Stearinlyset i vinduskarmen kastet et flakkende gulskinn over bordet. Flammen blafret i trekken, voksen dryppet og veken ble lang. Ansiktene deres lignet mørke masker med lys på øyebrynene, nesetippen, kinnbeina og haken.
"Gjør du også narr av meg?" spurte Gresshoppemannen.
Adalheid ristet på hodet. "Nei, jeg..."
"Hva vil du med taterkongen?" Stemmen var mistenksom.
"Jeg har hørt... De sier at taterkongens fele... har magi i seg. Jeg trenger hjelp. Jeg vil til min egen tid. Du hører til her, ikke sant? Du reiste hundre år tilbake i tiden. Hvordan kom du til min tid? Det var ved hjelp av fela, ikke sant?"
Gresshoppemannen ristet på hodet. "Det er bare en gammel fele. Folk sier at den er magisk for å gjøre narr av meg."
"Men hvordan kom du til min tid?"
"Jeg vet ikke." Han stirret ut i luften. "Det skjedde uten at jeg planla det. Jeg vet ikke om det var virkelig. Da jeg så deg på sokkelesten i blomsterengen, var det som å våkne fra en drøm. Det som skjedde før... Jeg husker litt mer nå, men det meste er fremdeles som en drøm. Det var en underlig verden." Han ristet på hodet. "Men jeg husker at solen var varm."
"Hvis du greide det én gang, kan du greie det igjen," sa Adalheid.
Han så tvilende på henne.
Adalheid fikk en idé. "Jeg skal betale deg," sa hun. "Hjemme har jeg en sparebøsse full av kronestykker og andre mynter. Den skal du få. Hvis du tar pengene med tilbake hit, kan du kjøpe hva du vil. De er verdt mye her."
Gresshoppemannen ristet på hodet. "Hva skal jeg med penger? Jeg som har både hus og klær og min trofaste venn Pegasus? Hva skal jeg med mer?"
"Vil du ikke ha penger?" spurte Adalheid forbauset. "Klærne dine er jo nesten bare filler, og denne lille vognen er ikke et skikkelig hjem. Du kan kjøpe..." Hun tidde. I mørket var ansiktet hans utydelig, men hun visste han var såret. "Jeg mente ikke..."
Han viftet det bort. "Jeg skjønner det." De var stille en stund. Forsiktig rørte Gresshoppemannen fela i vinduskarmen. "Jeg kan godt prøve. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk til. Men hvis du sier at jeg kom til en annen tid, at det ikke var en drøm..."
Utenfor knegget Pegasus mykt.
"Hørte du det?" spurte Gresshoppemannen.
"Var det ikke Pegasus?"
"Jeg tror de er ute etter meg..." Han rugget frem og tilbake på bøtten. "Du skjønner, det er trygt om dagen. Da holder de seg innendørs eller i kjøretøyene. Men om natten... da kommer de."
"Hvem er det du mener," spurte Adalheid redd. "Hvordan ser de ut?"
"Jeg vet ikke hvem de er eller hvordan de ser ut. Ingen har sett dem, i hvert fall ingen som tør snakke om det. Men jeg tror de er et sted i nærheten, og derfor holdt jeg meg unna vognen. Da jeg så deg, kom jeg tilbake for å undersøke. Men nå er det best å..."
Pegasus knegget og skrapte i jorden. De kikket ut gjennom vinduet. Hesten kastet seg rundt, manen flakset i månelyset og hovtrampet forsvant i natten.
"Det er for sent," sa Gresshoppemannen tungt. "De vet at jeg er her. Men det er ikke sikkert de vet om deg."
Han fant en slitt koffert og pakket ned både fela og buen. Et øyeblikk sto han stille og lyttet ut i natten. Han rakte felekassen til Adalheid. "Jeg vil at du skal passe på denne."
Uten et ord tok hun imot felekassen. Gresshoppemannen bøyde seg ned og rullet sammen en fillerye på gulvet. Han lette med fingrene, fant en ring i gulvet og åpnet en luke.
"Ned her," hvisket han. "Og ligg stille."
I det mørke hullet skimtet hun duggvått gress med bleke epleblomster.
"Hvorfor ikke døren?" hvisket hun.
"Hysj, de må ikke høre stemmen din. Det er for sent nå. De er ikke langt unna. Du må ligge stille til de er forsvunnet."
Uten et ord klatret hun ned gjennom åpningen og fikk felekassen stukket etter seg.
"Ta vare på deg selv, Adalheid," hvisket han før luken ble lagt på plass.
Øynene var vant til stearinlyset, og hun så ingenting i det stummende mørket under vognen. Akslingen skrapte mot ryggen. Natteduggen trakk gjennom albuene og knærne. Døren til husvognen knirket, og trappen knaket under Gresshoppemannen.
Noen lyskjegler gled over marken. Hun ålte seg mot kanten og kikket ut. Gresshoppemannen virket ekstra tynn der han sto i lyset fra fire lommelykter.
"Der har vi galningen." Det var noe vislende over ordene. "Nå har du oppviglet nok, galning!" Var det den samme stemmen, eller en ny? "Du skal ikke få lage mer bråk for oss. Tror du vi sover hele dagen selv om vi holder oss inne? Tror du at vi ikke har spioner ute blant folk?"
Adalheid anstrengte øynene, men hun så bare fire uklare skikkelser og lommelyktene de holdt.
"En fremmed jentunge er sett i byen," vislet stemmen. "Hun fikk mat og klær hos den gamle heksen Karia. Senere dro hun til biblioteket. Vi fikk presset ut av dvergene at hun var på vei hit. Hvor er hun nå? Hva vil hun med fabrikken?"
Adalheid skalv av redsel. Hun kunne ikke skille stemmene fra hverandre, selv om de kom fra forskjellige steder. Hvem var de? Hvordan visste de alt dette?
"Vi hører at du har satt ut ondsinnete rykter om fabrikken. Men ingen tror på en galning som deg. Men du står i veien for fremskrittet, og det finnes grenser for hvor mye vi skal tåle. Nå er det slutt."
En av skikkelsene strakte frem et apparat. Det gnistret blått, og et selvlysende nett foldet seg rundt den lange tynne kroppen til Gresshoppemannen. Det rykket i armer og bein og gurglet i halsen, men nettet strammet seg nådeløst. Til slutt lå han og sprellet som en fisk på land.
"Det var den fremmede jentungen som anga deg," vislet de. "Vi er mer interessert i henne enn i deg, selv om det ikke gikk opp for dumskolten som avhørte henne."
Adalheid ønsket at jorden skulle åpne seg under husvognen. Nå skjønte hun hvordan de visste alt. Hun skulle ikke ha snakket til politimannen. Hun var skyld i at de plaget Gresshoppemannen. Tårene trillet ned kinnene. Alt var hennes feil.
"Hvem er hun? Det er noe mystisk med henne. Hun oppga falskt navn og bosted, for vi fant ingenting på henne i arkivene våre. Hvorfor vet vi ikke noe om henne? Er hun en trussel mot oss?"
Gresshoppemannen lå på marken uten å svare.
"Det blir verst for deg hvis du ikke svarer. Hvor er hun? Er hun farlig for oss?"
De vred på en knapp, og så knitret det brennende fiskegarnet elektrisk.
"Det var hun som anga deg. Hvorfor skal du beskytte henne? Hvis du sier hvor hun er, lar vi deg gå."
Ansiktet hans vred seg i krampetrekninger. Nå kom han til å røpe henne. Ingen kunne tåle det de gjorde med ham. Hun ville gå frem og be dem om å slutte, men hun var for redd til å bevege seg eller snakke.
Kvalmen trengte seg på mens hun lå gjemt under vognen. Men samme hvor mye de skrudde opp strømmen, samme hvor mye han rykket til, kom ikke en lyd fra strupen til Gresshoppemannen.
"Han vet visst ingenting," vislet en av stemmene. "Han er bare en landsbytulling. Men elektrodene virker ikke like godt på ham som de andre. Vi tar han med oss og gir ham full behandling så han ikke løper rundt og sprer rykter. Sett på ham et par håndelektroder. Men undersøk vognen for sikkerhets skyld."
En av dem festet et glødende bånd rundt gresshoppemannens håndledd, og to stykker gikk mot døren til husvognen. For første gang trådde de frem i hverandres lys. De var kledd i svarte dresser, svarte slips og hvite skjorter. Den kritthvite huden var nesten selvlysende.
De minnet om de fire ekspertene på kontoret til pappaen, men det var jo så lenge siden. Det kunne ikke være dem. Det var jo ingen mennesker igjen fra den tiden. Hun så nærmere på dem. Bevegelsene var smygende og åleglatte. Slikket ikke en av dem seg om munnen med en lang svart tunge? Det måtte være innbilning. Og dessuten så hun ikke tydelig i mørket.
Det knaket i trappen, og så trampet de inn i husvognen. Stiv av skrekk lå hun på marken mens gulvplankene gynget over henne. De to der inne snakket til hverandre på et underlig språk. Det var en lav visling, avbrutt av små knepp nede i strupen.
De rotet rundt en stund, åpnet skap og rev ting ned fra hyllene. De kom helt sikkert til å oppdage henne. Hvert øyeblikk ville luken bli vippet til side, og de ville lyse ned på henne. Hun knep igjen øynene og holdt pusten. Blodet suste i ørene og hjertet dunket så hardt at hun ikke hørte annet.
Det var stille en hel evighet. Da Adalheid hørte en lyd ved det ene vognhjulet, var hun for sliten til å skvette. Hun bare åpnet øynene. En hov skrapte i marken, og noe knegget mykt. Da hun så Pegasus, pustet hun lettet ut. De fire var nok borte.
Adalheid kravlet ut under kanten. Det knaket i hele kroppen da hun reiste seg. Hun sto der i mørket, kald og våt og med felekassen knuget til brystet. Hva i all verden ville de med Gresshoppemannen? De førte ham vel til fabrikken, siden de bodde der om dagen. Hun ante ikke hva de tenkte å gjøre, men det var helt sikkert ikke hyggelig.
Gresshoppemannens svarte filthatt lå på marken, men ellers fantes ingen spor etter hendelsene. Adalheid plukket opp hatten og satte den på hodet. Hun måtte dytte hatten bak for at den ikke skulle ramle ned i øynene. Det var rart å gå med hatten til en annen, men hvor skulle hun ellers gjøre av den?
Adalheid våget ikke tilbringe natten i husvognen. Tenk om de kom tilbake? Hun snufset, og Pegasus knegget lavt. Dette var slett ikke rettferdig. Når folk var snille og hjelpsomme, skulle man ikke slenge sviende blå fiskegarn rundt dem.
Alt var hennes feil. Det var hun som hadde snakket til politimannen. Jeg skal befri Gresshoppemannen, lovet Adalheid stille. Hun så opp på Pegasus. Han reddet meg, og da skal jeg redde ham.
Men hva kunne hun utrette mot fire skurker med farlige våpen? Det visste hun ikke, men nå hadde hun lovet. Hun kunne ikke gi seg. Med filthatten på hodet og felekassen knuget til brystet gikk hun mot byen.
Pegasus fulgte henne gjennom Hestehagen, men han stanset ved asfaltveien. Adalheid ble trist da han vrinsket farvel. Han var flink til å trøste, selv om det ikke var så mye hjelp i en hest. Og så var hun alene igjen.