På kirkegården tørket duggen i solen, og gresstråene rettet seg mot en klar himmel. Flobo merket visst ikke varmen der han kom gående i en mørk uniform. En brunbarket mann lente seg til en spade ved en gammel krypt.
"Du er graveren?" spurte Flobo. "Det var du som meldte fra?"
Mannen nikket. "Da jeg kom hit i morges, kjente jeg en søt lukt fra krypten. Først tenkte jeg at det kanskje var blomstene, men etterpå så jeg en sprekk mellom to av marmorhellene."
Flobo nikket. "Og?"
"Jeg skjønte at noe var galt, for jeg tettet selv sprekken med kalk i går kveld. Jeg hentet hjelp for å løfte marmorhellene til side." Graveren snøftet. "Kistene var tomme."
"Kistene? Var det flere kister?"
"Fint skal det være når en adelig dør," sa graveren. "Lorden ble lagt i en kiste av sandeltre, og den ble lagt i en kiste av bly, og den ble så lagt i en kiste av eik. Det var sandeltreet som luktet søtt."
"Hva var det han het?"
"Lorden? Lord Abram."
Flobo klødde seg bak øret. "Jeg visste ikke at det fantes noen adelige her ved Hvitkirken."
"Ikke jeg heller," sa graveren, "ikke før han døde og liket havnet her."
"Hvordan døde han egentlig?"
Graveren trakk på skuldrene. "Alderdom, antar jeg. Han ble funnet død i sengen. Det må ha vært en skikkelig einstøing, for det var ikke mange som møtte opp under begravelsen i går. Det var presten, noen skrivere fra myndighetene og et gammelt ektepar som bodde i portnerhuset til lorden. Og så meg, selvfølgelig."
"Ingen slektninger?"
"Ikke som jeg så. Og jeg vet at myndighetene betalte for begravelsen. Det var visst ikke mye igjen på kistebunnen der i gården."
Flobo nikket mot marmorhellene foran krypten. "Hvor mange mann trengs for å løfte hellene?"
"Minst to," sa graveren, "og de må ha riktig verktøy."
"Så jeg bør lete etter to menn?"
Graveren trakk på skuldrene. "Du vet vel bedre enn meg hva du skal lete etter."
Flobo rynket pannen. "Hva mener du?"
"Du vet hva jeg mener. Ingen stjeler ting de ikke kan selge. Hvem er det som samler på glis i glasskasser?"
Flobo nikket tenksomt. "Du har rett."
Graveren spyttet. "Legestudentene trenger noe å øve seg på. Det blir vel ikke hengt nok mordere, og galningene på Bedlem er seiglivete. Jeg har hørt at de betaler syv-åtte gullmynter for en kropp som er i god stand." Han ristet på hodet. "Det hender at jeg finner åpne graver om morgenen, men det er første gang de har stjålet en adelig."
Flobo kikket ned i krypten. "Ligger det flere der nede?"
Graveren nikket. "Det er en familiekrypt, og den er full av kister og urner. Alle lordens forfedre er visst begravd der."
"Så du noen spor etter likrøverne?"
"Nei." Graveren var taus en stund. "Det betyr sikkert ikke noe, men da jeg åpnet krypten for å gjøre den i stand til begravelsen, kikket jeg litt rundt, og..."
"Ja?"
Graveren spyttet og ville ikke si mer. "Du får se hva du finner der nede. Du vet vel bedre enn meg hva du skal se etter."
I krypten lå kistene med åpne lokk. Sandeltreet luktet fremdeles søtt, men ellers fortalte de tomme kistene bare at liket av lorden fremdeles manglet.
Det var støv og spindelvev overalt i krypten. Kistene hvilte på fremspring, og urnene sto tett i tett på marmorhyller oppetter veggene. Små bronseplaketter med navn og dødsår var naglet fast foran hver kiste og urne.
Marmorgulvet var dekket av spor etter arbeidsstøvler. Flobo visste ikke om det var likrøverne eller graveren som hadde trampet rundt.
Flobo sto i krypten uten å vite hva han skulle se etter. Etter hvert oppdaget han at noen hadde børstet støv og spindelvev av bronseplakettene. Han tråkket rundt og leste innskriftene, men ble ikke stort klokere av det.
Det er noe som ikke stemmer her, tenkte han. Med et skuldertrekk klatret han opp til sollyset og morgenen. Han skulle fange likrøvere. Det var ingen grunn til å gjøre dette vanskelig.
Utenfor ventet graveren.
"Var det du som børstet støvet av plakettene?" spurte Flobo.
Graveren nikket.
Med ett forsto Flobo hva som var galt.
"Merket du det også?" spurte graveren.
"Ja," svarte Flobo.
Graveren spyttet. "Da jeg gjorde i stand krypten, kikket jeg på datoene foran de andre urnene og kistene. Det ser ikke ut som om noen har vært gravlagt i krypten på over hundre år, hvis vi ikke regner med lorden da. Men han er jo borte."
Flobo banket på døren til dr. Gray, en ung mann med lyseblå øyne, runde briller og rufsete krøller.
En avis lå på skrivebordet foran dr. Gray. Ekstrautgave! leste Flobo. Gravskjending ved Hvitkirken! Så lang tid gikk det før bladsmørerne fikk tak i nyheten.
Dr. Gray smilte. "Er det noe jeg kan hjelpe deg med, betjent?"
"Jeg har spurt litt rundt, og alle sier du vet mer om døde kropper enn noen andre her ved Hvitkirken. De sier du har sett flere lik enn levende mennesker."
"Anatomi er et ytterst viktig studium, betjent. Det er riktig at jeg har gjort døden til mitt gebet, men det er bare for å kunne prolongere de levendes tid her på jorden."
"De røvet liket etter en adelig," sa Flobo og nikket mot avisen. "Fattigfolk er en ting, men denne gangen gikk de for langt."
Dr. Gray rynket pannen. "Jeg visste ikke at det bodde noen adelige ved Hvitkirken."
"Ikke jeg heller," sa Flobo. "Og nå er det ingen fler igjen. Lord Abram etterlot seg visst ingen slektninger." Han ristet på hodet. "Det har pågått i årevis, men det måtte en adelig til før avisene skrev om det."
"Hva mener du?"
"Alle vet at loven bare tillater legestudentene å skjære i hengte mordere og stakkarene som kreperer på galehus. Og hva skal de gjøre når det ikke blir hengt nok mordere? Da betaler de noen for å hente et kadaver på kirkegården."
Dr. Gray så opp på ham. "Hvorfor har du så mye imot anatomiske undersøkelser, betjent?"
"Jeg liker ikke gravrøvere," sa Flobo.
"Er du klar over hvor viktig denne typen undersøkelser er for vitenskapen? Folk blir indignerte hvis en livløs kropp dissekeres, men når de selv blir syke, kommer de løpende til oss leger. Jeg kan fortelle deg at en lovendring er på trappene. Snart vil det bli tillatt å obdusere i undervisningen. Jeg er redd resten av samfunnet ikke deler ditt syn, betjent."
Flobo trakk på skuldrene. "Det får så være. Jeg kom ikke hit for å snakke om anatomi. Jeg ville spørre deg om du kjenner til noen som er innblandet i slikt?"
"Jeg har hørt at det forekommer blant enkelte studenter, og jeg aksepterer ikke slike handlinger." Dr. Gray løftet pekefingeren. "Merk deg mine ord, betjent. Jeg aksepterer ikke slike handlinger. Likevel mener jeg at det lovbrudd de eventuelt måtte begå i kunnskapens tjeneste, mer enn oppveies av det gode de vil utrette resten av livet."
Flobo gryntet. "Jeg må finne ut hvor liket etter lord Abram er blitt av. Det er alt."
Dr. Gray kikket opp på ham. "Er du sikker på at det var noen som stjal liket for å selge det til anatomistudenter?"
"Jeg er ikke sikker på noe," sa Flobo.
"Kanskje noen forbrytere stjal liket for å presse penger av slektningene?"
Flobo ristet på hodet. "Det er visst ingen slektninger igjen, og så er det heller ingen formue å betale løsepenger av."
"Hadde lorden noen fiender?"
Flobo ristet på hodet. "Ikke som jeg vet om. De fleste var ikke en gang klar over at han levde her ved Hvitkirken."
"Da kan jeg ikke konkludere annet enn at det er en gal manns verk. Ingen lege ville skjende graven til en adelig."
"Du vet ikke om noe mer som kan hjelpe meg?"
"Jeg står til lovens disposisjon enhver tid dere måtte trenge meg, men først og fremst med bistand til tekniske undersøkelser. Likrøvere er dessverre utenfor mitt gebet. På gjensyn, betjent."
En halv time senere sto Flobo utenfor det røde slott, som huset het på folkemunne. Han hadde ofte gått forbi huset, men da visste han ikke at en adelig bodde der.
Flobo trakk på skuldrene og dunket portringen mot eikedøren. Etter en stund knirket hengslene, og en gammel mann stakk hodet gjennom dørsprekken.
"Ja?"
"Kan du slippe meg inn?"
Gamlingen åpnet døren.
Ugress, slyngplanter og busker vokste fritt bak de høye murene. Et lite portnerhus sto inntil porten. Midt i hagen ruvet et falleferdig trehus. Kalken flasset av veggene, og flere av rutene var knust.
"Hvorfor kaller de huset for det røde slott?" spurte Flobo.
"Hva?" sa gamlingen.
"Alle kan jo se at veggene er hvitmalte."
Gamlingen svarte ikke.
"Det kan være det samme," gryntet Flobo. "Du er Barrymore, portneren?"
Gamlingen nikket.
"Du og din kone bor her i portnerhuset?"
Gamlingen spyttet. "Til myndighetene finner noen arvinger."
"Jeg vil gjerne snakke med både deg og din kone. Kan du hente henne?"
Gamlingen forsvant inn i portnerhuset og kom tilbake med en gråhåret kvinne.
"Hvor lenge har dere arbeidet for lorden?"
De så skremt på hverandre.
"Arbeidet dere for lorden fra han var ung?"
De svarte fremdeles ikke.
"Det er ikke farlig. Jeg lurer bare på hvor lenge dere har bodd her."
"Siden vi giftet oss," svarte Barrymore. "Vi var unge da."
"Har dere noen barn til å hjelpe dere?"
"_Han_ likte ikke barn."
"Er det mye arbeid å holde orden på alt her?"
"Ikke mer enn vi greier."
Flobo kikket på den overgrodde hagen, de umalte treveggene og det salryggete taket.
"_Han_ likte ikke å få fremmedfolk hit," forklarte Barrymore. "Da var det bedre om huset forfalt. Og det var heller ikke stort å betale arbeidsfolk med."
Flobo visste det var nytteløst, men han spurte likevel: "Vet dere hvem som kan ha stjålet liket etter lord Abram?"
Men da tidde de to gamle.
Flobo ristet på hodet. "Jeg vil gjerne se meg litt rundt i huset. Har dere nøklene?"
"Det står alltid åpent," sa Barrymore. "Ingen bryter seg inn der."
"Kan du vise meg rundt?"
Gamlingen spyttet, og den gråhårete konen så skremt på Flobo. Dette forslaget likte de ikke. Flobo spurte igjen, og til slutt kom det frem at de aldri var inne i det store huset.
"Aldri?" spurte Flobo.
"Jeg laget mat," sa portnersken. "Måltidene sendte jeg opp kjøkkenheisen. Noen ganger skiftet jeg sengetøy. Soverommet ligger rett innenfor kjøkkenet. Det var der jeg fant ham død. Men jeg var aldri i resten av huset."
De møtte ikke blikket hans, og de så ikke på hverandre. Det var visst ikke stort mer å få ut av ekteparet. Flobo takket dem og gikk opp mot huset.
Flobo gjennomsøkte det ene tomme rommet etter det andre uten å se annet enn mugg og vannskadde vegger. Noen steder hadde føtter tråkket spor i støvet. Det var vel skriverne som ble sendt for å bestyre eiendommen.
Men her var det lite å bestyre. Alt av møbler, sølvtøy, lysekroner, bilder, gardiner og tepper var borte. Selv tapetene var skrellet av veggene. Lorden hadde visst levd av å selge arvegods i mange år.
Bak en dør i andre etasje sto en tett gammelmannslukt mot Flobo. Det var fremdeles midt på dagen, men i dette rommet hang noen tunge gardiner som sperret alt lys ute.
Da øynene ble vant til mørket, så Flobo at det var tråkket stier i de fillete teppene. Brødskorper, smuler og matrester lå i en tommetykk ring rundt en dyp lenestol ved kjøkkenheisen.
Veggene var dekket av kniver og sverd fra hele verden: dolker og daggerter, slangeformede kriser og krumme kukrier, stiletter og korder, lansetter og skalpeller, bajonetter, grove macheter, pallasker med brede klinger, krumsabler, korte huggerter og tunge slagsverd.
Stabler av foliobind med sprukne skinnrygger svaiet inntil veggene. Sammenkrøllet papir og tomme blekkhus fløt over gulvet. På et skrivebord lå et berg av gamle kart, papyrusflak med hieroglyfer, illuminerte pergamenter, tegninger av gamle inskripsjoner og tørkede leirtavler med kileskrift.
I den øverste skrivebordsskuffen fant han en morken skinnbok. Først i boken lå et fillete kart og noen gulnede brev som var uleselige av elde. Boken manglet flere sider, og noen steder var blekket vasket bort, men Flobo begynte å lese.
Og så kom jeg omsider til On i pyramidenes land. Jeg er allerede i gang med å utruste ekspedisjonen videre, selv om jeg holder målet hemmelig. Jeg ble for øvrig anbefalt beduinen Melkidesek som veiviser. Jeg merker at han er til å stole på...
Jeg studerer hele tiden min forfaders brev og kart. Så vidt jeg har forstått ble han syk under en pilegrimsreise. I ørkenen kom han til en oase, og der lå Makpelagrotten... fortalte ørkenfolket at grotten skjulte en urgammel skatt som... og gjøre et menneske til hersker over evigheten. Da min forfader ble frisk, vendte han hjem uten å se den hellige stad, men senere nedtegnet han sine opplevelser. Hvilket hell at jeg fant hans papirer!
I flere uker har vi fulgt min forfaders anvisninger og kart gjennom ørkenen. Ørkenfolket begynner visst å ane hvor vi skal... er redde og mumler hele tiden om Makpelagrotten...
I går ble kokken syk... tvunget til å etterlate ham. De andre klaget, men det var ikke mer å gjøre.
Ørkenfolket frykter denne Makpelagrotten mer enn noe annet. De påstår at grotten er inngangen til evigheten... må tvinge dem videre.
... syke og dør én etter én. De klager ikke lenger når vi forlater de syke. Ingen har krefter til å... bare vi når oasen før det er for sent...
Nådde Mamrelund syk og utslitt... kilden tørr... ikke mer vann eller proviant... bare meg og Melkidesek igjen. Grotten var sperret av en jernport. Ferden slutter visst her.
Melkidesek er ikke til å stole på. Han påstår at pesten kommer fra Makpelagrotten... vil stoppe meg... mumler om en forbannelse, men jeg forstår at han vil ha skatten for seg selv.
Melkidesek prøvde å snike seg unna i natt, og jeg måtte drepe ham. Han ville flykte og fortelle andre om skatten... visste at jeg ikke kunne stole på ham.
Underlig nok smuldret jernporten til rust under fingertuppene... men ingen skatt... bare en forlatt grotte... veggene overmalt med flammende spyd og spiraler og hakekors. Et gammelt sverd lå på hulegulvet. Jeg tok det med.
Feberen brenner over pannen, og strupen lengter etter vann. Er det noen som hvisker til meg? Hvor kommer stemmene fra? Er det slik det kjennes å dø?
... granske sverdet nærmere... noen underlige tegn på bladet. Griper hjaltet... har aldri vært så klartenkt... Aldri før har jeg fattet evigheten. Mørket er under mine føtter, og jeg flyr, ja, jeg flyr på vindens vinger...
Her fløt skriften ut. Flobo bladde til han fant noen leselige sider:
... og beduinene sa de fant meg vaklende og solblind i ørkenen. De tror jeg kommer til å dø, men jeg kan ikke dø... feberen brenner, og stemmene taler like tydelig i mitt indre.
De leverte meg videre, like feberhet og brennende... og til slutt fant ørkenfolket noen andre hvite i basarene ved foten av pyramidene.
... snart frisk nok til å ta hyre på et skip... kan ikke fortelle hvem jeg er... kan ikke fortelle om skatten... stoler ikke på noen...
... de andre ble syke straks vi kom ut på havet... feberen raser i dem. Er det flammesverdet som gjør dem syke? Kommer alle til å dø? Jeg forstår nå at jeg må kaste sverdet på havet...
... blir redd når jeg leser det jeg har skrevet de siste dagene. Hva er det jeg har tenkt? Stemmen sier det er min plikt... bærer på noe som er større enn menneskeheten. Flammesverdet smitter de andre, men jeg vil leve evig... forstår at jeg aldri kan kaste sverdet.
må prøve å føre skipet opp elven alene... legge til land om natten... kan ikke fortelle noen om skatten... stoler ikke på noen... av ytterste viktighet at jeg tyder tegnene i sverdet...
... forstår nå at jeg må tyde tegnene for å herske over evigheten. Arafel er så nær at jeg nesten hører hvert ord. Stemmene sier at...
De gulnede sidene smuldret bort mens Flobo sto der og bladde. Bakerst i boken fant han noen løse ark. Disse var ikke like bleket av alder, og blekket var ikke vasket bort, men arkene var dekket av ukjente bokstaver, overstrykninger og underlige mønstre. Likevel gjenkjente han noen vanlige ord her og der:
... sverdet fra Østen... Arafel... stemmen venter på fiskens alder? (eller månens ne?)... blod fra en dødning (gjør at?) Arafel bryter frem... baner (vei til?) livsens tre... herskere og krigere (lytter?)...
Irritert la Flobo boken fra seg. Hva var sverdet fra Østen? Det fantes jo flere titalls sverd i rommet. Og hva betydde fiskens alder og månens ne?
Med ett skrapte det mot vinduene bak ham. Det er bare en grein, tenkte han. Jeg er jo i andre etasje. Det knaket i treverk og singlet i glass, og han virvlet rundt.
Flobo rakk så vidt å bli forbauset før noe som minnet om en ape humpet over gulvet og fløy på ham. Han snublet bakover og dunket hodet mot skrivebordet. Dette skjer ikke, tenkte han forvirret. To kalde hender klemte til rundt hodet. Kjevene knaket, øynene bulte ut og ørene ringte.
Det oste fra et gap fullt av råtne tannstumper. Apen satt skrevs over Flobo og slo hodet hans mot gulvet til alt svartnet.