Flobo traff Duff utenfor brannruinen. Skjelettet av det lille murhuset sto fremdeles, men rutene var knuste, og halve taket hadde rast sammen. Gaten var sperret av brannmenn som kveilet en vannslange bak en hestekjerre.
"Hvem bodde her, Duff?"
"En feier ved navn Gamfield," svarte Duff.
Flobo kikket på ruinen. Huset hadde stått litt for seg selv, inntil en murvegg, med en liten hageflekk rundt. "Feieryrket må lønne seg," sa han. "Ikke mange bor så bra ved Hvitkirken."
Duff nikket. "Og det var i grunnen heldig. Var det ikke for hagen, ville brannen ha spredd seg." Han tvinnet de kraftige snurrebartene ettertenksomt. "Underlig at en feier skulle dø i brann, ikke sant, førstebetjent?"
Flobo svarte ikke. "Hvordan begynte det?"
"Vi fant restene av en veltet lampe på stuegulvet. Det virker som et uhell. Jeg skal vise deg."
På vei opp den lille trappen stoppet Flobo og kikket på ytterdøren. Malingen på utsiden var smeltet, og innsiden var forkullet. Flobo pirket av aske under dørklinken til han så restene av en nøkkel i låsen.
"Jeg snakket med brannmennene," sa Duff. "Døren var åpen da de kom hit."
Flobo gryntet til svar.
Brannen var slukket, men veggene i den lille stuen dampet fremdeles, og vannet fløt svart over gulvet. Flobo passet på å ikke grise til de blanke skoene mens han tråkket over splintrede bjelker og knust takstein.
"Der borte." Duff og pekte på en svart klump ved siden av et forkullet bord.
Flobo bøyde seg. Glassbitene og blikkrørene var smeltet sammen, men han gjenkjente likevel restene av en flaggermuslampe.
"Lampen veltet, parafinen sprutet utover, og så var det gjort," sa Duff.
Flobo kikket rundt seg. I kjøkkenkroken så han en sotet støpejernsovn og en askehaug som en gang hadde vært en vedkasse. Soveromsdøren åpnet seg ut mot stuen. Restene av en stige ledet opp til et loft.
"Hva er der oppe?"
"Bare noen sotsekker, førstebetjent."
"Sotsekker?"
"Gamfield hadde en lærling," sa Duff. "Jeg tror lærlingen sov på sotsekkene der oppe."
"Hvor er lærlingen nå?"
"Han fikk vel panikk." Duff trakk på skuldrene. "Han kommer nok snart til rette."
"Har du sett på soverommet?"
"Dr. Gray har allerede hentet liket," sa Duff. "Han mente det var røykforgiftning, men han lovet å komme med et sikkert svar i løpet av kvelden."
Flobo bøyde han seg og undersøkte gulvet mellom dørkarmene. Hele gulvet var svartsvidd, bortsett fra et område på størrelse med en håndflate. Ved siden av karmen lå et kileformet trestykke, forkullet på den ene siden, men trehvitt på den andre. Trestykket passet oppå den uskadde flekken på gulvet.
"Hva er det der?"
"En kile." Flobo reiste seg. "Er det noen som har sett noe?"
"Nei. Det begynte å brenne noen timer etter midnatt. Naboene sov, og de våknet ikke før det var overtent. Da var det for sent å gjøre noe."
"Hva het lærlingen?"
"Josef," svarte Duff. "Jeg snakket med kjøpmannen i nabohuset. Gamfield feide pipen der i går, og da fikk naboen med seg navnet. Han virket forresten litt underlig. Naboen, altså." Duff tenkte seg om. "Hva tror du skjedde, førstebetjent? Var det et uhell?"
"Jeg tror gutten er nøkkelen til dette," sa Flobo. "Hvorfor var det fyr i lampen midt på natten? Hvis lærlingen sov på loftet, skulle han også vært død. Hvorfor kom han seg ut, men ikke feieren?"
"Tror du gutten har tent på huset?"
"Jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg vil gjerne snakke med denne lærlingen. Du får finne ham for meg."
"Men han kan jo være hvor som helst," protesterte Duff. "Det kryr av bortløpne gategutter her, og det er umulig å skille dem fra hverandre i mengden."
"Selv gategutter må sove," sa Flobo. "Let under broene nede ved Pølen etter at det er blitt natt. Jeg tror ikke du bruker mer enn noen dager på å finne ham."
Naboen solgte smør og ost i første etasje. Han hadde nettopp åpnet butikken da Flobo kom inn.
"Du fikk pipen feid i går?"
"Gjorde det, ja. Det går mot vinter, og da blir det mye fyring. Best å være forberedt, ja." Kjøpmannen ristet mismodig på hodet. "En fryktelig ulykke det der med Gamfield. Nærmeste nabo i alle år. Heldig at brannen ikke spredde seg."
"Du la merke til Gamfields lærling? Var det Josef han het?"
"Det var det han het, ja." Kjøpmannen vred på nesen. "Guttungen sto naken i kjøkkenet mitt, og ikke hadde han gjort stort for å vaske seg, nei. Der har du en gutt som liker å rote i møkk, sa jeg til Gamfield."
"Naken?"
"Det er vanlig det, ja. Feierlærlingene klatrer nakne hvis pipen er ekstra trang. Gamfield sa at klærne ville gjort ham for tykk til å komme gjennom de smaleste rørene."
Flobo ristet vantro på hodet. "Naken? Opp gjennom en pipe? Ble han ikke skrapet opp?"
"Å neida, førstebetjent, han hadde tjukk hud, det hadde han, ja. Hud som skosåler både på knærne og albuene. Det var en gutt som likte å rote i møkk."
"Vet du hvor lærlingen kom fra?"
"Hvor han kom fra? Han kom vel fra hjemmet," sa kjøpmannen. "Gamfield hentet alltid lærlingene på hjemmet. Han gjorde så, Gamfield."
"Alltid? Hadde Gamfield så mange lærlinger?"
"Han hadde vel noen," sa kjøpmannen.
"Og hvor ble disse lærlingene av?"
"Nei, de begynte vel for seg selv når de var utlært." Kjøpmannen trakk på skuldrene. "Hva vet jeg? Jeg er kjøpmann, ikke feier."
Flobo stirret på ham. Kjøpmannen svelget. Flobo stirret hardere.
"Hva er det, førstebetjent? Er det noe galt?"
"Det kan du fortelle meg."
Kjøpmannen tørket svette av pannen. "Jeg spurte Gamfield om gutten ikke var for stor til pipen. Det gjorde jeg, ja. Pipen er gammel og kronglete, og jeg visste ikke om det gikk. Joda, det gikk, sa Gamfield. Og så flyttet han kjøkkenovnen unna."
Flobo ventet.
"Gutten sto der med sotlinen rundt livet og ville ikke klatre inn gjennom pipen. Men Gamfield ga ham noen rapp med kjeppen, og da fikk han fart på seg. Det gjorde han, ja. Først gikk det greit, men siden satt han fast i røret. Han var for langt oppe til at vi kunne se ham, men linen forsvant ikke lenger inn, så vi visste at han satt fast.
Gamfield hadde med seg et fange tørre strå i en sekk. Han dyttet kjøkkenovnen på plass og fyrte opp stråene. Og tror du ikke gutten kom seg ut i andre enden av pipen? Det gjorde han, ja. Gamfield sa at han bare var lat og obsternasig. Gamfield sa at gutten bare trengte en dytt i ny og ne. Ja, det sa han."
Flobo ristet langsomt på hodet.
Kjøpmannen så bort. "En fryktelig ulykke det der med Gamfield. Nærmeste nabo i alle år, det var han. Heldig at brannen ikke spredde seg. En fryktelig ulykke, det var det, ja."
På barnehjemmet var det stille. Noen bleke ansikter kikket ut av vinduene, men ingen lekte i gården. Flobo fant veien til kontorene i hovedbygget.
Bestyreren på hjemmet klødde seg i hodet. "Josef? Husker ikke noen med det navnet her, førstebetjent. Jeg setter min ære i å huske hver eneste en av guttene mine."
"Han var lærling hos feieren Gamfield," sa Flobo.
Bestyreren lyste opp. "Ja, nå husker jeg ham. Han var liten og blek og vi skjønte at han aldri ville duge til stort. Vi var heldige som fikk plassert ham hos Gamfield, selv om Gamfield ikke ville betale for ham."
"Gamfield ville ikke betale?"
"Feierne må alltid betale for lærlingene," sa bestyreren. "Derfor ser vi på dem som en velsignelse. Vårherre skal vite at det ellers ikke kommer mye inn her på hjemmet. Og til vanlig er det styret her som må betale en håndverker for å ta til seg en lærling."
"Hvorfor må feierne egentlig betale for lærlinger?"
Bestyreren harket. "Nå skal du høre, førstebetjent. Det er mange som mener at lærlingene har det... litt strevsomt hos feierne, at de må... arbeide litt hardt." Han snøftet. "Hardt arbeid har aldri skadet noen, det sier nå jeg. Snarere tvert imot. Vårherre skal vite at det er vanskelig nok å få et skikkelig dagsverk ut av ungene her."
Flobo kikket på ham.
"Nå skal du høre, førstebetjent. Josef var så tynn og skranten at ingen ville ha ham. Folk som Gamfield er en velsignelse for hjemmet. Han tok alltid de tynneste guttene, de vi ellers aldri fikk plassert bort."
"Hvor mange lærlinger hadde egentlig Gamfield?"
"Jeg tror han har hentet fire lærlinger her de siste fem-seks årene. Som jeg sier, han var en god mann å ha for hjemmet."
"Fire lærlinger de siste fem-seks årene? Hva skjedde med de andre lærlingene?"
"Nei, slikt legger ikke jeg meg opp i. Min jobb er å skaffe dem et yrke, og Vårherre skal vite at det er vanskelig nok. Alltid er det den samme historien. Hver og en av dem er fordervet fra fødselen. Det er umulig å dunke noe som helst inn i de tykke skallene deres."
Flobo kikket på bestyreren. "Kan du fortelle meg noe mer om Josef?"
"Josef, nei, hva skulle det være? Hva galt har han egentlig funnet på, siden du spør etter ham?" Bestyreren fortsatte uten å vente på svar. "Vårherre skal vite at vi gjør alt vi kan, men de havner i ulykken samme hvor mye vi hjelper til. Vi gjorde alt vi kunne for Josef. Ut fra det jeg vet, er feieryrket svært så lønnsomt. Når lærlingene vokser seg for store til å klatre gjennom pipene, er de utlærte og kan begynne for seg selv."
"Hvor kom Josef egentlig fra?"
"Jeg har papirene hans her, førstebetjent." Bestyreren lette gjennom skapene langs veggen på kontoret til han fant en tynn mappe. "Skal vi se, hva står det her?"
Flobo ventet.
"Ikke noe etternavn, det betyr at far og mor er ukjent. Hm. Det er visst ingen som vet hvor han kommer fra." Bestyreren satt der med mappen i fanget og bladde i papirene. "En posekjerring kom rekende til Hvitkirken med en guttunge på slep. Ingen gir posekjerringer noe, så hun sendte guttungen ut for å tigge, uten at det gikk stort bedre med ham.
En dag dro hun videre. Først noen uker senere merket folk at hun hadde latt gutten være igjen. Ungen hadde hun vel skaffet seg for å ha et levebrød. Da det ikke gikk, var det ingen mening i å dra på ham lenger.
Gutten ble levert til oss. Sykesøsteren regnet med at han var rundt fem år gammel, og det vil si at han er tolv år nå. Hos oss var han til feieren Gamfield fikk ham som lærling."
Bestyreren klappet sammen mappen. "Det er alt jeg vet om Josef. Ungene blir levert til oss, og så venter de at vi skal utføre mirakler. Men de vet ikke at de fleste er fordervet fra fødselen av." Bestyreren rynket pannen. "Men hva galt har Josef egentlig gjort, siden du spør etter ham?"
"Han sørget for at Gamfield aldri mer henter lærlinger hos deg," svarte Flobo.
Flobo satt bak skrivebordet på stasjonen da Duff kom med en spinkel gutt på slep.
"Hvem er det, Duff?"
"Det er lærlingen til Gamfield, førstebetjent," sa Duff og tvinnet bartene fornøyd. "Josef. Han som tente på huset."
"Det der er lærlingen til Gamfield?"
Fornøyd tvinnet betjenten de kraftige snurrebartene. "Det er ham, ja. Jeg fant ham nede ved Pølen som du sa."
Josef bare sto der foran skrivebordet. Det tynne ansiktet var blekt og skjevt som en halvmåne.
Flobo ristet tvilende på hodet. "Han må da være for liten?"
Duff trakk den skitne skjorten over hodet på gutten og pekte på den harde huden som dekket albuene og utsiden av armene. All huden var skrellet av den ene overarmen, og den dype flengen i skulderen var rød og fersk.
"Det er ham," sa Duff fornøyd. "Såret i skulderen kommer vel av den gangen han satt fast i pipen til Gamfields nabo."
Flobo nikket sakte. Det var noe underlig med gutten. Han så nøye på det bleke, skjeve ansiktet og den tynne kroppen.
"Er det noe galt?" spurte Duff.
Gutten hadde en nøkkel i en snor rundt halsen.
Pusten satt fast i halsen på Flobo. Var ikke det nøkkelen som ble stjålet fra ham en natt for mange år siden? Nøkkelen som passet til lommeuret?
Flobo ristet på hodet. Det kunne ikke stemme.
"Hva er det, førstebetjent? Er det noe galt?" spurte Duff.
"Neida," svarte Flobo rolig. "Ingenting er galt. Du har gjort en god jobb, Duff. Nå kan du fortsette på runden."
Men betjenten ble stående.
Flobo så opp på ham. "Ja?"
Ordene glapp ut av Duff: "Du har samme uttrykk i ansiktet som den gangen..."
Flobo stirret på ham. "Som hvilken gang?"
"Som den gangen jeg fant deg på broen," avsluttet Duff trassig.
"Og?"
"Alle sier du ble litt rar etter den gangen du etterforsket likrøverne som åpnet graven til lorden. Og saken ble jo aldri oppklart. Jeg mener..." Duff vred seg, og snurrebartene strittet hissig. "Noen ganger tror jeg at du ikke vet helt selv hva du gjør. Når du har det uttrykket, snakker du aldri til andre, og ingen forstår hva du tenker. Er det ikke best om..."
"Best om hva, betjent?"
Flobo stirret på Duff til betjenten rødmet, snudde på hælen og strente ut.
Da Flobo var alene med Josef, visste han ikke hva han skulle si. Han tenkte ikke på annet enn nøkkelen rundt halsen på gutten.
"Hvordan hadde du det hos Gamfield?" spurte han til slutt.
"Det var mørkt hele tiden," hvisket Josef.
"Var du redd?"
"Redd?" Josefs øyne glødet underlig. "Hver gang jeg klatret inn i en pipe, visste jeg aldri om jeg kom ut."
"Men lærte du ikke et yrke?"
"Et yrke?" Josef blunket. "Alle på hjemmet hadde hørt om Gamfield. Han hentet en ny lærling nesten hvert eneste år."
"Hva skjedde med de andre?"
"De døde," hvisket Josef. "De døde før de ble utlært."
"Hva døde de av?"
"Noen ganger så jeg andre lærlinger. Det var noe galt med..." Josef pekte ned på knærne og bak på ryggen. "De ble vridde i kroppen. Øynene rant. De hostet hele tiden. Jeg visste at... at det kom til å skje med meg."
Flobo satt hjelpeløs i stolen. Født i brann, mordermann, myrder før han fyller tretten... Men dette kunne ikke være sønnen hans, ikke denne skitne, oppskrapede gategutten.
Flobo tenkte høyt. "Du sto opp midt på natten. Du klatret ned loftstigen og tente en parafinlampe på stuebordet. Kanskje sto du utenfor Gamfields soverom og hørte snorking på andre siden. Du fant et trestykke i vedkassen og presset det under soveromsdøren. Men du måtte være forsiktig, så han ikke våknet. Da døren var kilt fast, veltet du parafinlampen ned fra stuebordet. Og så forlot du huset. Kanskje Gamfield våknet av brannen, kanskje ikke, men uansett ville han ikke få opp døren. Og så kunne han ikke plage deg mer."
Flobo rugget på stolen. "Det kunne også ha vært et uhell. Lampen kunne ha ramlet ned av seg selv. Våknet du av at det brant? Greide du å redde deg selv, mens Gamfield var uheldig og brant inne? Var det slik det skjedde? Var brannen et uhell?"
Josef ristet på hodet.
Tinningene dunket, og Flobo hadde visst aldri hatt det så vondt. "Jeg hadde en sønn en gang. Han skulle bli lovmann som meg, men han døde under fødselen." Flobo snakket mest til seg selv. "Han ville vært tolv år nå."
Flobo tidde. Er dette sønnen min? Det kunne ikke stemme, ikke denne skitne gategutten som hadde tent på et hus og brent inne en voksen mann. Født i brann, mordermann... Han kunne ikke tro på en galning fra Bedlem.
Flobo ristet på hodet for å bryte tankerekken. "Gamfield er ikke noe savn for denne verden. Jeg hørte ikke svaret ditt, gutt. Jeg lar deg gå."
Det bleke halvmåneansiktet til Josef røpet ingen følelser.
"Hvor kommer du egentlig fra?" spurte Flobo.
"Jeg vet ikke."
"Men husker du ikke noe fra du var liten?"
"Noen ganger husker jeg... en hage. Den var grønn og varm. Det var en bekk der. Og jeg var ren hele tiden." Josef trakk den skitne skjorten over hodet igjen. "Men jeg tror det bare er en drøm."
"Hva slags nøkkel er det du har rundt halsen?" Flobo var rusten i stemmen. "Hva passer den til?"
"Jeg vet ikke," hvisket Josef. "Jeg har alltid hatt den. Jeg tror ikke den passer til noe. Det er bare en nøkkel."
Det svartnet for øynene på Flobo. "Jeg kan ikke gjøre mer for deg, gutt. Snart er det vinter, og den blir hard, det kjenner jeg på meg." Han så bort. "Men jeg kan ikke gjøre mer for deg. Jeg lar vinteren dømme deg."