Flobo kom seg på beina, tok seg til bakhodet og kjente at håret var klissete av blod. Han myste rundt i rommet. Knivene og sverdene hang på veggene, og gulvet fløt av bøker, men inntrengeren var borte.
Kroppen knaket da han dro gardinene til side. Utenfor var solen på vei ned. Flobo hadde vært bevisstløs i flere timer.
Rutene i vinduet var knust, og rammen dinglet etter ett hengsel. Flobo så ikke merker av brekkjern eller annet verktøy. Noen hadde knust glasset, grepet rammen og revet løs vinduet med bare hendene.
Rommet lå i andre etasje, og ingen trær vokste i denne delen av hagen. Villvinen slynget seg opp treveggen, men de tynne stenglene kunne vel ikke bære vekten av et voksent menneske? For det var vel et menneske som overfalt ham?
Ør i hodet stavret Flobo seg mot skrivebordet. Skinnboken var borte. Hva hadde han egentlig lest? Han husket noe om en stemme som ventet og et sverd fra Østen og en ekspedisjon til en grotte i Mamrelund. Men det hadde vært en gammel bok, og han etterforsket en forbrytelse som ikke var eldre enn et døgn.
Han ristet på hodet. Sverd og gamle bøker betydde ikke noe. Flobo skulle fange likrøverne som herjet ved Hvitkirken. Han vendte ryggen til våpnene og bøkene og gammelmannslukten i det mørke rommet.
Gardinene beveget seg da han marsjerte forbi portnerhuset. Han skimtet det redde ansiktet til portnersken, men så falt gardinene tilbake på plass. Nøkkelen sto på innsiden av porten, og han låste seg ut selv.
Den kvelden sto Flobo i et smug utenfor lordens herregård. Han var sliten og mørbanket og skjønte ikke hva som foregikk. Hvor var liket av lorden? Hvorfor hadde noen tatt seg bryet med å stjele en nesten uleselig bok? Og hvem hadde slått ham ned? Var det portneren? Nei, gamle Barrymore kunne ikke slå noen i svime, langt mindre klatre opp to etasjer med bare villvin til å holde seg fast.
Flobo ventet i mørket.
Porten knirket, og en liten kvinne med sjal over hodet viste seg i åpningen. Hun kikket nervøst til begge sider, smatt ut og dro porten igjen.
Det var portnersken. Med et knytte i armkroken småløp hun langs muren og rundt hjørnet. Flobo fulgte henne gjennom en labyrint av skjeve hus og sølete gater. Tåken tyknet, og han trakk nærmere, men hun så seg aldri tilbake.
Nakkehuden prikket flere ganger i løpet av turen. Når Flobo snudde seg, så han bare tåke og mørke, men likevel forsvant ikke følelsen av at noen fulgte etter i skyggene.
Portnersken stoppet utenfor et gammelt vertshus. Bak de skoddestengte vinduene hørtes ingen lyder. Hun banket på døren, og Flobo trakk inn i et mørkt smug.
En stund etter dukket portnersken opp igjen uten knyttet. Flobo trakk lenger inn i smuget. Da hun hadde passert, krysset han gaten og banket på døren til vertshuset.
Blek og søvnig åpnet verten døren. "Hva er det nå? Er det ingen som sover i denne byen her?" Han løftet en lykt og myste ut mot en taus mann i mørk uniform.
Verten blunket. "Å, jeg så ikke at det var loven. Hva kan jeg hjelpe deg med, betjent?"
"En kvinne kom hit i sted. Hva ville hun?"
"Du mener Hagar Barrymore?" Verten gjespet. "Hun kom for å stelle Ishmael. Jeg aner ikke hva hun vil med en slik døgenikt. Han så vel helst at hun kom med flasker, ikke mat. Men så lenge hun betaler for rommet, bryr jeg meg ikke."
"Vet du hvor Ishmael har vært i dag?"
Verten gjespet igjen. "Han har ligget febersyk i sengen i bakrommet, som han har gjort de siste dagene."
"Er du sikker på at han ikke har forlatt rommet?"
"Sikker er jeg ikke, men jeg skulle likt å se en sjukling som ham finne veien rundt i byen alene. Hvordan det?"
Flobo stirret på verten. "Hvor er bakrommet?"
Verten bukket og skrapte og viste Flobo hvor Ishmael holdt til. Han stoppet utenfor en lav dør under baktrappen.
"Ishmael er ikke å snakke til," sa verten. "Han bare babler i feberrus. Jeg vet ikke hva du tror han har gjort, men du får ikke et fornuftig ord ut av ham."
"Det får tiden vise," sa Flobo. "Og nå kan du legge deg igjen."
Rommet var lite og lavt med en glugge mot en mørklagt bakgård. Flobo dro en skipskiste ut fra hjørnet, satte seg og tente en oljelampe.
En ung, blek mann lå i sengen med øynene åpne og teppet trukket opp til halsen. Tomflaskene rullet over gulvet. Rundt sengen lå flere brød, litt ost og tørket kjøtt, men ingen hadde spist av maten.
"Er du Ishmael?"
Mannen i sengen skalv av feber. Ansiktet var blekt, og øynene skinte. Han skjønte visst ikke at noen var i rommet.
"Hvorfor fikk du besøk av Hagar Barrymore?"
Mannen lå stille i sengen.
"Kjente du lord Abram?"
"Lorden likte ikke barn. Da mamma giftet seg med portneren, måtte hun sende meg bort. Hun hadde ikke noe valg. Ingen vil ha en kvinne med en lausunge," sa mannen i sengen. Han skalv av feber, men stemmen var underlig stø.
"Hagar Barrymore er din mor?"
"Portneren Barrymore sa at jeg kom til å få det bra på hjemmet." Ishmael stirret i taket med våte øyne. "Hver gang jeg rømte, sendte han meg tilbake. Den første gangen spurte mamma om jeg ikke kunne få bli, men neste morgen ble jeg sendt tilbake. Ingen våget å sette seg opp mot lorden. Han likte ikke barn. De få gangene jeg så ham, var han alltid like gammel og fæl. Jeg skjønte aldri hvorfor en så inntørket dverg bare fortsatte å leve."
Tårene trillet ned de bleke kinnene. "Hun besøkte meg noen ganger. Jeg sa alltid at jeg hadde det bra. Den siste gangen jeg rømte, hoppet jeg på et skip. Da gikk det flere år før jeg så henne igjen."
Et hosteanfall rev i den tynne kroppen. Ishmael harket og krøllet seg sammen til en ball i sengen. Fremdeles stirret han i taket.
"Jeg vet at det er du som gjør meg syk. Forsvinn! Jeg vil ikke høre mer på deg," sa Ishmael. Stemmen forsvant i mumling. "Vær så snill. Det er du som gjør meg syk. Kan du ikke forsvinne?"
"Hvem snakker du med?"
Ishmael stirret på Flobo. "Du hører ham godt."
"Hører hvem?" spurte Flobo.
"Arafel," snøftet Ishmael.
"Jeg hører ingen her."
Ishmael kaklet høyt. "Joda, du kan høre ham. Det er han som sier at man må passe seg for horene. Du går i land med nok moneter til å rangle i en uke, men de tømmer lommene dine etter et par glass. Du vet hvor lidderlighetens demoner sitter, ikke sant? Arafel sier at det er i høyre øreflipp, tommel og stortå. Du tror meg ikke? Pass deg for lidderlighetens demoner, og pass deg for kvinner!
Hva er kvinner gode for? Å sette unger til verden? Men hvorfor skal man sette unger til verden? Se på meg. Det var aldri noen som ville ha meg. Unger er en klamp om foten. Jeg vet hva jeg snakker om. Kvinner bare avler unger og lenker deg fast med gråt og spetakkel."
Flobo lente seg frem. "Jeg bryr meg ikke om lidderlige demoner og stemmer bare du hører. Jeg har noen spørsmål du skal svare på."
Ishmael stirret redd opp på ham.
"Når gikk du i land sist?"
"For to uker siden," svarte Ishmael.
"Hyren drakk du vel opp i løpet av den første uken. Og så besøkte du din mor for å låne skillinger til mer gin?"
Det rykket i Ishmaels øyelokk. "Jeg skulle betale henne tilbake med forskudd på neste hyre. Men så ble jeg syk, og ingen lar en syk mann mønstre på."
"Lorden døde like etter at du besøkte din mor, og Flobo tror ikke på tilfeldigheter. Hva skjedde?"
"Jeg stjal ingen ting," mumlet Ishmael. "Det var lordens feil alt sammen. Det var han som gjorde at jeg ble sendt på hjemmet. Jeg brøt meg inn i huset mens han sov. Men huset var tomt! Han skyldte meg så mye, og så fant jeg ikke noe å stjele. Like etter døde lorden. Det var ikke min skyld. Den gamle gnomen var sikkert over hundre år gammel. Og så begynte Arafel å snakke til meg." Ishmael mumlet og stirret opp i taket.
"Du trengte penger til gin, og du var desperat." Flobo lente seg frem. "Det var ikke mye igjen i huset til lorden, men noe stjal du."
"Jeg ville ikke... Det var Arafel som fikk meg til å gjøre det. Og det var bare et gammelt sverd som ingen kom til å savne."
"Hvor er sverdet nå?" spurte Flobo.
"Jeg vet ikke hvorfor jeg tok det med meg." Øynene glitret slu. "Jeg byttet det mot en flaske gin."
"Flobo liker ikke å bli holdt for narr. Hvor er sverdet?"
Ishmael stirret stivt over skulderen på Flobo. Øynene bulte ut. "Ansiktet mot ruten!" skrek Ishmael. "Jeg så ansiktet. Jeg er død, jeg også..."
Flobo virvlet rundt, men utenfor gluggen var det bare mørke. Ishmael rallet, øynene vrengte seg til to hvite kuler, og så lå den tynne kroppen slapp i sengen.
Flobo åpnet skipskisten, men der lå bare noen skitne klær. Han skuflet unna flasker og mat og la seg på magen. I en lerretssekk under sengen fant han et gammelt sverd uten balg. Ishmael ynket seg mens Flobo gransket sverdet. Håndtaket hadde ikke parerstenger. Underlige tegn var risset inn i det lange, rette bladet. De minnet om mønsteret han hadde sett i den gamle skinnboken i lordens arbeidsværelse.
Ishmael sukket tungt da Flobo pakket sverdet ned i sekken, men han våknet ikke. Flobo slengte sekken over skulderen og fant veien ut av vertshuset. Neste morgen fikk han be noen konstabler hente Ishmael. Den syke ville ikke dra noen steder.
Skyene drev mørke og regntunge over himmelen. Flobo trasket hjemover med lerretssekken over skulderen. Duskregnet la seg i håret og uniformen, men han hadde det ikke travelt.
Hvis du leverer Ishmael på stasjonen, må du fortelle dem om sverdet, hvisket en stemme i ham.
Selvfølgelig skal jeg fortelle dem om sverdet, sa Flobo til seg selv. Det er tyvegods. Egentlig tilhører det arvingene hans.
Hva skal noen med et gammelt sverd? Lorden er død, og myndighetene kommer ikke til å finne noen arvinger, sa stemmen i ham. Det er ingen mening i å dra Ishmael for retten, syk og halvgal som han er. Du kan like godt beholde sverdet. Det vil løse alle problemene.
Jeg har vel rett i det, tenkte Flobo. Ingen vil savne sverdet. Lord Abram er død, og Ishmael har ingen rett til det.
Underlige tanker vokste frem i Flobo. For første gang på lenge savnet han ikke Lili. Det livet var ikke for deg, tenkte han. Ditt liv er viet loven. Alt annet er forgjengelig, men loven er evig. Du kan glemme Lili nå.
Aldri før hadde han sett husene ved Hvitkirken så klart. Takene sank sammen, og skjeve svalganger vred seg rundt sprukne fasader. Mange av rutene var knuste, og lemmer var spikret for vinduene. Alt var mørkt og stille, men han visste at menneskene snorket som griser i hulene sine.
De er dine barn, sa stemmen i Flobo. Bare du kan frelse dem.
Regnet høljet ned, men Flobo ville ikke annet enn å gå alene gjennom de forlatte gatene og kjenne fred i sinnet.
Du må vaske gatene rene. Avskummet må bort. Du er loven, Flobo. Du må frelse dem.
Det glimtet over hustakene. Tordenskrallene rullet i det fjerne. En lav skikkelse humpet over et torg og inn et smug foran Flobo. Såret i bakhodet begynte å dunke. Flobo rullet med skuldrene og gikk stivbeint inn i smuget.
Han kom tidsnok til å se den lave skikkelsen forsvinne ut den andre enden. Flobo løp etter. Skikkelsen humpet gjennom mørke streder og smug, hele tiden utenfor rekkevidde. Såret i bakhodet dunket verre, og blodet suste i ørene.
Da de kom til Pølen, trådde skikkelsen ut på en bro og snudde seg. Et øyeblikk lettet regnet. Skyene drev over himmelen, og en stripe månelys traff den klissvåte skikkelsen midt på broen. Ansiktet var vridd av elde. Klærne hang i laser rundt den tynne kroppen.
Flobo ristet regnvannet av seg og gikk nærmere. "Det var du som brøt deg inn i lord Abrams arbeidsværelse," sa han rasende.
Skikkelsen la en hånd over munnen og fniste.
"Du har bodd i lord Abrams hus en hel mannsalder. De siste av lordens slektninger døde for over hundre år siden. Du kan ikke være lord Abram. Jeg tror at du tok lordens plass da han døde. Hvem var du? Den forrige portneren? Gravde du ned lorden i hagen for lenge siden? I mange år bodde du i lord Abrams hus. Du solgte alle hans ting, og du forlot aldri huset. Hvorfor?"
Vesenet ristet av latter.
"Da du ble begravd, var du bare skinndød. Du må ha våknet i krypten. Du er sterk, det har jeg kjent, så du greide å løfte marmorhellene til side. Det var for sent å gå tilbake til livet som lord Abram, for myndighetene hadde tatt over alle lordens eiendeler. Men hvorfor brøt du deg inn i arbeidsrommet? Du stjal jo bare en gammel bok. Hva så du etter?"
"Jeg er lord Abram," fniste vesenet. "Sverdet forsvant, og de begravde meg, men jeg var ikke død. Du kan ikke tenke deg hvor fælt det var å våkne uten sverdet."
Det lynte i natten, og tordenskrallene rullet over elven. Flobo ristet på hodet. "Du er ikke lord Abram."
"Du tror meg ikke?" Mannslingen begynte å klø seg under de fillete klærne. "Du har holdt det flammende sverdet og lyttet til stemmen, om enn bare en kort stund, og likevel tviler du?"
"Du er gal," sa Flobo.
"Jeg er gal, jeg er gal, jeg er gal-gal-gal." Lord Abram klødde seg rasende. "Du skulle tro jeg ikke var riktig klok. Jeg har ikke vært ute i regnet på hundre år. Du aner ikke hvor det klør."
"Du er ikke lord Abram," gjentok Flobo.
Lord Abram la en finger mot de svarte leppene: "Hysj! Jeg greier ikke å huske alt når du snakker så mye. Hvis du bare kan være stille, blir det mye lettere. Jeg har så mye å tenke på at jeg kunne bli gal av mindre."
Han rotet gjennom de fillete klærne til han fant den gamle skinnboken. "Skal vi se, hvordan var det? Tyven stjal sverdet, men boken lot han heldigvis ligge." Han bladde gjennom sidene og mumlet for seg selv. "Drepe, drepe, drepe, men hvordan? Stikke eller skjære? Nei, det går ikke, da spilles blodet. Kjøttets sjel er i blodet, kan ikke sløse med det. Slå i hodet? Uff, nei, da sløser jeg også blod. Drukne? Hm, kanskje det? Vanskelig, vanskelig, men jeg er inne på noe. Kvele? Kvele! Der har vi det! Først kvele, siden skjære!"
"Du glemmer at jeg eier flammesverdet nå!" sa Flobo. "Du slo meg ned en gang jeg ikke ventet det, men hva kan du gjøre mot et sverd?"
Flobo åpnet lerretssekken og grep sverdet. Da han løftet bladet mot lord Abram, strålte smerten opp armene og lammet hele overkroppen. Maktesløs så Flobo at de forbrente hendene åpnet seg og slapp grepet om hjaltet.
Lord Abram stakk skinnboken innenfor skjortebrystet. "Ser du? Flammesverdet brukte deg for å nå hjem til meg. Det ble gitt meg i gave av Melkidesek. Han sa uttrykkelig at sverdet tilhørte meg."
Lord Abram klødde seg over nesen med en svart klo, og den råtne huden løsnet i store flak. "Det var i grunnen heldig at sverdet ble stjålet, ellers hadde jeg aldri kommet ut av huset. Du er vel enig?"
Flobo svarte ikke.
"Gjennom hundrevis av år forsøkte jeg å tyde tegnene i sverdet. Jeg lette gjennom leirtavler med sprukken kileskrift og papyrusflak dekket av falmede hieroglyfer. År kunne gå mellom hver gang jeg tydet et nytt tegn, men til slutt leste jeg ordene." Mannslingen la hodet på skakke og nynnet for seg selv:
Arafel skal bane vei til livsens tre,
ordene venter i sverdet fra Østen.
Etter fiskens alder kommer månens ne,
blod fra en dødning vil frigjøre røsten.
Arafel skal bane vei til livsens tre.
Én røst for krigere, én røst for lærde,
én røst for herskere, og den er låst i sverdet.
Arafel skal bane vei til livsens tre.
"Aldri har månen vært så svak som nå," forklarte lord Abram tålmodig. "Menneskene har heldigvis glemt hennes tre ansikter. Og nå er slutten på fiskens alder kommet. I to tusen år har solen steget i fiskens tegn ved vårjevndøgn. Like lenge har Arafel ventet på en ny alder."
Lord Abram løftet hendene og gikk mot Flobo.
"Og blodet fra en dødning... det kan bare bety ditt blod, for snart er du et lik. Det tryggeste er å klemme alt livet ut av kroppen din med mine egne hender. På den måten får jeg mer blod til å vekke stemmen i sverdet. Først kvele, siden skjære. Arafel skal bane vei til livsens tre for oss. Du trenger ikke være redd. Du skal også leve evig."
Med forbrente hender grep Flobo hjaltet. Igjen brant det mot huden, igjen strålte smerten gjennom armene. Flobo slapp sverdet.
Flobo slo etter lord Abram, men det var som å slå under vann. Kalde armer slynget seg rundt overkroppen og trakk alle krefter ut av lemmene. Han prøvde å drive et kne i magen på vesenet, men snublet i sine egne føtter og slo hodet mot rekkverket på broen.
Svimmel stirret han opp på et skrukkete ansikt med råtne tenner og stikkende øyne. Kalde klør strammet rundt strupen. Lungene prøvde å dra inn luft, føttene sprellet og nevene slo, men hele tiden satt lord Abram over ham. Flobo bare lå der i regnet mens livet forlot kroppen.
Nå kom han til å møte Lili igjen. Det var vel best slik. Han hadde jo aldri ønsket å leve videre etter at hun døde. Han smilte mens kroppen lå der og dovnet hen.