Adalheid subbet ut fabrikkporten uten å hilse på Markvard i bua. Hun orket ikke snakke med noen. Bronsestatuen av spillemannen sto fremdeles på torget, med den samme snøluen på hodet, men den kranglete Gresshoppemannen var forsvunnet.
Plutselig virket julepynten på kjøpesenteret møllspist og lusete. Adalheid gikk inn og tok rulletrappen ned til matbutikken i kjelleren. Julesangene på høyttalerne gjorde henne bare mer gretten. Gledesløst telte hun pengene fra faren. Det var ikke gøy å snope lenger, ikke nå da hun alltid hadde penger.
Til slutt bestemte hun seg for en flaske sitronbrus, en kartong bringebærgelé og en kartong vaniljesaus. Hun betalte i kassen og fikk en krone i vekslepenger. Man kunne ikke kjøpe stort for en krone, men hun stakk den i lommen.
Utenfor senteret snublet Adalheid mot en mann. Hun skvatt litt da hun gjenkjente den grønnkledde Gresshoppemannen. Var han sint fordi han ikke slapp inn på fabrikken?
"Vi må snakke sammen," sa Gresshoppemannen. "I sted slapp vakten deg inn uten spørsmål. Kan du hjelpe meg inn i fabrikken?"
De grove hendene og det brunsvidde ansiktet viste at han holdt seg mye utendørs. I tillegg var klærne våte og tynnslitte. Gresshoppemannen var nok en uteligger. Man skulle aldri snakke med uteliggere, det hadde hun hørt både hjemme og på skolen.
Adalheid ristet på hodet og tråkket baklengs.
"Vent!" sa han. "Ingen andre vil høre etter. Du må hjelpe meg inn i fabrikken."
Det var noe rart med de brune øynene under hattebremmen, dypt i øynene, noen sår som aldri grodde.
Adalheid ristet på hodet uten å stanse: "Gå bort, ellers roper jeg."
"Nei, vent, ikke gjør det." Han strakte ut en lang arm for å roe henne, men Adalheid snudde seg og la på sprang.
På hjørnet kastet hun et blikk bakover. Gresshoppemannen løp etter mens snøen føyset rundt skoene og armene kavet som vindmøller.
I krysset ventet bilene på grønt. Trafikklyset begynte å blinke, og da uteliggeren nærmet seg, bykset hun over veien. Bilene gasset på, og Gresshoppemannen skvatt tilbake.
Vel over krysset snudde hun seg. På andre siden sto han og skjønte seg hverken på biler eller trafikklys. Egentlig burde hun ledd av en så klønete mann, men hun sprang av gårde før han kom seg over.
Adalheid og faren bodde i Storestua, et skjevt, gammelt hus på andre siden av Hestehagen, et stykke fra nærmeste nabo. På tross av navnet var huset ikke stort, men det var hennes hjem, og der hadde moren bodd sammen med dem.
Stjernene skinte på kveldshimmelen, og en nymånesigd lyste over mønet. Adalheid trasket opp innkjørselen med hjertet langt nede i magen. Mot bedre vitende håpet hun at faren skulle være hjemme, men det var ikke spor etter biler i nysnøen.
Kald og gretten stakk hun nøkkelen i inngangsdøren. Med ett freste det ved føttene. Forskrekket kikket hun ned. En liten kattepus med pjuskete pels stirret opp på henne. Den mjauet så misfornøyd at Adalheid nesten måtte smile.
"Stakkars deg, lille katt, er du så våt og kald?"
Katten gikk tre ganger rundt seg selv mens den prøvde å holde potene unna snøen. For første gang på lenge smilte Adalheid.
"Vil du bli med inn?"
Katten mjauet.
"Javel, da," sa hun.
Katten freste og klorte da hun bøyde seg ned, men den var kald og sliten og lot seg løfte. Vel inne stakk katten halen til værs og svinset i åttetall rundt føttene hennes. Den var sulten og kunne godt tenke seg litt mat, helst med det samme, på forhånd takk.
Adalheid slengte ytterklærne i en haug innenfor døren og rotet gjennom ranselen etter bringebærgeléen og vaniljesausen. Hun laget en liten skål vaniljesaus til katten og en stor skål med begge deler til seg selv. Hun skjenket i et glass sitronbrus og satte skålene på stuebordet. Ettersom det var bursdagen hennes, tente hun også et stearinlys.
Katten sto på bordet og slikket i seg vaniljesaus. Det var en gråsvart liten skogpus med elegant buskehale, kvikke øyne, hvite poter og hvit flekk over snuten.
"Har noen sølt fløte på snuten din?" spurte Adalheid.
Katten mjauet til svar.
"Hva heter du?"
Katten svarte ikke. Den var ferdig med sin egen skål, og nå gikk den løs på vaniljesausen til Adalheid.
"Dina," sa hun stille. "Du heter Dina. Og du skal alltid være hos meg, ikke sant?"
Dina spiste i taushet. Da det bare var bringebærgelé igjen, slikket hun seg rundt snuten, la seg i fanget til Adalheid og malte fornøyd.
På denne tiden pleide Adalheid å slå på TVen. Hun fikk se alt hun ville, ingen var hjemme til å nekte henne. Hun slapp lekser, spiste dessert til middag og la seg når hun fant det for godt. Først var det spennende, men nå ville hun bare slippe å være alene.
Adalheid satt med Dina i fanget og ventet på faren. Hun visste at fabrikken gikk dårlig. Folk kjøpte visst mindre verktøy for tiden. Hvis fabrikken gikk konkurs, ville mange i Mirari bli arbeidsledige. Men selv om det gikk dårlig akkurat nå, burde han vært hjemme på bursdagen hennes. Kanskje de fire ekspertene fant på noe som gjorde at faren fikk bedre tid?
Med et sukk løftet hun Dina, grep ranselen og klatret opp trappen til loftet. Oppvasken fikk stå, og tannpussen fikk vente. Hun orket ikke mer mas akkurat nå. Det var en lettelse å komme inn på rommet og lukke døren.
Adalheid bøyde seg under takbjelkene og sparket til siden skittentøy og annet rask på vei mot sengen. Hun slengte seg rett på sengeteppet og plasserte Dina på magen sin.
På nattbordet balanserte en stabel bøker som skulle vært levert på biblioteket for en måned siden. Det var bare ett vindu i det lille loftsrommet, et rundt vindu på kortveggen overfor døren. Karmen var for gammel og skjev til at vinduet lot seg åpne, men likevel var det morsommere med et rundt enn et firkantet vindu.
Dina lå god og mett på magen hennes og malte. Adalheid fant meldingsboken i ranselen. Hun klødde katten bak øret og leste meldingen fra fru Sudor: Adalheid ligger dessverre etter i nesten alle fag. Hun er ukonsentrert og møter svært dårlig forberedt til timene. I forhold til sine medelever er hun umoden og har tilpasningsvansker.
Resten av meldingen fortsatte i samme tralten. Det sto noe om liten innsatsvilje og kanskje spesialundervisning. Adalheid la meldingsboken bort. Hun var ikke redd for hva faren ville si. Hun fikk ofte melding med hjem. Hver gang leste han meldingen med triste øyne og skrev under uten et ord.
Det var ille nok å være født så nær jul, da fikk hun bare én omgang med gaver i året. Men aldri hadde hun opplevd en så miserabel bursdag. Heldigvis var dagen snart over. Det var jo snart jul, og så kom nyttårsaften som alle gledet seg til. Hun ga katten et lite kyss. Kanskje de neste hundre årene ble fantastiske?
Over sengen hang et bilde av moren, faren og Adalheid rundt en bløtkake med lys. Alle tre smilte mot kameraet, og hun manglet flere fortenner. Hun sukket tungt. Minnene fra den tiden var bare et hult savn langt inne. Adalheid telte de seks lysene på kaken. Hvorfor husket hun ikke den tiden? Kanskje bildet ikke var av henne? Det lignet, men kanskje bildet var av en dobbeltgjenger?
I dag trodde ingen på nisser og dverger og huldrer, men før i tiden måtte man vokte seg vel for dem. Hvis underjordiske ble tirret, stjal de menneskebarn og satte igjen sine egne krapyl.
Den ekte Adalheid var nok stjålet av underjordiske. Nå satt hun i en grotte under jorden mens den uekte Adalheid bodde i Storestua. Tanken trøstet henne. Det var jo slett ikke så ille å sitte innesperret i et muggent fangehull under jorden.