Regnet plasket over Hvitkirken. Folk trakk som rotter inn i hullene sine, inn i skjenkestuer, trekkfulle rom eller plankeskur ved Pølen.
Flobo fant veien til Møllegården og banket på døren til vognskuret. Det gryntet på innsiden, og Flobo åpnet døren. Innerst i skuret matet Josef en rusten vedovn med fliser fra noen eplekasser. Han kikket opp på inspektøren og nikket.
Flobo ristet vannet av frakken og skalken og satte seg på en pinnestol. Regnet trommet mot taket, men skuret var tett, og ovnspipen glødet.
"For noen dager siden kom Marry på stasjonen og sa at morderen var ute etter henne. Jeg lovet å undersøke litt, men det er ikke mye vi kan gjøre. Pass på henne, gutt."
"Hva mener du?" spurte Josef.
Flobo ristet tungt på hodet. Hva skulle han si? At noen unger sang en regle? At han hørte sangen og fikk et glimt av et skamfert lik i en blodpøl? At han visste det var Marry som en gang kom til å ende i den blodpølen? Begynte han å fortelle om det, låste de ham inn på Bedlem.
"Jeg vet ikke hva jeg mener. Jeg er kanskje blitt for gammel til denne jobben." Flobo grep Josef i armen. "Pass på henne likevel. Det er ikke godt å vite hvem som blir neste offer," hvisket han.
"Ta det med ro, jeg skal passe på henne." Josef gjespet. "Galningen er ikke ute etter henne. Men hvis han forsøker seg..." Innerst i skuret knurret kjøteren lavt. "Da trenger du ikke bekymre deg over Hvitkirkemorderen mer."
Flobo slapp Josef og så ned på hendene sine. "Jeg kom til åstedet like etter at Anna Kipmann ble drept. Det var hun de kalte Svarte-Anna. Hun var skamfert om mulig enda mer enn Marja Magdala. Øynene var spiddet. Brystkassen og magen var skåret opp. Tarmene, som fremdeles hang fast i kroppen, var slengt over den høyre skulderen.
Gray oppdaget at hjertet og en bit av leveren manglet." Flobo ristet på hodet. "Vi prøver å holde noen av de verste detaljene tilbake, men folk vet alt likevel. Det er umulig å hindre ryktene."
"Har dere noe mer å gå etter denne gangen?"
"Et lærforkle lå et par meter fra liket, men det var gammelt og morkent og etter å ha ligget der i flere måneder. Nei, ingen har sett noe, og ingen har hørt noe."
"Hvordan greier han å drepe dem uten en lyd?" spurte Josef.
"Vi tror han utgir seg for å være en kunde," svarte Flobo. "Han velger en kvinne og får henne med seg inn i et portrom. Hun snur ryggen til og løfter skjørtet opp rundt livet, og så kveler han henne. Det var vel sånn det skjedde med begge to."
"Har du noen mistenkte?"
Flobo dro på det. "Jeg traff Benny i et smug den natten. Svarte-Anna ville ikke betale fortausleie, og han skulle til å skamfere henne."
"Hva gjorde du?"
"Jeg måtte ta i ham," sa Flobo. "Etterpå lot jeg ham ligge. Jeg mente det ville være en hardere straff."
Josef nikket. "Hadde du slengt ham i en celle, ville folk sett opp til ham etterpå. Men nå er han ferdig her."
"Kanskje jeg tok feil," sa Flobo. "Kanskje han våknet og snek seg etter Svarte-Anna. Vi fant ham neste morgen, men da var han døddrukken og husket ikke noe av natten." Flobo var stille. "Jeg tror likevel ikke det var ham."
"Ikke jeg heller." Josef tenkte seg om. "Er det ingen her som vet noe?"
Flobo ristet på hodet. "Men alle har sine teorier. Noen sier at Hvitkirkemorderen er en gal lege som trenger friske organer. Det er bare tull. Gray fortalte at Anna Kipmann hadde skrumplever og ikke ville ha levd i mer enn tre måneder til.
Folk angir naboene sine. Halve Hvitkirken har angitt den andre halvparten. Jeg har aldri sett maken. Vi drukner i angivere og tipsere og skrullinger med forslag. Det vil ta år å gå gjennom alt sammen. Se for eksempel på dette." Flobo ga Josef et brettet papir.
Josef brettet ut papiret. Brevet var skrevet med rødt blekk:
Kjære sjef
Jeg hører stadig at dere har fanget meg men de vil ikke få tak i meg så snart. Jeg ler godt når dere ser så smarte ut og snakker om å være på rett spor. Jeg hater horer og slutter ikke å drepe før jeg blir fanget. Storslagent arbeid til det siste. Jeg ga ikke damen tid til et eneste hyl. Jeg elsker mitt arbeid og lengter etter å begynne igjen. De vil snart se mer til meg og mine morsomme leker. Jeg gjemte noe av det røde fra mitt siste verk i en ølflaske så jeg kunne bruke det til å skrive med men det ble tykt som lim og jeg kan ikke bruke det. Rødt blekk er godt nok håper jeg ha ha. Neste gang bruker jeg saksen og sender dere damens ører bare for gøy. Kniven min er god og velkvesset.
Ærbødigst Flengeren Jack
PS. Unnskyld at jeg ikke skriver under med mitt eget navn. Jeg har ikke noe imot å røpe mitt kunstnernavn. Det gikk ikke å sende det her før jeg hadde fått alt det røde av hendene, pokker også. Det har fremdeles ikke lyktes. Nå sier de at jeg er en lege ha ha.
Josef ga fra seg brevet. "Tror du det er fra morderen?"
Flobo ristet på hodet. "Bladsmørerne henger over skuldrene våre. For en gangs skyld skriver de om Hvitkirken. Jeg tror det er en av dem som har utgitt seg for å være Hvitkirkemorderen."
"Hvorfor det?"
"De trengte et navn på ham. De solgte mer aviser enn noen gang etter at de trykket dette oppdiktede brevet. Flengeren Jack kalte de ham. Nå drukner vi i brev som er underskrevet Flengeren Jack." Flobo spyttet. "Andre skryter av hvordan han renser rennesteinen. Mange spør hvorfor vi ikke jager horene unna gatene. Hvis Hvitkirkemorderen utgir seg for å være kunde og dreper dem om natten, er det jo bare å jage dem inn når kvelden kommer."
Josef løftet øyenbrynene.
Flobo nikket. "De skjønner ikke noe. De vet ikke at horene må ha fire kunder bare for å skaffe penger til mat og husleie og nok gin til å komme seg gjennom døgnet. I tillegg må de betale bandene for ikke å bli rispet opp i ansiktet. Av de fire kundene finner de tre etter solnedgang. Har du lest hva de kalles i avisene? Hva bladsmørerne får seg til å skrive?"
Josef ristet på hodet. "Jeg leser ikke aviser."
"De kaller dem gledens døtre. Jeg mener de gleder seg stort over å trekke på gaten fire ganger i døgnet for å skrangle sammen penger til et brød, en flaske og tak over hodet for en natt. År ut og år inn, til de har gledet seg til døde. Alle snakker om at de bare skal spare litt penger, en liten slant å leve for, og så skal de legge opp. Men før eller siden finner vi dem. Jeg vet bare om en hore som har lagt seg opp penger og sluttet."
"Du tenker på Jill?"
Flobo nikket. Jill kom fra ingen steder, som de fleste ved Hvitkirken, og i flere år trakk hun på gaten. Hun var bygd som en murstein, stygg og firkantet og like blid som brent leire, men på et vis skaffet hun seg alltid kunder. En dag la hun opp og kjøpte skjenkestuen Ti klokker.
"Hun vokter pengene som en hauk. Jeg tror ikke det er noe hjerte i det flate, harde brystet," sa Flobo. "Selv om hun ikke stjeler fra kunder som i de andre skjenkestuene, selger hun gin til hvem som helst, bare de har skillinger. Uten å blunke selger hun en flaske gin til en mann med kone og fire barn som venter på penger til mat og husleie. Det er noe galt med henne. Hun rører aldri noen, og hun lar aldri noen røre seg."
"Jill gjør det hun må for å overleve," sa Josef. "Men hvordan skal du ta denne Hvitkirkemorderen?"
"Jeg aner ikke," svarte Flobo tungt. "Jeg tror at han vil fortsette å drepe til vi griper ham med kniven i hånden og blod oppetter armene."
"Og så får du ditt store øyeblikk under rettergangen?"
Flobo fnyste. "La meg bare få klørne i ham, så skal hele rettergangen være over."
Josef tenkte seg om. "Hvorfor tror du han dreper dem? For å komme i avisen?"
"Jeg tror ikke han leser aviser," sa Flobo. "Jeg tror han er like forbauset som meg over at avisene skriver om dette. Nei, jeg tror... jeg tror han forsøker å drive onde ånder ut av seg selv. I flere år har jeg sett tegn til..." Flobo tidde beklemt. Hvordan kunne han fortelle om synene? "Han vil ødelegge døden. Uten fødsel, ingen død. Uten død, evig salighet. Han vil befri oss alle fra dette livets pine."
"Han gjør det selvfølgelig fordi han hater gamle horer," sa Josef. "Tro ikke noe annet. Enten ble han pint og plaget av en gammel hore, eller så ble han pint og plaget av folk som hatet gamle horer. Sannsynligvis begge deler."
I Ti klokker likte de ikke lenger å snakke om Hvitkirkemorderen. Folk så ned i glassene, på veggene eller i taket, men aldri på hverandre. Alle visste at morderen fremdeles var der ute et sted.
De tre vismennene satt ved hjørnebordet, men selv de var tynget av stundens alvor.
En bakersvenn nikket til en sjauer. "Kan du låne meg et vognhjul til lønningsdag?"
Sjaueren fnyste. "Jeg er blank for moneter. Og hadde jeg, lånte jeg ikke til et tryne som deg."
"Ah, penger," sa Bill til vennene sine. "Hvor mye de har glemt. Hvor lite de setter pris på en mynt."
Fingal gryntet. "Jeg synes livet deres bare dreier seg om penger."
"De har glemt hvor mye en mynt er verdt. Min venn, selv ordet mynt har de glemt. I det gamle Latium var Moneta en av månegudinnens titler. Myntslageriet hadde keiserne i hennes tempel, og derfor bar alle mynter hennes navn. Min venn Fingal, den gang handlet man ikke med penger, de var hellige amuletter som ble voktet med ærefrykt."
Bakersvennen hadde fulgt med i samtalen i et fåfengt håp om at noen kunne låne ham til en drink. "Gud blinde meg! Man kan aldri få nok moneter!" snøftet han. "For penger kan du kjøpe alt. Ingenting er som rikdom."
"Rikdom!" fnyste Fingal. "Det er bare én grunn til å samle perler, gull og juveler, og det er for å smykke kvinner. Gull blekner mot en kvinnes øyne når du setter en ring på fingeren hennes."
"Ja, nettopp, med moneter kan du kjøpe deg kvinner."
"Kjøpe kvinner? Kjøpe kvinner? Ah, du har mye å lære, min unge venn. Du kjøper henne ikke. Hun er en fri kvinne som gir deg én natt i bytte for en kostelig gave..."
"Hvem?" spurte bakersvennen forvirret.
"Hun er en juvel blant kvinner," fortsatte Fingal. "Hun spiser lite og sover lett. Hun er kjærlig, men blir hun først sjalu, flyter blodet."
"Men hvordan ser hun ut?" spurte bakersvennen.
Sjaueren fnyste. "Skjønner du ikke at han røsker deg i pungen med skrønene sine?"
Fingal lukket øynene og la hodet på skakke. "Ansiktet hennes er like mykt og tiltalende som månen. Øynene er klare og fuktige som hos en faun, ørene er små og runde, nesen er liten og fullendt. Leppene er malt purpurrøde, og tennene skinner som en perlerad. Hun har smal midje og liten mage med området rundt navlen trukket inn. Når hun går, står de faste og fyldige brystene ut under klærne.
Hun elsker å bære kostelige juveler og forseggjorte kjoler. Hun elsker sang og dans og teater, men mest av alt elsker hun søvn og elskov. Så snart hun begynner å nyte elskoven, er øynene halvt lukket og fuktige. Først puster hun hardt og kort, siden hulker og sukker hun og dekker ansiktet ditt med kyss. Til slutt virker det som om hun besvimer i armene dine."
Fingal åpnet øynene og stirret på bakersvennen. "Hun får ni tiendedeler av all nytelse når dere ligger sammen, men likevel er det du som må gi en gave til henne. Og gaven må alltid koste mer enn du har råd til."
Gullmunn la fiskehjertet og stykket av leveren i røkelseskaret. Mens røyken spredde seg i koven, lå han på halmleiet og stirret opp i taket. Han hørte ikke lenger Arafels stemme i øret. Hvorfor ikke det?
"Hvor er du, Arafel?"
Ingen svarte.
Noen banket på døren. Gullmunn lå stille og lot dem banke.
Hvor var Arafel? Han lengtet etter å se alt klart, å høre sannheten i det indre øre, å kjenne den dype vissheten i hjertet. Han hadde renset seg med skyldoffer. Alle prøvelser hadde han bestått. Hvorfor kom ikke Arafel?
Jeg er Arafel.
Sannheten lyste foran ham.
Jeg er Arafel. Nå er jeg renset og hevet fra menneskeverden. Den onde har mistet sin makt over meg. Gullmunn smilte salig.
Røyken tyknet, og bankingen ble til dundring, men verden utenfor fantes ikke lenger. Mørket i koven forvandlet seg til strålende lys. Den råtne halmen forvandlet seg til duftende blomster. Lyset sang, og han vandret blant blomster. Han visste at alle mennesker var skrekkslagne av lyset som strålte gjennom veggene.
Utenfor klosteret gjallet trompeter i natten. Menn i svarte rustninger galopperte gjennom smug og forsvant like brått som de dukket opp. Rop og banking hørtes under brostein på kirketorget. Branner flammet opp på taket av hus, men når folk undersøkte, så de ikke spor av aske eller glør. Om natten flammet et sverd på himmelen mellom de vestlige stjernene. En høy, tilslørt kvinne vandret inn Østporten med en ape i hånden.
Kuet ventet folket på den utvalgte. De visste at den siste tid var kommet. Snart ville han vise seg i all sin velde.