Noe fulgte i hælene på Adalheid. Hun sprang for livet uten å tenke på smerten i føttene, men forfølgeren kortet hele tiden inn avstanden. Dette var ikke Gresshoppemannen, dette var noe annet og mye mer skummelt.
Bak henne var hele verden mørk, og en skitten liten ape med ondt ansikt pilte på alle fire gjennom mørket. Apen forsøkte å hoppe opp på ryggen hennes og kvele henne. Jo fortere hun sprang, jo nærmere kom den. Hun kunne allerede føle de svarte hendene rundt halsen.
Adalheid peste av gårde, men kreftene tok slutt da hun nådde torget. Hun var mer andpusten og sliten enn noen gang. Folk stirret forundret, men hun var for redd til å bry seg om dem. Hvert øyeblikk ville apen hoppe opp på ryggen hennes.
Men da hun snudde seg, var den skitne lille apen borte. I stedet gled skyggen hennes rolig over brosteinene. Hun hadde flyktet fra sin egen skygge. Lungene hikstet etter luft, og hjertet banket så hun trodde det skulle sprenges. Det var ikke innbilning. Skyggen hadde vært levende. Hva holdt på å skje med henne?
Adalheid vaklet over brosteinene og dundret knyttnevene mot fabrikkporten. "Slipp meg inn, Markvard!" Hun ropte og hamret, men ingen svarte, og porten var like stengt. "Det er meg, Markvard, slipp meg inn!"
Hun la de forslåtte hendene mot knærne, bøyde seg frem og hev etter pusten. Det skalv i lårene og stakk i fotsålene. Hvor var Markvard?
"Det er meg! Åpne porten!" ropte hun.
Adalheid tråkket bakover og løftet hodet. Først nå så hun de gule skiltene med de strenge svarte bokstavene: ADGANG FORBUDT! og HØYSPENNING LIVSFARE! og STENGT FOR UVEDKOMMENDE! Det var midt på dagen, og folk skulle vært på jobb, men hun så ingen lys i hovedbygningen. Hun kunne heller ikke se gjennom vinduene.
Et høyt tårn raget på taket av fabrikken. Tårnet lignet et rustent skjelett av en forhistorisk øgle. Lange antenner viftet som følehorn på toppen, og øglen hadde en gråmalt metallskål til mage. Rundt skålen var kraftledninger, radioantenner, teleskop, klumpete maskiner og hun visste ikke hva.
Plutselig virket fabrikken veldig stor og skummel. Hvordan hadde de fått tid til å bygge tårnet og alt det andre siden sist? Hvor var vakten og alle arbeiderne? Og hvor var faren hennes?
Adalheid ventet, men porten åpnet seg ikke. Betenkt kikket hun opp på muren. Skulle hun klatre over? Det var noen mystiske ledninger på toppen. Var de elektriske? Hun fant en taustump i en sølepytt foran porten og slengte den opp mot ledningene. Det gnistret blått, og en svidd lukt rev i nesen.
Hun kikket redd rundt seg. Det var folk på torget, men ingen av dem så mot henne. De brydde seg visst ikke om fabrikken i det hele tatt.
Statuen av felespilleren var borte, men sokkelen sto igjen med rustne bolter festet til ingenting. Kjøpesenteret var forlatt, og glasset i de automatiske skyvedørene var knust. Trafikklysene i veikryssene lignet brukte tannpirkere. De var visst ikke nødvendige lenger, hun så ingen biler i Mirari, bare hestekjerrer og trillevogner.
Adalheid ventet i grunnen at grantreet, snøen og all julepynten skulle være borte, men hvordan kunne alt endre seg så mye? Og hvordan kunne navnet hennes stå på en gravstein når hun ikke var død? Var alt dette bare et endeløst mareritt? En annen forklaring fant hun ikke. Fru Sudor hadde rett. Hun måtte ikke dagdrømme så mye. Nå først skjønte hun hvor farlig det kunne være.
Adalheid bestemte seg for å slutte med dagdrømmene. Bøkene skulle leveres på biblioteket i morgen den dag, og hun skulle lære alt om datamaskiner. Nå skulle det bli en slutt på alle meldingene.
"Jeg lover å være snill," snufset hun, "bare jeg våkner fra dette marerittet."
Hun konsentrerte seg hardt, men ingenting endret seg. Fremdeles skalv hun av kulde. Av strømpene var det bare trevler igjen rundt anklene og hælen. Føttene var svarte av skitt og blå av kulde, men under huden følte hun ingen ting. Hun måtte finne på noe før det ble for sent.
En flokk duer kurret rundt på torget. Frukthandlere og fiskekoner småpratet med kunder. Gateselgere solgte krimskrams fra boder, og en gamling krøket ryggen over en pedaldrevet slipestein. Alle gikk med gensere, skjerf og frakker, men ellers brydde de seg ikke videre om kulden. Adalheid kjente ikke igjen ansiktene til torghandlerne. Hun var blitt en fremmed i sin egen by.
Hun hutret og snufset og subbet rundt på valne føtter. Hun måtte se rar ut, men ingen så rett på henne, og ingen snakket til henne. Alle var opptatt med sitt, og det skremte Adalheid mer enn den kalde solen og alle de fremmede ansiktene. Det var som om hun ikke fantes.
Kanskje skriften på gravsteinen stemte? Kanskje hun virkelig var død? Kanskje dette var helvete og hun fikk straff som fortjent? Hun visste ikke akkurat hva hun ble straffet for, men noe måtte det være.
Igjen hørte hun sprakende gnister og så flammer slikke oppover trevegger. Noe fælt skjedde i en annen verden. I øyekroken skimtet hun flammer over brosteinene, men hver gang hun snudde seg, gled de unna. Hun sa til seg selv at det bare var innbilning, men flammene var hele tiden i utkanten av synsfeltet. Røyken begynte å drive over torget. Hvis hun mistet kontrollen, ville verden gå opp i flammer.
"Så stygg en jentunge har jeg aldri før sett."
Adalheid snudde seg. En gammel torgkone kikket på henne med kvasse, grønne øyne. En stor nese krummet seg over en bred munn, et par rynkete hengekinn og en dobbelthake. Den gamle kroken var pakket inn i en gammel pelskåpe med skallete flekker.
"Nei, du var da fryktelig stygg," sa torgkona. "Flokete hår og sot i ansiktet og snørr i nesen og sørgerender under neglene, og så har du ikke engang strømper på deg. Fy, så stygg du er!"
Selv om torgkona var gammel og fæl, gledet Adalheid seg over å bli snakket til. "Hvem er du?" spurte hun. "Jeg er Adalheid," la hun til for å være høflig.
"Jeg er Karia." Torgkona sto foran en trillevogn med to sprukne tekanner, en porselensdukke, en rusten vekt, en sigareske med glansbilder og en koffert full av gamle klær. Vognen minnet mest om en flat trillebår, og tingene var lagt ut så man kunne kikke nærmere på dem.
"Jeg helbreder syke, hjelper til med barnefødsler, selger vinder til sjøfolk og skaffer regn når det trengs. Men i det siste har det vært lite arbeid. Ingen spør etter gamle Karia lenger," sa hun oppgitt. "Nå står jeg her på torget og bytter like for like. Mest gamle klær." Hun så ned på Adalheids føtter. "Og sko og strømper."
Det luktet kokt løk av den gamle damen. Adalheid hadde ikke spist på en evighet, bortsett fra et glass sitronbrus og litt bringebærgelé med vaniljesaus.
"Kan jeg få kjøpe klær av deg?" spurte Adalheid. "Og kanskje litt mat? Og sko?"
"Kanskje. Hva har du å bytte med?"
"Ingenting. Men pappa eier en hel fabrikk. Han skal nok betale deg tilbake."
"Jeg vet ikke om noen annen fabrikk enn denne. Fytte katta!" Hun spyttet over skulderen, mot porten og skiltene. "Og det styggetøyet eier visst ingen. Der fyker bare svarte motorvogner inn og ut. Er du helt sikker på at du ikke har noe? Bytte gavner begge, men borg er to manns sorg."
Adalheid nikket, selv om hun ikke skjønte stort av det med borg og sorg. Tydeligvis kom hun ikke langt uten penger, og for sikkerhets skyld begynte hun å grave i lommene. Der fant hun ikke annet enn en binders, to hårstrikk og litt lommerusk. Helt til slutt fant hun et enslig kronestykke som var igjen fra geleen og vaniljesausen.
"Dessverre," sa Adalheid og rakte frem hånden, "jeg har ingen penger, dette er alt."
Karia snappet til seg kronestykket og bet i det. "Hm, sjelden sak dette, ikke så mange igjen nå til dags. Og ekte, ikke tvil om det." Øynene glitret grønt og grådig, og mynten forsvant ned i en lomme på pelskåpen. "Like for like. Jeg skal kle deg i varme klær i bytte for mynten."
"Og mat?" sa Adalheid håpefullt.
"Hm," sa Karia og kikket på den skitne og utslitte jentekroppen foran seg. "Og mat. Det er greit. Ett måltid, så mye du greier å spise."
Adalheid takket torgkona. Hun syntes det var en rar handel, men hvis denne rynkete damen trodde et vanlig kronestykke var verdifullt, ville ikke hun klage. Nå greide hun ikke tenke på annet enn mat og klær.
"Bli med meg," sa Karia og slepte trillevognen etter seg så akslingen knirket og trehjulene ristet over brosteinene. Hun krysset asfaltveien foran det ramponerte kjøpesenteret, tok til venstre og forsvant inn et brolagt smug i det øverste hjørnet av torget.
Nede ved elven stanset de foran et stakitt av smijern. På andre siden lå en hageflekk, et plankeskur og et mursteinshus med skifertak. Vinduene var delt i små ruter av farget glass. Ugresset vokste rundt huset, syrinbusker blomstret i solveggen og villvin klatret rundt vinduene.
Karia åpnet porten og trillet vognen mot plankeskuret, og Adalheid fulgte etter. En spurvefamilie kvitret og vasket fjærene i et fuglebad. I gresset foran plankeskuret lå en makrellstripet katt uten å gløtte på øyelokkene. Akkurat nå var søvnen viktigere enn småfugler.