I eplehagen rettet den gamle konen ryggen. Hun mumlet noen ord og beveget hendene i sirkler over bronsekaret.
"Og slik endte Flobos historie," sa hun. "Han møtte sønnen igjen. Han og Madeleine fikk hverandre for evig og alltid. Flammesverdet ble funnet, men det talte ikke lenger til mennesker."
"Men Arafel hvisker fremdeles mennesker i øret. Og ingen vet hvor dolken Malurt er!" sa piken. "Du har narret meg, bestemor!"
"Jeg har ikke narret deg, barnet mitt. Fortellingen er slik du ser den."
"Men hva med han som plukket opp dolken Malurt på broen? Den bleke mannen med en skitne kjortelen. Var det Ishmael som ble til Gullmunn den natten?"
"Jeg vet ikke, barnet mitt."
"Vet du ikke?" sa piken rasende.
"Gullmunn kan være hvem som helst. Utenpå kan ingen se at Arafel bor i hans hjerte. Utenpå kan han være gammel eller ung, vakker eller stygg. Jo mer han lytter til Arafel, jo mer forandrer han seg. Men utvendig er han som før. Hvis du så ham slik andre ser ham, ville du bare se et menneske."
"Jeg vil se Gullmunn slik han ser seg selv," sa piken.
"Er du sikker på det?" sa den gamle konen bekymret.
"Ja! Vis meg, bestemor!"
Den gamle konen kastet en håndfull av vannet over sin venstre skulder, og siden spyttet hun ned i karet. Det freste mot vannet, og en gul dampsky boblet opp. Da den forsvant, så de en tynn og blek mann som lå på et råttent halmleie og skalv av feber.
Piken gransket den tynne mannen. "Han er vakker. Nei, han er stygg. Jeg vet ikke..." Hun la hodet på skakke. "Se hvor blek han er. Han er blek som en elfenbensstatue. Kroppen hans er hvitere enn liljene på marken, hvitere enn morgenlyset som rører sneen på fjellene, hvitere enn vinden som fyller seilene på havet."
"Nei, han kroppen hans er hvit som lepra. Den er hvit som endeløse saltsletter. Den er som en kalket grav med ormer og skorpioner i sprekkene," sa den gamle konen.
"Men se på håret hans! Det er som klaser av svarte druer på vinranker. Håret hans er svartere enn de lange svarte nettene når månen skjuler sitt ansikt og stjernene er redde. Stillheten som gjemmer seg i skogen er ikke like svart," sa piken.
"Nei, håret hans er som buktende slanger," svarte konen. "Håret hans er svart som størknet blod, svart som asken etter likbål på slagmarken."
"Men se på øynene hans! De er mørke som tjern om natten, som skyggen under alteret i tempelet, som svarte tulipaner på et bord av oljet ibenholt."
"Nei, øynene hans er heslige som steiner på bunnen av svarte myrhull. De er som giftige slangebitt, som betente sår, som råttent løv under snøen."
"Men munnen hans, bestemor! Den er rødere enn skarlagensrøde flagg over et elfenbenstårn. Gjall fra krigstrompeter er ikke like røde. Munnen hans er rødere enn hjertet i brystet på en mann som nettopp har drept en løve." Øynene hennes lyste underlig. "Tro hvordan det er å kysse den munnen?"
Da svarte den gamle konen ikke.
Gullmunn ristet av feber der han lå i hulen. Hodepinen var så sterk at han smakte smerten. Verden var så kald, og han ville bare ligge der på det råtne halmleiet. Øynene sviktet, og såret vokste i munnen. Minnene fra barndommen snek seg frem i mørket.
Ingen tjenestepiker ble lenge i huset, så han ble aldri kjent med noen av dem. Huslæreren pleide å drikke fra en flaske i hjørneskapet, og da ble han alltid lystig, selv om ikke noe morsomt hadde skjedd.
Og så var det bestefaren. De så ham bare under middagen, og da snakket han bare til moren, aldri til noen andre. For bestefaren var det som om Gullmunn ikke fantes.
Etter måltidet forsvant bestefaren opp i andre etasje. Noen ganger forsvant moren opp etter ham. Da ble Gullmunn alltid sendt ut av huset. Når Gullmunn så henne senere, var hun underlig blek i ansiktet.
En dag begynte bestefaren å brøle på mennesker som ikke fantes. Alle i huset ble redde, men bestefaren brølte bare høyere. Han sjanglet rundt hjemme hele dagen, og han hadde gjort i buksen som en unge. Hele huset luktet.
For første gang enset bestefaren Gullmunn. "Djevelyngel!" skrek han og slo etter Gullmunn med en spaserstokk. Siden krøp bestefaren sammen i en stol og klynket av redsel.
Etter en uke kom det noen leger. Ingen ville snakke om hvilken sykdom bestefaren hadde. De mumlet og sa at han måtte på asylet, men da bleknet moren og nektet. En slik skam skulle ikke komme over huset.
Det endte med at bestefaren ble reimet fast i sengen i andre etasje. Moren stellet ham hver dag, selv om han ropte at hun var en heks og ville hevne seg på ham.
Moren fikk et underlig lys i øynene på denne tiden. Det virket nesten som om hun pleiet ham mot hans vilje, bare for at han skulle leve lenger.
Etter noen måneder stilnet skrikene fra andre etasje. Til slutt kom de med en vogn og hentet bestefaren. Etter begravelsen var det bare ham og moren.
Alle andre hadde fedre. "Hvorfor har jeg ingen far?" spurte han.
Moren slo ham over kinnet med flat hånd. "Så det er takken for alt jeg har gitt deg," hveste hun.
Kinnet glødet, men skammen brant verre. Han stirret på henne med hat i blikket.
"Prøv deg ikke! Tror du ikke jeg ser hva du tenker? Pass deg, ellers kommer de og binder deg fast som de gjorde med bestefaren din."
Da han begynte å stamme forvirret, lo hun og var blid igjen. "Det var bedre. Nå skjønner jeg at du er den lille gutten min. Vi snakker ikke mer om dette."
Han var tolv år første gang han kjente svien. Det var tidlig på morgenen, og han satt på sengekanten med potten under seg.
Svien kom så plutselig at han skvatt til og sprutet utenfor kanten. Redd og forvirret tørket han opp sølet med strømpene. Som vanlig skjøv han potten under sengen, men hva skulle han gjøre med de våte strømpene? Han la dem innerst i ovnen og raket over aske.
Tjenestepiken kom for å re sengen og tømme potten. Moren satt ved frokostbordet som vanlig, og senere underviste huslæreren ham. Han regnet med at de når som helst ville spørre hvorfor han ikke hadde strømper i skoene. Men ingen sa noe.
Hele dagen presset han knærne sammen. Svien forsvant kanskje hvis han sluttet å tisse. Han holdt seg til det brant mellom beina og blæren ville sprekke, men det hjalp ikke. Svien var der hver gang han tisset. Han prøvde å drikke mindre, men de få dråpene som kom, sved bare verre da.
Han våget ikke se noen i øynene, for da ville de skjønne at noe var galt. Etter noen uker forsvant svien, men han visste at den ventet et sted inni kroppen. Før eller siden ville den komme tilbake.
"Du er så merkelig for tiden," spurte moren en kveld. "Hva er det?"
"Ingenting," mumlet han.
"Ikke vær så merkelig. Husk hvordan det gikk med din bestefar. Vil du at det skal gå sånn med deg?"
Det glimtet lurt et sted i øynene hennes. Hun visste om smitten. Det var hun som hadde smittet ham!
"Du er ikke moren min!" ropte han. "Du er en heks!"
"Pass deg!" hveste hun. "Nå snakker du akkurat som bestefaren din før de bandt ham fast. Vil du at de skal binde deg også?"
"Jeg..." Stemmen skalv. "Jeg hater deg!" Han sprang ut av huset med tårene silende ned kinnene.
"Husk hvordan det gikk med bestefaren din!" ropte hun triumferende etter ham.
Når moren var alene, satt hun i en stol og stirret på ingenting. En glassaktig hinne la seg over øynene. Det var som om hun ikke likte å tenke. Men en stund etter at bestefaren døde, begynte moren å ta med menn hjem. Av en eller annen grunn fant hun bare menn som slo henne. Jo hardere de slo, jo lenger var de i huset. Og da lyste øynene hennes som før.
"Hvorfor er de her?" spurte Gullmunn en gang. "Jeg vil ikke at de skal være her."
"Vi trenger pengene," hveste moren. "Jeg ofrer meg for deg, og det er takken jeg får? Jeg skal lære deg..."
Den natten måtte Gullmunn være på soverommet til moren mens hun hadde besøk av en mann. Han bare satt der i stolen, livredd og med lukkede øyne, men lydene skapte verre bilder i hodet hans. Han våget ikke å se på andre mennesker på lang tid.
Etter dette husket han lite. Han fikk juling hvis han gjorde noe galt, og det var ofte. Moren slo ham aldri selv. Det var mennene som slo ham. Det verste var likevel ikke slagene, men hvordan moren visste alt som skjedde i ham. Tungen hennes var en kniv som skar inn til hans hemmeligste tanker.
Han begynte å rømme om natten. Det var på en av disse nattevandringene han traff Arafel, stemmen i mulmet og skodden.
Jeg er stemmen som kjenner ditt hjerte. Du hater dem alle, og de hater deg. Hvis du vil, kan jeg være din venn, sa Arafel. Du skal aldri mer vandre alene. Hva svarer du, vennen min, svarer du ja?
Og han svarte ja.
Fra nå av er Gullmunn det navnet du bærer.
Årene gikk. Først hadde Arafel hvisket vennlig, men da smitten blusset opp, runget ordene i det indre øret.
Du må dra herifra. Skjødet og graven er iglens to døtre, tordnet Arafel. Du var smittet fra fødselen. Døden er alt hun vil gi deg.
"Men hva skal jeg gjøre?" spurte Gullmunn. "Det finnes ingen plass for meg i verden. Smitten vil være der helt til jeg dør."
Du skal ikke dø.
"Jeg tror deg ikke. Alle dør før eller siden. Det kommer også til å skje med meg."
Det kom ikke noe svar.
"Ikke forlat meg, Arafel. Du lovet å være vennen min. Jeg tror deg."
Gjør som jeg sier, så får du en verden der smitten er borte, sa Arafel. Ditt liv skal du glemme, det lover jeg, bare du drar herifra.
En gang de var alene i huset, gikk han til moren og sa at han ville dra.
"Du kan ikke forlate meg, ikke etter alt jeg har gjort for deg," sa moren. "Jeg elsker deg over alt på jord. Dessuten greier du deg ikke alene i verden. Du kommer aldri til å bli en mann som bestefaren din."
Gullmunn smilte for seg selv.
"Hva ler du av?" spurte moren rasende. "Ler du av meg?"
Hun kan ikke se hva jeg tenker! Arafel hadde rett! Gullmunn jublet innvendig, men ansiktet var glatt. "Jeg ler ikke av noe."
Moren så forvirret på ham. "Pass deg, så ikke du blir som bestefaren din." Men nå var det ingen kraft i ordene.
Da Gullmunn dro hjemmefra, åpnet Arafel en ny verden i ham, en verden av sand og stein, endeløs og storslagen, men han var ikke redd, for Arafel var der og viste vei. Sammen skulle Gullmunn og Arafel føre et liv i fromhet. Himmelen var ikke mer strålende med sine stjerner enn ørkenen dekket av munkenes bål.
Gullmunn presset bort alle tanker om barndommen. Moren døde ikke lenge etter at han dro hjemmefra, og siden hadde han levd med Arafel. Viljen var herdet av taushet, faste og våkenetter. Han sov på steingrunn og fordrev alle kjødelige lyster fra sin sjel. Hvis han vandret blant mennesker, var Arafel der hele tiden og hvisket råd i øret hans.
Men smitten forsvant ikke. "Du lovet å ta bort smitten, Arafel. Du lovet at jeg ikke skulle dø."
Skjødet og graven er iglens to døtre. Beseirer du skjødet, beseirer du graven. Men først må du drive demonene ut av din kropp.
"Hvilke demoner?"
Demonene tre, som er tre ganger lidderlig.
"Hvordan gjør jeg det?" mumlet Gullmunn.
Du skal ofre et skyldoffer. Offerets blod skal du stryke på øreflipp, tommel og stortå. Og alt skal du stryke på siden som ikke er venstre.
"Hvilket skyldoffer?"
Du vet det så vel. Hvilket blod er det sjelen din hater?
"Jeg... Jeg kan ikke gjøre det du ber meg om."
Hvilket blod er det sjelen din hater? tordnet stemmen.
I hagen stirret piken ned i bronsekaret. Det var som om et øye stirret tilbake. Ekkoet av en dyp stemme dirret i luften rundt henne. Hvilket blod er det sjelen din hater?
En mørk dis strømmet ut av vannspeilet og la seg over hagen. Fuglene tidde, og epletrærne trakk greinene nærmere stammen. Disen tetnet og skygget for solen.
"Hva er det som skjer, bestemor?"
Den gamle konen mumlet noen ord. Et ekko rullet over dem og forsvant. Vannet i bronsekaret var bare vann igjen. Solen skinte, fuglene kvitret og bekken sildret.
"Det var Arafel, mulmet, som stirret på oss."
"Jeg trodde at det bare var vi som kunne se dem. Kan de også se oss?"
"Har du ikke merket hvordan Flobo av og til enser noe han ikke forstår? Da er det oss han merker. Men Arafel er ikke et menneske. Han voktet hagen lenge før han begynte å hate oss. Han har aldri vært her inne, men han kjenner veien hit."
"Det var en fryktelig tomhet i Gullmunn," sa piken. Hun frøs på ryggen. "Det var så tomt og iskaldt. Hvordan kan noen hate så sterkt? Og hvem er det egentlig han hater?"
"Oss."
"Oss?"
Den gamle konen nikket. "Gullmunn blir spist av det som holder ham oppe. Han står på kanten av et stup og stirrer ned. Jo mer han stirrer, jo dypere blir avgrunnen. Han spør og spør, men hvert nytt svar skaper bare større uro. Han tror vi har skapt denne uroen i ham."
"Det kan være det samme," sa piken. "Han har valgt det selv og fortjener ikke annet. La ham bare råtne med alt hatet sitt."
"Selv om han hater deg, må du forstå ham. Hvis ikke vil du en dag hate deg selv på samme måte."
Piken fnyste. "Han er syk, og jeg håper det går ham riktig ille."
Konen svarte ikke.
Piken kikket ned i vannspeilet med en bekymret mine. Det var som om hun aldri hadde sett sitt eget ansikt før. "Bestemor, lover du at jeg er vakker?"
"Ja, barnet mitt, jeg lover." Det var noe rart i stemmen til den gamle konen.
"Tror du mange vil elske meg fordi jeg er så vakker?"
"Ja, mange vil elske deg, barnet mitt. Men like mange vil hate deg."
"Hate meg? Hvorfor det?"
"Det forstår du ikke før du ser ut som meg."
Piken trampet med foten. "Det sier du alltid!"
"Alle kan se at livet strømmer fra deg, som de ser at livet forsvinner i meg. De ser mitt ansikt i ditt, kjære barn. Han som frykter døden, vil eie deg. Han som elsker livet, vil sette deg fri."
Piken rynket pannen tankefullt. "Jeg vil ikke bare se i speilet. Jeg vil være der, slik mor sto ved veiskillet under fullmånen."
Konen bleknet og knep sammen leppene.
"Tenk deg om, barnet mitt. Det er oss Arafel hater, og deg mest av alle, for du er den alle menn lengter etter. Var det ikke bedre å..."
"Jeg vil møte dem," sa piken.
"Du kjenner fortellingen om slangen og stjernesønnen?"
"Slangen og stjernesønnen kjemper om vår gunst. Vi må velge snart den ene, snart den andre," sa piken. "Vi elsker stjernesønnen, men likevel sviker vi ham for slangens skyld."
Konen nikket mot en liten slange som snodde seg mellom gresstråene under bronsekaret. "Her inne er slangen harmløs, men utenfor hagen har han sin egen vilje. Han elsker kvinner, og kvinner elsker ham. Derfor hater menn slangen. Det vil komme en tid der menn brenner slanger og kvinner på samme bål. Likevel snor slangen seg videre gjennom fortellingen, og hele tiden må vi velge mellom ham og stjernesønnen."
"Hvorfor sier du dette? Er Arafel slangen utenfor hagen?"
"Arafel er hverken slangen eller stjernesønnen. Han er den som vil ødelegge fortellingen for evig og alltid. Han er den som vil tenne på bålet under oss. Glem aldri det, barnet mitt."
"Det skal jeg aldri glemme." Piken pustet på vannet, mumlet lavt og sirklet hendene over vannflaten.
"Barnet mitt! Husk det jeg sa. Gi deg aldri hen til ham."
"Jada, bestemor." Piken pustet på vannspeilet. Dampen steg mørk og tung fra bronsekaret. Forundret rørte piken vannet. Dampen tyknet og ble en tentakel av mørke. "Bestemor, jeg ser... jeg ser..."
tentakelen strakte seg ut av bronsekaret og rundt halsen hennes. En dyp latter runget i hagen.
"Bestemor!" skrek piken.
Arafel brølte av latter mens hun falt om og ble liggende i gresset. Hun pustet ikke. Ansiktet skinte som sne, og en oljesvart vanndråpe rullet fra hånden.
Ved veiskillet ville hun stå. Hennes ønske er oppfylt. Hun ba om det selv.
Mens latteren runget, ble det natt i hagen. Den gamle konen vokste, løftet hendene mot den svarte himmelen og grep månesigden som en kniv. Det flokete håret lignet et skjærerede, nesen krummet seg over råtne tenner og øynene flammet gult.
"Mene mene tekel," hveste hun.
Arafel lo ikke lenger.
"Du tror at du narret henne inn i fortellingen? Dette var alltid hennes fortelling, men hun måtte velge den selv. Slik var det før du fantes, og slik vil det være når du er glemt."
Ingen vil vite hvem jomfruen er, ikke engang hun selv, tordnet Arafel. Bare Arafel vet. Når hun gir seg til Arafel, skal månen sin makt være brutt.
Heksen nappet ut et hårstrå og spyttet på det. "Hvem vet om barnet blir gutt eller jente? Hvem vet om solen eller månen ble skapt først?" Vannet kokte og boblet i bronsekaret. Heksen kuttet hårstrået med sigden. "Var det solen, skal han kalles ved solens navn. Men var det månen, skal hun kalles ved månens navn."