Adalheid og alle vennene danset så himmelen ble hvit. Det var kaldt og friskt, men alle hadde på seg hvite pelsjakker og hvite ullskjerf. De fløy med vinden, og det var ikke forskjell på opp og ned eller høyre og venstre. Et snøfnugg fløy hvor det ville, fløy...
DRRRRRRRRRRRRR...
Da skoleklokken ringte ut, satt Adalheid Rogersen på kontoret til fru Sudor. Hun skalv ikke akkurat av redsel foran inspektøren, til det var hun blitt sendt dit for mange ganger, men det var heller ingen fornøyelse.
"Og dette faget som er så viktig, Adalheid," sa fru Sudor da klokken sluttet å ringe.
Adalheid dinglet med føttene og skottet ut gjennom vinduet. Utenfor danset snøflakene hånd i hånd ned fra himmelen.
"Hva er galt?" spurte fru Sudor. "Datalæreren sier at du glemmer leksene til nesten hver time og følger dårlig med i undervisningen."
Inspektøren luktet stramt og hadde mørke svetteringer under armene. En gang fru Sudor vikarierte i Adalheids klasse, skrev hun et regnestykke på tavlen. "Hva er svaret?" spurte hun. "Svettelukt," ropte noen fra bakerste rad, og hele klassen brølte av latter. Fremdeles husket Adalheid fru Sudors ansiktsuttrykk.
"Akkurat nå er data et nytt fag i skolen, men det blir stadig viktigere. Tenk når du blir voksen og skal få deg en jobb, da må du kunne data. Ikke sant, Adalheid?"
Nei, sa Adalheid inni seg. Jeg har ikke tenkt å bli voksen.
"Faren din som er direktør og alt mulig, du må ta litt ansvar." Fru Sudor noterte i en liten grå bok på skrivebordet. "Hva sier du til det? Er det ikke på tide å ta litt ansvar?"
Adalheid stirret ned i fanget. Jeg har ikke tenkt å ta ansvar. Det kan du bite deg i nesen på.
"Foreldrene dine, jeg mener faren din, han betaler jo skatt for at du skal gå på skole. For at du skal lære data og klare deg som voksen." Inspektøren gjorde stemmen snill. "Alle vi lærere vet om det triste som skjedde med moren din. Men bør du ikke legge det bak deg? Du er jo ikke noe barn lenger? Du må tenke på fremtiden."
Adalheid lurte på om fru Sudor kunne bite seg i nesen. Kanskje hun hadde på seg en maske? Kanskje hun hadde et annet ansikt under, et gummiansikt med langt og bøyelig nesegrev? Da kunne fru Sudor faktisk bite seg i nesen. Adalheid smilte ned i fanget.
"Du har jo så mye å glede deg til," sukket inspektøren. "Det er bare dager igjen til julaften. Og ikke nok med det, tenk på nyttårsaften, det er ikke alle som får oppleve noe så fantastisk. Vi går snart over i et nytt årtusen!"
Jeg gleder meg ikke. Det kan du bite deg i nesen på, tenkte Adalheid, men nå var tanken ikke like morsom.
"Du vet vi er heldige som får oppleve dette. Men du må ikke dagdrømme så mye, Adalheid. Du ligger etter i nesten alle fag. Hvis noe er galt, kan du fortelle det til meg," sa fru Sudor.
Nå var det snart over. Inspektøren sukket tungt og skrev litt mer i den grå boken. "Her er en melding til faren din. Du kan gå nå."
Adalheid knyttet skjerfet tettere om halsen, kneppet boblejakken og trasket gjennom den forlatte skolegården. Snøfnuggene landet i det lyse håret og ble etter hvert som en kald, hvit lue.
Ved trafikklysene stanset hun og tørket snøfnugg av nesen. På andre siden av veien lå Hestehagen, en stor park hvor snøen hang i trærne. På denne tiden pleide hun å gå hjemover gjennom parken, men nå hadde hun et ærend først.
Adalheid fulgte veien mot sentrum opp en bakke, ned en bakke og rundt en sving. Det sluttet å snø da hun kom til kirkegården, men nysnøen lå i dynger over hekker, prydbusker og rimfrosne gravsteiner. Det nappet kaldt i leggene mens hun vasset innover kirkegården. Selv om hun snørte støvlettene nøye, fant snøen alltid en bar hudflekk.
Adalheid stanset foran en stein og roet tankene. Varsomt børstet hun snøen unna. Dina Rogersen, sto det på steinen, sammen med noen tall. Det var bare et halvt år siden moren døde, og savnet var ikke blitt mindre.
Hun husket da moren lå på sykehuset. Der var det lange korridorer og piller i plastglass, travle sykepleiere og bleke pasienter. Moren visnet hen blant rene laken, blomster i stålvaser og bunker av ukeblader. Håret forsvant, og hun ble tynnere og blekere for hvert besøk. En kort stund var moren hjemme i Storestua hos Adalheid og faren, så var hun borte for alltid. Tilbake sto en stein med Dina Rogersen på.
"I dag er tolvårsdagen min," sa Adalheid stille. "Og du er ikke her. Ingen er her. Pappa har aldri tid, og jeg har ingen å snakke med."
Adalheid hektet av seg ranselen og knelte i kramsnøen. Smeltevannet trakk raskt gjennom dongeribuksen, men hun laget snøballer uten å bry seg om kulden. Snøballene stablet hun oppå hverandre i ringer. Til slutt fant hun et stearinlys og en fyrstikkeske i ranselen.
"Kjære mamma," hvisket hun, "det er så vanskelig, alt sammen. Jeg skulle ønske pappa hadde bedre tid. Jeg vet ikke engang om han husker bursdagen min. Mest av alt skulle jeg ønske du fremdeles var her."
På vei ut av kirkegården snudde Adalheid seg. Bak henne lå en hvit eventyrby med lutende tårn og portaler, skjeve borgmurer og hengende hager. Snøen slukte alle lydene, og under snøen sov englene sin likbleke søvn. Med et magisk ord kunne hun vekke dem. Adalheid smilte ved tanken. Da hun så lyset funkle gult i snølykten, forsvant den kalde mageklumpen nesten helt. Hun gikk videre og lot englene sove i fred.
På andre siden av kirkegården kroket elven seg hvit gjennom byen. Noen ender balanserte med nebbet under vingen og én svømmefot på isen. Hun gikk over broen og passerte de gamle trehusene som lente seg mot hverandre for å holde varmen.
Adalheid saktnet farten foran biblioteket. Det var en staselig bygning med søylegang, brede eikedører og marmorstatuer av fabeldyr på gesimsen. Statuene minnet om slanger og løver og andre dyr hun ikke kjente til. Et øyeblikk ville hun inn på biblioteket, men så husket hun en stabel bøker som skulle vært levert for lenge siden. Dessuten var hun ikke i byen for å låne bøker.
Adalheid passerte kjøpesenteret. Det led mot jul, og senteret var pyntet med stjerner, misteltein, lys og grønne girlandere. I vinduene satt nisser på stabbur og viftet med grøtsleiver. Det var bare mekaniske dukker, men likevel gjorde de henne glad.
Utenfor raget et grantre med sølvstjerne i toppen, og torghandlerne solgte granbar og små juletrær. En irrgrønn bronsestatue av en spillemann løftet buen og presset fela mot hakegropen. Han hadde på seg hvit topplue for anledningen.
Mirari het byen. Den var stor og liten på samme tid, omtrent som Adalheid. Byen trodde vel den måtte oppføre seg travelt og moderne fordi den hadde trafikklys og kjøpesenter med rulletrapp, men det bodde ikke så mange i Mirari.
Adalheid kjente de fleste ansiktene, og derfor undret hun seg litt over å se en fremmed mann utenfor fabrikken. Han var høy og tynn og lang. Ermene på frakken rakk så vidt forbi albuene, og buksebeina endte midt på anklene. Bare hatten og skoene var svarte, resten av klærne var grønne, selv fingervantene og skjerfet.
Da Adalheid kom nærmere, hørte hun den irriterte stemmen til Markvard i bua: "Vi vet ikke noe om solenergi, vi lager mest verktøy. Nå og da får vi bestillinger på gjøkur og fyllepenner og smykkeskrin med en ballerina som danser når du åpner lokket. Men først og fremst lager vi verktøy. Solenergi, slikt vet vi ikke noe om."
Hun hørte ikke hva den høye tynne sa.
"Først må du vise meg kortet," svarte Markvard i bua. "Du slipper ikke inn her uten adgangskort."
"Men jeg må inn!" sa den høye tynne. "Jeg må snakke med de som bestemmer. De holder på å gjøre en fryktelig feil."
Han kikket skremt på fabrikken. Snøen lå på hattebremmen, og klærne var klissvåte. Adalheid syntes synd på ham, men hun passet på å holde seg unna. Man kunne aldri vite hva fremmede fant på.
"Snakke med de som bestemmer? Du vil snakke med direktøren?" fnyste vakten. "Tror du Rogersen har tid til en fillefrans som deg? Kom deg bort før jeg ringer politiet!"
Den fremmede minnet om et stankelbein, nei, forresten, han minnet mer om en gresshoppe, tynn og grønn og hengslete. Han var en sørgmodig gresshoppe som hadde sett feil på kalenderen og havnet i en vinter i stedet for en sommer.
Gresshoppemannen stokket de lange beina og klødde seg på haken. Adalheid så sitt snitt til å smette foran luken. Markvard nikket og trykket på en knapp for å åpne porten. Hun småløp inn. Gresshoppemannen prøvde å følge etter, men ble stanset av et rop.
"Nei takk, den går ikke! Du blir her ute," sa Markvard. "Enten ringer du og skaffer en avtale, eller så slutter du å plage meg. Hvis du ikke passer deg, tilkaller jeg politiet."
Adalheid snudde seg. Gresshoppemannen sto tafatt på utsiden. Idet porten gled igjen, smilte hun triumferende. Han måtte ikke prøve å snike seg inn i hennes fabrikk!