På torget så Adalheid folk med rustne handlevogner og håndtraller og ryggsekker. To hestekjerrer skranglet over asfaltveien. Statuen manglet fremdeles, og øgleskjelettet ruvet på taket av fabrikken. Miraris stolthet, det store kjøpesenteret, var like mørkt bak de knuste vinduene.
Fargene var blitt sterkere og lydene klarere. Flammene spøkte ikke lenger i øyekroken. Adalheid prøvde å huske. Skjedde ikke det da hun spiste eplet? Jo, da forsvant knitringen og røyklukten.
Hun så alle menneskene på torget tydeligere, men likevel følte hun seg alene. Alle var pakket inn i varme klær og stelte med sitt mens de omhyggelig så bort fra fabrikken. Alt var så forlatt og skjevt og kaldt. Heldigvis bar hun med seg varmen fra Karia.
Et sted plystret en fløyte, og så våknet torget. Adalheid kikket etter lyden. I krysset ved kjøpesenteret sto en politimann og dirigerte. Uten et ord trakk folk seg unna veien, og kuskene bukserte kjerrene opp på fortauet.
Luften summet da to svarte biler kom susende. Det gnisset i metall, og porten inn til fabrikken åpnet seg. Uten å saktne farten suste bilene rundt torget og inn på fabrikkområdet. Hun stirret på bilene, men så ikke annet enn svart lakk og mørke ruter før porten smalt igjen.
Hun kikket betenkt på porten. Skulle hun prøve å komme seg inn nå? Hun husket Karias redsel. Hold deg langt unna fabrikken, hadde den gamle torgkonen sagt, og Adalheid syntes det virket som et godt råd. Det foregikk utvilsomt mystiske ting på fabrikken.
Adalheid kikket rundt på torget en stund. Hadde hun ikke glemt en viktig ting? Så kom hun på det: Politimannen! Vagt husket hun at Karia hadde sagt noe, men hun skjøv det til siden. Hvor ellers skulle man få hjelp? Hun småløp bort til politimannen og nappet ham i jakken. "Unnskyld...?"
"Ser du ikke at jeg er opptatt?" buldret politimannen. Han sto med hendene på ryggen og virket ikke så veldig opptatt.
"Jeg vil gjerne melde fra om en forsvunnet person," sa Adalheid.
Politimannen skottet ned på henne. "En forsvunnet person?"
"Jeg har ikke sett pappa siden i går kveld. Han er ikke kommet hjem fra jobb."
"Han dukker nok opp. Bare dra hjem du, så skal du se at han er der."
"Og jeg tror det foregår noe mistenkelig på fabrikken."
"Noe mistenkelig på fabrikken?" Plutselig virket den grove stemmen mer interessert. Politimannen snudde seg. "Det kan vi ikke ha noe av. Hele byen er avhengig av fabrikken."
De mørke, runde øynene stirret på henne uten å blunke. Huden var blek, og ansiktet minnet om en streng maske. Han fant frem en notatblokk og slikket på en blyantstump. "Hva heter du egentlig?"
"Adalheid Rogersen. Jeg er tolv år gammel og bor i Storestua."
"Storestua?" Politimannen rynket pannen mens han skrev ned adressen. "Det huset husker jeg ikke. Hvor i Mirari ligger det?"
"På andre siden av Hestehagen, men..."
"På andre siden av Hestehagen," skrev politimannen. "Og så dette med fabrikken. Er det noen som planlegger hærverk?"
"Ikke som jeg vet," sa Adalheid. "Men det virker som om noen har tatt over driften. Jeg prøvde å komme meg inn, men de åpnet ikke porten."
Han måpte. "Kom du til meg for å klage over at du ikke slapp inn på fabrikken? Alle vet vel at man må ha adgangskort."
Adalheid ble taus. Plutselig virket det ikke lenger så lurt å snakke til denne politimannen. De runde øynene stirret rett på henne, og huden var tørr og rar.
"Hvorfor vil du inn på fabrikken?" spurte han med mildere stemme. "Og hvorfor mener du det foregår mystiske ting der?"
"Det er ikke bare jeg som mener det," sa hun unnvikende.
Han smilte beroligende. "Nei, det er vel ikke det. Du er for liten til å pønske ut slikt alene. Men skal jeg finne ut noe, må jeg ha mer enn løse rykter. Hvem kan jeg snakke med om dette?"
"Gresshoppemannen." Politimannen rynket pannen, og Adalheid fortsatte: "Jeg vet ikke hva han egentlig heter, men han er høy og tynn og går i grønne klær. De er litt for små. Klærne mener jeg."
"Å, han." Politimannen skrev i blokken.
"Og Karia. Hun vil ikke fortelle noe, for hun er redd dem, men begge mener fabrikken gjør solen kaldere."
Politimannen skrev flittig i blokken. "Meget interessant. Er det flere?"
Hun ristet på hodet.
"Jeg skal undersøke om det er noe i dette. Hvor er du, hvis jeg trenger å nå deg? I denne Storestua?"
"Nei, nå skal jeg på biblioteket. Og Storestua kan jeg ikke dra til, for den..."
"Du er på vei til biblioteket," sa han og skrev i blokken. "Meget interessant." Han kikket på notatene sine. "Adalheid Rogersen. Tolv år gammel. Bor i Storestua på andre siden av Hestehagen. Melder fra om en konspirasjon. En grønnkledd mann og en gammel torgkone påstår at fabrikken gjør solen kald. Og du er nå på vei til biblioteket. Stemme disse opplysningene?"
Hun nikket. "Ja, men Storestua..."
Politimannen klappet igjen notatblokken uten å høre etter. "Hvis etterforskningen gir resultater, kan du vente deg en belønning," smilte han.
Adalheid ville spørre om så mye, men han vred og vrengte på ordene og hørte ikke etter når hun ville si noe viktig.
"Løp bare på biblioteket, du. Dette er i trygge hender. Du vil helt sikkert høre fra oss i den nærmeste tiden, ikke vær redd for det. Fabrikken må vi jo passe på."
Adalheid forlot politimannen uten å si mer. Var dette egentlig lurt? Hun husket hvor dum Gresshoppemannen virket den gang han prøvde å forklare at noe var galt med fabrikken. Nå følte hun seg like dum.
Hun sto utenfor biblioteket og kjente nesten ikke igjen den gamle murbygningen. I hodet hørte hun Karias stemme: Du får vel prøve på biblioteket, jeg vet ikke annen råd. Men denne utslitte kassen kunne da ikke være noe sted å begynne?
Marmorstatuene på gesimsen var smuldret bort. Hun så bare stumpene etter slangene og løvene og de andre fabeldyrene. Malingen flasset av muren, og plankebiter var spikret på kryss og tvers over de knuste vinduene. Her hadde ingen vært på lenge.
Adalheid gikk opp trappen og banket på en av de store eikedørene. Det kom ikke annet svar enn et hult og tomt ekko. Hun ventet litt og banket på en gang til. Da hun snudde seg for å gå ned trappen, knirket døren bak henne, og et par hengsler skrek etter olje.
Hun snudde seg og så en dverg i døråpningen. Selv om det var lyst ute, holdt han en tent flaggermuslykt i hånden. Hun og dvergen var like høye, men han var rynkete av elde.
"Du er?" Et par vassblå øyne plirte bak runde stålbriller.
"Adalheid. Du er?"
"Remington. Du vil?"
"Inn," sa Adalheid. Denne mannen likte å spare på ordene, og det var vel best å gjøre som ham.
Remington klødde den hvite panneluggen så flasset snødde. "Vil du inn her?" spurte han for sikkerhets skyld. En liten rød tunge smatt frem og gled over de tørre leppene.
Hun nikket.
"Ingen har besøkt Flandona Gagnole på årevis," sa Remington. "Folk sluttet visst å lese da solen ble kald."
"Flandona Gagnole? Er ikke dette biblioteket?"
"Vi kaller det Flandona Gagnole," svarte dvergen og stirret snurt på Adalheid. "Flandona Gagnole," gjentok han. "Astronomenes grotte. Ser du noe galt i det?"
Adalheid ristet fort på hodet. "Neida, neida, det er et fint navn. Men har dere åpent?"
Remington snudde seg og kikket opp på et veggur. Det viste fem på tolv. Han snudde seg tilbake mot Adalheid. "Ja," svarte han og åpnet døren på vidt gap. "Det er alltid åpent i Flandona Gagnole. Vi bor her. Ingen kommer hit lenger, men du skal være velkommen."
Adalheid ble stående på trappen. "Går ikke klokken feil? Det må jo være langt ut på ettermiddagen, og den viser fem på tolv?"
Remington ristet på hodet. "Før gikk den feil, ti minutter for fort, men vi sluttet å trekke den opp. Nå går klokken ikke i det hele tatt."
"Hva er vitsen med en klokke som ikke går?"
"Nå er den riktig to ganger i døgnet. Før var den aldri riktig."
Adalheid ristet på hodet og tråkket over dørstokken. Det knirket i karmen og skrek i hengslene da døren ble lukket. I hallen innenfor luktet det mugg og mørke. Malingen var skjoldet, og store brune flekker spredde seg over taket. Her og der sto bøtter og baljer som skulle fange opp dryppvann når det regnet.
Remington stirret på henne. Tydeligvis hadde han snakket fra seg. "Følg meg," sa han til slutt.
Adalheid ble ledet opp en trapp og gjennom en mørk korridor. Hun hadde besøkt biblioteket mange ganger før, men husket ikke denne korridoren. Da de kom til en åpning, så hun at gangen rett og slett var bokhyller som sto veldig tett. Hele rommet måtte være proppfullt av bokhyller.
Hun fulgte dvergen gjennom en labyrint av bøker inne i selve biblioteket. De gikk gjennom små åpninger, ned korridorer og under portaler. Til slutt rundet de et hjørne og nådde en lun grotte hvor et dusin oljelamper kastet et gult lys over bøkene.
Bak et skrivebord satt en dverg og konstruerte sirkler og rektangler med passer og linjal. Enda en dverg satt ved en pult og skriblet på en bunke ark. Alle tre hadde filttøfler, svarte terylenebukser, hvite skjorter og lysegule vester. Slipsene var dekket av soler, måner, stjerner og kometer.
Remington kremtet. "Vi har besøk."
"Denne gangen får jeg det til," sa dvergen med passeren uten å se opp.
"Hva da?" spurte Adalheid forsiktig.
"Å kvadrere sirkelen. Det er mitt livsverk."
Remington kremtet igjen. "Vi har besøk."
"Vent bare til jeg får vist alle bedreviterne hvordan man kvadrerer sirkelen," sa dvergen fraværende.
"Hvordan gjør man det?" spurte Adalheid.
"Et meget godt spørsmål," svarte dvergen med nesen klemt mot arket. "Det er det jeg enda ikke vet. Men den dagen jeg oppdager metoden..."
Remington kremtet og åpnet munnen. Før han fikk sagt noe, kikket dvergen med passeren opp. Et stort smil bredde seg over ansiktet.
"Men hvorfor er det ingen som sier at vi har gjester?" ropte han og spratt opp. "Velkommen, velkommen, velkommen til Flandona Gagnole. Endelig får vi besøk. Endelig, endelig, endelig. Jeg er Olfonso Underwood." Han var skallet som en baby, og ørene beveget seg når han snakket. "Oceanus Remington har du hilst på. Han i hjørnet heter Isthmus Würlitzer."
"Jeg heter Adalheid," begynte hun.
Würlitzer, den tredje dvergen, kom slepende med en fillete ørelappstol. Han var lubben, med tykke røde krøller, sjenerte øyne, fregner og en stor blå kvise midt på nesen. Würlitzer nikket til Adalheid og pekte på stolsetet.
"Slå deg ned, slå deg ned, lille frøken," sa Underwood. "Slå deg ned. Hva kan vi hjelpe deg med?"
"Men det er jo min stol." Remington slikket seg over de tørre leppene. Ansiktet rynket seg ekstra når han ble sur. "Hva skal Remington sitte på? Underwood sitter bak skrivebordet. Würlitzer sitter der borte i hjørnet. Hva skal Remington sitte på?"
"Du kan gå og telle bøker," sa Underwood, "hvis du ikke kan være litt høflig mot den første gjesten vi har fått på lenge."
Remington rødmet. Han tok av seg brillene og gned glassene mot skjorteflaket, men ble stående.
"Du må virkelig unnskylde den tullingen." Underwood ristet på hodet. "Han har helt glemt alminnelig folkeskikk."
"Det gjør ikke noe," sa Adalheid. Hun druknet nesten i den myke ørelappstolen da hun satte seg.
"Og hva kan vi hjelpe deg med?"
"Jeg..." Så mye rart hadde skjedd den siste tiden, og hun ante ikke hvor det var best å begynne. "Dette høres kanskje dumt ut for dere, men..." Hun nølte et øyeblikk. "Tror dere det finnes flere dimensjoner, flere verdener ved siden av hverandre? Jeg mener, tror dere man kan komme fra en verden til en annen? Eller er alt bare innbilning?"
Det ble helt stille i Flandona Gagnole. De tre dvergene stirret på henne uten å puste. Hadde hun sagt noe galt?
Både Underwood og Remington åpnet munnen samtidig. Underwood snudde seg og stirret strengt på den andre dvergen. "Jeg er eldst, så jeg skal svare på dette," sa han.
Remington nikket mutt.
Underwoods stemme skalv ivrig. "Flere verdener? Min kjære lille frøken, vet vi om verden i det hele tatt finnes? Kan vi stole på sansene våre? Nei, vi må tvile på alt som tviles kan."
"Så langt er vi enige, ærede kollega," sa Remington raskt. "Vi må selvfølgelig tvile på sansene. Men i følge den eminente Renatus Cartesius kan vi alltid stole på fornuften."
"Lille frøken, tenk deg at du lever sammen med huleboere," sa Underwood. "Utenfor skinner solen, men du ser aldri den. Folk går forbi hulen hver dag, men du ser bare skygger på huleveggen. Tenk deg at du forlater hulen og ser hvordan folk lever utenfor."
Remington greide å presse inn: "Du tror du er våken. Men er du så sikker på det? Tenk om du drømmer at du er våken?"
Underwood rynket pannen irritert over avbrytelsen. "Som den brede filosofen foreslo, tenk deg at du treffer noen utenfor hulen. Hva skjer når du går inn igjen og forteller de andre huleboerne hva du har sett? Tror de på deg? Nei, det gjør de ikke."
Underwood ristet oppgitt på hodet, og Remington benyttet sjansen til å fortsette: "Du kan klype deg i armen for å finne ut om du er våken. Men tenk om du bare drømmer at du klyper deg i armen for å finne ut om du er våken? Vi kan ikke stole på sansene. Men fornuften kan vi stole på både når vi våker og når vi sover."
"Ingen tror deg," sa Underwood og ristet oppgitt på hodet. "Ingen tror deg når du forteller hvordan det er utenfor hulen. Det finnes en perfekt verden, ideenes verden, men vi ser bare skygger av den."
"Nettopp," sa Remington. "Verden finnes ikke. Bare fornuften finnes. Men folk vil ikke innse det. De tror de er våkne."
De kjeklet så lenge at Adalheid fikk vondt i hodet. Dette førte ingen steder hen. Hun hostet lavt, men ingen reagerte. Hun hostet så høyt at det nesten var et rop. Det ble musestille, og alle tre stirret forskrekket på henne.
"Jeg lurer også på noe annet. Jeg skulle gjerne ha visst mer om en brann," sa hun til slutt.
Dvergene var ikke spesielt i ivrige etter å avslutte krangelen, men til slutt kom det fra Underwood: "En brann? Her i Mirari?"
Hun nikket. "Hvordan finner jeg ut mer om slikt? Med datamaskin? Jeg er ikke så flink til slikt, men bruker man ikke datamaskiner til å finne ut ting? Går ikke alt på data?"
Underwood grunnet på det. "Datta? Hva sa du? Dattamaskin? De snakket om slikt da jeg var liten, men selv da var det lenge siden den siste av dem sluttet å virke. Det finnes ingen dattamaskiner her. Når de først blir ødelagt, er det jo umulig å reparere dem."
"Men hvordan skal jeg finne ut mer om brannen i Storestua?"
"Denne Storestua vet jeg ikke hvor er, men det har sikkert stått i avisen. Når brant det?"
"Når det brant?" Adalheid måtte tenke seg om. Var det ikke denne morgenen? Eller i går kveld? "På bursdagen min," sa hun til slutt.
"Bare gi meg datoen, lille frøken, så ordner vi resten," sa Underwood.
"Den 21. desember."
"Og hvilket år?"
"Hvilket år? I år selvfølgelig. 1999," sa hun irritert.
De tre dvergene kikket rart på henne. Igjen kjente hun den kalde klumpen i magen. Hvorfor så alle rart på henne etter brannen?
Underwood så at overleppen hennes skalv, og han fortet seg å snakke: "Javisst, i år ja. 1999. Den 21. desember. Du skal få de avisene du vil ha, lille frøken." Han snudde seg mot de andre. "Remington! Du henter stigen! Würlitzer, du hjelper ham! Dere henter bind 820 av antikvariske aviser. Bindet ligger på hylle 31, i seksjon 75 reol 51-1, under DSKLHRSK, dokumenter og skrifter katalogisert og lagret i historisk rekkefølge før solen kjølnet."
Da Remington og Würlitzer forsvant, kremtet Underwood forlegent. "Ikke gråt, vi skal skaffe deg alt du vil ha."
"Jeg vil ikke være til bry," snufset Adalheid. "Jeg vil bare..."
"Visste du at du er vinterbarn?" sa Underwood for at hun skulle tenke på andre ting. "Du er født på vintersolverv, lille frøken, og det er en av årets to viktigste merkedager. Den andre er sommersolverv. På disse to dagene snur kong Sesefus en annen vei, og da stanser solen et lite øyeblikk. Har du aldri merket det?"
Adalheid ristet på hodet.
"Joda," fortsatte Underwood, "hvis du ser godt etter, vil du se at solen står stille nøyaktig midt på dagen. Det varer bare et kort øyeblikk mens Sesefus samler krefter for å rulle solen en annen vei. Men underlige ting kan skje på den dagen."
Akkurat da vendte de to dvergene tilbake. Støvet føyk da de slengte en stor svart bok på skrivebordet.
"Værsågod," sa Underwood. "Her er alle avisene fra årstallet og måneden du nevnte."
Adalheid satte seg bak skrivebordet. Støvet pirket i nesen, og gulnet papir knitret mellom fingrene. Hun bladde seg gjennom avisene for hele måneden. Det sto ikke så mye i avisen som kom på bursdagen, men dagen etter var overskriften: KOM FOR SENT HJEM OG MISTET DATTEREN.
På samme side var et bilde av pappaen som stirret blekt på noen rykende ruiner. Under bildet sto det: Direktør for Miraris verktøyfabrikk, Karl Ludvig Rogersen, ved branntomten den fatale kvelden. Datteren, Adalheid Rogersen, var i huset da det brant ned til grunnen, og hun er den eneste omkomne.