Det var kvegmarked på kirketorget. Selv om flere konstabler patruljerte området, sørget Flobo for å holde et øye med mengden. Sauer brekte og tråkket rundt i innhegninger. Flokker på femten-tjue oksekalver var bundet til hver sin påle. Vogner fullastet med griser rullet dype spor i møkken. Dampen fra dyrene blandet seg med tåken som hang over skorsteinene.
Det myldret av bønder, slaktere, dagdrivere og lommetyver. Folk sto til anklene i møkk og falbød seg hese, eller de sjanglet inn og ut av skjenkestuene rundt torget. Høns kaklet, griser gryntet og okser rautet. Mennene kjøpslo, kranglet og bannet, og stemmene deres skilte seg ikke stort fra dyrelåtene.
I enden av torget kvernet en mann på en lirekasse mens en gammel bjørn med munnkurv vagget rundt på to bein og brølte hest.
Midt i folkemengden satt en blek, rødhåret mann med blågrønne øyne. Han tørket av en fortaushelle og tegnet et bilde med oljekritt. Under de tynne fingrene rullet et hav av gylne stjerner over en blåsvart og fiolett himmel. Da han var ferdig, begynte han å tørke av en ny helle, og så tråkket mengden i stykker bildet han nettopp hadde laget.
Mannen hadde gebiss og manglet halve øret på den ene siden. Han kikket opp på Flobo med triste øyne, før han krummet ryggen og gikk løs på den nye fortaushellen. Han brukte bare to-tre stifter, men fingrene fløy over steinen. En grå og mørkegrønn verden vokste frem, med mursteinsvegger, skiferheller og slitne mennesker som tråkket rundt i ring.
Flobo visste hvor han måtte dra.
Flobo betalte mynten til vakten i forhallen og ble sluppet inn de brede jernportene til Bedlem. Rundt ham ristet hender i jerngitter, føtter subbet over steingulv og struper laget ord som ikke fantes på noe språk.
Flobo ruslet etter en gruppe dresskledde menn og kvinner med blomsterhatter. Gruppen stoppet i vaskehallen, hvor noen gale var plassert i bur et par fot over bakken. Vokterne spylte dem fra alle kanter mens skitten forsvant ned et sluk midt i hallen.
De fleste gale var nakne etter å ha revet i stykker klærne. De dresskledde mennene pekte og lo. Kvinnene dekket bluferdig for synet med vifter, men øynene dere skinte likevel bak påfuglfjærene.
En av vokterne myste mot Flobo. Han var rundt tredve, glattbarbert og tynn i håret.
"Johanan," sa vokteren. Det var noe nasalt med stemmen. "Jeg er Johanan."
Flobo kjente de fleste vokterne i Bedlem av utseende, men det var sjelden noen snakket til ham. "Flobo her."
"Jeg har ofte sett deg," sa Johanan. "Hvorfor kommer du egentlig hit?"
"Hva mener du?"
"Du er ikke som dem." Han nikket mot kvinnene og mennene som lo av de gale.
"Du liker ikke at de kommer hit?"
"Horer og horekunder," spyttet Johanan. "De kommer enkeltvis og drar i par. Det var dem du skulle tatt."
"Hvordan det?"
"Du er lovmann, er du ikke? Alle ser at du er lovmann."
Flobo svarte ikke.
"Hvorfor kommer du egentlig hit?" Johanan snakket med leppene tett sammen, som om han hadde noe i munnen. "Hva ser du etter?"
Hva skulle Flobo svare? For mange år siden sa en kvinne at han skulle bli spådd tre ganger. Én gang hadde det skjedd, og det var her på Bedlem.
"Tiden står på et vis stille hver gang jeg er her. " Flobo visste ikke hva mer han kunne si. "Jeg vet ikke hva jeg ser etter."
Johanan fnyste. "Du finner det i hvert fall ikke her. Her ter de seg som dyr." Han myste rundt seg.
"Blir de friske noen gang?" spurte Flobo.
"Noen få lærer å tigge til inntekt for Bedlem, men ellers blir ingen av dem i stand til å gjøre noe nyttig." Johanan myste hele tiden, som om han så dårlig.
"Men slipper de noen gang ut?"
"De ter seg som dyr. De kjenner ikke kulde eller smerte. Mange av dem har glemt å snakke. De bryr seg ikke engang om at de er nakne. Hadde vi ikke skilt kvinnene fra mennene, ville de ha parret seg på gulvet foran hvem som helst. De fleste er her til de dør. Det er best for dem at de aldri slipper ut."
Flobo trasket alene mellom de gamle murene og fant veien til luftegården. Grisehuset kalte de skuret inntil veggen. Når de gale fikk voldsomme anfall, ble de bundet på hender og føtter og slengt inn der.
Rett utenfor døren til grisehuset satt en kvinne uten hår i ansiktet. Vipper og bryn var nappet vekk, og den skallete hodebunnen skinte under et stort skaut.
Hun kikket opp på Flobo. "Hvilket ærend har bragt deg hit til hoffet, edle ridder?"
Flobo svarte ikke.
"Du virker sliten, edle ridder. Du kan godt sette deg." Kvinnen klappet på benken ved siden av seg.
Flobo satte seg.
"Vi skjønner godt at du mister munn og mæle foran rikets dronning. Vi tror også at vi kan gjette ditt ærend her ved hoffet. Du er kommet for å se rikets dronning, den vakreste kvinne i landet her."
"Rikets dronning?"
Kvinnen løftet haken og kikket rundt seg. "Du sitter i dronninghagen nå, edle ridder. Fontenene og vannliljene og rosebuskene tilhører oss, dronningen, den vakreste kvinne i riket."
Flobo nikket.
Den skallete kvinnen stirret på ham. "Så du stedatteren vår da tjenerne geleidet deg gjennom slottet?"
Flobo ristet på hodet.
"Prinsessen lusker rundt et sted i gangene her," sa kvinnen tankefullt. "Hele hoffet tror vår stedatter er ren og hvit som snø. Ha! Under fasten har vi sett henne slafse i seg okseblod så det renner rødt nedover brystene. Kan du ønske bedre bevis på hvor fordervet hun er?"
Det kunne Flobo ikke.
"Hun vil drepe oss for å bli den vakreste i landet her. Hun har forført alle tjenerne og livvaktene våre." Kvinnen spyttet. "Hver eneste mann her inne har lagt sin buk mot hennes. Ser du ikke at de står i ledtog med henne? Hvorfor sier de ellers at hun ikke har ondt i sinne?"
Det visste Flobo ikke.
"Du lurer på hvorfor dronningen i riket ikke har hår på hodet?" Hun stirret på ham. "Vi napper ut alle hårstråene og spiser dem."
"Kan det være nødvendig?" spurte Flobo.
"Hun trenger bare et hårstrå, en blodsdråpe eller en bit av neglene våre," forklarte kvinnen. "Men vi er sluere enn henne. Hvis vi skjærer oss, slikker vi opp alt blodet. Vi biter negler og svelger alle bitene." Kvinnen jamret seg. "Men nå har prinsessen forgiftet oss med grisemelk."
"Med grisemelk?"
"Alle vet at grisemelk gir spedalskhet. Får vi en knute på huden, og hårene på knuten blir hvite, da er det villkjøtt i den. For villkjøttet er spedalskhet," messet hun skjærende.
"I natt skapte prinsessen seg om til en svart katt og diet en syv år gammel purke." Stemmen ble giftig. "I morges forførte hun kokken på kjøkkenet her. Splitter naken lå hun på gulvet og skrevet med beina. Kjøkkenguttene sto rundt og grafset på brystene hennes. Etter kokken var det deres tur. Da alle hadde tømt seg, skapte hun seg om til en svart katt igjen og spyttet grisemelken i suppekjelen. Og nå er vi forgiftet."
Kvinnen løftet venstrehånden og viste Flobo en føflekk. "Se! Tror du meg nå? Hun har forgiftet meg med grisemelk! Hvordan kan du ellers forklare at jeg er spedalsk?"
Vinden skrek i ørene. Hele kroppen knaket, og isvannet sildret ned ryggraden. Nummen merket han resten av verden forsvant i mørke, men han satt fremdeles på benken i luftegården.
Et sterkt, sølvhvitt lys strålte fra den skallete kvinnens ansikt. Øynene vrengte seg, og hun snakket uten å bevege leppene:
"Jeg spår deg i springflo og bittert øl, i slangeblod og kråkesølv. Har du funnet nøkkelen til klokken, Flobo?"
"Jeg har drømt om deg," sa Flobo. "Noen ganger er du ung og vakker, andre ganger er du gammel og stygg, men hver gang vet jeg at du er den samme. Hvem er du egentlig, som har makt til å forpeste drømmene mine?"
"Jeg er hårskjærersken. Den første dag spinner jeg din livstråd av hår. Den andre dag smigrer jeg deg med håp om makt og ry. Den tredje dag frister jeg deg med skjørlevnet. Den fjerde dag luller jeg deg i en dødelig søvn, griper ditt hår og hogger av all kraft mot nakken din. Hodet pakker jeg inn i et fiskegarn. Den femte dag gråter jeg over ditt lik."
"Alt du gjør, gjør du for å skade meg."
"Du sendte bort din sønn, enda jeg ga ham tilbake til deg."
Flobo ristet på hodet. "Det var ikke sønnen min."
Hårskjærersken lo. "Sønnen din skal finne sverdet. Født i brann, askemann. Ild kan bråne, ild kan herde."
"Jeg vet ikke om det var det sverdet," protesterte Flobo. "Jeg så ingen tegn på det rustne bladet. Det brant ikke mot hendene mine, og jeg hørte ingen stemmer."
"Hva tror du, Flobo? Fant han sverdet du kastet i Pølen en natt for lenge siden?"
Flobo svarte ikke. "Jeg har mareritt," sa han. "Jeg drømmer om pest og beinrangler og et spedbarn som holder på å dø. Barnet blir dømt til å leve evig her ved Hvitkirken. Det skjedde for mange hundre år siden, men jeg tror at spedbarnet er meg." Han stirret på henne. "Er det meg?"
"Hvilke drømmer vil du leve? De gode, eller marerittene?"
"Jeg tenker nesten aldri på Lili. Det var så lenge siden. Jeg vet ikke engang om det var virkelig," sa Flobo. "Noen ganger savner jeg savnet. Det var i det minste noe. Nå er det bare... ingenting."
Den spede kvinnekroppen begynte å skjelve.
"Dørvokteren er sliten, og din tid her er snart omme," sa hårskjærersken. "Vil du at jeg skal spå deg?"
"Spedbarnet i drømmen ble dømt til å alltid være alene," sa Flobo tungt. "Er det meg? Må jeg alltid leve alene?"
"Hva ville du velge, hvis du fikk velge selv?"
"Jeg... jeg vet ikke."
"Menneskene i ditt liv står på den andre siden av loven. Du skal møte en kvinne. Alt har hun mistet, og resten kan du ta fra henne. Vil du sende henne bort også?"
"Hva mener du?" spurte Flobo.
"Kan lovmannen bryte loven?"
Resten av verden trådde frem fra mørket. Flobo var sliten i hele kroppen. Han satt der på benken og hørte en kvinnestemme hviske i det fjerne:
Jeg er yngste datter av den eldste sønn
og drev med bølgeskummet inn fra havet.
Jeg er edderkoppen i en gammel brønn.
Din første dag ble gitt av meg i gave.
Natten kom, i mørket hørte du meg spå
at du var født til konge, født til slave.
Jeg er hun som spinner kongens skjebnetråd,
og gråter høyt av sorg når liket brennes.
Jeg er hun som favner røyken i det blå.
Og spør du meg mens aftenstjernen tennes,
hva en gammel, trofast slave får i lønn,
da spør jeg deg: Vil du bli slaven hennes?