Det suste i ørene, men ellers var alt stille. Et sted over Flobo svevde et sorgtungt kvinneansikt. Det kunne ikke være fullmånen, for regnskyene hang tunge over himmelen. Var det bare en hildring? Ansiktet delte seg og ble til tre, en ung prinsesse, en mektig dronning og en gammel heks. Eller var det bare ett ansikt likevel?
Hvorfor var ansiktet så tungt av sorg? Var det ansiktet til noen han hadde sviktet? Var det ansiktet til noen som elsket ham? Nei, det kunne ikke stemme. Ingen elsket Flobo.
Flobo ble sint på seg selv fordi han ga opp så lett. Jeg har hørt for mye på galningen, tenkte han. Jeg må ikke tro på det om evig liv og flammende sverd. Galningen har strupetak på meg, men likevel er han bare en galning. Jeg må ikke tro på det om fiskens alder og blod fra en dødning. Det er det som gjør meg svak.
Flobo strammet magemusklene, rullet med skuldrene og tvang hendene opp til halsen. Han grep lord Abrams lillefingre og bøyde dem bakover til de knakk og ble myke og lealause. Han grep ringfingrene til lord Abram og bøyde dem bakover til de også knakk.
Flobo snerret opp mot det skrukkete ansiktet. Lord Abram viste ingen tegn til smerte, men hendene klemte ikke like hardt rundt halsen. Da langfingrene knakk, løsnet grepet. Han slo de kalde armene til siden, rullet rundt i regnvannet og kastet lorden av seg.
Han grep rekkverket og halte seg opp mens lungene gispet etter luft. Lord Abram flekket tenner og glefset, men Flobo tråkket til siden og slo det innskrumpede hodet over øret med flat hånd.
Lord Abram snublet noen skritt bakover. Flobo fulgte etter og veltet den lille kroppen over ende. Han hoppet høyt, løftet knærne og trampet hælene i det spisse fuglebrystet. Knoklene knaste i den lille kroppen, og de tynne lemmene begynte å sprelle.
Flobo satte seg på kne, rullet med skuldrene og grep lord Abrams hake og bakhode. Han presset haken mot brosteinene og dro bakhodet til seg. Noe brast i lord Abram, og hodet hang skjevt fra halsen. Såret i hodebunnen pumpet blod, men Flobo bare sto der og stirret på mannslingen som sprellet i sølen.
Lord Abram samlet knærne og albuene under brystet og karret seg på beina igjen.
Uten å tenke seg om grep Flobo sverdet en tredje gang. På ny brant det mot håndflatene, og på ny skar smertene gjennom overkroppen, men han løftet hjaltet over hodet og drev bladet gjennom den sprellende kroppen.
Et lyn flerret himmelen, slo ned mot broen og slengte Flobo unna. Nummen hørte han tordenskrallet: Blod fra en dødning skal frigjøre røsten!
Lynet ble sugd opp i sverdet, og stålet drakk av lyset. Lord Abrams kropp begynte å brenne. En sky av røyk og tåke steg fra sverdet og formet seg til en skikkelse.
Hva har jeg gjort? Kvalm og svimmel vaklet Flobo mot sverdet. Han bet tennene sammen og grep hjaltet. Igjen lynte det, og tordenskrallet slo i mellomgulvet. Han rev sverdet løs og kastet det over rekkverket.
En dyp stemme skrek forbitret i natten, men Flobo hørte ikke det. Han besvimte før sverdet traff vannet under broen.
Flobo lå der i regnet mens hendene brant og kroppen ristet av smerte. En mørk sky tyknet over broen. Skyen dalte mot Flobo og omfavnet ham med armer av tåke og mørke. Aldri måtte han slippe dette vesenet inn i seg.
Flobo kjempet imot, men kroppen lå like maktesløs på broen. Et kor av fjerne stemmer hvisket i tåken. Ordene ble tydeligere, og tåkearmene strakte seg etter noe i ham. Det fantes ingen steder å gjemme seg.
"Stans!" ropte en bydende kvinnestemme.
Flobo prøvde å løfte hodet, men så bare skyene som drev foran fullmånen.
"Han er mitt vitne!" sa kvinnestemmen. "Du får ham ikke."
De mørke fangarmene forsvant fra Flobos sinn, og skyen virvlet rasende over broen.
"Ingen har kalt deg!" sa en dyp mannsstemme. "Viker du ikke, skal blinkende kniver åpne din skjøgekropp. Viker du ikke, skal brennende flammer fortære din skjøgesjel."
"Meg kan du hate, men vitnet mitt får du ikke," sa kvinnen.
"Sinnet hans lytter til stemmen, og sjelen hans lengter mot Arafel."
"Du får ham ikke," sa kvinnen. "Han skal velge mellom oss. Hvis han senere fornekter meg, er han din for evig. Men i natt får du ham ikke."
"Dagene dine er talte, og hagen din råtner i mørket," sa Arafel. "Bare skarntyde, bulme og malurt kan vokse i måneskinn."
"Har du glemt hvor høyt du elsket meg?" spottet kvinnen. "Har du glemt hvordan du voktet veien til hagen min i en evighet? Har du glemt hva du het før du tok navnet Arafel?"
"Skjøge, din stemme er slangegift. Falskhet er navnet ditt. Døden er skjebnen din."
"Har du glemt hvordan du smidde sverdet for å vokte meg til evig tid?"
"Da sverdbladet glinset av blod fra en dødning, ble Arafel endelig fri."
Kvinnen lo. "Du ble ikke fri. Sverdet drakk ikke nok blod, og du vant ingen ny kropp. Du er bare mulm og skoddemørke, slik du alltid har vært, og nå er sverdet borte. Innse at du har tapt!"
"Jeg vant ei min hele og fullendte styrke, men ennå har Arafel krefter igjen. Et våpen skal herske, et våpen som ikke har slukket sin tørst." Den dype stemmen buldret rasende. "Dolken er brannen, og skjøgen er veden!"
Arafel messet på et glemt språk. Han var bare en stemme, men ordene løftet seg mot himmelen, og himmelen svarte. Noe stort og tungt suste ned mot broen, som lyn, som torden, som en meteor i natten.
Broen skalv under Flobo, og så ble alt stille. Han åpnet øynene. En dolk dirret i rekkverket ved siden av ham. Det glødende bladet kastet et rødt skjær over brosteinene.
"Sverdet er borte, men dolken er her, og dolken skal stå for en ny profeti." Arafel messet triumferende:
Malurt heter stjernen over Babylon,
og hun er alle skjøgers skjøgedronning.
Ven er hennes stemme, øm er hennes hånd,
det første kysset smaker søtt som honning.
Siden blir hun bitter, skvatrer som en ravn
og stirrer på deg med det onde øyet.
Malurt heter dolken, det er dolkens navn,
i flammer skal hun styrtes fra det høye.
Kvinnen galdret. "Mektig er steinen, men knust av jern. Mektig er jernet, men smeltet av ild. Mektig er ilden, men slukket av vann. Mektig er vannet, men båret av skyer. Mektig er skyen, men spredd av vind. Mektig er vinden, men tålt av menn. Mektig er mannen, men knuget av frykt. Mektig er frykten, men druknet i vin. Mektig er vinen, men svekket av søvn. Mektig er søvnen, men døden er mektigere."
"Skjøge, din tid er nå omme," sa Arafel. "Den første som griper om dolken, er min."
Flobo visste ikke hvor lenge han lå på broen og frøs. Stemmene hadde stilnet, det regnet ikke, og knivbladet glødet ikke lenger. Til slutt hørte han noen lette fottrinn. Han prøvde å løfte hodet og åpne øynene, men kroppen nektet å lystre.
Trinnene stoppet like ved Flobo. Det var stille en stund. Så hørte han igjen den dype stemmen fra tåken.
"Jeg kjenner deg vel, du er gutten som lever et hemmelig liv," sa Arafel.
Ingen svarte.
"Du er gutten som lever et hemmelig liv, og jeg kjenner deg vel."
"Hvem er det som snakker?" spurte en lys stemme. "Er det du?"
En fot rørte ved Flobo.
Arafel lo lavt. "Jeg er stemmen som lever et hemmelig liv. Han som sover på broen, er intet å bry seg med."
"Hvem er det som snakker til meg?" spurte den lyse stemmen nervøst.
"Du er alene på broen, alene i livet, alene til evig tid. Frykt ikke, vennen min, frykt ikke stemmen i mørket. Jeg er din eneste venn."
"Hvorfor kan jeg ikke se deg, hvis du snakker til meg?"
"Hvis du vil, kan jeg være din venn," sa Arafel. "Du skal aldri mer vandre alene. Hva svarer du, vennen min, svarer du ja?"
"Alle de andre lyver," sa den lyse stemmen. "Hvordan kan jeg vite at ikke du også lyver?"
"Jeg er stemmen som kjenner ditt hjerte. Du hater dem alle, og de hater deg."
Gutten trakk seg unna.
"Jeg kjenner din innerste hemmelighet," hvisket stemmen. "Blodet er smittet i årene dine. Du venter på døden, og ingen kan hjelpe deg."
Gutten sto stille. "Hvorfor skal jeg ha deg som venn?" sa han til slutt.
"Jeg kan hviske i øret ditt hva du skal tenke, hva du skal si til dem, hva du skal gjøre."
"Jeg vil bare ha en venn," hvisket den lyse stemmen.
Stemmen hadde ikke ansikt, men tonefallet triumferte. "Hvis jeg blir din venn, vil du aldri mer vandre alene. Hva svarer du, vennen min, svarer du ja?"
"Ja," sa den lyse stemmen fast.
"Du må aldri fortelle til andre om meg," sa stemmen. "Skjønner du det?"
"Ja," sa den lyse stemmen igjen.
Tåken virvlet over Flobo. Igjen dirret dolken i rekkverket. Han prøvde å kjempe seg ut av døsen, men kroppen lystret ikke.
"Jeg kan se deg!" sa den lyse stemmen. "Du er... du er..."
"Jeg er Arafel, stemmen i mulmet og skodden. Fra nå av er Gullmunn det navnet du bærer."
"Gullmunn..." Den lyse stemmen smakte på navnet. "Gullmunn!"
"Skimter du dolken som dirrer der borte?" spurte Arafel.
"Ja."
"Griper du dolken, forstår du at Arafel aldri vil lyve for deg."
Flobo samlet tankene for å finne tilbake makten over kroppen. Halvt i ørske åpnet han øynene og myste gjennom tåken.
En blek ung mann sto ved rekkverket med dolken Malurt i hånden. Han var kledd i en grov kjortel med et reip om livet. Flobo greide ikke å tenke på annet enn hvor vakker den unge mannen var. Huden lyste liljehvitt i kveldsmørket, munnen var rød som blod og de tykke, svarte krøllene hang som duggvåte drueklaser rundt det magre ansiktet.
"Jeg kjenner det," sa Gullmunn begeistret. "Du snakket sant!"
"Aldri vil Arafel lyve for deg."
"Hva skal jeg gjøre med dolken?"
"Du skal drepe den mannen som sover på broen," sa Arafel.
Mannen i kjortelen hikstet forskrekket. "Jeg... jeg kan ikke..."
"Lar du ham leve, vil han drepe deg," sa Arafel.
"Men... men hvordan skal jeg gjøre det?"
"Frykt ikke, vennen min, dolken vil styre din hånd."
Med kniven i hånden gikk den unge mannen mot Flobo.
Et sted inni seg fant Flobo krefter til å rulle rundt og få knærne under seg. Armene skalv da han grep rekkverket og løftet overkroppen. Han stirret sløvt på Gullmunn. Det var noe galt med øynene i det magre ansiktet, som om de ikke tilhørte en mann, men et redd barn.
"Gi meg dolken," raspet Flobo. "Redd deg selv. Gi meg dolken, og hør ikke på stemmen." Han strakte ut en skjelvende hånd.
Mannen i kjortelen trakk seg forskrekket unna.
"Han er misunnelig," buldret Arafel rasende. "Det som er ditt, vil han stjele og eie alene. La hånden din styres av dolken!"
Tvilen lyste i øynene mens den unge mannen knuget dolken. Flobo kjempet for å holde seg våken. Han hadde ikke krefter til å snakke, men bønnfalt den unge mannen med øynene. Redd deg selv! Hiv dolken!
Fottrinn nærmet seg på broen, og en stemme ropte: "Hvem er der?"
Flobo blunket. Da han åpnet øynene, var ynglingen og tåken borte. Mørket ga etter for grålysning, og en ung konstabel ristet skulderen hans.
"Du må våkne, betjent! Hva har skjedd her?"
Flobo stirret inn i et ungt, kvisete ansikt med en sped snurrebart. "Så du mannen i kjortelen?" mumlet han.
"Hvilken mann?" spurte konstabelen. "Det er bare meg, Duff."
Flobo måtte støtte seg til rekkverket. "Så du ham ikke, Duff? Hørte du ikke stemmen i tåken?"
Duff trakk seg et skritt unna. "Jeg så ikke noe, bare deg som lå her på broen i regnvannet. Jeg hørte heller ingenting. Hva er det egentlig som har skjedd?"
Flobo kikket rundt seg. Etter lord Abram så han bare noen våte askeflekker. Dolken dirret ikke lenger i rekkverket. Sekken lå fremdeles der, men nå var den tom. Sverdet kastet jeg jo i elven, tenkte han. Han stirret ned på hendene sine. Håndflatene var dekket av vannblemmer. Blod fra en dødning skal frigjøre røsten.
"Hva har jeg sluppet løs?" hvisket han.
"Hva sa du?" Duff kikket nervøst på sin overordnede.
Flobo stirret ned på de forbrente hendene uten å høre. "Hva har jeg sluppet løs?"
I hagen så piken på den gamle konen. "Det var mor som beskyttet Flobo på broen, ikke sant?"
Den gamle konen nikket.
"Men hvorfor stoppet hun ikke Arafel? Han ville jo ta den første som kom med dødt hjerte. Hvorfor gjorde hun ikke noe?"
"Din mor var ikke der for å endre fortellingens gang. Hun var der for å hjelpe Flobo."
"Hvis jeg var der, ville jeg ha drept Arafel!"
"Men Arafel kan ikke dø, barnet mitt. Han er stemmen som hvisker i øret på menneskebarna, og de må velge hvem de vil lytte til."
"Men hva med sverdet? Du sa at Arafel en gang skulle veies av sverdet, men nå er det borte! I stedet skapte han et nytt våpen. Da har jo ikke noe forandret seg!"
"Fortellingen er alltid den samme, barnet mitt. Du bare glemmer at slutten på en fortelling er begynnelsen på den neste."
Piken fnyste. "Jeg vil ikke bare stå her og se på det som skjer. Flobo greier ikke dette alene. Vi må sende ham hjelp."
"Hvordan vil du gjøre det?"
Piken trampet med foten. "Det må jo du vite, bestemor. Du har jo selv gått blant menneskene i denne historien. Mor er der, og jeg vil også være der."
Den gamle konen tenkte seg om. "Du er fremdeles ikke sterk nok til det. Men det finnes dørvoktere du kan snakke gjennom. Ikke så mange, riktignok, men noen er det igjen i denne alderen."
"Hvorfor er det ikke så mange igjen i denne alderen?"
"I Flobos tid frykter de månens stemme så mye at de tror den ikke finnes," sa den gamle konen. "De få som hører våre ord, blir låst inn i egne hus."
"Hva slags hus, bestemor?"
"De kalles galehus."
"Hva er galehus?"
"Du skal få se, barnet mitt."