Et mangearmet sjødyr gryntet og stønnet og snorket i hallen. Eimen av svette sto mot de skitne rutene. Sengene var rader av striesekker spent ut mellom lange reip. Når en av kvinnene leet seg, gynget alle de andre. Rett før morgengry ble knutene løsnet og sekkene sluppet i gulvet. Fallet var nok til å vekke det sykeste fattiglem.
Lange-Liss karret seg på beina og ristet fortumlet på hodet. Hun løsnet hyssingen som bandt de klumpete støvlene til håndleddet og snørte dem rundt føttene. Hun rettet på strømpene og skjørtet, klappet seg på lommene for å kjenne om eiendelene var der og subbet ut av sovesalen med resten av kvinnene.
Elisabeth Skride raget et hode over de andre kvinnene, og de kalte henne Lange-Liss. Hun kom fra utlandet og snakket gebrokkent selv etter tyve år ved Hvitkirken.
Lange-Liss dro opp en pøs fra den mosegrodde brønnen på torget og tømte vannet i trauet ved siden av. Etter å ha slukket tørsten, vasket hun hendene og ansiktet med et såpestykke hun hadde i lommen. Den tynnslitte frakken fikk duge som håndkle.
Det grydde av dag. Lange-Liss fant frem en kam og en bit av et knust speil og rettet på frisyren. Hun var førtifem år gammel og manglet alle tennene i venstre underkjeve. Hvis hun ikke smilte, kunne ingen se det, da virket ansiktet bare skjevt.
Hun prøvde å forestille seg trekkene til en ungpike i det arrete ansiktet. Kanskje var det like bra at hun ikke greide det. Det var best å glemme tjenestepiken som ble gravid med mannen i huset og mistet jobben. Hun trakk på gaten for å spare penger til fødselen, men fødte noe livløst et par måneder før tiden.
Lange-Liss hadde fremdeles tid til å stå i kø utenfor armeens suppekjøkken. Man måtte møte før soloppgang for å være blant dem som slapp inn to timer senere. I gården ble de stuet så tett sammen at mange sto og sov. Etter en times ventetid fikk de en skalk og et krus potetsuppe, men ingen slapp ut før de hadde sittet gjennom en to timer lang messe. Men etterpå var halve dagen borte, og da måtte hun slite ekstra hardt for å skaffe leie til losjihuset før midnatt.
Messen var bortkastet på henne. Hun hadde levd for lenge ved Hvitkirken til å frykte det som måtte komme etter døden. Heller ikke trodde hun på noen gode krefter som arbeidet i det skjulte for å hjelpe alle mennesker.
Lange-Liss forsvant inn i Ti klokker. Kvelden før hadde hun spart en halvpenning til et glass gin, og det fikk duge som frokost. Men hun passet på å sette seg ved et bord der noen hadde spist før. Ofte lå det igjen skorper og fettslintrer og fiskebein hun kunne suge kraften av.
Hele dagen flokset Lange-Liss sammen med kvinnene på hjørnet utenfor Ti klokker. Det var lørdag den tjueniende september, men hun telte kunder, ikke dager. Utpå ettermiddagen var det allerede blitt tre turer. Selv om hun løp inn og ut av skjenkestuen, klirret lommene av kobberstykker.
Da kvelden kom, fniste hun ikke lenger. Hun stirret ned i et glass gin og prøvde å huske. Hva prøvde hun å huske? Noen var borte, og ingen savnet dem. Hvem var borte? Å ja, det var jo Marja og Svarte-Anna. Hva skjedde egentlig med dem? Når hun tenkte etter, kom det bare blodige bilder opp i hodet.
Lange-Liss satt i Ti klokker og kunne ikke for sitt bare liv huske hva som skjedde med venninnene. Hun begynte å gråte. Hvis ikke Lange-Liss savnet dem, var det ingen som savnet dem.
Akkurat nå var det bare et glass gin mellom Lange-Liss og Pølen. Hele tiden så hun for seg et månelyst speilbilde, et lite hopp og mørket som lukket seg over hodet mens myke armer bar kroppen hjem til havet.
Men Lange-Liss ville kjempe imot til siste øyeblikk. Svelget hun en bøtte vann, ville magen spy det opp. Dro strømmen henne under, ville armene plaske og strupen skrike etter hjelp. Hun ville bare bli fisket opp av en pram, slept for retten og dømt til et par måneder i tukthuset for selvmordsforsøk.
Tårene silte mens Lange-Liss snøvlet ned i glasset. Hun var så full at hun glemte å knipe sammen leppene, og alle så de tannløse gommene. Hun brydde seg ikke. Hun hulket høyt for at alle i skjenkestuen skulle høre det.
"Bare grin du, så pisser du mindre. Præ-hæ," knegget en sjauer ved bardisken, og hele skjenkestuen lo med.
Lange-Liss hulket uten å bry seg om latteren, men et sted i skjenkestuen klikket noen irettesettende med tungen. Sjaueren kikket rundt seg. I hjørnet satt Fingal og ristet oppgitt på hodet.
Sjaueren sjanglet mot ham. "Var det noe du ville?"
"Er det slik du behandler kvinner?" spurte Fingal.
"Skal et tæringssjukt krek som deg lære meg noe om en utranglet horefille?" Sjaueren stirret truende ned på Fingal.
"Min venn, du er større og sterkere enn meg, men du har så mye å lære."
"Hvem gidder lære noe om et drog som Lange-Liss?"
"Lange-Liss er en dronning, min venn, og du er konge. Når du vil ha henne, skal du sende dine tjenere for å..."
"Mine tjenere? Præ-hæ, jeg har ingen tjenere," knegget sjaueren.
"Send dine tjenere for å vaske henne i melk og rosenvann," sa Fingal. "La tjenerne kle henne i gullkjeder og parfyme og silkeslør mens du ordner elskovsredet med vokslys og speil og røkelse fra aloetreet. Fyll små gryter med parfyme av ambra, moskus, nellik, appelsinblomster, sjasmin og hyasinter. Og glem ikke rosenbladene, min venn."
Sjaueren gapte.
"Når hun kommer til deg, skal du se hvordan øynene skinner. Hun rødmer og greier ikke sitte stille mens du løfter slørene til side. Du legger henne på magen og stryker mandelolje over ryggen og armene og lårene hennes, først mykt, til lemmene blir slappe, og siden hardere. Når du stryker ut oljen og masserer enden hennes, kjenner du hvordan hun blir varm mot hendene dine."
"Og så?" spurte sjaueren hest.
"Så kan du be henne velge den stillingen hun ønsker. Hun kan snu seg rundt på ryggen, gå på alle fire eller legge seg med kinnet mot teppet og enden i været. Jeg vil ha det på alle måter, hikster hun. Og slik blir enhver seng en kjærlighetens trone, og du blir en konge som nyter din dronning i ro og mak.
Etter at du har tilfredsstilt alle hennes lyster og innfall med tungen og dine elleve fingre, slumrer hun som en mett katt gjennom morgentimene. Til slutt strekker hun seg, våkner og forlater deg. Før solen har tørket duggen på marken, vasker hun seg i krystallklart kildevann. Siden kler hun seg i hvitt og er ren som en jomfru igjen."
"Lange-Liss må vaske seg i terpentin hvis hun skal få av all skitten," mumlet sjaueren. "Præ-hæ."
Men ingen lo med ham i skjenkestuen, og han sa ikke mer den kvelden.
Hvem var han som kom så prektig i sin kledning, der han skred gjennom mørket i sin store kraft? Hvem skulle ransake hjerter og nyrer og gi hver og en etter deres gjerninger?
Alle visste han var der et sted i tåken, men ingen kjente hans rette ansikt. Alle snakket og skrev om ham, men ingen hadde hørt Arafels stemme runge i øret. De forfalsket brev og tok på seg æren for hans verk, men de visste ikke at frykten og makten tilhørte Gullmunn.
Han bestemte seg for å sende menneskekrypene et tegn. Etter denne natten skulle de i sannhet lære hvem som var sendt for å granske hjerter og nyrer.
Tåken løste seg opp foran Gullmunn, og stanken ga etter for renhet og kyskhet. Snart ville den rette tre frem for å gi seg til ham. Men hva om hun stirret på ham? Da måtte han ødelegge ansiktet.
En av skjøgene sjanglet gjennom Bjørnegaten. Plutselig løftet hun det fillete skjørtet og snublet gjennom noen groteske, dansetrinn. Hun var alene, men et sted i hodet henne spilte en lirekasse fra barndommen.
Gullmunn trådde ut av skyggene og smilte. Hun lo fjollete uten å gjenkjenne ham i mørket. Slik var det alltid. Han vandret blant spedalske og skjøger med hårete bein, og ingen gjenkjente ham.
De avtalte en pris og forsvant inn i en bakgård. Det var ikke lys i noen av vinduene i gården. Uten et ord snudde hun ryggen til, løftet skjørtet rundt livet og lente seg frem.
Gullmunn la armen rundt halsen og klemte til. Da underarmen strammet mot halspulsåren, bakset offeret litt, og så hang det slapt i armene hans. Han måtte nesten le, så lett var det.
Et lysflak, glatt som en fingernegl, dekket offerets råtnende hud. Arafel tordnet i øret, og Gullmunn visste hva som måtte gjøres. Stemmen kom fra ham selv, men samtidig var stemmen større enn ham. Han levde for å være ett med stemmen.
Han rettet på en hårlokk, krøllet den rundt fingeren og stakk den bak øret på offeret. Da han var fornøyd, dukket dolken Malurt opp i hånden av seg selv. Med et raskt snitt skar han over strupen og trakk hånden til seg for ikke å få blod på ermet. Ettertenksomt gransket han offeret.
Tiden saktnet. Han sto i evigheten og stirret på menneskenes lille verden. Makten var der igjen. Nå begynte det. Med dolken i hånden bøyde han seg.
Kjerrehjul knirket, og skodde hestehover slo mot brostein. Gullmunn ristet forvirret på hodet. Våget noen å forstyrre ofringen? Med all kraft prøvde han å fortrenge lydene, men noen rullet gjennom smuget inn til bakgården.
Han stakk dolken i beltet og lusket inn i skyggene. Gullmunn ventet uten en lyd, men innvendig skrek han rasende. Hendene skalv, og øynene stirret svart hat mot smuget.
Kusken halvsov med tømmene i hånden, men den raggete ponnien fant veien av seg selv. Kjerra var full av støvler og lester, en ambolt, syler, kniver og kulehammere, lær og bunter av tjæretråd, et skjærebrett og en krakk.
Ponnien rullet med øynene og ville unngå noe på marken. Med et rykk våknet kusken og myste gjennom mørket.
"Så, så, hva er du redd for, gamle venn?"
Ponnien vrinsket nervøst.
Klærne slang rundt den skinnmagre kroppen da kusken klatret ned. Han var gammel og lutrygget, og kunne ikke rette ut de krokete armene. Gullmunn så at det var en jebusitt.
Da kusken oppdaget skikkelsen på marken, rettet han ryggen og strøk seg over det hvite skjegget. "Her kan du ikke ligge," sa han. "Du får sove ut rusen et annet sted. Det var så vidt jeg ikke kjørte over deg."
Vreden steg i Gullmunn. Hvordan våget noen å forstyrre ham? Et øyeblikk tenkte han på å drepe både kusken og ponnien. Kusken virket gammel og kraftløs, men hva om han gjorde motstand? Hva om han ikke knelte i støvet og underkastet seg Gullmunns storhet?
Kusken bøyde seg for å vekke kvinnen og så blodet som rant fra strupen. Han trakk hånden til seg, rygget inn en av husdørene og ropte etter hjelp.
Gullmunn bykset ut smuget og løp blindt gjennom gatene, bort, bort, bort fra dette sviket. Munnen brant, blodet tordnet i ørene og verden raknet rundt ham.
Redd og bitter styrtet han gjennom tåken. Han ville skrike og drepe og knuse og ødelegge. Aldri fikk han det han ønsket seg. De skulle betale for dette. Jebusitten hadde snytt Gullmunn for hans rettmessige offer. Det skulle jebusittene betale for.
Skillingene rullet i Ti klokker, og gjestene bablet i munnen på hverandre. Jack hadde knertet to horefiller i løpet av natten! To stykker? Ja, både Lange-Liss og Kati Mirkson røk med i natt!
Lange-Liss ble funnet i en bakgård ved Bjørnegaten, og en time senere snublet en konstabel over Kati på Mitraplassen. Men var ikke Kati på landet og plukket humle? Nei, hun kom tilbake og var like blakk som før.
Folk kjente den historien. I flere dager labbet man for å komme til humlegårdene. I to-tre uker plukket man humle for bryggeriene. Men når man først kom hjem, var lønnen drukket opp på to dager. Folk ristet på hodet. Nei, det var bryggerieier man skulle vært. Før eller siden havnet alle pengene der.
Men hvordan så likene ut? Lange-Liss var ikke så ille tilredt. Av en eller annen grunn hadde Flengeren bare kuttet strupen hennes. Men Kati... Innvollene var slengt rundt på Mitraplassen. Og på likhuset måtte Gray sy sammen ansiktet før noen i det hele tatt kunne gjenkjenne henne.
Folk skuttet seg. Det var ikke godt å vite hvem han gikk løs på neste gang. Før eller siden drepte han noe annet enn gatehorer. Men hva gjorde loven? Flengeren Jack herjet i tåken, og loven tvinnet tommeltotter!
En uke gikk etter dobbeltdrapet, men drankerne i Ti klokker bablet like opphisset i munnen på hverandre. Noe måtte gjøres! Skikkelige folk kunne snart ikke bevege seg utendørs uten å få en kniv i magen.
Praten stilnet da døren gikk opp og Josef kom inn med den svarte kjøteren luskende i hælene. Alle visste hva det betydde. Josef drakk aldri. Han skulle kreve penger av noen.
Da Josef kikket rundt i lokalet og satte seg i en tom bås, pustet de lettet ut. Denne gangen var det en annen som skulle lide. Etter hvert glemte de at Josef var der, og praten tok seg opp igjen.
Men hvem kunne Flengeren Jack egentlig være? De trodde ikke lenger på pengekrevere eller leger som trengte friske organer. Men hva med en slakter? Hadde ikke jebusittene slaktere som kuttet strupen på dyrene før de begynte parteringen?
Det er en jebusitt, sann mine ord! Ikke nok med at de kommer hit og tar jobbene fra skikkelige folk, nå har de begynt å drepe kvinnene våre også!
Ja, var det ikke en av dem som fant Lange-Liss? En skomaker? Hva het han? Isak Lakedem, sa noen. Var det ikke mistenkelig at akkurat han skulle finne et lik midt på natten?
Andre visste å fortelle at et lærforkle ble funnet ved liket av Svarte-Anna. Hvem brukte lærforklær? Kunne det være andre enn skomakere? Og alle hadde sett skomakerknivene, kvasse og krumme og skapt til å flenge opp lær. Det var ikke vanskelig å tenke hva Flengeren har brukt på ofrene.
Noen husket at Isak Lakedem og kjerringen kom til byen uten annet enn klærne på ryggen og noen skrikerunger på slep. Nå satt han hjemme og reparerte støvler hele uken. I helgene spradet han rundt med egen kjerre og ponni og solgte støvler til hvem som helst. Det har han ikke greid på lovlig vis! Hele stasen er kjøpt og betalt med morderpenger! Han robber horene før han bukspretter dem med skomakerkniven!
Josef satt i båsen og kikket på drankerne. Nå reiste han seg og forlot Ti klokker like stille som han kom. Ingen så etter ham.
Og beskjeden, glem ikke den! Hvilken beskjed? Den som sto på veggen i et portrom like ved Mitraplassen. Under ordene fant de et stykke av kjolen til Kati Mirkson. Den brukte Isak Lakedem til å tørke blodet av morderhendene sine. Men hva sto på veggen egentlig? Mindre enn halvparten av gjestene kunne skrive og lese, men etter hvert kranglet de seg frem til en tekst og leste den høyt for hverandre:
Jebusittene er ikke
De mennene som
Vil bli
Beskyldt for ingenting
Trengte noe et bedre bevis? Morderen hadde signert udåden! Ingen spurte hvorfor skomakeren Isak Lakedem ville dømme seg selv ved å skrive en slik beskjed, de visste bare at noe måtte gjøres.
Drankerne hisset hverandre opp til et frådende raseri. Jebusittene har stjålet jobbene, husene og lønnen fra oss! Nå vil de drepe oss også! Hvor lenge skal vi tåle det? Hvor lenge skal vi la dem drepe oss? Vi må stanse dem før det er for sent!
Mobben veltet ut av Ti klokker, fylte lommene med steiner og veltet videre.
Fra solnedgang på fredag arbeidet Isak Lakedem ikke før neste solnedgang. Han tømte lommene for penger, tente ikke lys, rev ikke en gang et papir i to. Dagen før hadde hans kone skrubbet hver krok i leiligheten og tilberedt det de skulle spise av mat. Alle i familien hadde vasket seg og lagt frem rene klær.
På sabbatsdagen kom en nabo inn og tente et flettet lys for dem. Nå duftet stuen av smeltet voks og krydder og såpe. Ståket utenfor fantes ikke. Var de sultne, mumlet de en velsignelse og mintes tidligere sabbatsmåltider. Manglet de penger til neste husleie, bøyde de seg over de hellige bøkene og leste høyt om vandringen i ørkenen.
Arbeidet ville begynne så snart solen gikk ned og sabbaten var over. Etter noen timers søvn ville Isak Lakedem hente ponnien og kjerra og kjøre inn i bakgården for å laste på varer. Han og ponnien ville være like søvnige, men de hadde en lang reise foran seg, og måtte begynne allerede ved midnatt.
Noen timer etter solnedgang sist lørdag hadde Isak Lakedem funnet en død kvinne i bakgården. Redselen satt fremdeles i ham, ikke redsel for seg selv, men for barna som lekte utendørs. Han ba en stille bønn og skjøv bort disse tankene. Nå var det sabbat. Verden utenfor fantes ikke.
Isak Lakedem så på barna. De som ble med fra gamlelandet, var store nå, de små som var kommet til her. I kveld var de prinser og prinsesser.
Han så på sin kone, på de slitne hendene, det grå håret og rynkene rundt øynene. Hun gikk i sin gamle brudekjole, som hun gjorde hver sabbat. Hun så på ham og smilte, og hjertet hans ble varmt. I ukens seks andre dager var hun en kone for ham og en mor for barna, men i kveld var hun en dronning.
Det singlet i glass, og noe landet på stuegulvet. Det tok en stund før Isak Lakedem skjønte at noen hadde kastet en stein gjennom vinduet. Han hørte mobben brøle utenfor, som han hadde hørt den i gamlelandet mange år tidligere.
Med ett kjente Isak Lakedem seg underlig kraftløs. Alle i familien så redd på ham. Et sted fant han styrke til å stille seg foran familien og se ut gjennom vinduet.
Mobben hadde veltet gjennom portrommet med lommene fulle av steiner. Nå skulle de ordne opp der loven ikke løftet en finger. Dette fant de seg ikke lenger i!
Det var ingen høyreiste kropper å se blant drankerne, men likevel var det en styrke i dem. Ingen lengtet etter kraftige muskler, for en stor kropp trengte mye mat. Høyde var heller ingen fordel, for det gjaldt å ikke bli sett over mengden. Styrken lå i klørne. I flokk grep de sitt offer, rev det med seg og slapp aldri taket.
Mobben hoiet og skrålte og kranglet seg imellom. I hvilken leilighet bodde Flengeren Jack? Noen pekte mot en leilighet i andre etasje. En stein fløy gjennom luften. Det singlet i knust glass.
En krumbøyd mann med hvitt skjegg og redd ansikt viste seg i vinduet. Morderjævel! Kom ut, ellers sparker vi inn døren! Det redde ansiktet forsvant. Nå kommer han! Klar med steinene! Forventningsfullt kikket de på døren.
Med ett ble det stille. Steinene raslet litt i lommene, men ellers hørtes ingen lyder.
Josef satt på trappen og renset neglene med en kniv. Den svarte kjøteren lå ved føttene hans og slikket en pote. Josef så opp og gransket dem, som om han la hvert eneste ansikt på minnet. Kjøteren knurret litt, men den sluttet ikke å slikke poten.
Håndflatene var plutselig svette, og steinene var tunge og klumpete. En gammel skomaker var en ting, men ingen ønsket å bli funnet i et smug med en kniv mellom skulderbladene. Én etter én lusket de ut fra bakgården uten å se på hverandre.
Folk mumlet at Josef skulle lide for dette. Nå hadde han røpet seg. Alle skjønte at han var Flengeren Jack. Hvorfor ellers beskyttet han kjeltringer som stjal jobben fra skikkelige folk?
Josef reiste seg og gikk mot portrommet. Kjøteren fulgte den tynne, bleke mannen som en svart skygge.
Det gikk i en dør bak dem, og Josef snudde seg. På trappen sto Isak Lakedem med rynkete ansikt, snøhvitt skjegg og skomakerbryst. Han forsøkte å rette ryggen og strekke ut armene, men han ble ikke høyere.
Isak Lakedem så seg forvirret rundt. Det var ingen der ute, bare en blek mann med en svart hund i hælene. Isak Lakedem myste. Det var noe kjent med det bleke ansiktet. Var det ikke en isende vinterdag for mange år siden? En gutt med svarte lepper og dype ringer rundt øynene? En gutt som forsvant straks det tødde nok til at han ikke ville fryse i hjel?
Den bleke mannen la hodet på skakke og smilte trist. Han løftet hånden i en slags hilsen, før han snudde seg og forsvant gjennom portrommet. Isak Lakedem sto på trappen og var våt i de gamle øynene.