Utenfor de stengte pakkhusene dinglet løse tauender fra vinsjene. Noen kraner knirket lavt, som for å strekke seg etter stormen, men ingen baller med huder og bomull svingte over kaiene, og ingen høvedsmenn spankulerte rundt med magen først.
Tidevannet skvulpet rundt bryggepålene. Brokker av lavmælte samtaler drev gjennom skoddestengte vinduer. Dører knirket og støvelhæler slo mot planker. Det skinte i en rad messingknapper da vekteren Flobo trasket ut av tåken med en oljelykt i hånden. En trekantet hatt klamret seg til parykken, kniplingene hang søvnige under skjortekraven og han prøvde forgjeves å kvele et gjesp.
Flobo stoppet da han så et fremmed skip. Han rynket pannen og myste gjennom mørket. Var det ikke en skikkelse som sjanglet over ripen, en sjømann med en skipskiste på ryggen?
"Ahoi der!" ropte Flobo.
Ingen svarte. Vekteren nærmet seg skipet og skyggene. Han kunne ha innbilt seg at noen klatret over ripen, men kutteren var virkelig nok. Mannskapet hadde revet storseilet, men det var ikke tatt ned. Bommen svingte innover kaien mens seilet blafret maktesløst fra masten. Ingen lanterner var tent. Skipet lå ikke for anker, og det var bare slengt ut én trosse.
Flobo snudde på hælen og småsprang tilbake. Litt senere dukket han opp med to tollere. Bekymret gransket de skipet som dunket mot kaien. Det var ikke lagt ut landgang, men kutteren lå lavt i vannet og ripen hevet seg ikke høyt over kaien. De tre gikk rundt storseilet og klatret om bord i baugen med tente lykter.
"Ahoi, er det noen der?"
Rotteklør krafset i mørket, men da de hevet lyktene, stilnet lydene. De sprukne dekksplankene blødde salthvitt, seilene var råtne og tauverket fliset seg. Kutteren hadde vært på langfart.
"Jeg ser etter kapteinen," sa en av tollerne og gikk mot akterenden.
Flobo åpnet en luke i baugen, klatret ned leideren og hevet lykten. Et halvt dusin skikkelser slumret i hver sin skitne hengekøye. Innerst ravet en halvnaken sjømann rundt og mumlet usammenhengende. Sjømannen snudde seg og myste mot lyset med skinnende øyne, men han sluttet ikke å mumle.
Flobo gren på nesen. Det stinket alltid av skip som hadde vært lenge på havet, men denne eimen av svette og bedervet kjøtt overgikk alt. De måtte ha drukket i dagevis. Sjømennene lå i hengekøyene med fillete tepper trukket over seg. Noen lå visst med åpne øyne. Flobo harket og skulle til å vekke dem, men en rotte pilte over dørken, og han skvatt tilbake. Raskt klatret han opp på dekk og stengte luken.
Tolleren kom frem fra akterkahytten. "Får ikke et fornuftig ord ut av kapteinen," snøftet han. "Fyren er døddrukken."
"Det samme med mannskapet," sa Flobo og ristet på hodet. "De må ha feiret hjemkomsten på forhånd. Jeg begriper ikke hvordan en så fordrukken gjeng har greid å legge til."
De tre løsnet fallet og lot storseilet ramle i en haug på dekk. De gjorde fast bommen, slengte ut noen korkfendere og fortøyde kutteren med et par trosser.
"Vi lar dem sove av seg rusen," sa Flobo. "I morgen tidlig skal de få en skrape de sent vil glemme."
Neste morgen begynte solen på den daglige kampen mot tåken. Langsomt ble sjøhus og magasiner tydelige, og duggvåte mennesker trasket nedover bryggene. Det klirret i lenker mens radmagre straffanger krøkte ryggen under vintønner, sekker med sukker, kaffe og tobakk, kasser med horn og klover til limkokeriene.
Flobo ledet de to tollere og en magistrat gjennom havneområdet. Hundebryggen var dekket av tåke, men kutteren lå ved samme kai. Storseilet slang fremdeles i en haug på dekk, ingen tau var kveilet og de hørte bare skroget som knirket mot korkfenderne.
Magistraten tok med seg tollerne og banket på døren til akterkahytten. Ingen svarte, og han åpnet døren. Kapteinen lå i køyen og stirret på dem med vidåpne øyne. Tåken hang tett og gul over skipet, men det var lys nok til å skjelne svulstene på kapteinens hals.
"Pest!" ropte magistraten. "De er døde alle sammen. Kom dere i land!"
De snublet i føttene på hverandre mens alle prøvde å velte seg først over ripen.
"Tenn på skipet og kutt fortøyningene!" ropte magistraten da alle var på land.
"Men mannskapet?" sa Flobo. "Tenk om noen av dem lever?"
"De er døde alle sammen," vislet magistraten. "Gjør som jeg sier, vekter. Tenn på skipet, kutt fortøyningene og skaff noen prammer til å taue beistet ut i elven."
Magistraten fortsatte å kommandere mens de andre kikket rådville rundt seg.
Flobo klatret om bord og banket på luken til mannskapsrommet med en koffernagle. "Er det noen levende her?" Han stirret rundt seg, men våget ikke åpne luken. "Er det noen levende her?"
Magistraten beordret en lenkegjeng til å tenne på skipet. Straffangene tømte to tjæretønner over dekket og strødde noen never brennende stry rundt seg.
Treverket var tørt og sprukkent etter måneder på havet, og ilden spredde seg raskt. Flobo og straffangene fikk det travelt med å komme seg i land. Fortøyningene ble løsnet, og kutteren ble tauet ut i elven av to fergeprammer.
På land stoppet alt arbeid. Handelsmenn, tollere, soldater og straffanger så forundret på. Et brennende skip ble holdt på plass midt i elven, og ingen løftet en finger for å slukke brannen.
Flammene slikket opp masten og åt seg mot baugsprydet og akterstavnen. Noen rotter pilte frem og tilbake på ripen. Da flammene steg, kastet de seg i elven og forsvant med strømmen. Bomullsseilene ulmet i hauger på det brennende dekket. Røyken boblet mot himmelen og blandet seg med tåken.
Flobo mente han hørte skrik fra menneskestruper gjennom flammebrølet, men han våget ikke spørre om sidemannen hørte det samme.
Masten knaket og vippet sakte akterover. Flobo ventet en evighet før masten landet over roret i en storm av gnister. Det freste og dampet da flammene møtte vannet, og så sank kutteren med all lasten. Den etterlot seg bare en svidd mast, noen seilfiller, litt forkullet treverk og et askeflak som drev med strømmen.
Flobo dro hjem til familien og forsøkte å glemme både skipet og pesten, men to uker senere begynte han å riste av kulde. Samme hvor mange tepper han pakket rundt seg, varmet det aldri. Innsiden av lårene hovnet til smertefulle klumper. Klumpene este ut i den ene armhulen, og etter hvert fikk han dem også på siden av halsen. Flobo snakket i vilske og slumret i noen dager, og så døde han.
De smittede ravet gjennom stredene, rødsprengte og blanke i øynene. Mange av de syke veltet seg i brønner i håp om å slukke en brennende tørst, men samme hvor mye de slurpet i seg, hjalp det aldri. Ingen trodde lenger at de hadde drukket seg fulle. Nå ravet selve døden gjennom byen.
Hos noen forsvant svulstene. Hvis feberen sank og svetten begynte å sile, ville de overleve. Men som regel åpnet klumpene seg til væskende byller, og de syke døde noen dager senere.
En slette ble satt av til de pestsyke, og straffanger ble beordret til å frakte alle smittede dit. Området fikk navnet Hospitalsletten. Det var lite vann og mange rotter der. Bare de få som hadde overlevd pesten, våget å stelle de syke.
Pesten vandret hvileløst gjennom tåken, og etter hvert ble Hospitalsletten overfylt. Folk døde i sine hjem eller på torg og gatehjørner. Da var det bare å slepe dem til Hospitalsletten, hvor de ble brent og begravd. Ingen visste hvor mange som døde, for ingen hadde krefter igjen til å telle.
Ved Hospitalsletten lå et stråtekket bindingsverkshus med tjærede bjelker og kalket mur. Skodder dekket gluggene, og det drev ikke røyk fra pipen. Inni den lave stuen flakket skinnet fra et vokslys over de sotmørke veggene. En lyshåret kvinne satt bøyd over et guttebarn i en krybbe.
En skål epler sto på bordet. Kvinnen skrellet et eple, tygget det til grøt og matet guttebarnet med et kyss. Maktesløs så kvinnen at eplegrøten rant ned det bleke barnekinnet. Barnet greide ikke svelge. Det var ikke mer å gjøre. Hun kunne bare be og håpe.
Vokslyset blafret da ytterdøren åpnet seg. Hun hørte ikke fottrinn, men en skygge gled over jordgulvet, og en kappekledd mann dukket opp ved krybben. Den fillete kappen hang rundt et svart tomrom, og hetten svevde visst av seg selv. Selv om mannen var høy, krummet han ikke ryggen under taket.
Kvinnen ville nekte, men stemmen satt fast i halsen. Hodet hang, og hendene lå foldet i fanget. Mannen bøyde seg og løftet guttebarnet nennsomt fra krybben. Panikken rev og slet i kvinnen, men kroppen var så tung, og hun greide ikke røre seg.
Da mannen forsvant ut døren med barnet i armene, reiste hun seg fra stolen. Skålen veltet ned fra bordet, og eplene rullet utover jordgulvet. Hun løp ut døren og stirret til alle kanter. Byen var nesten ikke til å kjenne igjen. Aldri hadde luften vært så tung og rå. Underlige røde skygger bølget gjennom tåken.
Et stykke unna forsvant en fillete kappe rundt et hjørne. Kvinnen kikket etter vektere eller andre som kunne hjelpe, men hun så ikke engang pestsyke som snublet bortover i feberrus.
Den kappekledde gled målbevisst over torg, gjennom smug og under buer, og hun fulgte etter som i en døs. Da mannen nærmet seg en høy mur, så kvinnen at de var ved den østligste av byportene. Utenfor delte veien seg. Ved bymuren nølte den kappekledde og været ut i luften. Kvinnen sprang forbi, snudde seg og sto foran den åpne porten mens hun hev etter pusten.
Under kutten glimtet det knokkelhvitt. Noe langt og tynt buktet seg over pannen, men hun så ikke ansiktet. En eim av råte sto fra den fillete kappen, og hendene var skjult i foldene. Barnet sov rolig i armkroken hans.
"Jeg merket at du fulgte etter meg. Du er modig. De fleste flykter bare de skimter kappen min," kom det fra kutteåpningen. Stemmen var tynn som flaggermuspip. "Hva vil du?"
"Jeg vil ha Flobo, sønnen min." Hun pekte på bylten i armkroken. "Han er kalt opp etter sin far. Mannen min var en av de første som døde av pesten. Ikke ta sønnen min også."
Den kappekledde vred en anelse på overkroppen, som for å favne om den tåkelagte byen. "Ser du skyggene?"
Hun flyttet blikket. Rødlige skygger drev gjennom gatene og hang utenfor dører. Skyggene var tydeligst i øyekroken, og de svant hen når hun så rett på dem.
"Du ser dem?"
Kvinnen nikket.
"De røde skyggene våker over dem jeg skal hente. En slik skygge hang utenfor ditt hus," sa den kappekledde. "Din sønns tid er omme. Han hører ikke lenger til her."
Kvinnen ristet på hodet.
"Jeg har mye å gjøre, og jeg har ikke tid til deg," sa den kappekledde. Stemmen skar i øret. "Du er ikke den eneste som mister noen. Pesten har tatt mange. Vær glad for at den ikke tar deg også."
Den kappekledde tok et skritt til siden, men kvinnen fulgte etter og sperret veien.
"Jeg vil ha sønnen min," gjentok hun. "Flobo er alt jeg har. Han er den siste av sin ætt."
Den kappekledde vokste og raget over den lyshårete kvinnen. Hun gispet da kutten falt bakover og blottet en renspist hodeskalle med en rusten jernkrone. Grå hårtjafser strittet til alle kanter, og et pistrete skjegg krøllet seg under haken. Tre slanger kveilet seg rundt kronen, spilte med tungen og løftet halen.
Hodeskallen hadde ingen lepper, men da underkjeven beveget seg, pep et kor av flaggermus: "Hos de levende finnes ingen plass for ham." De tomme hulningene stirret på henne. "Han vil få det verre her. Og nå er det best du viker."
"Nei." Aldri hadde hun vært så redd, men hun gjorde stemmen stø og tvang seg til å stå foran beinrangelet. "Jeg vil ha sønnen min tilbake," sa hun for tredje gang. "Jeg har ingen andre, og du får ikke ta ham med deg. Med Flobo dør ætten ut."
"Ingen har makt til å oppfylle ditt ønske," pep beinrangelet. "Ingen kan gi ham livet tilbake."
"Jeg kan," sa en stemme i tåken. "Eller har du glemt meg?"
Fullmånen vugget gjennom skyene, og en ravn skvatret i det fjerne. Det blåste ikke, men utenfor byen svaiet trærne. En kvinne kom gående ut av tåken med en sky av sommerfugler etter seg. Hun var kledd i en purpur og skarlagen og lyste av gull og edelsteiner. Det lyse håret rakk henne til hoftene. En ravn flakset ut av natten, skvatret hest og landet på skulderen hennes.
Kvinnen med ravnen satte et par blå øyne i beinrangelet. "Du er ingen hersker, du er alle menns tjener. Glem aldri det!"
Beinrangelet rygget bakover.
"Jeg fantes før alt liv. Enten er dere mine ektemenn eller mine sønner," sa hun. "Har du glemt månens tre ansikter? Har du glemt hvem som vokter eplet?"
"Jeg har ikke glemt," pep beinrangelet. "Men hvorfor bryr du deg med denne? Hvis jeg ikke får ham nå, kan jeg aldri ta ham med."
"Flammesverdet er kommet til denne byen," sa kvinnen med ravnen. "Arafel har begynt å hviske menn i øret igjen."
Beinrangelet krympet seg. "Er Arafel her?"
Kvinnen med ravnen nikket. "Det var han som brakte pesten med seg. Du vet hvor mye han hater meg. Derfor skal jeg ha et vitne. Evig liv skal guttebarnet ha, selv om han aldri har bedt om det."
"Tre ganger har moren tigget om å få ham tilbake, og tre ganger vil han være forbannet," sa beinrangelet. "Den første forbannelsen er å leve ved Hospitalsletten til evig tid. Døende skal stønne, og sjelen til de sårede skal tigge om hjelp, men ingen vil ense det. Den andre forbannelsen er å leve alene. Han skal se mennesker fødes og dø, men hans blod vil aldri leve videre i andre, og han vil fremdeles være den siste av sin ætt. Den tredje forbannelsen er et liv uten sjel. Kroppen kan jeg gi tilbake, men sjelen står det ikke i min makt å løse ut."
Kvinnen så på beinrangelet. "Gi ham tilbake. Fra nå av er han mitt vitne."
"Men hva med sjelen hans?"
Kvinnen løftet hånden og pekte på spedbarnet. En sommerfugl løftet seg fra den bleke pannen til barnet, flagret mot kvinnen og forsvant i skyen av sommerfugler som svevde etter henne.
Beinrangelet bukket. Han snudde seg mot guttens mor og rakte frem bylten. Blek av redsel tok hun et skritt frem og grep sønnen.
Igjen satt moren på stolen i den lille stuen. Eplene lå fremdeles i en skål på bordet. Da hun så ned, løsnet redselen i brystet. Gutten svettet. Hun kjærtegnet den lille kroppen og hikstet av glede. Teppet var klissvått av svette. Feberen var på vei ned. Flobo kom til å leve.
Piken stirret ned i vannspeilet. "Det var mor, ikke sant? Det var hun som reddet det lille barnet?"
Den gamle konen nikket. "Det var din mor som sto ved veiskillet under fullmånen, som jeg sto der før henne. Og en gang blir det din tur."
"Hvem var beinrangelet i den fillete kappen?"
Den gamle konen smilte. "Han ser farlig ut, men egentlig er han bare en veiviser for de døde. Mennesker frykter og hater ham, men han gjør bare det han må. I denne historien har han ingen viktig rolle. Overfor levende mennesker er veiviseren maktesløs."
Piken ristet på hodet. "Når skjer alt dette egentlig? Har det skjedd, eller kommer det til å skje en gang i fremtiden?"
Den gamle konen la hodet på skakke. "Forrige alder tilhørte oksen. Dette er værens alder. Det du ser i vannspeilet, kommer til å skje på slutten av fiskens alder. Og så kommer vannmannens alder. Men hagen vår er utenfor aldrene. Den har alltid vært her. Den vil alltid være her."
Piken rynket pannen. "Hva var dette flammesverdet mor nevnte? Og hvem er Arafel?"
"Husker du ikke Arafel, barnet mitt?"
Piken ristet på hodet.
"Når du blir eldre, husker du mer av fortellingen. Når du blir gammel som meg, begynner du å glemme den igjen." Den gamle konen sukket. "Da Arafel kom hit første gang, het han Yamm, prinsen av havet. Han voktet hagen her."
"Hva skjedde?"
"Han lengtet etter det han voktet. Til slutt kom han med sverdet som gave til oss."
"Hvilket sverd?"
"Flammesverdet som står ved inngangen og veier hjertet til alle som rører ved det."
"Hvordan virker det egentlig?"
"Sverdet dreper sjelen til alle som rører det, men hos noen lever kroppen videre. Hvis de ønsker sterkt nok å leve evig, vil de få ønsket oppfylt. Men de kan bare leve videre ved å klamre seg til det som har smittet dem. Slik vil Arafel skape en hær som ligger utenfor vår makt. Når tiden kommer, bryter han ut av sverdet og kler seg i menneskehud. Han skapte det for å ødelegge oss, men sverdet er tveegget, og en gang skal han selv veies av det."
Piken fnyste. "Jeg tror ikke en død ting har så stor makt."
"Det er en ting jeg ikke har fortalt deg, barnet mitt. Hvis Arafel lykkes med sitt forsett, kan han nå inn hit til hagen."
"Men hva vil han her?"
Konen svarte ikke.
"Vil han drepe oss?" Piken lo. "Du prøver bare å gjøre historien spennende for meg, bestemor, men jeg tror ikke på deg. Det som skjer i vannspeilet kan ikke skade oss. Vi vil alltid være her, det har du jo selv sagt. Hagen vår er utenfor alle aldrene."
Den gamle konen ristet på hodet. "Hagen vår er senteret, og aldrene spinner rundt oss i et evig hjul av fødsel død og gjenfødelse. Men Arafel vil bryte hjulet ved å ødelegge oss."
"Jeg hater Arafel," sa piken fornøyd.
Tåken rullet over byen. Folk glemte skipet som plutselig lå ved Hundebryggen en morgen, som de glemte pesten og alle likene. Hospitalsletten beholdt navnet, selv om det ble slipt ned til Spitalsletten. Med tiden bygde folk en kirke der, Hvitkirken, og den ga navn til Londinums østlige bydeler. Byen este og stanget mot murene, og samtidig krympet resten av verden. Jernbaner slynget seg over landjorden, dampskip krysset verdenshav, telegraflinjer sang fra by til by.
Rikdommene strømmet inn fra alle kanter av imperiet. I dokkene svulmet pakkhusene av tønner med brandy og vin, kasser med tobakk, kaffe og te og baller med huder og bomull.
Nattestid sitret alleene som glødetråder langs breddene, lysende klokketårn speilet seg i vannet og broer med gasslykter buet seg over elven. Et skip kunne seile under det ene glødende brospennet etter det andre, før det til slutt nådde Hundebryggen. Her fantes hverken gasslykter, urskiver eller alleer. Dette strekket av elven ble bare kalt Pølen.
I Pølen var vannet for mørkt til at man kunne speile seg i det. Dokkene var fulle av mudder og råtne påler. På de forlatte verftene var alt dekket av rust, og edderkopper spant nett i kranhjulene.
Plankeskurene lå tett i tett ved bredden. Folk stablet murstein til skjeve vegger og bygde tak av markspist skipstømmer. De hvelvet morkne båter og spente ut seilfiller ved hjelp av årer. Fremdeles sto noen hus her, men de fleste sank i mudder, og resten ventet bare på å velte ut i vannet.
Med jevne mellomrom flommet Pølen over og vasket med seg skur og mennesker. Hver gang stormen ga seg, vendte folk tilbake og bygde nye skur av drivved og murstein.
Piken så opp. "Jeg skjønner ikke at noen kan leve et så trist sted, bestemor. Finnes det noen lykkelige mennesker der?"
"Se i vannspeilet, barnet mitt."
Piken så en ung, kraftig mann i uniform. Buksene var blå med knivskarp press. Rundt armen hadde han et blåstripet bind. Frakken var tett og mørkeblå med en rad blanke messingknapper, og hjelmen var overtrukket med det samme mørke stoffet.
"Hvem er det?" spurte piken.
"Det er lovmannen Flobo," svarte den gamle konen. "Hans far var lovmann, hans farfar var lovmann og hans oldefar var lovmann. De førstefødte i slekten følger alltid farens fotspor. Noen teller hundreår og tusenår og tror at verden blir annerledes, men vi vet at alt er en del av den samme fortellingen."
Piken gransket den blåkledde mannen som spaserte gjennom gatene ved Hvitkirken og nikket til alle han traff.
"Det er ingen som nikker tilbake, bestemor. Hvorfor smiler han når de andre er triste?"
"Han lever sammen med en kvinne han elsker, og hun skal snart føde," svarte den gamle konen. "Han tror det blir en sønn, en liten lovmann som skal følge i farens fotspor. Flobo er ung, og han kjenner ikke døden."
"Han virker som en god mann," sa piken. "Men det er lett å være god når man har det mye bedre enn andre. Jeg lurer på hvordan han ville vært hvis han ikke hadde noe?"
Den gamle konen bøyde seg over bronsekaret og pustet på vannet.
"Hud for hud," messet hun. "Hud for hud, alt de har, gir de for sitt liv."