket, kastet det i en kurv og begynte på ny.
Remington stakk en gammel bok opp i Underwoods ansikt: "Les selv, min odiøse idiot, var det ikke det jeg sa? Alt som er nedskrevet må være sant, og her har den lærde Patrisius skrevet om en gjennomsiktig himmel av vann mellom oss og solen. Dette var vannet i syndefloden, og dette er vannet som gjør solen kald."
"Min nefariøse noldus, du har vann på hjernen," skrattet Underwood. "Den kalde solen er intet annet enn en lusus naturæ, en spøk fra naturens side. En dårlig spøk, om jeg får være så fri. Men heldigvis har vi månen. Solen skinner bare om dagen, og da er det lyst likevel."
Adalheid gjespet mens dvergene løp mellom hyllene og kranglet om ting hun ikke skjønte. Det luktet bøker og innestengte dverger. Var de aldri utendørs? Bøker var da ikke hele verden?
Hun reiste seg og kremtet. "Jeg må takke for all hjelpen, men nå er det på tide å dra videre. Jeg har fått vite mer enn jeg ventet, men jeg må finne denne taterkongen Tubal."
Remington og Underwood tidde, og Würlitzer kikket opp fra arkene. Dvergene ble tause og litt molefonkne, men da hun smilte til dem, gikk det raskt over. Hun takket igjen, og de fulgte henne ut gjennom labyrinten. Remington gikk først med en parafinlampe, så Adalheid og de to andre.
Til slutt nådde de ytterdøren. Hengslene skrek da døren ble åpnet. Utenfor var det kveld. Det regnet litt, og byen skinte vått. Hun snudde seg mot dvergene.
"Det har vært en utsøkt fornøyelse å disputere med dem, lille frøken," sa Underwood. "Det er sjelden vi får en så intelligent gjest. De har en stor fremtid innen faget."
"Ja," nikket Remington.
Würlitzer rotet i lommene og fant et sammenbrettet ark. Fregnene flammet over nesen da han åpnet munnen for første gang. "Jeg ble nettopp ferdig med dette diktet. Det rimer ikke helt, men nesten. Du skal få det til minne om oss i Flandona Gagnole," sa han med lys og snill stemme.
Han stakk arket til Adalheid, snudde seg og sprang bak de andre. Døren knirket igjen foran dem. Nysgjerrig leste hun:
Noen liker løker
av
Bibliotekar Isthmus Würlitzer
Synes du vi er rare?
Det er helt sikkert bare
fordi vi liker bøker.
Noen feller kun en tåre
når de skreller en lok.
Vi gråter hele året
hvis du mister en bok.
For noen liker løker,
mens vi liker bøker.