Nålen på den gamle platespilleren skrapte over rillene. Platen var spilt så mange ganger at stemmen og instrumentene bare hvisket under de sprakende hakkene. Et brodert teppe dekket en enkeltseng i et hjørne. På veggene hang mer enn hundre bilder, alle av den samme kvinnen, og alle pent rammet inn.
I en dyp lenestol satt hun, rett i ryggen og med ankler og knær tekkelig sammen. Svart hår skinte nedover skuldrene, en hvit kjole var kneppet stramt rundt halsen og håndleddene, og et sølvbelte snurpet kjolen sammen i livet. På et lite bord sto en blomsterbukett i en sølvvase, en champagneflaske og et krystallglass med høy stett. Hun kikket ned i fanget, ned på de foldede hendene, akkurat som han hadde sagt.
En mann gikk rundt i rommet, rettet på et bilde, rørte lett ved sengeteppet, skjenket noen dråper champagne i glasset. Hele tiden snakket han, hvisket hvor høyt han elsket henne, spurte om hun husket hendelser fra fortiden. Hun hørte stemmen uten å lytte eller svare. Hun prøvde å tenke på pengene. Hun var ikke den samme kvinnen som på bildene, ikke egentlig, men hun fikk penger for å være henne denne ene kvelden.
Pengene hadde virket lettjente. Hun skulle kle seg i en annen kvinnes klær, sitte i en annen kvinnes rom og drikke av en annen kvinnes glass. Det var alt. Men da mannen stoppet foran henne, greide hun ikke lenger å tenke på pengene. Hun greide ikke lenger å tenke.
"Hun hatet deg, det er sant. Men jeg elsket deg. Hvorfor forlot du meg for ham? Jeg ville ha gitt deg alt, absolutt alt. Og så forlot du meg for ham. Hvorfor? Hva kunne han gi deg? Hvordan kunne du si nei til noen som elsket deg over alt?" spurte han.
"Jeg drepte henne for deg," la han nesten uhørlig til. "Likevel ville du ikke ha meg."
Hun prøvde å løfte hodet, å se på mannen, å tyde stemmen, men hun greide ikke å bevege seg. Uten å bli redd konstaterte hun at kroppen ikke eide noen egen vilje. Et sted i bakgrunnen skrapte stiften rundt og rundt i den innerste platerillen.
"Men nå er du her hos meg. Nå skal du alltid være hos meg, ikke sant?"