Hele natten lavet snøen ned. Ved morgengry lå Spitalsletten med hvit, sukkende overflate, og for en gangs skyld passet Hvitkirken navnet. Spiret strakte seg like svart mot himmelen, men taket glitret som sølv i solen.
Røyk begynte å drive fra pipene. Kvinner i skitne forklær stakk hodet ut døren og kikket forundret på de hvite fortauene. Arbeiderne trasket til morgenskiftet med snøen knirkende under føttene. I veikanten rigget koner til brødkurver, men ingen falbød varer med skrik og skrål. Taust kjøpte arbeiderne hver sin skalk og gumlet i seg frokosten mens de trasket videre.
En ungeskokk samlet seg på kirketorget og tråkket et mønster av firkanter i snøen. En jentunge kastet en stein i en av rutene og hinket gjennom mønsteret mens de andre sto rundt og sang.
Du vandrer inn i paradiset,
leken er over nå.
Du finner veien helt alene,
Flengeren sover nå.
Men ikke hopp i dødens rute,
nei, ikke hopp i den,
for snubler du på denne veien,
våkner han opp igjen.
Ungene klappet og sang og byttet på å hoppe paradis. En stund ble de overdøvet av en kjerre med griser på vei til slakteriet. Grisene hylte og kravlet over hverandre for å finne en åpning i plankegjerdet, men vognen knirket ubønnhørlig videre.
Skjenkestuen Ti klokker begynte å fylles, men gjestene var underlig stille. Fingal, Vinnie og Bill satt ved hjørnebordet og kikket bekymret ut vinduet. Skrapte de ikke sammen penger til tak over hodet i natt, kom neste morgen med koldbrann eller lungebetennelse.
"Hva om vi drar over til handlegatene på vestkanten?" spurte Bill. "Myntene sitter løst i lommene på denne tiden av året."
De andre nikket. Vinnie kunne børste snø av fortauet og male bilder av blomster og stjerner og sangfugler i bur. Bill kunne deklamere diktene sine. Bare Fingal viste seg med fela, ville de fruene fylle hatten hans med klingende mynt.
"Men først..." De tømte lommene og fintelte penninger og kobberstykker. "Mat eller drikke?" spurte Fingal.
"Jill! En runde til meg og vennene mine!" ropte Bill.
De skålte med fulle glass. Fremdeles var det tidlig på dagen, vedovnen spraket og de trengte ikke tjene til livets opphold på flere timer.
"Mat kan vi tidsnok spise når vi kommer fra vestkanten," sa Bill.
"Dessuten," sa Fingal, "finnes det alltid et måltid som ikke koster noe, et måltid du aldri forspiser deg på. Min lærde venn, en kvinnes bryster... faste og svulmende, formet av den fineste marsipan, med en drue på hvert bryst, de to deiligste druer i verden. Og en kvinnes lepper, Bill... de smaker som kanel og safran, med melk og krydret vin flytende under tungen."
Fingal lukket øynene og lente seg tilbake. I skjenkestuen lyttet alle med åpen munn.
"Hvilket måltid kan oppvise slike farger? Når øynene skinner sortere enn kronbladene på lotusblomsten og huden er lysere enn honning? Og under kjolen åpner det seg en nysprungen lilje med en kjærlighetssaft som smaker av duggdråper. Hvem trenger et slott med bankettsaler hvis de kan elske en kvinne under blå himmel?"
En hosterie rev i den tynne kroppen, men Fingal bet tennene sammen.
En høker som hadde etterlatt vognen på utsiden sto ved disken og puslet med en varm øl. "Hvorfor havnet du egentlig her, Fingal? Jeg mener, du har manerer som en greve, og selv om klærne dine har sett bedre dager, er de verdt mer enn alle våre klær tilsammen."
Gjestene så bestyrtet på høkeren. Slikt spurte man ikke om i Ti klokker.
"Jeg elsket isdronningen," sa Fingal stille.
"Isdronningen?" mumlet høkeren.
"Elsker du isdronningen, er hun den farligste av alle kvinner."
"Hvordan ser hun ut?"
"Kan du se for deg snekledde fjell om vinteren? Først kommer våren og smelter sneen. Når fullmånen skinner på de siste hvite flekkene, våkner isdronningen og trekker ned til menneskene."
"Hvorfor er hun så farlig?"
"Isdronningen mener hvert ord når hun lover deg hele verden, men når hun ikke lenger vil ha deg, har hun aldri lovet deg noe."
"Er hun pen?" spurte høkeren.
"Pen? Noen menn kan ikke engang se henne. Andre er kloke nok til å frykte de blanke øynene, de bleke leppene og de kalde, harde brystene. Men for én av tusen menn er isdronningen alt deres sjel drømmer om. Men hennes skjønnhet er som en iskniv. Når du skjærer deg, blir du nummen rundt såret. Og når blodet begynner å piple, må du ikke skrike ut, nei, ikke gi fra deg et knyst, da er hun tapt for alltid."
Fingal løftet glasset og myste mot den grønne absintskvetten. "Og slik havnet jeg i rennesteinen."
"Stakkars deg," mumlet gjestene i skjenkestuen. De fleste menn ved Hvitkirken skyldte på kvinner når de klaget over livet, men denne gangen var det likevel ekte medfølelse i stemmene.
"Jeg er rik." Fingal smilte for seg selv. "En gang, i et endeløst øyeblikk, så isdronningen på meg med kjærlighet i øynene. Det er mer enn dere har opplevd."
Igjen rev hosteriene i den tynne kroppen, og denne gangen greide han ikke å bite hosten i seg. Han presset et rødflekket lommetørkle mot munnen og krøket seg i stolen.
Folk ristet på hodet. Fingal virket ikke videre rik der han satt, men man kunne aldri vite.
Visste de forresten at Flobo hadde pensjonert seg? En baker hadde slått av en prat med en konstabel under nattskiftet. De andre gjestene så bestyrtet på bakeren. Hadde Flobo pensjonert seg?
Alle i Ti klokker ristet på hodet. Flobo hadde alltid vært der. De savnet nesten den brede bamsen som aldri hadde et smil til overs. Hvor skulle det ende? Mat og klær ble dyrere, og vintrene ble kaldere for hvert år. Takke faen for et gin ble stadig billigere. De hutlet seg rundt bordene og tenkte på alt annet enn fremtiden.
Nei, Flobo, det var en lovmann av den gamle skolen. Ikke noe skjedde i strøket uten at han visste om det. Flobo fikk alltid sin mann til slutt. Bortsett fra Flengeren Jack, da. Det var en kar som lekte katt og mus med loven. Tvi! Folk skottet nervøst rundt i lokalet. For alt de visste kunne en av gjestene være morderen. Det var forresten lenge siden Jack hadde slått til.
Ingen sa noe, men alle tenkte det samme. Hvor lang tid ville gå før han valgte et nytt offer?
Stillheten ble brutt da to kvinner, Sebel og Salome, kom inn i skjenkestuen. De sparket snøen av støvlene, toet hendene og satte seg ved ovnen. Hadde folk hørt det? Hørt hva? Marry Gyp hadde endelig fått lausungen sin, en blek liten flis av en gutt. Han skulle hete Immanuel. Hadde noen hørt et sånt navn? Et vanlig navn var ikke godt nok for lausungen til Marry, nei. Og så hadde hun begynt å kalle seg Miriam igjen. Alltid skulle hun være så fin på det.
De visste vel at det ikke var Josef sin unge? Joda, det hadde Marry fortalt gud og hvermann. Men gjorde Josef noe med det? Lempet han henne på gaten og lausungen etter? Nei, Josef fant seg i alt uten å mukke. Det viste bare at han ikke var til å stole på. Såpass skjønte alle.
Utenfor var vintersolen kommet til middagshøyden. En stund hang solen stille på himmelen, som om den var sliten og samlet krefter til å begynne på en ny bane, men så fortsatte den, ung og sterk og voksende.
På andre siden av torget, bak Møllegården, lå en skinnende svart kjøter sammenkrøllet på trammen utenfor en dør. Rommet innenfor var sparsomt møblert, med en seng, to pinnestoler og et gassbluss til matlaging, men flammene knitret lystig i ildstedet.
Miriam lå svett og sliten på sengen og ammet sønnen. Josef satt på en stol og kikket ned på guttebarnet som smattet ved morens bryst. Blodårene på pannen delte seg i en blå Y, og den ene skulderen var hvit som elfenben. Miriam holdt rundt Immanuel og smilte for seg selv.
I den grønne hagen løftet piken blikket fra speilbildet sitt og smilte til den gamle konen.
"Nå kjeder jeg meg ikke mer, bestemor."
Konen satt i skyggen og strikket. "Det er godt, barnet mitt."
Piken snudde ryggen til bronsekaret og slentret gjennom gresset. Brått snudde hun seg. "Fortsetter det, bestemor?"
"Det fortsetter alltid, barnet mitt. Alt er..."
"Ja, jeg har lært det nå. Alt er den samme fortellingen. Det spørs bare hvor man begynner og slutter."
Den gamle konen nikket og bøyde seg over strikketøyet igjen.
"Men fortsetter dette? Jeg mener, Josef og Miriam og Immanuel? Hva skjer med dem?"
Den gamle konen åpnet munnen for å svare, men piken løftet hånden. "Du trenger ikke si noe. Jeg er fornøyd nå, bestemor. Dette er min historie, og jeg kan fortelle resten selv."
Piken la seg i gresset og kikket på skyene som drev over himmelen. Den gamle konen smilte og strikket videre.
Ingen av dem så ned i bronsekaret, men der drev tåken melkehvit under vannspeilet. Det strømmet og bølget og virvlet i en evighet, og til slutt lettet tåken over byen som aldri var.
Igjen sov byen som aldri var, igjen dekket eikeskogene landet rundt, igjen danset nymfene ved rennende vann. Slik var det i en evighet. Byen sov, eikeskogene dekket landet, nymfene danset ved rennende vann.
En nagende urolig natt våknet den hellige kongen. Vinden lekte over lyrestrenger med fingre av luft. Tonene malte et kvinneansikt på andre siden av månen, et falmet bilde i en forlatt grotte, et ømt kyss mot kalde marmorlepper. Hvor? Hvor? Hvor? hvisket vinden.
Kongen forlot eikeskogen og vandret gjennom byen som aldri var. Han så fotspor i sanden over brosteinene, ekkoet av steg drev gjennom natten, en skygge flakket foran ham. Et minne flimret gjennom hodet, og kongen skjønte at han fulgte etter seg selv. Vinden blåste, sporene forsvant, og så var det bare han og natten.
Han fulgte vinden langs øde gater med glemte navn. Under de syv høydene strømmet en svart og bred elv. Overalt så han stiene de dekket med brostein, jordhyttene de rev for å bygge palassene, hellekistene de reiste templene over.
Kongen stoppet ved en liten innsjø. Den høyeste av byens syv åser speilet seg i vannet, og på åsryggen ruvet et storslagent tempel. Tempelet tilhørte Apollon, solkongen som stjal granateplet og herjet i dødsriket, som drepte slangefisken og slavebandt pythonissen. Det var hans eget tempel som speilet seg i vannet.
Med ett fordampet vannet. Han så ikke noe speilbilde lenger, men i bunnen av den tørre innsjøen lå ruinene av et lite tempel.
Støvet virvlet rundt føttene da han klatret ned. Treverket i døren smuldret under fingertuppene. Innenfor sto en solvogn med avskallet gullmaling. På et bord lå sibyllens seks brente bøker. På veggen hang en lyre med én streng for hver av de syv hellige vokalene, men nå var strengene rustet bort.
Kongen satte seg på tronen innerst i tempelet. Han husket hvordan han kom til byen etter pesten, hvordan de bygde større templer rundt ham, hvordan han fikk stadig flere navn, så mange at intet menneske kunne kjenne alle. I en evighet hadde han sittet på tronen, men først nå hørte han stemmen som hvisket at sannhet uten kjærlighet er løgn.