Adalheid tørket tårene og kikket opp på Gresshoppemannen. Rynkene lå dypt rundt de mørke øynene. Grå hårtuster strittet til alle kanter under filthatten, og skjeggstubbene lignet sølvpigger. Av en eller annen grunn var de grønne klærne blitt rene og tørre. Til å være uteligger virket han ikke så veldig farlig.
"Tusen takk," snufset hun. "Tusen takk for at du reddet meg. Pappa er direktør på fabrikken. Han er på jobb nå, men senere vil han helt sikkert belønne deg."
Han rynket pannen. "Jeg skjønner ikke hva du snakker om, men det er fint hvis jeg har hjulpet deg."
"Du reddet meg, husker du ikke?"
"Jeg husker... en gang for lenge siden... et lite hus, flammer... Det var vinter... Men det må være lenge siden, så lenge at jeg helt har glemt det." Han smilte. "Du heter Adalheid?"
Hun nikket.
"Et flott navn," sa han. "Jeg ser at navnet passer til deg."
Fremdeles sto de midt på en blomstereng. Det var hverken hus, garasje eller vei i nærheten, bare busker, trær og blomster. Morgenduggen glitret i sollyset. I seljen smatt kvitrende småfugler mellom kvistene, og en flue summet rundt nakken hennes.
"Hvor er vinteren blitt av?" spurte Adalheid.
"Vinteren? Det er sommer nå. Det blir ikke vinter før om et halvt år."
"Men hvor kommer alle blomstene fra?"
Gresshoppemannen så rart på henne. "Hvor blomster kommer fra?"
"Jeg mener, hva slags blomster er det?" Adalheid lurte slett ikke på det, men hun måtte ro seg i land.
Gresshoppemannen nikket. Endelig spurte hun om noe fornuftig. "Det der er tusenfryd og stemorsblomst," sa han og pekte. "Så har du klunger, tigerlilje og ridderspore. Og det der..."
Adalheid hørte bare etter med et halvt øre. Klærne hennes stinket røyk. Flere hull var svidd i genseren, og kneet stakk ut gjennom en flenge i buksebeinet. De våte strømpene surklet når hun løftet føttene. Håret var flokete, og ansiktet var helt sikkert svart av sot. Selv om solen plutselig skinte, frøs hun langt inn i margen. Adalheid stirret ned på de skitne strømpene og prøvde å ønske bort alt det gale.
"Det får være nok om blomster." Gresshoppemannen merket at hun ikke hørte etter. "Selv om jeg ikke husker det, ser jeg tydelig at noe har skjedd med deg."
Hun var taus. Det var ingen vits å spørre etter snøen og brannen, han skjønte ikke noe uansett. Sånn var det alltid når hun prøvde å forklare seg. Ingen skjønte noe.
"Hvis du blir med meg, skal vi alltids finne en løsning," sa Gresshoppemannen og begynte å gå over engen.
Adalheid så etter ham, men hun bestemte seg for å stå bom stille helt til alle problemene forsvant.
Etter fem steg snudde han seg. "Kommer du?"
Hun ristet trassig på hodet, men føttene sprang etter Gresshoppemannen helt av seg selv.
"Vent!" ropte hun.
Han stanset.
"Jeg kan ikke løpe. Jeg har ikke sko, og strømpene går i stykker. Det er så kaldt."
Han kikket ned på føttene hennes. "Du har rett, Adalheid. Jeg burde ha tenkt på det. Du får virkelig ha meg unnskyldt." Han snudde ryggen til henne og satte seg på huk. "Hopp opp på ryggen min."
Hun nølte et øyeblikk, men det var vel ikke annet å gjøre. Hun klatret opp på ryggen til Gresshoppemannen og ble båret høyt over marken med armene rundt halsen hans.
"Hvor skal vi?"
"Først må vi skaffe skikkelige klær til deg. Og sko, varme sko må du ha. Så får vi se etterpå."
Sittende på ryggen hans kjente Adalheid seg modigere. Hun forsøkte å få en oversikt over verden rundt seg. Brannen var forsvunnet, og vinteren var blitt sommer, men det var ikke alt. Noe annet var galt.
"Jeg fryser," sa hun til slutt.
Gresshoppemannen svarte ikke. De lange beina gled fra tue til tue, og hun gynget gjennom luften. Da de kom inn blant noen trær, måtte hun passe seg så kvistene ikke skrapte opp ansiktet.
"Jeg fryser," gjentok hun. "Hvordan kan det ha seg? Solen skinner, men likevel fryser jeg."
"Selvfølgelig fryser du," sa Gresshoppemannen. "Det er ikke spesielt. Alle fryser."
"Men hvorfor er det ikke varmt?" sa hun. "Du påstår jo at det er sommer. Hvorfor er det så kaldt midt på sommeren?"
"Det betyr lite hvilken årstid det er og hvor mye solen skinner. Man får ikke varme i kroppen. Det er rett og slett ikke mer varme igjen i solen."
"Er du sikker på det?" spurte Adalheid forsiktig. "Solen er en stor glødende gassklump langt unna jorden. Det er mange millioner grader i kjernen, og den skal leve i mange milliarder år til. Den kan jo ikke bare slutte å varme oss uten videre."
Han ristet på hodet uten å bryte rytmen i stegene. Hun så ikke ansiktsuttrykket hans, men stemmen var oppgitt.
"Du har visst ikke lært mye på skolen, Adalheid. Slikt er bare gamle fortellinger. Har du ikke hørt om solkongen Sesefus? Hver morgen strever han for å rulle en gul kampestein opp på toppen av himmelkuppelen. Omtrent sånn som jeg sliter med deg nå."
Det var visst ikke særlig slitsomt å bære henne, han saktnet ikke farten og pustet heller ikke tungt.
"Sesefus er stor og sterk, men når kampesteinen er nesten oppe på toppen, mister han taket, og steinen ruller hele veien ned. Neste morgen må han begynne på nytt, men hver gang han er på toppen, ruller steinen ned igjen. Slik er det."
Plutselig gikk det et lys opp for Adalheid. Gresshoppemannen hadde rømt fra et galehus! Det forklarte de underlige historiene og hvorfor han ikke husket brannen. Du er gal, sa hun inni seg. Du er gal, og det kan du bite deg i nesen på!
"Sa du noe?"
Adalheid skvatt til. "Nei," sa hun redd. "Jeg sa ikke noe." Kunne han lese tanker?
"Jeg er sikker på at jeg hørte..." sa Gresshoppemannen forvirret.
Adalheid syntes ikke lenger det var morsomt å si ting inni seg. Skjelvende av kulde la hun seg mot ryggen hans. Gal kunne han være, men han hadde vett nok til å kle seg godt.
"Nå for tiden er Sesefus sliten," fortsatte Gresshoppemannen. "Han makter bare så vidt å løfte steinen. Jeg vet ikke hva det er, men det blir kaldere selv om solen lyser like mye."
Adalheid lot som om hun var enig. Det fantes nok en naturlig forklaring, men man kranglet ikke med en gal mann, i hvert fall ikke når man satt på ryggen hans.
"Det er mange år siden Sesefus ble sliten og solen kjølnet. Ingen vet hvorfor, selv om jeg har mine mistanker." Han snakket nesten til seg selv. "Folk flest tar bare på seg et ekstra skjerf og later som ingenting. Men noen av de gamle mener at solen blir kaldere for hvert år."
Ved første og beste anledning skulle hun rømme fra denne galningen. Så skulle hun få tak i rene og varme klær. Hun måtte komme seg til fabrikken. Der var faren, og der ville alt bli bra.
Etter et stykke ble stien en grusvei, og hun kjente seg igjen. Det minnet om Hestehagen. Det var ikke lenger vinter, og trærne sto ikke riktig på samme sted, men hun husket luktene og fargene. Over marken bølget hvite blomsterblader fra epletrær, morell og slåpetorn.
Hun lengtet hjem til Storestua. Kanskje faren var kommet fra jobben? Hvis hun hoppet av Gresshoppemannen og dro tilbake, ville huset deres sikkert stå der like helt. Da Adalheid tenkte dette, hørte hun en svak knitring langt unna. Lukten av røyk stakk i nesen. Når hun vred på hodet, så hun bare gress og trær, men hele tiden var flammene der, ytterst i øyekroken.
Adalheid lukket øynene og prøvde å klare tankene. Hun åpnet ikke øynene før de kom til asfaltveien. Flammene forsvant, men det knitret fremdeles, og verden luktet svakt av røyk. Hun kunne ikke vende tilbake til Storestua.
Av en eller annen grunn gapte grusen gjennom store hull i asfalten, og ugresset spirte i sprekkene. Det var lite igjen av fotgjengerfeltet utenfor skolen. Trafikklysene manglet pærene og det fargede glasset, og småfugler hadde bygd rede i et rustne skallet. Her hadde nok røykegjengen i krattet bak skolen vært ute med rampestreker. De ville få svi når de ble tatt!
Adalheid så nærmere på skolen. Bygningen trengte virkelig et strøk maling. Gardinene var borte. Det var ikke lys i klasserommene. Hun så ingen hoder i vinduene, og det var heller ingen elever i skolegården.
"Hvor er alle sammen?"
"Elevene? Det er sommerferie nå," sa Gresshoppemannen. "De kommer til høsten."
Gresshoppemannen langet ut mot byen. Det gynget rart i magen til Adalheid. Kanskje han faktisk hadde rett? Kanskje det var et halvt år siden brannen? Men hvor hadde hun gjort av seg hele den tiden?
Noe svart og sint summet forbi. Gresshoppemannen snublet i grøften, og hun mistet taket. Mens de karret seg på beina, forsvant en svart bil i en støvsky over bakketoppen. Gresshoppemannen hverken bannet eller hyttet med neven, han bare kikket trist etter støvskyen.
"Hvem var det?" spurte Adalheid. Man kunne ikke se gjennom de mørke rutene, men likevel virket bilen kjent.
Gresshoppemannen sukket tungt. "Jeg vet ikke." Han ristet oppgitt på hodet. "Ingen vet hva som er i de doningene."
Plutselig husket Adalheid hvor hun hadde sett den svarte bilen før. Den sto parkert på plassen utenfor fabrikken. Hun smilte. Hun måtte bare komme seg til fabrikken. Faren var helt sikkert der.