Adalheid våknet av at Dina mjauet henne i øret. Hun gjespet søvnig og smilte av tanken på den nye vennen. Hun hadde ikke sovet lenge, bare blundet litt. En bitter lukt kilte i nesen, og hun hørte en underlig lyd i huset.
Stiv av skrekk satte hun seg opp i sengen. Alt det dorske var borte. Det luktet røyk. Stearinlyset, tenkte Adalheid, jeg glemte stearinlyset. Det må ha veltet. Dina mjauet nervøst.
Det knitret og knatret og kokte utenfor døren. Røyken drev gjennom nøkkelhullet og sprekkene langs karmen. Hvis hun åpnet døren, ville flammene slå inn i rommet. Men hvor skulle hun gjøre av seg? Hun sprang bort til vinduet. Utenfor var det kveld, men lyset fra brannen spilte over snøen.
Adalheid så sitt eget livredde speilbilde i vinduet. Hun løsnet haspene og dunket av alle krefter, men vinduet rikket seg ikke. Det hadde ikke vært åpnet på flere år.
Hun virret fortvilet rundt uten å finne noe gjemmested. En flamme stakk tungen gjennom nøkkelhullet. Gulvet var glovarmt, og det ble vanskelig å puste. Aller helst ville hun gjemme seg under dynen og lukke øynene. Men hvor er kattepusen blitt av? Hvor er Dina?
Det brølte utenfor. Malingen på døren smeltet, og røyken sved i øynene. Adalheid måtte holde pusten mens hun lette etter Dina. Hun slengte skittentøy til side, åpnet klesskapet og kikket under skrivebordet. Hun ville ikke tenke på all røyken og flammene utenfor og hvor vondt det gjorde å brenne seg. Bare et lite brannsår på fingeren var jo helt forferdelig.
Adalheid fant katten i en krok under sengen. Dina freste og strittet med klørne, men Adalheid slapp ikke taket. "Dina, jeg er så redd," jamret hun. "Du må hjelpe meg, kjære Dina. Vær så snill!"
Det smalt, og så brølte flammekoret høyere. Adalheid myste redd mot døren, men det var ikke der det smalt. Kald luft gufset inn i rommet. Hun greide nesten ikke se gjennom tårene, men da hun snudde seg mot vinduet, skimtet hun en mann med sotet ansikt og filthatt på hodet.
"Vil du ut?" ropte Gresshoppemannen gjennom bråket.
Adalheid stakk Dina under genseren og gikk bort til vinduet. Gresshoppemannen sto på toppen av en stige med et kubein i hendene.
Den friske luften blåste liv i flammene. Snart ville de brenne seg gjennom døren. Det sved mot ryggen, men hun våget ikke snu seg.
Gresshoppemannen slapp kubeinet og strakte seg inn gjennom vinduet. Adalheid lukket øynene da hun ble løftet ut, og åpnet dem ikke før føttene sto på fast grunn.
Jeg har ikke sko på meg, tenkte hun, og det er ikke videre behagelig å gå på sokkelesten i dypsnøen.
Gresshoppemannen nikket mot stigen. "Den fant jeg i garasjen," ropte han. "Men nå er det visst ikke så mye der lenger."
Flammene slo ut fra huset og antente garasjetaket. Garasjen var full av bildekk, motordeler og snurrepiperier faren skulle fikse, men nå brant alt sammen. Flammene brølte, og gnistene spraket gjennom luften.
Adalheid ble slept på sokkelesten gjennom snøen. Det svimlet for henne, røyken stakk i øynene og hun hikstet etter luft. Så svartnet alt.
Plutselig var hun alene. Redselen kom smygende fra alle kanter, og hun hørte en tynn, skjelvende lyd i mørket. Det var hun selv som gråt. Så skimtet Adalheid en grønnkledd skikkelse gjennom et røykslør.
"Gresshoppemann," sa hun uten å tenke seg om, "har du sett...?"
"Det var et fint navn." Røyken løste seg opp, og hun så ham tydelig. "Gresshoppemann, det var fint navn på meg. Vi får hilse ordentlig på hverandre. Jeg er Gresshoppemannen. God morgen." Han strakte frem en lang og tynn arm med en stor hånd. "Hva heter du?"
"Jeg heter Adalheid." Forsiktig grep hun den store hånden. "Hvor er Dina? Har du sett Dina?"
"Hvem er Dina?"
"Det er katten min. Jeg holdt henne, men hun må ha vridd seg løs."
"Hvordan ser hun ut?" spurte Gresshoppemannen.
"Dina er svart med hvite poter og hvit snute og veldig snille øyne," svarte Adalheid. "Hun var her i sted."
"Et svart kattedyr med hvite poter og hvit snute?"
Hun nikket.
"Er det katten din? Hun greier seg alltids, det trenger du ikke bekymre deg over." Gresshoppemannen kikket rart på henne.
Adalheid snudde seg mot det brennende huset. Tårene trillet, og hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Det var slett ikke rettferdig. Hun hadde jo bare glemt et stearinlys på stuebordet. Nå var hele livet ødelagt. Nå kunne døden bare komme og avslutte lidelsene.
"Hvorfor gråter du?" spurte Gresshoppemannen. Hun hørte ham så vidt gjennom flammene.
"Hva kommer pappa til å si nå?" hulket hun. "Alt brenner, alle tingene, huset, garasjen, alt sammen."
"Hva brenner?" spurte han.
"Alt!" Hun snudde seg og slo ut med armen, men tidde brått. I befippelsen glemte hun å gråte. Det var ingen brann der, bare svarte, dampende ruiner. Alt var mørkt og vinterkaldt. Hun hørte ingen flammer. Virket ikke ørene lenger?
Hun stirret på Gresshoppemannen. "Hvor er... alt?" Sin egen stemme hørte hun i hvert fall.
"Hvor er hva?" spurte han.
"Du vet hva jeg mener, flammene, gnistene, røyken, alt... Hvor er... brannen blitt av?"
Hun snudde seg mot ruinene igjen. Det var blitt lysere, men hun så bare mosegrodde mursteiner og råtne stolper dekket av ugress og slyngplanter. Mellom stolpene vokste en liten selje. Hvorfor var det ikke vinter?
"Brannen," sa Adalheid. "Huset og garasjen. Hva kommer pappa til å si?" Gråten presset på igjen. "Det var kveld i sted. Hvor er Storestua blitt av? Og hvor er snøen blitt av?"
"Ta det med ro," trøstet Gresshoppemannen. "Det har aldri vært noe hus her. Og snøen trenger du ikke bekymre deg over. Den kommer til vinteren."
Igjen snudde Adalheid seg mot ruinene. Denne gangen så hun ingen spor etter brannen, bare blomster og busker og en stor selje. Det luktet heller ikke røyk og aske, bare sommersol og duggvått gress.
Så sto hun der, liten og redd, på sokkelesten midt i en blomstereng med en fremmed gresshoppemann. Alt var borte.