Hver natt trålte Flobo Spitalslettens gater. Jaget han et vesen av mulm og mørke, en blek munk i kjortel eller en vanlig mann med en kniv i lommen? Han visste ikke, men et sted tåken fantes noe bare Flobo ville gjenkjenne.
Han gikk forbi Hvitkirken og torget, gjennom Hjortesmuget der de fant Marja Magdala, over Mitraplassen, forbi smug og portrom, torg, bakgårder og broer, og hele tiden var søvnen langt unna.
En kveld skimtet Flobo et kjent ganglag foran seg. Det var alltid folk utendørs, småkjeltringer som lusket gjennom mørket, uteliggere som sov av seg rusen på benker, gatehorer under gasslykter, arbeidere på vei hjem fra nattskiftet. Hvorfor reiste håret seg i nakken på ham denne gangen?
Flobo var ikke langt unna Bedlem. Selv i tåken ante han kraften fra den tunge murbygningen som mørk brumming under alt av gatelyder.
Skikkelsen gled gjennom tåken på andre siden av veien. Flobo fulgte etter på avstand. Skikkelsen snudde seg og kastet et blikk bakover. Flobo sto stille. Var han oppdaget? Skikkelsen smatt inn et smug, og Flobo løp etter.
Smuget var tomt.
Flobo kom ut på et lite torg. Tåken skjulte det meste, men støvelhæler slo mot brostein på andre siden, og han fulgte lyden. Etter hvert ble lydene overdøvet av hans egen pust. Med jevne mellomrom stoppet Flobo og lyttet, og hver gang hørte han skritt et stykke unna.
I Borgveien rullet en drosje ut av tåken. Flobo hoppet opp på fortauet og lot den passere. Da hovtrampet og knirkene forsvant, hørte han bare sine egne hjerteslag.
Et kvinneskrik skar gjennom mørket. "Hjelp! Hjelp! Mord!"
Flobo sprang etter lyden og så to personer kave rundt i et portrom. Den ene var Svarte-Anna, med flokete hår og hatten hengende i nakken. Den andre var en mann med buksene rundt knærne.
"Hjelp! Hjelp! Mord! Jeg skal drepe deg!" skrek Svarte-Anna og klorte etter mannens øyne. "Gi meg pengene mine!"
"Pengene dine? Vet du ikke hvem jeg er?" Mannen holdt henne samtidig som han dro i beltet sitt.
"Jeg vet godt hvem du er, Benny. Du må betale som alle andre," skrek hun. "Ingen er redd deg lenger, ikke etter at Josef banket deg."
"Din helvetes horefille! Bare vent til jeg får på meg..." Han kastet henne unna og dro opp buksene. "Så ingen er redd meg lenger?" Det var noe nytt i stemmen, noe hardt og beregnende.
Flobo trådde inn i portrommet.
"Så du er ikke redd meg? Det er kanskje på tide å gjøre noe med det?" Han fisket opp en kniv fra jakkelommen. "Kanskje du ikke ville snakke sånn hvis jeg rispet litt i munnvikene dine?"
Svarte-Anna lå i sølen og klynket. "Nei, Benny, jeg mente ikke..."
"Kanskje det er på tide å statuere et eksempel? Kom hit, din helvetes horefille. Først tar jeg deg, og så tar jeg Josef. Jeg skjærer ballene av fyren og stapper dem i munnen på ham."
Flobo harket.
Benny snudde seg og løftet kniven. "Hvem har utnevnt deg til juryformann? Ikke bland deg opp i dette."
Var dette mannen han hadde fulgt? Flobo trodde ikke det, men raseriet sprengte på etter den mislykkede jakten. Verden var svart og rød, hjertet dundret og blodet tordnet i ørene.
"Så du skal ta Josef?"
Benny hadde drukket, og så ikke hvem han snakket til. "Det er riktig," hikket han. "Både Josef og horefilla han er sammen med. Så skal vi se om folk kanskje er redd Benny likevel."
"Ingen er redd deg lenger. Du er ferdig ved Hvitkirken."
"Hva? Jeg skal faen meg..." Benny ulte, og kniven blinket i en bue gjennom natten.
Flobo vippet til siden, hogg tak i håndleddet og trakk mannen mot seg. Han la en kraftig labb rundt Bennys nakke, svingte seg en halv gang rundt og kastet ham i veggen med ansiktet først. Pannebrask smalt mot murstein, og så lå Benny i sølen.
Noe av raseriet var borte da Flobo sto over den slappe kroppen. Var det Benny som drepte Marja to uker tidligere? Flobo ristet på hodet. Benny var grisk og hensynsløs, men han ville ikke drepe, i hvert fall ikke uten å tjene penger på det.
Svarte-Anna sto ved siden av og snufset. Flobo tømte Bennys lommer og ga alle pengene til henne.
"Hva med ham?" Svarte-Anna spyttet på den slappe kroppen.
"La ham ligge," sa Flobo.
"Men da kommer han jo til å hevne seg på meg!"
"Benny kommer ikke til å hevne seg på noen. Jeg tror faktisk ikke dere kommer til å se ham igjen."
"Men hva med bandene?"
"Det skulle forundre meg mye hvis bandene vil ha noe med ham å gjøre etter dette. Bare fortell alle hva som skjedde i natt, så er dere kvitt ham."
Svarte-Anna skjønte ikke hva han mente, men hun rettet på hatten og sjanglet ut av portrommet.
Flobo fulgte etter. Håret strittet fremdeles i nakken. Hadde noen overvåket opptrinnet? Flobo stirret rundt seg. Han så bare Svarte-Anna som sjanglet av gårde, men likevel kriblet det i nakken.
Noen timer senere var Flobo tilbake i Borgveien. En arbeider snublet nedover fortauet, hvit i ansiktet og med beltet i hendene.
"Et lik!" hikstet han hysterisk.
"Hvor?" spurte Flobo.
"Jeg var på vei til morgenskiftet," bablet han. "Skulle bare ut i bakgården for å slå lens. Snublet over..."
Han brekte seg, og Flobo tråkket bakover for ikke å få spy på skoene.
"Hvor?" spurte han igjen.
Arbeideren pekte mot en åpen port inn til en bakgård.
"Finn en konstabel for meg," sa Flobo. "Løp!"
Arbeideren hikstet og løp videre.
Flobo pustet dypt før han gikk gjennom porten.
Han tråkket over en hatt. Den hadde tilhørt Svarte-Anna. Men han gjenkjente ikke det som lå på marken i bakgården.
Flobo så bort fra liket mens han rotet rundt i bakgården. Til slutt fant han en presenning og la den over restene av Svarte-Anna. Ingen skulle se henne sånn.
Flere konstabler kom løpende. Flobo sendte alle ut for å danne en ring rundt Borgveien, men han visste det var for sent. Han bare sto der til likvognen kom.
Neste morgen møtte ingen blikket hans på likhuset. Fattiglemmene fra arbeidshuset tuslet målløst gjennom gangene. Til vanlig tømte de potter og søppelbøtter, brant amputerte lemmer og vasket sengetøyet etter de døde, men nå bare virret de rundt. Ingen av personalet kommanderte dem i arbeid.
Dr. Gray og Duff sto ved siden av en tralle i kjelleren. Da Flobo viste seg, slo Gray det blodige lakenet til side. Flobo tråkket frem og så på trallen.
Nå er jeg sikker, tenkte Flobo. Det er ham. Lenge har jeg ventet, men nå er han her.
"Hjertet og leveren mangler," sa Gray. "Livmoren er hakket i stykker." Det var noe unnvikende i øynene, en redsel eller kvalme, som om han aldri hadde sett en død kropp. "Hva er hensikten? Jeg mener..."
"Bløgget og sløyd som en fisk," harket Duff. "Jeg har aldri hørt om slikt før."
"Jeg har," sa Flobo.
Duff og Gray så rart på ham.
Du vet vi kommer fra havet, tenkte Flobo. Han kommer til å ofre dem som fisk.
Noen dager senere var Ti klokker pakket full, og glassene fløt av gin og øl. Som vanlig satt de tre vismennene ved hjørnebordet. Fingal børstet et støvkorn av den slitte, svarte dressen. Bill skjelte ned i drinken og ruget på den siste slanten i bunnen av glasset. Den spikertynne Vinnie røkte håndrullede stinkadorer og sa lite. Det ble sagt at han hadde sittet på Bedlem, i hvert fall var Vinnie den underligste av de tre.
I skjenkestuen snakket alle i munnen på hverandre og var viktige. Da Marja Magdala ble funnet død i Hjortesmuget, mente de fleste at hun ble drept av bandene som presset penger av gatehorene. Bandene ville statuere et eksempel for andre som nektet å betale fortausleie. Men da Svarte-Anna ble funnet buksprettet og med nesten avhogd hode, skjønte alle at det ikke var bander eller pengekrevere.
"Sann mine ord, noe nytt lusker rundt i tåken, noe ondere og farligere enn vi før har sett," sa drosjekusk. "Det er sikkert som kniven."
Naboen hans slengte en avis på bardisken. "Se her, folkens! For en gangs skyld skriver de om oss. Se her!" Han bladde gjennom avisen og viste de andre overskrifter og tegninger.
"Jeg tok turen til likhuset for å ta en kikk på kadaverne, ja, mest for å ha sett dem," sa drosjekusken. "Men da var likene brent og asken strødd på kirkegården."
Mannen med avisen leste høyt for de andre: "Det står her at tåken var tung og mørk den natten Anna Kipmann ble funnet i en bakgård. Mordet foregikk helt lydløst, for det lille huset hadde tynne plankevegger, og de sytten beboerne hørte ikke noe. Svarte-Anna ble drept der de fant henne, og det var ikke gjort noe forsøk på å skjule liket. Og hør her! De skriver at hun var mishandlet på en så avskyelig måte at det trosser enhver beskrivelse."
Noen i skjenkestuen hadde hørt at tarmene var løftet ut og lagt over skulderen på liket. Andre hvisket at morderen hadde tatt med seg noen av innvollene.
"Alt er verre enn før. Selv tåken blir bare ondere med årene," sa drosjekusken.
"Det er bare kullstøvet og svovelrøyken fra fabrikkpipene," protesterte naboen.
"Ha!" snøftet kusken. "Gatene her er forbannet. Det er det som er grunnen. Døden kommer over oss når som helst."
Det ble stille i skjenkestuen. Alle tenkte det samme. Hvitkirkemorderen var der ute et sted. Hvem som helst kunne bli det neste offeret.
Vinnie kremtet. Fingal og Bill så forundret på sin venn, og det samme gjorde de andre gjestene.
"Livet," sa Vinnie.
Alle ventet.
"Livet," sa Vinnie igjen. "Alt det beste er levende. Men jeg er ikke redd for å dø. Hvis jeg bare kunne slippe å lengte etter en mening." Han nikket mot glasset sitt. "Vi skulle ha drukket vin, ikke gin. En drue er ikke redd for å dø. Når den dør, gir den liv."
Han løftet en tørr brødskorpe noen hadde etterlatt på bordet. "Alt godt blir til ved gjæring og forråtnelse. Vin og brød er liv. Maten vi spiser skal være levende."
Vinnie tok et magadrag. "Selv tobakk blir til når tobakksplantens blader gjærer. Det er døden og forråtnelsen som føder det nye livet. Og det er livet som gir meg kraft til å skape." Nå snakket Vinnie mest til seg selv. "Skaperkraften er også det som driver monsteret. Men der han dreper for å herske over døden, lengter jeg ikke etter annet enn livet. Likevel tror mange at jeg og Hvitkirkemorderen er like. En gang låste de meg inn på Bedlem. Hvis han blir fanget, låser de ham kanskje inn sammen med meg."
Vinnie sa ikke mer.
Folk ristet på hodet. Dette skjønte de ikke stort av, ikke annet enn at spikertynne Vinnie snakket om mat, og det var vel ikke rette mannen å lytte til.
"Men hvem kan det være?" spurte en mann. "Hvorfor er det aldri noen som har sett morderen? Og hvorfor gjør han det egentlig?"
"Han gjør det for å tjene grunker," sa drosjekusken. "Han krever penger av horene og straffer alle som ikke vil betale."
Folk fnyste til dette. Joda, Hvitkirkemorderen gjorde det for å tjene penger, men inntekten kom når han solgte innvollene til leger. Alle visste at legene trengte friske organer å øve seg på.
"Jeg tror det er Gray," sa en gatefeier. "Han har skåret opp flere dauinger enn noen andre her ved Hvitkirken. For en lege er sånt lett som å drite i buksen. Men nå vil han ha friske hjerter, ikke de råtne innvollene til galningene på Bedlem."
"Ha!" lo drosjekusken. "Det er en pengekrever, mener nå jeg."
"Det du mener, betyr lite og mindre enn ingenting. Passer du deg ikke, er det du som gliser i glasskasse neste gang."
På stasjonen kom en konstabel bort til Flobo. "Det er noen her som vil snakke med deg, inspektør."
Rett innenfor døren sto en blek kvinne og stirret på de uniformerte mennene.
Flobo gikk mot henne. "Du er Marry til Josef, ikke sant? Hva vil du?"
Hun så på ham med redde, grønne øyne. "Jeg er så sliten, men jeg kan ikke lenger vente bak en låst dør. Jeg fikk mine mistanker da han drepte Marja. Da han drepte Svarte-Anna, ble jeg sikker. Han gir seg ikke før han har drept meg også."
"Hvorfor vil han drepe deg?"
"Jeg drømte om en hage i natt. Det var så lett å gå der, som om jeg var mye sterkere. Jeg hadde på meg en lett kjole, men jeg frøs ikke. Mor og bestemor var også der. Selv om det bare var en hage, var den større enn hele verden. Her går alle menneskene i veien for meg, og det er vegger overalt. Det var så grønt og varmt i hagen. Det luktet så godt."
"Hva har denne hagen med morderen å gjøre?"
"Jeg vet ikke," svarte Marry. "Jeg tror han vil ødelegge hagen. Hvis han dreper meg, finnes ikke hagen lenger."
Flobo ristet på hodet. "Vet du hvordan han ser ut, han som vil drepe deg?"
"Jeg har bare sett ham én gang. Da var han tynn og blek. Han gikk i en lang kjortel. Men jeg vet ikke om han ser slik ut i virkeligheten."
Det stakk i magen på Flobo. Hadde Marry sett det samme som ham? Dypt i de redde øynene hennes så han et glimt av seg selv.
"Noe vokser i meg." Marry la hendene mot magen. "Her." Hun tok seg til brystene. "Og her."
"Hva mener du?"
"Du kan ikke se det på meg, men det vokser i meg. Jeg blir aldri kvitt det. Og jeg vet ikke hva det er. Det kan være en frosk eller en fisk eller en slange for alt jeg vet. Det er verst om morgenen, men kvalmen er der hele dagen. Noe fremmed vokser i meg og suger all kraften av blodet."
"Og så? Du er vel ikke den eneste gravide her ved Hvitkirken?"
"Det er mørkets yngel," hveste Marry. "Mørkemannen er far til gutten min. Det er meg Hvitkirkemorderen vil drepe."
Gal, tenkte Flobo. Ravende gal.
Viljeløst lot Marry seg geleide ut av stasjonen. Flobo sto på trappen og så etter henne, et blekt skrømt som flakket gjennom Hvitkirkens gater. Ravende gal, tenkte han igjen. Men hva med den kjortelkledde mannen hun har sett? Har hun sett det samme som meg? Hvis hun er gal, er jeg også gal.
Noen skitne, fillekledde unger samlet seg utenfor stasjonen. Halvparten løp barfot, og resten hadde altfor store støvler kippende rundt anklene. De skrålte og lo og danset i ring. Den yngste jentungen i skokken ble sendt inn i ringen. Hun knelte og foldet hendene mens de andre sang og klappet takten:
Natten glir på sorte seil,
vestover, inn i et stjernespeil.
Månen henger kald og rund
over en mosegrodd furulund.
Mens bruden står med bleke kinn
og rosenrød sløyfe rundt halsen.
Hun venter der i måneskinn
og nynner på kirkegårdsvalsen.
Bak et heng av tåkeslør,
vegger av greiner, en åpen dør,
hymner fra et skinglekor,
taket er pyntet med silkeflor.
Mens bruden står med bleke kinn
og rosenrød sløyfe rundt halsen.
Hun venter der i måneskinn
og nynner på kirkegårdsvalsen.
Ormegress med sorte bær
glitrer ved foten av furutrær.
Perledugg i spindeltråd,
marken har kledd seg til bryllup nå.
Mens bruden står med bleke kinn
og rosenrød sløyfe rundt halsen.
Hun venter der i måneskinn
og nynner på kirkegårdsvalsen.
Nyspadd jord og tørre strå,
røtter så myke å sove på,
liljehvite blomsterpledd,
under en furu er sengen redd.
Mens bruden står med bleke kinn
og rosenrød sløyfe rundt halsen.
Hun venter der i måneskinn
og nynner på kirkegårdsvalsen.
Igjen var Flobo et annet sted. Det var natt, og han så en blek mann luske gjennom et smug. Mannen gikk i en lang kjortel med et reip rundt livet. Han krysset en bakgård, klatret opp en liten trapp og åpnet en dør. Flobo fulgte etter gjennom døren og kom til et lite rom. Synet slo som en hammer i ansiktet.
Restene av en menneskekropp lå på en smal seng i et lite rom. Det var blod på veggene. Det var blod på gulvet. Det var blod overalt. Flobo visste det var et kvinnelik som lå i sengen. Alt var tatt ut av kroppen og plassert rundt i rommet. Brystene, nesen og ørene var borte. Ansiktet fantes ikke lenger, men han visste det var Marry.
Synet varte bare et hjerteslag. Han prøvde å presse bildet ut av hodet, men det hang igjen på netthinnen. Han ville gråte bort bildet.
Kvalm og forvirret så han seg rundt. Fremdeles sto han foran stasjonen. Fremdeles danset ungene i ring. Flobo vaklet bort til ungene.
"Hvem har laget sangen dere nettopp sang?"
Ungene kikket opp på den gråhårete bamsen i den mørke frakken. Det var en kald dag, men likevel rant svetten fra det bleke ansiktet. Hva ville han? Noe om en sang?
"Hvem har laget sangen?" spurte Flobo igjen.
De så rart på ham. Ingen laget sanger, de kom av seg selv. Da den rare mannen ikke viste tegn til å forsvinne, løste skokken seg opp, og Flobo sto alene igjen utenfor stasjonen.
Det var bare et mareritt, sa han til seg selv. Men jeg er jo våken. Holder jeg på å bli gal? Jeg håper det. Alt er bedre enn at dette blir virkelig.