Da Adalheid endelig nådde torget, var det fremdeles natt. Ingen vinduer lyste. Gatelyktene var knust, og det fantes dessuten ikke strøm. På motsatt side av torget ruvet fabrikken tung og svart. Hodet på det rustne øgleskjelettet sperret for måneskinnet. Over den stengte porten skimtet hun så vidt de oransje skiltene: FARE! og ADGANG FORBUDT!
Var Gresshoppemannen og de svartkledde der inne? Hun visste ikke hvordan hun skulle finne det ut. Nå sviktet både planen og motet. Over det åpne torget våget hun seg i hvert fall ikke. Tenk om de svartkledde bevoktet området? De kunne helt sikkert se i mørket. Hun måtte spionere på dem uten å bli sett.
Adalheid presset ryggen mot veggen og gjorde seg liten mens hun snek seg langs bygningen. Hun nådde de to knuste glassdørene inn til kjøpesenteret, skrittet over stålrammen og smatt inn.
Rett innenfor de knuste dørene lå en haug materialer. Hun la felekassen bak haugen og dekket den med planker. Først hadde fela varmet henne, men jo nærmere hun kom fabrikken, jo kaldere ble den. Nå var fela like kald som alt annet under solen.
Adalheid så seg rundt. De fleste rutene var knust. Her og der var plankebiter og sponplater snekret over åpningene, men store hull gapte fremdeles. Det luktet mugg og råte etter at vinden hadde blåst inn regnvann.
Det hadde vært et stort kjøpesenter en gang, men nå var det bare støv og spindelvev og glasskår her. Gjennom et av de knuste vinduene kikket hun mot fabrikken på den andre siden av torget. Hvis hun bare fikk litt bedre oversikt, passet det perfekt å spionere fra kjøpesenteret. En trapp forsvant oppover i etasjene. Høyere oppe ville hun helt sikkert se bedre.
Det var en rar følelse å gå i en rulletrapp som ikke rullet. Det var ikke lett å finne vei i mørket, og på hvert trinn måtte hun kjenne etter med foten. Med hjertet i halsen klatret hun videre. Kom hun først så høyt, fikk hun våge seg litt høyere. Og kom hun litt høyere, fikk hun våge seg helt opp. Til slutt sto hun i den tredje og øverste etasjen.
Det knirket i bjelker og gynget i gulvplater da hun stolpret seg mot vinduene. Bygningen har stått i hundre år. Den kan vel ikke falle ned akkurat nå? Adalheid sukket lettet da hun endelig nådde et vindu mot torget.
Hun begynte å koste bort spindelvev og døde fluer. Da det skvatret like ved siden av, skvatt hun bakover. En mørk fugl flakset gjennom rommet og ut et knust vindu på den andre siden. Det var vel bare en kråke eller en skjære, men hjertet dunket så brystet ville revne.
Adalheid pustet dypt for å få bukt med panikken. Til slutt våget hun seg bort til vinduet igjen. Utenfor smilte fullmånen trist. Det ville aldri gå bra hvis hun lot seg skremme av fugler.
Hun hørte en svak lyd bak seg. Det er bare innbilning, tenkte hun. Hun våget ikke å snu seg. Det var stille lenge, og hun pustet lettet ut. Heldigvis, det var bare innbilning. Så kom lyden igjen. Noe krafset i støvet.
Adalheid ble livredd. En kald klump sugde tak i magen, strakte seg ned i beina og steg opp i halsen. Kroppen var stiv som en stokk, men hun tvang føttene til å snu seg.
En stor, feit og hårete rotte satt tre meter unna og kikket på henne. Adalheid ville skrike for å jage den, men strupen snørte seg i krampe.
Rotten tuslet en halv meter over gulvet og skottet opp på henne. Den tuslet en halv meter til. Den virket veldig sulten og ikke det minste redd. Adalheid så seg om etter en stein eller en kjepp til å jage den med, men hun fant ikke noe. Det krafset overalt i mørket. Den modigste rotten kom først, men hele flokken fulgte etter. Hun både hørte og skimtet dem.
Adalheid trodde hun skulle dø av skrekk. Bare hun kunne dø før rottene nådde frem! Det taslet og tuslet overalt. Nå så hun tydelig flere rotter tre inn i det svake månelyset fra vinduet. De spredde seg ut i en halvsirkel, og avstanden krympet hele tiden. Igjen prøvde hun å skrike, men krampen i halsen slapp bare frem et pip.
Det freste underlig ved rulletrappen. Adalheid så opp fra rottene. To flekker lyste svakt i mørket. Flekkene var bleke med litt gult eller grønt i seg. Det freste igjen. Noen hvite flekker kom glidende ut av mørket. Det var fire kattepoter og en snute. Dina smøg seg sakte fremover mens den stive halen viftet over gulvet.
Klumpen i halsen løsnet, og Adalheid hulket lettet over å se en venn.
Rottene merket det nye vesenet. De fleste trakk seg inn i mørket, men den modigste rotten snudde seg mot katten. Da Dina fortsatte å gli fremover, ombestemte rotten seg. Klørne krafset mot gulvplatene da den flyktet inn i mørket, og Dina bykset lydløst etter.
Begge to forsvant i mørket. Det freste voldsomt, nærmest vrælte, og noe kvinket. Adalheid hørte en dump lyd av en kropp som falt og ble liggende. Så hørtes ingen lyder i bygningen.
"Stakkars deg, Dina," hvisket Adalheid.
Da katten spankulerte på rene hvite sokker ut av mørket, glitret månelyset i øynene. Hun malte, og hele kroppen smilte der hun svinset rundt føttene til Adalheid.
Adalheid bøyde seg ned og løftet katten. "Takk," hvisket hun med leppene mot den myke pelsen. "Du reddet meg."
Dina virket litt eldre og tyngre, men ellers var hun den samme katten som hadde mjauet i snøen utenfor Storestua. Hun greide seg visst fint her i fremtiden.
"Har du vokst, Dina?"
Dina malte fornøyd til svar. Adalheid klemte katten tett inntil seg og satte seg på gulvet under vinduet.
"Vi må være våkne for å spionere på dem," hvisket hun til katten. "Men nå er jeg så søvnig, og nå er du her for å passe på meg. Jeg kan vel hvile et øyeblikk?"
Adalheid lukket øynene for å blunke bort søvnen, men hun åpnet dem ikke igjen. Pusten gikk jevnere, hodet falt frem og hendene la seg rolig i fanget. Månen skinte på pannen og kinnet hennes.
Det var kaldt og rått i bygningen, men innvendig var Adalheid god og varm. Hun drømte at Dina vokste seg større og større og krøllet seg beskyttende rundt henne. Den store katten var spent som en fjær, klar til å springe opp ved den minste lyd, men samtidig var den myk som en dyne. Det rumlet et sted dypt i Dina. Adalheid grep kattepelsen og sov trygt.