Adalheid slepte ham med seg inn i ruinene av kjøpesenteret og bort til den støvete plankehaugen.
"Jeg gjemte den her for at ingen skulle stjele den," mumlet hun og gravde frem felekassen.
Gresshoppemannen grep fela og småløp mot Hestehagen med Adalheid på slep.
Etter en stund spurte Adalheid andpustent: "Tror du vi er kvitt dem?"
Gresshoppemannen svarte uten å saktne farten: "Så lenge de har fabrikken, blir de bare sterkere. Selv ikke Himmelvandrer kan hjelpe oss. Før eller siden vil de dukke opp igjen."
De småløp og vaklet og syntes hele tiden at noe summet bak dem. Hvis de snudde seg, så de ingen svarte biler, men tanken på de bleke slangemennene jaget dem likevel videre.
Da de nådde Hestehagen, snublet Adalheid i sine egne føtter. Hun virret i ørske, og Gresshoppemannen måtte holde henne oppe. Magen hadde ikke fått annet enn vann på lang tid, og hodet verket fremdeles etter gassene under jorden. Leppene var gråbleke, og øynene skinte av feber.
Gresshoppemannen rørte forsiktig ved pannen hennes. Det solbrune ansiktet rynket seg bekymret. Han pustet dypt og løftet Adalheid i de lange armene sine.
Adalheid hakket tenner, men innvendig glødet det, og magen rumlet ikke lenger etter mat. Fornøyd slumret hun i en vuggende seng. Hun gløttet litt på øynene. Til hennes forbauselse ble hun båret gjennom Hestehagen.
Hvor er all snøen blitt av? tenkte hun. Var det ikke snø og rim og frostrøyk? Uff, nei, det var sommer nå. Gresset var grønt, og epletrærne blomstret. Men solen var kald, så kald.
"Jeg må finne taterkongen Tubal," hvisket en stemme. Var det ikke hennes egen? "Han må spille solkongen Sesefus svimmel for meg. Det er sommersolverv i dag, og solen snur. Jeg må smette tilbake mens Sesefus kikker en annen vei." Hun lukket øynene og hvilte hodet mot en frakkekledd brystkasse.
"Alt skal bli bra, Adalheid, det lover jeg," sa en stemme i brystkassen et sted. "Alt skal bli bra."
"Men vi kan ikke vinne over dem. De er sterkere enn oss. Vi har jo prøvd, men det nytter ikke. Du kan ikke gjøre noe." Tanken gjorde henne trist, og tårene begynte å trille.
"Ikke vær redd du, Adalheid. Det skal gå bra. Jeg vet ikke hvordan det skjedde sist, men jeg skal få det til igjen."
I dagslyset så hun at husvognen var mørkeblå med røde hjul og lister. Den gråskimlete hesten luntet rundt treklyngen og knegget fornøyd.
"Hei, Pegasus, har du savnet meg?" prøvde hun å spørre, men det kom bare frem en sløv mumling.
Hun ble båret inn i husvognen. Skapdørene gapte tomt, og teppet var griset til av svarte fottrinn. Gulvet fløt av mat og bestikk. Gresshoppemannen brettet ut setet på slagbenken og forvandlet den til en seng. Han la Adalheid på et ullteppe og stakk en pute under hodet hennes.
Så koselig alt er her, tenkte hun. Husvognen var malt i blanke oljefarger, med blått tak, gule lister, mørkegrønt gulv og vinrøde vegger.
"Hva er morgenrødens stjerne egentlig?" mumlet Adalheid fra benken. "Du sa noe i fabrikken... Hva var det?"
Gresshoppemannen fant en håndfull kvister i en trekasse og fyrte opp i en liten vedovn innerst i vognen. "Hun er den siste stjernen du ser før soloppgangen farger himmelen rød," sa han lavt. "Hun er like vakker som stolt, og det kan være farlig å be henne om hjelp. Men noen ganger, når jeg har vært helt alene i verden, har morgenrødens stjerne reddet meg."
Han rotet rundt på gulvet etter en svart liten kjele og en vannsekk av skinn.
"Vi må finne taterkongen Tubal. Men ingen vet hvor han er," mumlet Adalheid. "Uff, det var jo deg, det glemte jeg. Det var Gresshoppemannen. Han kan spille folk til himmerik og helvete."
Gresshoppemannen fylte vann i kjelen og satte den på ovnen. Det freste litt, og han tørket av kjelen med en klut.
"Taterkongen, det sa de for å gjøre narr av meg." Han så ikke opp fra kjelen. "Hittebarnet Tubal, som bodde på gaten og gikk i filler. Når alt ble for trist, kalte jeg meg konge og holdt hoff for bakgårdskatter og løshunder. Taterkongen, ropte de etter meg. Taterkongen Tubal, hvor har du gjort av kronen din?"
Han stirret på den svarte kjelen.
"Var det noen som slengte en gammel fele til tatergutten en dag, eller stjal jeg den? Uansett pleide jeg å dra på en sprukken fele. Jeg laget mine egne grep og gnurte buen over strengene så jamrende toner flyktet til alle kanter."
Kjelen begynte å dure.
"Fela sa ting til meg, og historiene kvernet i hodet. Jeg hersket over regnskyene og trærne og vindene og soloppgangen med spillet mitt. Jeg lovet å hjelpe folk, fortalte at jeg kunne spille solen varm for dem. Til slutt bestemte de seg for å helbrede meg. De sperret meg inne på galehus og kom med elektrodene nesten hver dag. De rørte rundt i tankene mine med strøm, men det hjalp ikke. Fela viste meg ting andre ikke ville se, tanker andre ikke ville tenke, ord andre ikke ville si. Til slutt måtte de bare la meg gå. Da var jeg nesten død av helbredelse."
"Og fela, med den kunne du spille folk både til himmerik og helvete?"
Gresshoppemannen ristet på hodet. "Det var bare en gammel fele. Taterkongen Tubal ville ikke annet enn å røre hjertene til mennesker og spille dem varme. Stemmene fantes bare i mitt eget hode. Jeg innbilte meg ting. Og slik var det i mange år."
"Men da... da er jo alt håpløst?"
Da vannet kokte, reiste Gresshoppemannen seg. Han fant en teboks på gulvet, dyttet kjelen til siden og porsjonerte ut to spiseskjeer te.
"En dag jeg spilte her i Hestehagen, merket jeg et nytt vesen. En trist stemme sang gjennom fela. Først da kunne jeg gjøre ting. Jeg vet ikke hvordan det gikk til, men jeg kunne spille sollys gjennom skyer, spille så frø spirte og knopper blomstret. Hver gang jeg spilte, ble jeg ør og sliten i flere timer etterpå. Jeg husket ting som ikke hadde skjedd, og jeg glemte det jeg nettopp hadde gjort. Denne gangen fortalte jeg ingen om kraften. Jeg ville ikke at de skulle prøve å helbrede meg igjen."
Mens teen trakk ferdig, rotet han rundt på gulvet etter et rent krus.
"Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men en gang ble jeg spilt til en annen tid. Vesenet bar meg gjennom tåke og mørke til jeg var et annet sted. Der var det vinter og kaldt. Men solen var ikke som her."
Gresshoppemannen tok en pause i fortellingen. Han skjenket te i kruset og satte seg på hodeenden av slagbenken. "Drikk," sa han. "Det er solbær, mynte, rosenblader og litt kinabark, en av Karias urteteer."
Han løftet hodet hennes og la kruset mot de bleke leppene. Den bitre smaken av kinabark snurpet munnen, men Adalheid svelget en slurk te før hodet ramlet ned på puten. Etter hvert vendte kreftene så smått tilbake. Feberen glinset fremdeles i øynene, men hun konsentrerte seg og fikk ned noen flere slurker.
"Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Alt var annerledes, ikke bare snøen. Jeg dro for å besøke Karia. Kanskje hun visste hva det kunne være. Men da jeg kom inn til byen, så jeg at fabrikken ikke var farlig. Vanlige mennesker gikk inn og ut der. Jeg forsøkte å advare dem."
"Ja, jeg husker det," sa Adalheid med sprukken stemme. "Du sa til Markvard i bua at de ikke måtte begynne med solenergi."
"Det var noen som snakket med min stemme, det samme vesenet som sang gjennom fela. Jeg måtte gjennom porten for å avverge en katastrofe, men jeg var så paff. Ikke kom jeg inn, og ikke fant jeg Karias stue. Da jeg senere støtte på deg, flyktet du.
Jeg visste ikke annen råd enn å vende hjem til Hestehagen. Jeg fant hverken Pegasus eller husvognen, men jeg så et brennende hus, og etter det husker jeg ikke ting så tydelig. Du ga meg i hvert fall et nytt navn. Du må ha blitt med meg fremover i tiden."
Han så på henne. "Jeg bryr meg ikke om hva som skjer med meg, men du kan ikke være her lenger."
Verden begynte å bli utydelig rundt Adalheid. Det var nesten et døgn siden hun spiste eplet hos Karia. Nå hørte hun flammer og luktet røyk igjen.
"Hvordan er virkeligheten egentlig?" spurte hun plutselig. "Hvem er det som har rett?"
"Hva mener du?"
"Karia sier at man skal gjøre det beste ut av ting og ikke gruble for mye på hva som er virkelig. Men dvergene sitter hele tiden inne i den mørke hulen og pønsker ut kloke svar. Det virker som om de kan alt, men ofte skjønner de ikke noe."
"Av og til er livet som en løk," sa Gresshoppemannen ettertenksomt. "Mens du grubler, er det som å skrelle av lag etter lag. Grublingen tar aldri slutt, og løken har ingen kjerne. Men hva er det man egentlig skal gjøre med en løk?"
"Spise den?" foreslo Adalheid.
Han nikket. "Men nå har vi ikke tid til å snakke mer. De kan komme hvert øyeblikk. De vet at du er den eneste forbindelsen til fortiden." Han åpnet felekassen. "Kom, bli med meg. Jeg vet ikke hvordan det skjedde sist, men nå skal jeg gjøre det igjen."
Verden gynget da Adalheid sto opp. Hun måtte støtte seg, men teen ga henne likevel nye krefter. "Hva skal vi gjøre?"
"Gresshoppemannen skal spille, og du skal dra hjem."
"Kommer jeg til å se deg igjen?"
"Jeg vet ikke," sa han. "Kanskje. Jeg vet ikke hvor stor kraft det er i fela, men kanskje en dag...?"
Helt i utkanten av Hestehagen, på blomsterengen der Storestua en gang brant, sto Adalheid og myste i sollyset. Håret var flokete og stivt av tørr grønske. Den skitne snekkerbuksen knirket nesten når hun beveget seg.
Gresshoppemannen la fela mot halsgropen. Den var reparert flere ganger, og limsprekkene i kassen var dekket med et tykt lag ferniss. Men selv om fela var sprukken og oppskrapet, glødet det gamle treverket rødt som rav.
Hun hørte tonene før buen rørte strengen. Fela spilte toner som allerede var der, og musikken svevde rundt henne. Buen gnistret over de fire strengene, grovt og skjærende, rasende fingerplukk og lange hulk.
Øynene hans lyste, og Adalheid visste det var nytt for ham også. Gresshoppemannen hadde aldri opplevd blodet synge med stjernene før. Noen hadde vandret under jorden og sluppet ham fri, og han hadde vunnet sitt kongerike.
Det rynkete englehodet øverst på felehalsen var svart av elde. Med ett skar ansiktet en grimase. Det smilte til Adalheid, gren på nesen, snerret og lo, alt etter musikken. Ord ble vevd inn blant tonene, ord hun akkurat ikke greide å oppfatte, et språk fra en verden utenfor tid og rom. Et kor av forgangne struper svarte fela, og blodet hennes sang med.
Adalheid så en flammeby med røde kupler og spir som strakte seg etter røykskyer, vaiende vimpler som spraket mot en gråsvart himmel, gater brolagt med glødende kull. Flammene bleknet, og lydene ble fjernere og fjernere. Et tynt slør av tåke drev foran felespilleren.
"Du reddet meg," sa hun. "Takk."
"Det var du som reddet meg," svarte en stemme.
Tåkesløret tyknet. Alt svartnet for Adalheid, og hun var alene i mørket.