Adalheid våknet fra en underlig drøm om et stort svart kattedyr med hvite poter og hvit snute og en dyp rumling et sted under pelsen. Kjevene knaket i et gjesp. Hun gned fingrene mot øynene og myste rundt seg. Hun satt rett på et skittent gulv i et fremmed hus. Med et rykk reiste hun seg. Hun var i kjøpesenteret. Egentlig skulle hun spionere på fabrikken!
Munnen smakte vondt. Adalheid svelget og slikket seg over leppene, men den ekle smaken forsvant ikke. Ør i hodet myste hun ut vinduet. Det var tidlig på morgenkvisten, og torghandlerne hadde fremdeles ikke satt opp bodene.
Hun hadde sovet mye mindre enn vanlig. Ryggen verket etter de kalde, harde gulvplatene, og lyset stakk i øynene. Det ble ikke rare spioneringen dette, men det fikk så være. Hun måtte få spist frokost og stelt seg. Aldri hadde hun savnet tannbørsten så mye. Så har jeg heller ikke pusset tennene på hundre år, tenkte hun.
Adalheid sto i sollyset en stund for å få varmen, men det hjalp lite. Hun var like støl og nummen. Dette var landet med den kalde solen. Det var sommer, men hun opplevde aldri den svettende, tungetørre heten der kroppen bare lengtet etter en rimfrossen vinterdag.
Hun kikket etter Dina, men det var ingen katt i nærheten. Jaja, Dina kunne ta vare på seg selv og ville sikkert dukke opp igjen. Adalheid lette ikke innover i bygningen. Blant skrotet lå en rotte med knekt nakke, og den skulle pent få ligge.
Hatten til Gresshoppemannen lå på gulvet. Hun børstet den ren og satte den på hodet. Sulten og søvnig snublet hun bort til den ødelagte rulletrappen. Gulvet knirket, men hun var for søvnig til å bry seg. Dessuten var det ikke så skummelt i lyset.
Ved utgangsdøren snudde hun seg mot plankehaugen og den gjemte felekassen. Det var nok best å hente fela senere. Hun kikket ut på torget. Noen torghandlere kom gående, men hun så ikke snurten av politimannen. Hvor mange spioner hadde skurkene egentlig? Det var best å mistenke alle.
Strikken hadde ramlet av håret. Hun rotet i lommene på snekkerbuksen etter en ny hårstrikk. Med fingrene kjemmet hun det lange håret bakover i en hestehale, festet strikken og stakk hestehalen innenfor ullgenseren. Ingen ville kjenne henne igjen med hatten på hodet, og dessuten lignet hun en gutt i den store ullgenseren og snekkerbuksen.
Adalheid trasket rundt kjøpesenteret og ned til elven. Der var det i alle fall vann. Hun fikk ordne mat og tannbørste senere. Var det ikke noe mer hun skulle ha gjort? Hun trakk likeglad på skuldrene. Det var forresten ikke så kaldt lenger. Hun begynte å bli lei av den tykke genseren og den altfor store snekkerbuksen. Hun måtte finne noen passende sommerklær.
Der elven nærmet seg byen, var det stablet et par meter med steiner på hver side. Det var ikke så mye vann i elven. Hun slapp seg ned fra stien og landet på en tørr sandstripe mellom vannet og muren. En andemor padlet oppover med fem nøster på slep, men Adalheid tenkte ikke på annet enn sildrende, slurpende vann.
Hun satte seg på huk, laget en øse av hendene og fylte munnen med vann. Hun gurglet ut den vonde smaken og drakk seg utørst. Så fikk ansiktet en liten kattevask. Hun ble vel ikke så mye renere, men vannet klarnet tankene.
Adalheid husket en lang og tynn mann som rullet på marken i et blått ildgarn. Han sa ikke et ord da de spurte hvor hun var. Hun hadde lovet Pegasus å redde Gresshoppemannen. Men det var jo umulig! Muren løp hele veien rundt fabrikken, og det var satt opp farlige ledninger på toppen. I tillegg hadde de svartkledde mange elektriske innretninger som sprutet blå volter.
Hun greide ikke å tenke mer på alle vanskelighetene. Magen rumlet. Slurkene med vann stagget den verste sulten, men hun måtte skaffe seg litt ordentlig mat. Kanskje dvergene kunne hjelpe? De var rare, men samtidig var de vennlige på sin måte. Oppmuntret av tanken småløp hun oppetter elven.
Bak et hushjørne sto Adalheid og kikket på biblioteket uten å våge seg et skritt videre. De brede eikedørene var snekret igjen med lange planker. Et stort oransje skilt sto øverst på trappen: STENGT GRUNNET OMGANG MED UØNSKEDE ELEMETER OG GJENTATTE BRUDD PÅ YTRINGSFRIHETEN.
Fienden hadde vært her også. Det var hennes feil. Hvis hun bare ikke hadde snakket til politimannen... Hva skulle hun gjøre? Sløv og kald vaklet hun ned til elven igjen.
Karia bodde ikke så langt unna, og hun fikk friste lykken der. Eller kanskje Karia også var fanget? Adalheid hadde ikke annet valg enn å traske nedetter elven. Hun måtte få noe å spise.
Stua til Karia lå i en hageflekk på andre bredden. Under vannflaten så Adalheid de syv hvite steinene. I stedet for å klatre opp muren og krysse elven på broen, balanserte hun over på steinene. Det vasket rundt gummistøvlene, men hun snublet ikke, og til slutt sto hun på andre siden.
Hun hoppet, grep kanten på muren og klatret opp. Røyken steg fra pipen, og hun skimtet Karias grå hår i kjøkkenvinduet. I hvert fall var torgkonen hjemme. Like for like, sa Karia. Det var ikke penger igjen, men kanskje hun kunne arbeide i bytte mot to blingser rugbrød og en tallerken løksuppe?
Hun banket på. Like etter åpnet døren seg på klem, og Karia kikket ut gjennom sprekken. "Ja?"
"Jeg lurte på om jeg kunne bytte til meg litt mat?" spurte Adalheid.
"Hvem er du?" Øynene til den gamle konen var store og runde.
"Hvem jeg er? Adalheid, selvfølgelig. Vi møttes jo i går."
Et smil bredde seg over det rynkete ansiktet. "Selvfølgelig. Den fremmede jentungen. Kom inn, så skal du få mat. Så mye du vil ha." Karia åpnet døren.
"Jeg har ikke mer penger, men jeg arbeider gjerne for deg," sa Adalheid.
Det virket ikke som om Karia hørte ordene. Taust snudde hun seg og gikk inn i stua. Adalheid fulgte etter. Den gamle torgkonen øste løksuppe i en dyp tallerken med stive og mekaniske bevegelser.
Karia satte tallerkenen på bordet. "Bare spis, du, jeg må ut et lite ærend."
"Tusen takk," sa Adalheid, men Karia var allerede på vei ut døren.
Denne gangen var det hverken pepper, eggeplomme eller rugbrød til, men Adalheid var for sulten til å klage. Og dessuten så det ut til at hun slapp å arbeide for maten. Hun satte seg på stolen, grep skjeen og slurpet i seg en munnfull.
Løksuppen var iskald!
Adalheid spyttet den instinktivt ut, kastet skjeen fra seg og bykset gjennom døren. I panikk kikket hun rundt seg. Det var ingen der. Hun sprang bort til gjerdet, veltet seg over og landet i sanden. Der grep hun toppen av muren, heiste seg opp og kikket over kanten.
Karia kom gående gjennom smuget på andre siden av hagen. Den gamle torgkonen gikk litt stivt, men ellers var hun den samme. Adalheid ble irritert på seg selv. Litt kald suppe kunne umulig skade? Hun måtte ikke la seg skremme av alt mulig.
Adalheid sparket fra og heiste med armene for å velte seg opp i hagen. Men så blinket det svart i øyekroken. Hun ble hengende. Noe svart gled sakte gjennom smuget.
Hun slapp taket og presset seg inntil steinveggen. De hadde vel ikke sett en filthatt helt nede ved marken? Hun tok av seg hatten og heiste seg opp igjen. Denne gangen løftet hun så vidt øynene over kanten.
Joda, det var en bil, og den var svart og blank. Hun slapp seg ned. Hjertet dunket i brystet. Ikke kunne hun gå til politiet. Gresshoppemannen var fanget. Biblioteket var stengt. Og nå hadde de brukt elektrodene på Karia også. Hva skulle hun gjøre?
Adalheid grep hatten og snek seg videre langs elven. Hun løp sammenhuket inntil muren med sand under den høyre støvelen og vannet plaskende rundt den venstre. Kunne hun aldri være trygg?
Hun stanset ikke før elven forsvant under gater og torg og bygninger. Et svart hull åpnet seg under Mirari, og det luktet fælt. Rett innenfor åpningen, hvor ingen kunne se henne, stanset hun og hev etter pusten.
Når folk frøs i hjel på fjellet, ble de av og til funnet halvt avkledd og stivfrosne i snøfonner. Rett før det var slutt, kjente de ikke kulden. De trodde det var godt og varmt og kledde av seg både anorakk og genser.
Adalheid husket de sløve tankene om å skaffe seg sommerklær. Holdt hun på å bukke under for den kalde solen? Hun var alene i fremtiden med de fire farligste skurkene i verden, og hennes eneste venn var fanget. Hun måtte pønske ut en plan før den kalde solen gjorde henne like sløv som de andre!
Hun sto der midt mellom dagen og natten. Utenfor glitret solstrålene i klart vann, men innover i mørket stinket det av mugg og råte. Elven vred seg under byen og forsvant i havet et sted under bryggen på andre siden. Men den veien hadde hun ikke tenkt seg.
Plutselig smilte Adalheid. Endelig kom en plan. Hun gikk ut av åpningen og rotet rundt i vannkanten etter en god kjepp, rett og solid, passe lang og tung. Hun rullet sammen gresshoppemannens filthatt, stakk den innenfor magestykket på snekkerbuksen og vendte ryggen til lyset.
Hun fulgte elven under byen. For første gang på lenge var hun fornøyd med seg selv. Om det fantes rotter der inne, skulle de få smake kjeppen. Etter gårsdagen var hun ikke redd for dem. Men for sikkerhets skyld dunket hun kjeppen i muren for å skremme krypene med lydene.
Vannet plasket rundt gummistøvlene. Ingen kunne vite hva som fløt i vannet her inne. Åpningen krympet helt til elven slo en bukt på seg, og etterpå så hun ikke lenger åpningen. Det var slutt på sollyset.
Adalheid følte seg veldig voksen og modig da hun våget seg alene inn i mørket.