Inne i stua hengte Karia fra seg pelskåpen og knyttet et forkle rundt livet. Den blomstrete kjolen hadde mørke svetteringer under armene.
Kniplingsgardiner hang rundt de små vinduene, og filleryer lå på kryss og tvers over det sandskurte tregulvet. Det sto en gammel spinnerokk i et hjørne. Oppunder takbjelkene tørket krydderplanter, og hyllene bugnet av glass med urter og salver. Stua duftet av valnøttolje, kanelbark, muskatnøtt, kokt løk og mye annet Adalheid ikke kunne plassere.
Det var litt glør igjen i en liten ovn. Karia blåste liv i glohaugen, la inn nye kubber og satte over en sotet kjele. Foran ovnen plasserte hun en pinnestol med en brodert pute.
"Sett deg," sa hun. "Og ta av deg på føttene."
Med valne hender trakk Adalheid av seg de fillete strømpene. Karia fylte et vaskefat med varmt såpevann og ba Adalheid putte føttene ned i fatet. Det stakk i tærne, skitten løsnet og huden ble rynkete. Karia skiftet ut varmtvannet, og så var det tilbake med føttene. Huden klødde og sved, men det var godt å føle tærne igjen.
Karia stakk et krus dampende honningte i hendene på Adalheid og begynte å rote gjennom skuffer og skap. Adalheid døset foran ovnen og slurpet i seg teen uten å følge så nøye med.
Da vannet ble kaldt, tørket Karia føttene hennes og gned dem inn med urtesalve. Fingrene var beinete og trælete, men hendene var snille. Etterpå var Adalheids føtter gode som nye, om ikke bedre.
"Like for like," sa Karia og la frem rent ullundertøy, tykke strømper, en blå snekkerbukse, en svart ullgenser med skinnlapper på albuene, skjerf, strikkevanter og gummistøvler. De lappede klærne var en blanding av alle størrelser og farger, ikke akkurat moten for i år eller i fjor.
Adalheid ble sendt bak en skjerm for å vaske seg og skifte. Da hun kom frem igjen, hang ermene på genseren langt nedenfor hendene. Snekkerbuksen var så stor at hun ikke fikk på seg gummistøvlene.
"Du ser ikke det minste rar ut," sa Karia. "En stor og god snekkerbukse. Og en ullgenser utenpå. Du ser ikke det minste rar ut, her må det bare justeres en smule."
Karia strammet selene og klippet en stripe av buksebeina. Hun brettet opp ermene og festet et belte rundt livet på genseren. Adalheid fikk to tykke strømper på hver fot for at gummistøvlene ikke skulle kippe.
Til slutt sa Karia seg fornøyd: "Er det samme jentungen? Med varme gode klær, nykjemmet hår i hestehale, eplekinn og skinnende øyne. Du var visst ikke så stygg likevel."
Adalheid følte seg rar i habitten, men tindret likevel. Så mye hadde hun aldri før fått for en krone. "De gamle klærne, kan du kaste dem for meg?"
"Har du tenkt å kaste klærne bare fordi de er skitne og fillete? Man kaster seg fattig og finner seg rik. De klærne som ikke kan lappes, blir lapper til andre klær." Karia ristet på hodet. "Men tenk ikke på det, en stakkar kan tidsnok sture når det går på stumpene løs. Nå skal du spise."
Adalheid satt ved et trebord i kjøkkenkroken. Karia fant en dyp tallerken og øste løksuppe fra en gryte som hadde lunket seg på vedovnen siden frokosten. Karia knekte et egg, helte plommen i suppen, pepret godt og serverte det hele med to solide blingser rugbrød og et stort glass vann. Selv fant hun et strikketøy og satte seg på andre siden av bordet. Adalheid dyppet brødbiter i suppen og spiste med hele ansiktet. Snart sto tallerken nummer to foran henne.
"Hvorfor brydde ingen av de andre på torget seg om meg? Er de ikke nysgjerrige?" Adalheid snakket med mat i munnen, men Karia lot seg ikke merke med det.
"Det er farlig å merke ting," sa Karia bittert. "Kornet spirer om våren, vokser om sommeren og modnes om høsten, men solen varmer ikke sjelen lenger. Enten sier folk at det underlige været snart vil gå over, eller de later som ingenting. Det er farlig å tenke høyt."
"Hvordan farlig?"
Karia kikket over skulderen for å se om noen hadde sneket seg inn i stua. "Utyskene kommer om natten. Fytte katta! Ofte forsvinner folk som klager, og de er rare når de vender tilbake. De enser ikke kulden, husker ikke noe, sier ikke noe. Det verste er at alle gamle skikker glemmes. Det er midtsommerdag i morgen, men ingen har tenkt å brenne Baldersbål i kveld." Hun ristet på hodet. "Men tenk ikke på det, Adalheid. Slikt bør ikke en liten jenteflis bry seg med. Ta bare på deg varme klær, du."
"Jeg traff en mann som sa nesten det samme, Gresshoppemannen het han. Jeg fant fort ut at han var splitter pine gal. Han var kledd i grønne klær. Han bar meg på ryggen helt til jeg rømte."
"Så du traff en mann i grønne klær, og han var gal. Var det Gresshoppemannen du kalte ham? Var han høy og tynn?"
Adalheid nikket. "Han påsto at solen blir rullet over himmelen av en kjempe. Han sa mye annet også som jeg helst ikke vil snakke om."
"Han fortalte deg om Sesefus, men det ville du ikke tro på?"
Adalheid ristet på hodet. "Nei, det skal være sikkert. Jeg kan nok være dårlig på skolen, men så pass har jeg fått med meg."
Tankefullt klødde Karia den store nesen. "Solkongen Sesefus tror du ikke på, gamle klær vil du kaste og den grønnkledde rømmer du fra. Hva mer er rart med deg?"
Det sank i Adalheid. Kanskje Karia også var gal? I hvert fall virket hun enig med Gresshoppemannen. Adalheid orket ikke krangle. Alle hun traff etter brannen var visst gale. Igjen hørte hun flammene langt unna, og igjen luktet verden svakt av røyk. Hun spiste videre i stillhet.
Karia ristet på hodet. "Du er for liten til å være ute i verden på egen hånd. Har du ikke noe hjem?"
Adalheid var glad for å få et spørsmål hun kunne svare normalt på. "Jeg bor i Storestua, på andre siden av Hestehagen." Hun tenkte seg om. "Uff, nei, jeg bor ikke der lenger. Storestua brant," sa hun trist. "Det var min feil. Jeg glemte igjen et stearinlys nede."
Karia la fra seg strikketøyet. "Når brant denne...
Storestua?"
"I morges," sa Adalheid. "Jeg kommer rett derfra. Eller var det i går kveld? Jeg er ikke helt sikker, men det var ganske nylig."
"Jeg kan ikke huske noe hus på andre siden av Hestehagen, men jeg husker jo ikke alt."
Adalheid ville spørre om noe, men hun fryktet svaret. Hun stirret mismodig ned i den tomme tallerkenen. Det fikk briste eller bære. Skulle hun ordne opp i problemene, måtte hun begynne å si ting høyt. Så fikk folk bare tenke hva de ville.
Hun buste ut med spørsmålet: "Er jeg død?"
"Død?" Karia så rett på Adalheid, og de grønne øynene var alvorlige.
"Ja, det står på kirkegården at jeg er død. Er jeg død? Er dette helvete?"
"Hvis du er død, hvem var det da som spiste to store skåler løksuppe?" Karia ristet på hodet. "Du skal ikke tro på alt mulig bare fordi det står skrevet."
"Men..."
Karia reiste seg og gikk bort til kjøkkenbenken. En skål røde epler sto under det ene vinduet. Hun valgte det største og fineste eplet og ga det til Adalheid.
"Tusen takk, men jeg er forsynt."
"Dette er ikke for å stille sulten," sa Karia.
Den gamle konen fant en kjøkkenkniv og delte eplet i to, ikke gjennom stilken, men på tvers. Hun holdt den ene halvdelen foran Adalheid.
"Ser du stjernen?" spurte Karia.
Adalheid kikket nærmere på det halve eplet. Der kjernen var skåret over, så hun en femtagget stjerne med et halvt frø i hver tagg.
"Eplet er livet, og den femtaggete stjernen er oss kvinner. Menn ligner solkongen. De lyser så sterkt de kan om dagen, men samme hvor mye de raser, lever de ikke evig. Hver vinter mister solen all styrke, men stjernene skinner like vakkert hver eneste natt hele året gjennom. Vi trenger ikke frykte døden, for vi gir liv. Det er mennene som finner på fæle ting for å leve så lenge som mulig."
Karia la de to halvdelene på bordet, men Adalheid knep igjen leppene og ristet på hodet.
"Vi deler det," sa Karia alvorlig. Hun ga den ene halvdelen til Adalheid og tok den andre selv.
Adalheid kikket mistenksomt på eplet, men da den gamle konen begynte på sin halvdel, tok hun en bit selv. Eplet smakte saftig og friskt, men ellers ganske vanlig. Og hun opplevde ikke noe nytt, det var heller som om noe forsvant.
"Men det har skjedd underlige ting med meg," sa Adalheid etterpå. "Jeg vet ikke helt hva, men verden har endret seg. Eller er alt bare innbilning?"
"Slikt må du ikke gruble over." Karia ristet på hodet. "Man blir skrullete av å gruble for mye på slikt. Ofte kan det være vanskelig, men bare du lærer deg å bytte like for like, går det greit."
"Men brannen da? Jeg er helt sikker på at Storestua brant. Og pappa. Jeg har ikke sett ham på lenge. Han skulle vært hjemme fra jobb i går kveld, men han er forsvunnet."
Karia så trist på henne. "Så faren din er forsvunnet? Det er jo så mange som forsvinner i disse dager. Stakkars deg, så liten og alene i verden."
"Jeg prøvde å se etter ham i fabrikken, men..." Adalheid tidde. Karia kikket seg nervøst over skulderen, og det var et nytt uttrykk i de grønne øynene. "De slapp meg ikke inn," avsluttet hun tamt.
"Jeg så deg," hvisket Karia. "Jeg så at du banket på porten. Jeg visste at jeg ikke burde snakke til deg, men jeg gjorde det likevel. Hvis ikke jeg hjalp deg, ville ingen andre gjøre det. Men nå har jeg gjort alt jeg kan for deg."
Karia virket plutselig mye eldre. Da Adalheid skjønte at den gråhårete torgkona var redd, ble hun litt redd selv.
Karia så blikket hennes. "Ja, jeg er redd. Jeg er som den siste resten av månesigden før månen går fra ne til ny. Det er lite kraft igjen i meg. De ser på Karia som gammel og skrullete, men hvis de tror jeg er en fare..." Hun sukket tungt. "Ikke vet jeg mye om fabrikken, og ikke tør jeg snakke om det. Men den gjør at alle fryser, så pass vet jeg. Og hvis den kan sluke varmen i solen, tenk hva den kan gjøre med mennesker? Du må holde deg langt unna fabrikken."
"Men hvor skal jeg finne ut mer? Hos politiet?"
"Nei, ikke politiet," sa Karia raskt. "Ikke spør dem. De... de er ikke lenger hva de var... De forteller alt til..."
"Men hva skal jeg gjøre?"
Karia sukket tungt. "Vanligvis anbefaler jeg ingen å besøke dem, men hvis du absolutt må finne ut mer, får du vel prøve biblioteket. Bare bok gjør ingen klok, men kanskje de for en gangs skyld kan hjelpe. Jeg vet ikke annen råd." Karia ristet tvilende på hodet. "De sitter hele dagen og grubler på hva som er virkelig. Det finnes ikke nok helleborus i verden til å kurere dem."
"Alt her i byen er visst stengt eller tomt for øyeblikket. Er det åpent der, da?"
Karia snøftet. "De går aldri ut. Hvis du banker på, svarer de nok. Bare pass deg så du ikke hermer etter dem."
Adalheid gjespet så hele kroppen knaket. Hun var blitt varm og mett, men hun kunne ikke bli hos denne rare gamle damen hele dagen. Noen måtte ha svar på spørsmålene hennes.
Utenfor skinte solen. Klokken var sikkert ikke mer enn fire, men det føltes som sengetid. Ved skuret lå den makrellstripete katten og gjespet uten å bry seg om den kalde solen.
Adalheid snudde seg mot Karia. "Jeg hadde en kattepus som het Dina," sa hun. "Jeg reddet Dina ut av brannen etter hun vekket meg. Men så forsvant hun. Har du sett eller hørt om henne? Hun er gråsvart med hvite poter og en hvit flekk over nesen."
"Du er rar, Adalheid. Det virker nesten som om du beskriver Himmelvandrer."
Adalheid så på henne.
"Har du ikke hørt om Himmelvandrer?" spurte Karia.
Adalheid ristet på hodet.
"Når fullmånen skinner, løper hun på skyene, og derfor er potene hennes hvite. Hun drikker regnvann rett fra skyene, og derfor er snuten hennes hvit. Hvis Himmelvandrer er din venn, trenger du ikke frykte noe her i verden."
Adalheid gjespet. Det var visst umulig å få et normalt svar på et normalt spørsmål. Hun takket for maten og klærne, men Karia var ikke ferdig.
"Folk sier jeg er grådig, men jeg bytter bare like for like." Torgkonen rugget på det. "Du har fått både mat og klær for en bit jern, men mynten din var sjelden og verdifull. Derfor skal jeg lære deg noe jeg lærte av min mor, som hun lærte av sin mor igjen. Bli med bort til elven."
De gikk bort til gjerdet og kikket ned. Det var murt opp vegger på hver side av vannet i tilfelle flom, og lenger ned forsvant elven under et lokk av bygninger og gater og torg.
"Ser du steinene der, like under vannflaten?" spurte Karia. Syv hvite kampesteiner lå på en rekke fra bredd til bredd, og vannet skummet over dem. "Den midterste steinen heter det røde alter."
"Hvorfor det, den er jo hvit?"
Karia hvisket i øret på Adalheid: "Det er fordi steinen kan skaffe regn under den verste tørke. Nøyaktig ved midnatt går du ut på det røde alter, dypper en rød klut i elven og slår den tre ganger mot steinen. For hvert slag sier du denne reglen høyt tre ganger: Klasker klut, klasker stein, synker sol, pøser regn. Hvis du gjør dette riktig, kommer regnet i løpet av natten."
Adalheid gapte.
"Og nå kan folk bare tro at du gjorde et dårlig bytte," sa Karia stolt. "Nesten ingen vet dette, og enda færre skal vite det. Derfor kan du bare fortelle om det røde alter til ett menneske i løpet av hele ditt liv. Hvis du forteller det til flere, vil tungen din tørke og løsne fra munnen."
Adalheid nikket opp mot solen. "Hva kan man gjøre med den?"
"Mye vet Karia, men ikke hvordan man kan få varme i solen," sa hun oppgitt. "Meg kaller de en gammel heks, og den grønnkledde kaller de en bygdetulling, men vær glad for at du traff akkurat ham." Hun dempet stemmen. "Vær forsiktig med hvem du snakker til, og hva du sier. Spesielt når det gjelder fabrikken. Hold deg langt unna den."
Igjen takket Adalheid for alt, og så gikk hun mot porten.
"Og pass deg for de på biblioteket," ropte den gamle damen etter henne. "Det er farlig å være for lenge sammen med dem!"