I det fjerne ropte tordenskrallene på Gullmunn. Hvor er du? Er du rede? Feberen ristet i den tynne kroppen, men han dro et ullteppe over skuldrene og vaklet ut av koven.
Et lyn rev himmelen i filler. Gullmunn kastet teppet av skuldrene og strakte armene mot lyset. Her er jeg. Jeg er rede. Med et salig smil om munnen klatret han opp på en stein midt i luftegården.
Én etter én kom de andre munkene ut av klosteret, knelte i luftegården og sang en takkesalme. En mann hadde ikke vasket hender eller føtter på femten år. En annen hadde knyttet et reip så stramt rundt livet at reipet ikke var synlig. En tredje krabbet rundt for å drive ondskapen ut av kroppen. Albuene og knærne var dekket av sår. Mannen både sov, spiste og gjorde fra seg på gulvet.
"Alle i hjorden skal hate sin fader og moder, sin søster og broder, sitt barn og sin hustru. Selv livet de lever skal alle her hate." Gullmunn var tynn og blek, med innsunkne kinn og lange, mørke krøller, men stemmen var som gyllen honning. "Slik skal vi gjøre til intet det kvinnen har skapt."
Gullmunns øyne flammet mens de kravlet frem for å røre ved hans føtter.
"Stank skal det være for balsam, skallete hoder for kunstige krøller, strie og aske i stedet for kjoler. Arr skal det være for skjønnhet," tordnet Gullmunn.
Blodet kokte i årene mens Gullmunn ledet disiplene over Spitalsletten. De viftet med høygafler og kniver, løftet sølvkors over hodet og messet glemte litanier.
Himmelen åpnet seg og regnet høljet ned. Stemmen sang i Gullmunn. De skulle drepe mørkets ormeyngel og tilintetgjøre kvinnens verk. To døtre hadde hesteiglen, skjødet og graven, og graven kunne aldri overvinnes så lenge skjødet ga liv. Han måtte hindre at mørkets barn ble født. Det siste offeret ville bli det største.
En gammel heks med krum nese, råtne tenner og flokete hår humpet gjennom regnet. En ravn vippet på skulderen hennes. I armkroken bar hun en kurv, og i den lå et hode. Mene mene tekel, galdret heksen. Ditt hjerte er veiet og funnet for lett.
Rasende løftet Gullmunn dolken Malurt, men heksen kaklet og humpet av gårde.
Tiden rullet baklengs. Jorden åpnet seg og spyttet ut svidde knokler. Vinden samlet aske til glohauger. Himmelen blåste røyk og damp ned mot flammene. Knoklene kledde seg i brennende kjøtt. Kropper ble løftet av likbålene. Regnet løftet pesten av likene. Kroppene reiste seg og var levende. Alle lo av ham.
Kvinnene Gullmunn hadde ofret danset med blottede bryster og skjørtene trukket opp rundt livet. En dverg i geiteskinnsklær med et penisfutteral struttende mellom beina virvlet rundt kvinnene i en avsindig dans.
Kvinnene var kommet for å danse og elske på graven hans. Panikken veltet opp i Gullmunn. Det var nå han burde kaste seg på nesen og knele i sølen.
Videre, videre! Makten og styrken er din, tordnet stemmen i ham. La ikke synene blende deg. La ikke skjøgene vinne.
Dolken glødet mot håndflaten mens han tvang seg gjennom synene og regnet.
Videre, videre!
Regnet plasket over Møllegården. Kjøteren lusket mellom sølepytter, snusende langs husveggene. Den stoppet i en krok og stakk snuten inntil et rottehull, men mistet raskt interessen.
Kjøteren ristet regnvann av pelsen og snuste videre. En kjent lukt fulgte vinden langs veggen. Det var noe galt med lukten, noe skadet og ødelagt. Det luktet blod.
Kjøteren logret og pistret lavt av glede da Josef kom ut fra portrommet.
Josef la en skjelvende hånd på det svarte hundehodet og hvisket den i øret, før han vaklet mot vognskuret med kjøteren i hælene. Josef fant striesekken med det gamle rustne sverdet, stakk sverdet i beltet og tullet et tørt teppe rundt seg.
Med ett huket kjøteren seg sammen og flekket tenner. Busten reiste seg over skulderbladene, og det knurret langt nede i strupen. Med en håndbevegelse sendte Josef kjøteren ut i regnet.
På plassen foran Gullmunn virvlet stormkast, torden og lyn. Der sto en kriger med røyk til hår, glødende kulltenner og hud av luende tjære. Øynene strålte som stjerner. Knoklene brant mellom muskler av kokende lava, og innerst i mørjen pulserte et hjerte av glødende flint. Fra sverdet ved hoften dryppet svarte flammer.
Skjelvende av redsel gjenkjente Gullmunn høvdingen for de ondes hær. Han stirret vilt rundt seg. Det var ingen steder å flykte. Et øyeblikk tvilte han på sine egne krefter.
Videre, videre! messet stemmen. Frykt ikke! Den onde må vike, for makten og styrken er din.
Med et skrik løftet Gullmunn dolken Malurt mot ondskapen. Glemte formularer og brokker av urgamle vers veltet ut av ham.
Josef ventet i regnet, blek og klissvåt, med det rustne sverdet stukket i beltet. Midt på gårdsplassen sto en mann og viftet med en kniv. Josef smilte drømmende.
Mannen foran ham åpnet munnen, men tordenskrallene druknet galderet. Øynene lyste vanvittig da mannen hevet kniven.
Et lyn slo ned, og Josef ble slengt som en filledukke gjennom luften. Armer og bein sprellet da han slo mot husveggen og landet i en sølepytt. Han rullet rundt i vannet med rykkende muskler. Ryggraden bøyde seg bakover til han bare rørte marken med bakhodet og hælene. Det knakk et sted i kroppen, øynene vrengte seg og så lå han stille.
Gullmunn lo triumferende. Arafel hadde sendt et lyn som knuste høvdingen for de ondes hær. Aldri hadde han kjent seg sterkere og tryggere på sin egen makt.
Gullmunn vendte seg mot døren. Døren gikk opp, og jomfruen steg ut foran ham. Hun bøyde hodet og sto der som i dvale, blind og døv for verden. Gullmunn så glorien rundt hodet og lyset over hennes kjødelige hud.
Av egen vilje bar hun seg selv frem som offer. I sannhet måtte det skje. Det fantes ingen steder å flykte. Hun sto der i døren og ventet på ham.
Noe skinnende svart bykset ut av mørket. I øyekroken så han et par glødende øyne, svart pels og knivskarpe tenner i et frådende gap. Så hogg kjevene tak i halsen hans.
Gullmunn virvlet rundt og drev dolken i siden på det svarte hundebeistet, men farten gjorde at begge landet i en haug på marken. Han slo og stakk, men beistet slapp ikke taket. Noe revnet i halsen. Blodet fikk ham til å brekke seg. Redselen fylte ham med krefter. På ny drev han kniven i hundebeistet og kastet det av seg.
Gullmunn prøvde å karre seg på beina, men en fot la seg over brystkassen hans og presset ham ned i sølen. Han blunket bort regnet og ristet på hodet for å klare tankene. Den flammende krigeren sto over ham med sverdet i hånden.
Gullmunn hev etter pusten. Han var Arafel, stemmen i mulmet, og de skulle føle hans raseri. Han skulle kalle et nytt lyn fra himmelen, et lyn som ville sende dem alle i døden! Men da han åpnet munnen, surklet det bare i strupen.
Blodet rant fra Josefs nese og munn, og overkroppen var vridd skjev. Han trakk sverdet fra beltet, knyttet hendene rundt hjaltet og lot bladet falle over kroppen på marken. Igjen og igjen falt bladet, til han ikke hørte annet enn regnet.
Kjøteren haltet ut av skyggene og knurret mot liket. Bringen glinset av blod. Regnet vasket den flengede pelsen, og det rant mørkt rundt potene. Josef sa ikke noe, men kjøteren varmet seg i vennskapet de to hadde, stolt i hele hundekroppen.
Josef vendte seg mot Marry. "Det er over nå."
Hun stirret på ham uten å se noe som helst.
Josef førte henne inn i rommet og lukket døren. Hun lot seg lede som en søvngjenger.
Siden sto han på gårdsplassen og stirret ned på liket. Regnet vasket bort blodsølet og sporene etter kampen. Han slepte liket inn i vognskuret og skjulte bylten med et teppe. Han lette rundt på plassen etter kniven og sverdet og slengte dem inn i skuret.
Han forbandt kjøteren med noen tøystrimler. Kniven hadde flenget opp pelsen og knekt flere ribbein, men den hadde ikke skadet noen av de indre organene. Han fant noen tørre striesekker i skuret og pakket dem rundt hunden.
I det lille rommet satt Marry på sengen og stirret mot døren.
"Miriam?" hvisket han.
Hun så redd opp på ham.
"Det er over nå, Miriam. Hvitkirkemorderen er død," sa Josef. "Jeg drepte ham."
Øynene hennes var vidåpne.
"Du trenger ikke være redd lenger."
"Hvordan?" spurte hun. "Jeg mener..."
"Jeg holdt vakt," sa han. "Fra den dagen du sa han ville drepe deg."
Hun ristet på hodet. Var det sant? Hadde Josef voktet henne hver natt i tre måneder? Josef og kjøteren? Hver natt. I tre måneder. Hele kroppen skalv. En lang og svart drøm slapp taket i henne.
"Elsker du meg så mye?" spurte hun.
"Ja," svarte han.
Hun begynte å gråte. "Du hater meg ikke?"
"Nei. Jeg elsker deg, Miriam."
Marry hadde levd i skyggelandet i en evighet. Det fantes bare en kur mot døden, og nå strakte hun seg etter den. Hun kysset Josef over hele ansiktet, i pannen, i håret, på munnen. Samtidig la hun en hånd på skrittet hans og gned ham hard. Med den ene hånden dro hun i sine egne klær, med den andre famlet hun etter beltet hans. Marry dro buksene hans ned på knærne og tok ham i munnen.
Da det begynte å rykke i hoftene og flimre for øynene, løftet Josef Marry og kysset henne på munnen. Tungene deres var som to slanger med egne viljer. Han dro skjørtet opp rundt livet hennes, rev opp blusen og masserte brystene hennes.
Hun klynket og stønnet og bet ham i øret. "Hardere!" hvisket hun.
Josef satt på sengekanten med Marry skrevs over fanget. Den voksende magen presset mot ham. De bølget frem og tilbake mens hun red ham. Tiden stoppet, og et endeløst øyeblikk var begge udødelige.
Josef holdt rundt Marry hele natten. Om morgenen så hun opp på ham med klare øyne og et smil om munnen. Han bøyde seg og kysset henne, stiv og støl etter å ha sittet flere timer i den samme stillingen.
Det var slik Flobo fant dem neste morgen.
Josef åpnet døren til vognskuret og nikket mot halvmørket. Flobo tråkket inn og myste rundt seg. Et skittent teppe dekket noe formløst på jordgulvet. Han løftet teppet til side.
Det blygrå ansiktet var frosset fast i en grimase, men Flobo gjenkjente Johanan, vokteren fra Bedlem. Halsen var revet opp, og noen rene kutt hadde nesten skilt hodet fra kroppen. De vrengte øynene stirret hvitt opp på taket. Klærne var mørke og stive av blod.
Josef sparket en kniv frem fra skyggene. "Han hadde den i hånden. Angrep meg. Det er ham du har lett etter. Han kom for å drepe Miriam. Jeg drepte ham i stedet. Det er over nå."
Flobo stirret ned på liket og skuttet seg. "Han virker så svak. Det er vanskelig å tro at en som han kunne ha..."
"Han valgte de sykeste og fulleste kvinnene. Han drepte dem når de sto med ryggen til." Josef spyttet. "Og hvem trenger krefter for å kutte opp døde kropper?"
Med en pinne brakk Flobo opp gapet på liket. Over tungen glinset en hard kanker, et sårkrater på størrelse med en halv bønne. Han åpnet skjorten og avdekket noen brune flekker over brystet. Han veltet liket rundt på ryggen. Under blodet lyste et hvitt utslett.
"Syff. Fullstendig råtten." Flobo rettet ryggen. "Hvordan drepte du ham?"
Josef rotet rundt i et hjørne av skuret og fant det gamle rustne sverdet. Eggen var fremdeles flekket av blod.
"Jeg tar det," sa Flobo.
Josef trakk på skuldrene og ga sverdet fra seg. "Hva skal vi gjøre?"
Flobo pekte på den rustne vedovnen innerst i skuret. "Fyr opp i ovnen. Vi har en lang dag foran oss."
Josef nikket.
Flobo strente av gårde til Bedlem. En fløy var satt av til tjenesteboliger for de ugifte mennene som arbeidet der. Flobo ba portnerkonen vise ham veien til Johanans rom.
Portnerkonen ble stående utenfor døren. Hva ville loven med denne underlige skruen? Hun hadde mye å si om Johanan, særlig om de skittenferdige vanene hans. Han lot ikke engang vaskekonen slippe inn på rommet.
"Og så steker han noe forferdelig. Det stinker ut hele gangen."
Portnerkonen trippet for å kikke over skulderen hans, men Flobo sendte henne bort. Han ga låsen et spark, og døren fløy opp. En eim av skittentøy, råtten mat og innestengt svette sto ut av rommet. Et brød mugnet i vinduskarmen. Sengen var ikke redd opp. Undertøy og strømper lå langs gulvlistene.
Flobo rev teppet av sengen og bredde det utover gulvet. Han tømte kommodeskuffene ut på teppet og feide papirer og blekkhus ned fra skrivebordet. Da han åpnet skrivebordsskuffen, slo et blaff av bedervet kjøtt mot ham. Han ville ikke tenke på hva de inntørkede, råtne bitene en gang hadde vært. Kjeven hvitnet da han tømte innholdet ned på teppet.
Til slutt samlet han de fire hjørnene og slengte teppet som en sekk over skulderen. Han kikket rundt seg. Rommet var tomt. Han forlot Bedlem uten å se seg tilbake.
Josef ventet foran en rødglødende ovn. Flobo kom inn i skuret og slengte sekken fra seg.
"Vi må brenne hver smitt og smule. Knus det som ikke lar seg brenne. Jeg vil ikke at det skal finnes noe spor igjen etter Johanan når vi er ferdige."
"Vil ingen savne ham?" spurte Josef.
Flobo rettet ryggen og tørket svetten av pannen. "Hva så? Jeg er ikke pensjonert før om noen uker. Hvis noen savner ham, kommer de til meg for å melde fra. Jeg bare roter det til så Duff får et problem når han tar over."
Josef nikket.
Natten etter tordenværet holdt alle seg innendørs. Byen gikk i dvale av frykt for at himmelen skulle slippe løs raseriet igjen. Men ikke en lyd hørtes i natten utenfor bymurene. Fullmånen vugget over åsene, og duggen klistret veistøvet til marken.
To menn kom gående ut Østporten. Den første var kraftig som en gammel slagbjørn. Han bar en pose i hånden, og over skuldrene dinglet en uformelig bylt i et teppe. Han pustet og peste under børen, og svetten limte de grå krøllene til pannen. Bak kom en blek og mager mann med en sekk over skulderen.
Ved veiskillet slapp Flobo posen og slengte bylten fra seg. Josef åpnet sekken og fant frem to spader. Flobo tok av seg frakken, men lot skalken sitte på hodet. Taust begynte de å spa en dyp grop midt mellom veiene på andre siden av krysset.
En kjøter, svart som natten, haltet ut av skyggene bak dem. Det knurret langt nede i strupen, nesten uhørlig, og busten reiste seg i en stiv stripe over ryggen. De to fortsatte gravingen uten å ense kjøteren.
Til slutt veltet Flobo bylten ned i gropen og klatret etter. Teppet åpnet seg, og månen skinte ned på et hodeløst lik. Josef famlet rundt i sekken, fant en liten slegge og et gammelt rustent sverd og rakte begge deler ned i gropen. Med hardt ansikt hamret Flobo sverdet gjennom hjertet på liket. Da han var ferdig, spadde de igjen graven.
"Jeg må hjem til Miriam," sa Josef etterpå. "Jeg vil ikke la henne være alene mer enn nødvendig."
"Trenger du hjelp?" spurte Flobo. "Penger? Hva som helst, du trenger bare spørre."
Josef ristet på hodet. "Jeg greier meg."
"Men Marry? Hva med henne?"
"Du trenger ikke bekymre deg. Vi skal greie oss."
En tanke slo Flobo. "Hvorfor ville han drepe Marry?"
"Hun satte vel ideen i hodet på ham selv. Hun jaget gjennom Hvitkirken og fortalte alle at hun kom til å bli neste offer."
"Men hva med barnet? Marry sa at han var ute etter å drepe henne og barnet?" spurte Flobo. "Er det ikke Mørkemannens barn..." Ordene glapp ut før han fikk tenkt seg om.
"Mørkemannens barn?" Kjevene hvitnet, og Josefs stemme dirret. "Du har levd i denne stinkende pølen hele ditt liv. Og så legger du skylden på et barn? Ved Hvitkirken er alle barn uønsket. Men det betyr ikke at de kommer fra djevelen. Min sønn bærer ingen forbannelse over seg, det tillater jeg ikke."
Josef snudde seg bort. "Miriam hadde ingen steder å dra, så hun flyktet inn i drømmene sine. Men de var svarte, som alle andre drømmer ved Hvitkirken."
Flobo var taus en stund. "Jeg har også drømt svart," sa han. "Hva med deg?"
Josef stirret på ham. "Jeg drømmer aldri. Det er derfor jeg elsker henne. Hun sluttet aldri å drømme, samme hvor ille hun hadde det. Hun skal få drømme for meg også."
Flobo nikket.
Josef samlet sammen de to spadene og sleggen og forsvant mot Østporten uten å si mer. Den svarte hundeskyggen fulgte ham uten en lyd.
Flobo sto ved veiskillet med en pose i hånden. Det vokste ikke gress her, og så snart veistøvet ble virvlet opp, ville alle spor etter graven forsvinne. Hva ventet han på? Da han hørte en ravn skvatre over åsene, visste han svaret.
Hun kom gående ut av mørket, kledd i purpur og skarlagen og lysende av edelsteiner og perler. Hun hadde et gulleple i hånden, og et fargerikt slør av sommerfugler drev etter det lange håret. Det var som om jorden gynget mykt under føttene. Og spirte det ikke grønt i sporene hennes?
En ravn flakset ned fra himmelen og landet på den nyspadde graven. Den hakket i jorden, skvatret hest, lettet og satte seg på kvinnens skulder.
Flobo visste hvem det var. Tre ganger hadde hun spådd ham. Mange ganger hadde han drømt om henne, og hver gang hadde hun dømt ham til å leve evig ved Hvitkirken.
"Du laster meg, ikke sant? Du tror jeg dømte deg til å leve uten sjel? Du tror jeg hisset opp dette monsteret?"
Flobo svarte ikke.
"Du våger å legge skylden på meg?" Hun hevet ikke stemmen, men han krympet seg likevel. "Dette er ikke mitt verk. Ingen dreper kvinner i mitt navn. Tror du jeg vil drepe meg selv?"
Hun så på ham. "En gang var det noen som ba tre ganger for deg her, og da lot jeg deg vende tilbake. Mange ganger har du lastet meg for det."
"Jeg vant over forbannelsen uten din hjelp," sa Flobo. "Jeg har en familie nå. Og en dag kommer jeg til å dø, mett av dager, elsket av kvinnen jeg elsker."
"Jeg har aldri nektet deg noe. Du var mitt vitne. Du fant plass til meg i hjertet ditt, og det reddet deg fra Arafel." Kvinnen lo lavt. "Har du gaven min nå?"
"Jeg har gaven din," sa Flobo og rakte frem posen.
"Det er godt."
Kvinnen stakk hånden ned i posen og dro frem dolken Malurt. Dolken kastet hun opp i luften, og så var den borte. Flobo mente han så et stjerneskudd blinke over himmelen, men han var ikke sikker.
Hun stakk hånden ned i posen og dro Johanans hode opp etter håret. Hun gransket det blygrå ansiktet med de vrengte øynene.
"En gang var du nyfødt," sa hun til hodet. "Du trakk pusten for første gang og åpnet øynene mot et blindende lys. Du strakte deg etter verden, men rørte bare frost. Du vokste opp rundt ødelagte mennesker, og du lærte å skjule ditt hjerte. Da stemmene kom, hadde du ikke annet å lytte til.
Men nå skal du få synge for meg. Du skal synge om havets kilder og dødsskyggens porter og morgenrøden og stjernenes gang over himmelen."
Hun la hodet ned i posen.
Flobo visste ikke hva han skulle si. "Er det over nå?"
"Det er aldri over. Alt tilhører den samme historien. Men i natt har veiskillet fått sin sjel. Lev videre i fred, Flobo."
En sommerfugl flagret ut fra sløret etter kvinnen og landet på pannen hans. Vingene flagret lett mot huden, og så var sommerfuglen borte. Alt falt til ro i Flobo.
"Selv om det ikke varer evig, er livet ingen forbannelse. Det var min gave til dere."
Flobo med ryggen til fabrikkpipene og slummen ved Hvitkirken. Han så livet. Tårene trillet ned kinnene.