Neste morgen våknet Marry Gyp på benken ved Hvitkirken med en kurv visne roser i fanget. Kroppen ristet av kulde, og håret slang vått ned i ansiktet. Hun løftet hendene og så et blåsvart bånd rundt hvert håndledd. Hun satt på benken og stirret på blåmerkene. Noen måtte hjelpe. Marry ante ikke hvor hun kunne dra.
Hele dagen trakk Marry på gaten, bare avbrutt av raske besøk i skjenkestuene rundt Hvitkirken når hun hadde skranglet sammen nok mynter. Den kvelden hang hun utenfor et portrom i et av smugene rundt kirketorget. En skikkelse trasket gjennom tåken, en mann etter stegene å dømme, men gin og tåke sløret øynene, og hun så ikke ansiktet tydelig.
Marry trakk pusten. Selv om alt annet gikk galt, hadde hun noe menn ville betale for. "Hva med denne karen?" hikket hun. "Vil ikke han dra på fisketur til Lårviken?"
Mannen skvatt til.
"Hva med en trepenning rett-opp-og-ned i portrommet?" hikket hun. "Kanskje han får napp med stangen?"
Det var en vakker mann, hulkinnet og blek i huden, og han gikk i en lang, raggete kjortel med et reip rundt livet.
"Hvem er du? Jeg har aldri sett noen som deg her ved Hvitkirken."
"Du kan se meg!" sa den vakre mannen forundret.
"Klart jeg ser deg. Men hvorfor går du i så underlige klær?" sa hun. "Er det ikke kaldt?"
"Ingen kan se meg," sa mannen. "Hvorfor kan du se meg?"
"Hvem er du egentlig?" Marry tok et skritt frem og strakte ut hånden for å røre den underlige kjortelen.
"Noli me tangere!" ropte han. "Rør meg ikke!" Stemmen runget mørk og dyp i smuget.
"Hvorfor ikke? Er du redd kvinner?" glapp det ut av Marry.
Mannen tok seg til beltet og grep en dolk. Knokene hvitnet rundt håndtaket, men han trakk ikke dolken.
"Vent! Jeg mente ikke..."
Det var som om mannen raget høyere jo reddere Marry ble. "Vik bak meg, kvinne! Dekk ditt ansikt med slør, strø aske på ditt hår. Jeg hører vingeslag fra dødens engel!"
Den dype stemmen kom fra alle kanter i smuget, og Marry skalv av redsel.
"Ikke et dyr her på jorden, nei, ikke en drage og ikke en slange, er farlig som kvinnen," sa han. "Kvinnenes kropper er blodvæske, slimstoff og saften fra drøvtygget mat. Når en mann ser en klut med litt slim eller spytt på, makter han ikke å røre det, ikke engang med en fingerspiss. Men stilles han ansikt til ansikt med baljer av stoffet, da frydes han!"
Marry krympet seg, og mannen raget høyere.
"Menn lar seg friste av fargede lokker og øyne som drypper av maling, en smigrende stemme, et glitrende smykke, parfyme og alt det som kvinner vil lokke dem med. Hvis man ikke ved strengeste utholden herder sin vilje, vil sjelen for alltid og alltid gå tapt."
Med tårene trillende over kinnene falt hun på kne og ba for seg, men den bleke, svarthårete mannen stirret gjennom henne.
"Noen makter å flykte fra snarer som dette, men fanges av flokete hår og en skjærende stemme, et uvasket fjes og en grovkornet oppførsel, fillete klær og et lutfattig liv. Medynken fanger dem først, men etterpå styrtes de ned i den dype fordervelse. Ikke et dyr her på jorden, nei, ikke en drage og ikke en slange, er farlig som kvinnen."
Da mannen virvlet rundt og strente gjennom smuget, lå Marry igjen på brosteinene, skjelvende av redsel. Øynene var glassaktige, og hun bablet lyder hun ikke selv skjønte.
Fingal O'Flaherty, Vinnie Énøre og Bill Blake het tre tiggere ved Hvitkirken. Som resten av brosteinsfolket gikk de i filler og bar alt de eide på kroppen. Fingal gnurte på en sprukken fele og sang gamle sanger. Vinnie malte bilder på fortausheller og brydde seg visst ikke om at folk tråkket dem i stykker med en gang. Folk sa at han hadde sittet på Bedlem. Bill skrev underlige dikt og deklamerte dem opp i trynet på intetanende passerende. Hvis han fikk en sjelden mynt som takk, var det mest fordi folk fryktet galdringen.
De tre vismennene kalte folk dem. Rekte de ikke gatelangs, fant man dem rundt hjørnebordet i Ti klokker.
"Vi følger vår stjerne i livet, og den har ledet oss hit," sa Fingal.
Vinnie satt innerst i hjørnet og rullet en sigarett av noe som minnet om tjæret hampetau. Nå kikket han bebreidende rundt seg, som om stjernen kunne ha ledet dem til et bedre sted. Han var radmager som en hodeskalle på et kosteskaft og sa ikke stort, men de to andre snakket for et dusin, og vel så det.
Bill skjelte som en pose spiker, og folk mente det skyldtes alle bøkene. Han hadde visst lest til prest en gang, men de sparket ham ut av kirken på grunn av noen underlige teorier han stadig prekte.
Med et sukk løftet han glasset. "Skål, venner! Det er tidlig på dagen, vi har skillinger i lommen og nattekulden er langt unna. La oss ture mens vi kan!"
De tømte glassene og smattet høyt.
Fingal reiste seg og gikk med stø skritt mot bardisken. Han hadde alltid på seg en svart dress med trevlet snipp og et fillete silkeskjerf i halsgropen. Det var ikke klær til å holde varmen i, men han helte i seg absint og merket visst ikke nattefrosten.
Selv om Fingals dress var tynnslitt, hadde den en gang kostet mer enn de fleste ved Hvitkirken tjente på et helt år. Folk mumlet at han kom fra en adelsfamilie, men selv snakket han aldri om fortiden.
Bak disken sto eieren Jill med fettgult hår klistret til skallen og en sigarstump dinglende i munnviken. Røyken drev i de jerngrå øynene, men det plaget henne ikke. Blikket gled rundt i det halvfulle lokalet. Jill drakk aldri selv, men hun klemte leppene sammen og stirret hardt på gjester som satt for lenge uten å kjøpe et nytt glass.
"En ny runde, Jill! Gin til vennene mine, og absint til meg," sa Fingal.
Jill ventet til han slengte en skilling på disken. Hun skjenket to glass med gin og fant frem absinten. Et øyeblikk holdt hun flasken i hånden og gløttet på ham.
"Dette her er rene døden," sa Jill. "Du er sikker på at du ikke vil ha noe annet i stedet?"
Han smilte blekt og skjøv skillingen nærmere. "Et glass absint, takk, og spar omsorgen til noen som trenger den."
Jill ristet på hodet og fylte det tredje glasset med tykk, grønn væske.
Fingal bar de tre glassene bort til hjørnebordet uten å søle en dråpe. Da han satte seg, ristet en kirkegårdshoste hele kroppen. Han krøket seg og harket inn i et rødflekket lommetørkle. Ingen av gjestene i Ti klokker nevnte riene, men de visste han ikke hadde lenge igjen.
Bill grep glasset sitt som om ikke noe hadde skjedd. "Den viktigste ingrediensen i absint er Artemisia absinthium, en hellig urt viet månegudinnen Artemis."
Fingal kikket bebreidende på ham. "Begynn ikke du også."
"Men urten hadde også et annet navn," sa Bill. "I det gamle Attika kalte folk den abrotos, udødelig, på grunn av dens legende egenskaper."
Fingal løftet glasset mot lyset og gransket den grønne drikken.
"Navnet er interessant på de fleste språk," sa Bill. "Nordboernes malurt betyr møllurt, og som du vet sirkler møllen rundt lyset til den brenner vingene. På steppene i øst kalles den motyli, som betyr sommerfugl. Vermut kommer av germanernes varmor, åndemor, og dette ordet ga opphav til wormwood her i Anglia. På kanaanittenes hellige språk heter urten la'anah. Roten er la, som betyr å forbanne. Det ordet er igjen i slekt med layil, som betyr natt, og Lilith, Adams første make og alle heksers stammor. Men det med Lilith er bare en gammel historie, for som vi alle vet, finnes det ikke hekser."
Fingals øyne var mørke og triste. "Hekser finnes ikke, sier du?"
"Bare gamle historier, min venn, bare gamle historier."
"Jeg har selv sett henne," sa Fingal. "Hun spant sølvtråder av måneskinn, og høstløvet ble til gull under føttene hennes. Håret var langt og kobberrødt. Øynene skinte svakt gult som hos en ulvinne."
Ingen skjønte seg på de tre vismennene, men alle likte år høre etter, i hvert fall når Fingal snakket, for han snakket alltid om kvinner.
"Når du ser henne for første gang, Bill, er hun så blek og tynn at du vil beskytte henne med ditt liv. Hun skjelver av kulde, og du vil varme henne. Men når du strekker ut armene, er hun borte.
Hun ligger aldri med deg mens solen skinner, men det hender hun kommer når du sover. Har du aldri drømt om henne? Det er som om hundre flammetunger slikker over huden. Blek og tynn sitter hun skrevs over deg med flammer under skjørtene. Hvis du strekker deg etter brystene hennes, brenner de mot håndflatene. Hvis du trenger inn i henne, er du fortapt. Da rir hun deg gjennom den siste natten og det dypeste mørket. Du tigger om mer mens blodet ditt ulmer i hennes kjønn. Og du danser heksedansen i søvne helt til..."
Alle holdt pusten.
"Du danser heksedansen helt til morgenen kommer og de finner deg død." Fingal lente seg tilbake og tørket svetten av pannen med silketørkleet. "Men av alle måter å dø på, er dette den beste, min venn."
"Bare gamle fortellinger!" fnyste Bill. "Jill, litt mer av det blanke, takk!"
De tre vismennene hadde visst snakket fra seg. Glassene klirret, og praten gikk ved de fleste bordene. De drakk og spiste uten duker eller servietter. De hvilte albuene i restene fra de andre, og etterlot sine egne rester til nestemann.
I båsen ved døren satt Lange-Liss, Marja og Svarte-Anna. Bordet var dekket med glass og en flaske gin, stekt fisk på et fat, en vannskål og en haug grovsalt. Kvinnene spiste av samme fat, men de hadde hver sin brødskalk som de dyppet i vann og salt. Alle manglet tenner, men Marja manglet flest, så hun lot brødet ligge lenge i vannskålen før hun gumlet det i seg.
De skyflet fisk og vått brød i munnen med fettete fingre og skylte maten ned med gin og vann. Vedovnen knitret innerst i skjenkestuen. Det var en evighet til de måtte trekke på gaten og skrape sammen penger til losji for natten. Øynene skinte mens de åt og drakk og skravlet.
Hadde de hørt det? Hørt hva? Endelig hadde Marry Gyp jekket seg ned noen hakk. En stund bablet hun om et firspann og et slott i skogen, men da fikk hun beskjed om å holde seg unna laudanum. Den natten satt hun på en benk utenfor Hvitkirken, det så Lange-Liss med sine egne øyne.
Det gikk i døren, og alle tre så opp. Der sto Marry, blek som et spøkelse. De kikket på hverandre og brøt ut i latter. Marry kastet et skremt blikk på dem, men de vendte henne ryggen. Hun tuslet mot et ledig bord, satte seg ytterst på stolsetet og så ned i fanget.
De nikket megetsigende til hverandre. De hadde sett det før. Nå stakk Marry ikke lenger den fregnete nesen i været og skrøt av planene. Nå var hun ikke lenger så rask til å sno seg innpå mannfolk og loppe dem for løse mynter. Nei, nå var hun ikke så kjepphøy lenger.
Lange-Liss, Marja og Svarte-Anna smattet fisk og slurpet gin og nøt festmåltidet. Med jevne mellomrom skottet de på Marry, og da boblet latteren i brystet. Livet var fortreffelig.
En bredskuldret kar kom inn i Ti klokker, bestilte en øl og la en halvkrone på bardisken
"Ikke noe bråk her, Benny?" sa Jill og la to halvkroner foran ham i vekslepenger.
Med et grynt stakk han begge myntene i lommen, grep glasset og kikket rundt i skjenkestuen. Lange Liss, Marja og Svarte-Anna så raskt bort. Han gliste. Benny brydde seg ikke om gamle, avdankede horer. Han satte seg ved Marrys bord.
"Benny er skuffet over deg," sa han. "Benny kom hit i går for å treffe deg, men du var ikke her."
Hun så ned.
Han løftet haken hennes. "Får jeg ikke et smil?"
Det rykket i munnvikene hennes, og øynene var blanke.
Han slapp henne. "Du er søt som sukker, Marry. Jeg begriper ikke hvorfor du menger deg med taperne her inne. Gjør bare som jeg sier, så kommer du bort fra gatene her." Han snudde seg mot bardisken. "Jill!" brølte han. "Et glass måneskinn til Marry!"
Mens Jill kom med ginen, la Benny armen rundt Marrys skuldre. Et øyeblikk stirret hun ned i glasset og mumlet for seg selv, så helte hun i seg drinken og smilte blekt.
"Det var bedre," sa Benny. "Vi to hører sammen. Fra nå av arbeider du for meg."
Det gufset kaldt gjennom rommet. En mann sto i døren, taus og blek som frostrøyk. Utenfor glinset det i svart hundepels.
"Få igjen døren!" brølte Benny.
Da Josef lukket døren, ristet Benny på hodet og snudde seg mot Marry igjen. Josef kom mot bordet deres med kjøteren i hælene.
"Bli med meg, Miriam," sa Josef med flat stemme.
Marry stirret til alle kanter, men fant ingen fluktvei. "Nei," hvisket hun.
Benny stirret rundt seg, som om han ikke kunne tro sine egne øyne og ører. "Du hørte hva damen sa," snøftet Benny. "Hun er sammen med meg nå."
Josef bare stirret på Marry. Benny reiste seg og rullet med skuldrene.
"Jeg hører at folk er redde for deg." Benny sto med en hånd på Marrys skulder. "Jeg lurer på hvorfor det?"
Josef gapte. Skuldrene hang, og han snudde seg langsomt mot utgangsdøren. Benny gliste.
Josef ristet lett på høyrearmen. Et kort blyrør ramlet ut av ermet og ned i hånden. Han snudde seg tilbake, stupte over bordet og slo blyrøret i tinningen på Benny. Stoler, bord og glass fløy til alle kanter mens de veltet ned på gulvet. Josef løftet røret og slo Benny over skuldergropen.
Kravebeinet brast, strupen este ut og Benny drakk sitt eget blod. Halve kroppen var lammet, og han kjempet for å trekke pusten. Med den friske armen veltet Benny seg rundt. Han prøvde å få beina under seg, men blyrøret traff ham over nakken, og så lå han der.
Josef pustet tungt, og kjøteren knurret lavt mot kroppen på gulvet. Blodet rant i en liten dam under Bennys ansikt.
Josef blunket noen ganger før han kikket på Marry. "Bli med meg, Miriam."
Marry åpnet munnen for å protestere, men Josef bare stirret på henne. Til slutt reiste hun seg og fulgte ham ut av Ti klokker med hengende hode.
Da døren lukket seg bak ham, gikk Jill bort og fisket sine to halvkroner ut av lommene på den surklende kroppen.
Hun ristet på hodet. "Skal si han snublet og tråkket på øyet sitt."
Lange-Liss, Marja og Svarte-Anna spiste videre i taushet. Maten hadde mistet all smaken.