Utgangspunktet er referater av gamle rettsaker, avisartikler og de kjente skildringene av East End, fra Charles Dickens og Gustave Doré til Jack Londons People of the Abyss. Sixty Famous Trials, redigert av Richard Hudson (Daily Express, London, 1938) er en grei oversikt over de forbrytelsene som skapte mest oppstyr i attende og nittende århundres Storbritania. Mytologi, folklore og etymologi er heller ikke diktet opp. For eksempel er Sankt Secares messe i store trekk gitt i The Golden Bough av J. G. Frazer.
Alle brev og beskjeder på veggene er autentiske. Politiet fikk hundrevis av brev fra mennesker som utga seg for å være morderen. Brevet med nyren er det eneste som kan spores til den ukjente Østkant-morderen. Brevet med underskriften Jack the Ripper ble sannsynligvis forfalsket av en journalist som trengte en tabloid vinkel på mordene. Men navnet ble hengende igjen.
Jack the Rippers ritualer er forklart ved hjelp av bibelske, apokryfe eller klassiske skrifter. En av det nye testamentets viktigste kvinner er Maria Magdalena, hun som var til stede både ved frelserens død og hans oppstandelse. Jack the Rippers første offer het Mary Nicholls.
I katolsk tradisjon og i de apokryfe evangeliene er jomfru Marias mor gitt som Anna. Se for eksempel Jacobus de Voragine: The Golden Legend, Readings on the Saints, fra siste halvdel av 1200-tallet (Princeton University Press, New Jersey, 1993). Jack the Rippers andre offer het Annie Chapmann.
En annen av det nye testamentets viktigste kvinner er Elisabeth, mor til døperen Johannes. Jack the Rippers tredje offer het Elisabeth Stride. Siden han ble avbrutt under ritualet, fant han et nytt offer den samme natten.
Den viktigste kvinnen i det nye testamentet er likevel Jomfru Maria. Den siste av Jack the Rippers ofre het Mary Jane Kelly, og hun bodde sammen med en mann som het Joseph Barnes. Obduksjonen viste at hun var gravid i tredje måned.
En stor del av handlingen utspiller seg på galehuset Bedlem, og det er virkelig nok. I London ble det tidligere klosteret St. Mary of Betlehem Europas første galehus. På folkemunne het det Bedlam, og etter hvert ble navnet synonymt med galskap på engelsk. En god del av Bedlams inntekter kom fra inngangsbilletter til skuelystne, og stedet ble etter hvert brukt som møteplass for bedrestilte prostituerte og overklassekunder.
Mishandlingen av likene er ikke diktet opp, selv om de opprinnelige fem drapene er gjort om til fire. Den ble verre for hvert offer, og obduksjonen viste at morderen hadde tatt med seg biter av innvollene. Hvilken funksjon hadde disse bitene? I begrepsapparatet som er utviklet ved FBIs National Center for the Analysis of Violent Crime kalles dette trofeer:
"FBI profilers distinguish between souvenirs and 'trophies'. On one hand, it is found that the disorganized offender keps items belonging to the victim as a remembrance of the event (the murder) and perhaps as fuel for fantasies of such acts. On the other hand, an organized offender tends to keep personal items belonging to the victim as a type of trophy or prize commemorating a successful endeavor. For him, the item is much like a mounted animal head is to the big game hunter - proof of his skill." Se side 64 i Sexual Homicide, Patterns and Motives, red. Burgess, Douglas & Ressle (Lexington Books, New York, 1988).
Selv om det bare er et ord, ingen forklaring, leder selve ordet tankene mot gamle ritualer: "The core of the offenders ritual will never change. Unlike the MO (modus operandi), it remains a constant and enduring part of the offender. However, signature aspects may evolve (e.g. the lust murderer, who performs greater postmortem mutilation as he progresses from crime to crime). Elements of the original ritual may become more fully developed." Se side 261 i Crime Classification Manual, red. Douglas, Burgess, Burgess & Ressle (Lexington Books: New York, 1992).
Det er skrevet mye om ofringer, spesielt i bibelen (i så måte er Tredje Mosebok stort sett bare en instruks for når og hvordan man skal ofre). Slaktede dyr fikk innvollene gransket før ble båret frem som offer og brent på alteret. Dette er meningen bak det underlige utsagnet i Johannes Åpenbaring 2.23: Alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og hjerter.
Blant de viktigste kildene er Tobits bok, en av de deuterokanoniske bøkene. Her finnes et eksempel på offermagi rettet direkte mot kvinnen. En stor fisk bløgges og sløyes, og innvollene brennes for å uskadeliggjøre kvinnens seksuelle makt.
Jack the Ripper tok med seg biter av innvollene fra flere av ofrene, og hos det siste offeret (som ble drept innendørs), fant man at morderen hadde fyrt opp i peisen og brent noe.
Østkant-morderen ble som kjent aldri stilt for retten, og dermed står man fritt til å dikte. Gullmunn er modellert over Johannes Krysostomos, en av de fire østlige kirkefedre, kjent for lange utlegninger om kvinnekjønnets dårlige egenskaper. Er det ikke urettferdig å gi en så aktet mann skylden for fem uoppklarte mord, spesielt siden han levde for seksten hundre år siden?
En legende fra senmiddelalderen forteller hvordan Krysostomos i sine ungdomsår forførte en ung kvinne, drepte henne og barnet og begravde begge. Denne legenden er tema i en av Albrecht Dürers graveringer. Det er altså flere som har mistenkt Krysostomos for slike handlinger. Se under John Chrysostom, St i Dictionary of Christian Lore and Legend (Thames and Hudson, New York, 1983).
De sterkeste gudinnene kommer fra elver og brønner i mørke skoger, fra havet og natthimmelen. Om natten så grekerne melkeveien som en tung, blåsvart himmel overstrødd med kraftige stjerner. De visste at stjernene var Afrodites slør, et endeløst nett som favnet om alle mennesker.
Det er kvinnen som gir liv, og derfor er det hun som tar livet tilbake. Men kvinnen har en gave til de døde, en gave som gjør at de kan vende tilbake fra dødsriket og leve på ny. Avalon betyr Eplelandet, og dit ble Artur ført av tre alvedronninger. Hesperidene ga eplet til Herakles, og med det i hånden kunne han vende tilbake til livet etter å ha herjet i Hades. Gudinnen Idun voktet elleve gylne epler som æsene i Valhall spiste av for å holde seg evig unge. Og blant eiendelene til Åsa, prestinnen som ble begravd i Osebergskipet, fant man flere epler.
(Det finnes en rekke utmerkede oppslagsverker, bl.a. New Larousse Encyclopedia of Mythology (Hamlyn, London, 1993) og Curious Myths of the Middle Ages av S. Baring-Gould fra 1867 (Kessinger Publishing, Kila, Montana, faksimile-utgave). Her er også en liten liste for den som ønsker veivisere til de gamle fortellingene: Ettbindsutgaven av The Golden Bough, J. G. Frazer (Papermac, London, 1994), The Marriage of Cadmus and Harmony, Roberto Calasso (Vintage Books, New York, 1994) og The Woman's Encyclopedia of Myths and Secrets, Bargara G. Walker (Harper Collins, New York, 1994). Den største av dem alle er Robert Graves, som blant annet har skrevet The Greek Myths 1 & 2 (Penguin Books, London, 1990) og The White Goddess (Vintage Books, New York, 1958). I samarbeid med Raphael Patai har han skrevet Hebrew Myths (Doubleday, New York, 1989).)
Romernes kjærlighetsgudinne Venus ble skapt av bølgeskum. Hun steg fra havet med et eple i hånden, og hennes time var i grålysningen, overgangen mellom natt og dag. Planeten Venus er det siste av nattelyset som henger igjen etter at alle de andre stjernene har druknet i soloppgangen. I India var det Urvasi som viste seg på himmelen, i Midt-Østen kalte de henne Astarte eller Ishtar, men for nordboerne tilhørte lyset Frøya.
Skjebnen blir ofte fremstilt som tre kvinner. I den norrøne verden het de norner, i det gamle Hellas het de morainer, men de har alltid spunnet menns livstråder, og deres materiale er menns hår. Blant annet ble de tre stjernene i Orions belte kalt Frøyas rokk. Se under oppslagsordet Orion i Illustrert Norsk Konversationsleksikon (H. Aschehoug & Co, Kristiania, 1907). Sagnkongen Harald Hårfagre greide å samle Norge til ett rike fordi han lot håret gro. Bibelens Samson var uovervinnelig til han møtte Dalila og røpet at styrken hans satt i håret.
Månen er også en kvinne, eller rettere sagt tre kvinner: den jomfruelige nymånen, den moderlige fullmånen og den gamle nemånen. Grekerne kalte denne tredelte kvinnen Hekate, romerne kalte henne Juno eller Jana. For Jana som navn på månegudinnen, se Karl Ernst Georges: Ausfürliches lateinisch-deutsches Handwörterbuch (Leipzig, 1913).
Et av månens tre ansikter lyser hver eneste natt. Solen har alltid vært en mann, og han lever hele sitt liv på ett år. I sydlige himmelstrøk ble de viktigste festivalene lagt rundt vårjevndøgn og høstjevndøgn. Blant annet feiret romerne døden og gjenoppstandelsen til guden Attis i slutten av mars. Da katolikkene overtok romernes kalender, ble vår- og høstfestivalene gjort om til påskefeiring og allehelgens dag.
Her nord svinger det sterkere mellom varme og kulde. Vi har lagt de to viktigste festene til sommersolverv og vintersolverv, solens to ytterpunkter, hver i hjertet av sin årstid. Julen er tiden den gamle solen dør og gjenoppstår, og midtsommerfesten er dagen solen lyser lengst.
For lenge siden var julaften den siste dagen i vårt år, og første juledag var begynnelsen på det nye året. Kirken har alltid kjempet mot de hedenske skikkene. Noen ganger har de forsøkt å forby dem, men som regel har de adoptert skikkene og pakket dem inn i et nytt budskap. I det fjerde århundret bestemte kirken seg for å legge feiringen av Jesusbarnet til julaften. Dermed overtok de en mye eldre tradisjon.
Julen er bare halve feiringen. I dag kalles midtsommerfesten St. Hans etter Døperen Johannes, han som fikk hodet hogd av for å glede Salome.
En gang ble Balder feiret under midtsommernatten. Alle gudene elsket ham, men ikke Loke. Forkledd som kvinne sørget Loke for at Balder ble drept med en misteltein. Edderkoppguden Loke var tvekjønnet, og hans viktigste gjerninger var som kvinne og nettspinner. For videre teorier om Lokes opprinnelse, se Åke Ohlmarks: Fornnordiskt Lexikon (Tiden förlag, Stockholm, 1983).
Hvis alle levende vesener gråt over Balder, skulle han vende tilbake til livet, men Loke forkledde seg igjen som kvinne, og han nektet å gråte. Og da gjensto det bare å legge den vakreste av gudene på likbålet. Selv i dag blir Balder feiret med flammende bål over hele Norge. Etymologisk er ordet bål i slekt med Balder, slik dødsgudinnen Hel og ordet hule henger sammen. Asken fra Balderbålet ble strødd over markene for å sikre avlingen, og den beskyttet mot hekser og sykdom. Asken ble også brukt til å lage lut.
Trær har vært viktige i religioner. Mistelteinen gror på eik, og det var den som drepte Balder. Om vinteren setter vi opp en furu eller et grantre i stuen. Den er alltid grønn, og symboliser livet. I Egypt brukte de palmetreet, blant annet fordi palmen skyter nye greiner hele året. Fremdeles mener mange at avkok fra asketreet er et vidundermiddel mot alle sykdommer.
Bjørken er kanskje det helligste treet vi har. Den spirer først av alle skogens trær og bringer med seg bud om vår og varme. Vi plukker bjørkeris og pynter i stuen. I middelalderen pisket de gale mennesker med bjørkeris for å drive ut ånder. Utenfor mange norske hjem står det fremdeles en lykkebringende kost av bjørkeris. I pinnekjøttet vi spiser til jul er bjørken en viktig ingrediens. Den beste lutefisken får vi ved å bruke lut laget av aske etter bjørkeved.
Når vikingene virkelig skulle feire, spiste de svinekjøtt eller hestekjøtt. Under de villeste blotene ble det slaktet hester, og hesteblodet ble stenket som vievann over folk for å beskytte dem mot onde ånder. Kirken førte en hard kamp mot hestekjøttet, og i dag er det nærmest tabu å spise hestekjøtt i Norge.
Svinekjøtt er også en rett med lange hedenske tradisjoner. I Egypt tilhørte grisen dødsgudinnen. Det var forbudt å spise svin, bortsett fra en gang i året. Under Grisehodefesten midt på vinteren proppet prestene og overklassen seg med svinekjøtt.
Når vikingenes falne helter samlet seg i Valhall, spiste de svinekjøtt fra den hellige galten Særimner. Når solen gikk ned, ble galten slaktet, men ved soloppgang levde den videre. Også her tilhørte grisen en gudinne, for Frøya var svineavlens beskytter, og hun red på galten Gullinbursti. Selv i dag står et helstekt grisehode med et eple i munnen midt på julebordet.
Lutefisk blir spist til jul i de fleste delene av Skandinavia hvor bjørken er utbredt. Tørrfisk legges to dager i lut og én dag i vann. Luten lages ved blande bjørkeaske med vann. Når all asken har sunket til bunnen, skal luten være så sterk at en liten dråpe svir mot tungen.
Hvorfor må det være bjørkeaske? Det er som å spørre hvorfor vi har en mandel i julegrøten. Mandelen er fremmed i landet vårt, men vi har lånt den av folk i sydlige strøk. I Rom var mandeltreets blomster et av de første vårtegn, slik bjørken er vårt vårtegn. Begge trærne står for solens fødsel og lysets seier.
Vårmåneden april er kalt opp etter solen og svinet. (Latin: aprarius, som har med villsvin å gjøre, og aperio, gjøre synlig, bringe for lyset.) I slutten av mars, ved påsketiden, feiret romerne at guden Attis døde og gjenoppsto. Attis ble født ved at hans mor, jomfruen Nana, la en mandel mot sitt bryst, og han døde av blodtap etter at et villsvin stanget ham i skrittet.
De gamle nordmennene lot de hedenske skikkene leve videre i de kristne ritualene. Både svinekjøttet og lutefisken symboliserer døden for solen og året, men de symboliserer også gjenfødelsen: Solen må dø før den kan bli født på ny. Det gamle året må dø for at det nye skal vokse.
Historien begynner og slutter med kvinnen. Livet er en syklus av fødsel og død. Selv om vi ikke liker det, kommer vinteren med kulde og mørke hvert eneste år. Gudinnen føder solkongen og tar hans liv når han er sterkest. Når de gamle ofret til gudinnene, fløt det både hesteblod og griseblod, og noen ganger menneskeblod.
Aktverdige titler og navn på helter og guder vandrer på kryss og tvers av språklige og kulturelle skillelinjer. Den egyptiske Thot-Mosis (Moses), den jødiske Jehoshua (Jesus) og den babylonske Ishtar (Ester) er alle en del av de fortellingene vi bekjenner oss til i dag. Navn er de låneordene som glir først inn i fremmede språk, og de finner veien gjennom fortellinger. Dette er noe som har skjedd til alle tider. Av den grunn kan ord fra svært spredte språkstammer vise seg å henge sammen, hvis de har figurert som sentrale elementer i fortellinger.
Den bibelske tittelen Jehoshua ble gitt til ledere som gjorde både religiøse og verdslige storverk. En Jehoshua var både general og yppersteprest, og han bar sverdet i høyre hånd og de hellige tekstene i venstre.
Bibelens siste Jehoshua kjenner vi som Jesus. Hans fødsel innledet Fiskenes Tidsalder. De urkristne brukte en fisk som tegn for ham. Hans navn på gresk er Iesoys Christos Theos Ios Soter, Jesus, den Salvede, Guds Sønn, Frelseren. De første bokstavene i dette navnet blir ichtys, som er gresk for fisk.
Den første Jehoshua kjenner vi som Josva. Han bar navnet Hosea før Moses ga ham tittelen Jehoshua og lot ham lede folket inn i det forjettede land. Denne Jehoshua var sønn av Nun, som betyr fisk på hebraisk, og som kan føres tilbake til fiskeguden Nun fra det gamle Egypt.
På samme vis kan man følge historien om på Østens tre vise menn. De er nevnt i bibelen, men ikke deres antall, og ikke navnene. Da man bestemte seg for at de var tre, og at de var konger, tok det ikke lang tid før navnene kom. Navnene dukker først opp hos den engelske munken Beda (674-735). Han benevner dem som Kaspar, Baltasar og Melkior. Senere fikk man for seg at dette var latinske navn, selv om alle stammer fra hebraisk.
Kes "skinnende, fruktbar, tiltakende" og bar "sønn" gir "Månens sønn". Malchi "konge" og or "lys" gir "Strålende konge." Bel "måne" (en maskulin variant av Belili, månegudinnen) og shazzar "konge" gir "Må månen verne kongen". Se Ernest Klein: Etymological Dictionary of the Hebrew Language (Macmillan, New York, 1987) og The Brown-Driver-Briggs Hebrew and English Lexicon (Hendrickson, Massachusetts, 1996). Dette er ikke personnavn. De tre vismennene som så stjernen og kom østfra for å tilbe den nye herskeren, har rett og slett fått sine egennavn etter gamle titler.
De religiøse lederne i Kanaan var ikke videre begeistret for kvinner. Store deler av bibelen er et hatskrift mot gudinner, blant annet skjøgen i Babylon. Kvinnene mistet retten til sine barn: Du skal hellige mig alt førstefødt, alt det som åpner morsliv blant Israels barn, enten det er folk eller fe! Mig hører det til. Andre Mosebok 13.2. De viktigste matriarkene ble fremstilt som ufruktbare. Sara fikk Isak, Rebekka fikk Jabob, Rakel fikk Josef etter at Herren personlig velsignet deres underliv. Hvorfor var det så viktig å fremstille disse sterke kvinnene som barnløse og ufruktbare helt til de underkastet seg en mannlig gud?
Etter som sivilisasjonen skred frem, begynte menn å gjøre opprør mot døden. Menn kan ikke føde barn, og da blir det desto viktigere å leve evig. For to og et halvt tusen år siden begynte det å vokse frem nye religioner som prekte evig liv for menn. Felles for alle disse var en kamp mot de kvinnelige gudene.
I det nye testamente påstår Jesus hardnakket at mange av hans tilhengere aldri skulle dø. For eksempel: "Sannelig, sannelig sier jeg eder: om nogen holder mitt ord, skal han aldri i evighet se døden." Johannes 8.51. I Frelserens Dialog, et gnostisk evangelium som ble gjenoppdaget i Egypt for femti år siden, uttaler Jesus endog at han er kommet for å ødelegge kvinnens verk. Se side 87 i Maria Magdalenas evangelium: fire gnostiske skrifter (Emilia, Oslo, 1996).
De greske filosofene laget en tankeverden der menn spilte alle roller og den høyeste form for kjærlighet var mellom to menn. Kvinner fikk nøye seg med å føde barn.
I eldre myter finner vi en helt annen kvinnerolle. Gudinnene fikk korn til å vokse og bestemte når det skulle høstes. De lærte mennesker å dikte og riste runer. Gudinnene utformet de første kalenderne, spådde fremtiden og bestemte datoene for de religiøse mysteriespillene.
Sakte men sikkert stjal de mannlige gudene alle deres evner, og til slutt forsøkte menn regelrett å utrydde alle gudinner. Men de kvinnelige gudene ble ikke utslettet, de ble forvandlet til hekser, vampyrer og heslige demoner. Under middelalderen ble månegudinnene Juno og Hekate sett på som ledere for alle verdens hekser.
I Norge er det ikke mange år siden venstrehendte skolebarn ble tvunget til å skrive med høyre hånd. Hvorfor?
Ordet venstre stammer fra det oldnordiske venistero, den vene siden. I sanskrit betyr vama både kjær og venstre. På latin står ven-ordene for det skjønne og gode, alt det som hører Venus til. Veneratio betyr aktelse, venia betyr nåde, venter betyr både mage, livmor, underliv og foster.
(Her er noen oppslagsverk som tar for seg norsk etymologi: Chr. Andr. Holmboe: Det norske Sprogs væsentligste ordforråd, sammenlignet med Sanskrit og andre Sprog af samme ætt (Wien, 1852), Hjalmar Falk og Alf Torp: Etymologisk Ordbog (Bjørn Ringstrøms Antikvariat, Oslo, 1994), Alf Torp: Nynorsk Etymologisk Ordbok (Bjørn Ringstrøms Antikvariat, Oslo, 1992) og Johan Frizner: Ordbog over det gamle norske Sprog (Feilberg & Landmaks Forlag, Kristiania, 1867).)
I dag finnes det omtrent ikke kvinnelige prester i Europa, men slik har det ikke alltid vært. Nordborne hadde volver, grekerne hadde horaer, romerne hadde augurer. Når prestinnene spådde i innvollene på offerdyr, ble de beste og viktigste tegnene funnet på venstre side.
Slik har det seg at begge de latinske ordene for venstre, lævus og sinistro, en gang betydde både gunstig og venstre. På samme måte betydde begge de greske ordene for venstre, eyonymos og aristeros, både gunstig og venstre. I gammelgreske ordbøker finner man at alle ord på 'ey' har en svært positiv betydning. Der finner man også at aristos betyr best og dyktigst, og at aristeia betyr heltedåd. For eksempel C. Berg: Gresk-dansk Ordbog (Gyldendalske Boghandel, København, 1950).
Dette indikerer at de fleste europeiske kulturer allerede i førkristen tid nådde et stadie der de mannlige prestene avsatte prestinnene og overtok deres plikter, som blant annet var å spå fremtiden og tyde jærtegn.
Prestene maktet ikke å overbevise menigheten om at det var meningsløst å spå i dyrs innvoller, men de påsto at kvinnene spådde feil. Den venstre siden var både farlig og uheldig, mens den høyre siden var den sterke og gode. En rest av dette finner man i inkvisisjonens manualer fra middelalderen. Gjorde man korsets tegn med venstre hånd, risikerte man å havne på bålet.
Slik hadde det seg at det latinske sinister fikk dagens engelske betydning. Men den latinske roten sin er ellers bare brukt i positiv forstand, og da som regel om noe kvinnelig, mykt, krummende. Sanus betyr sunn og frisk og ufordervet. Sincerus betyr ren og jomfruelig, og dette var en av gudinnen Minervas titler, Minerva Sincerus. På sanskrit betyr saniyas bedre eller gunstigere.
Slår man opp på ord for venstre i forskjellige språks ordbøker, finner man ordet forklart som en avledning av svak, klumsete, uheldig eller dårlig. Men graver man dypere, dukker det opp trekk som passer dårlig i forklaringen. Blant annet har de fleste ordene med samme rot som regel en positiv betydning. Slik er det også med det engelske left. Vanligvis forklares left som avledet av oldengelsk lyftadl, lammelse. Se for eksempel Eric Partridge: Origins (Macmillan, New York, 1959).
På islandsk betyr læfð en håndsbredd, og på norrønt betydde lofi en åpen hånd. I Samuel Johnsons dictionary betyr 'luff' håndflate, mens 'leve' betyr kjær og behagende. En åpen hånd er et universelt tegn på fred mellom mennesker. Men det er klart at et slikt tegn, en åpen hånd, med tiden vil få et preg av svakhet.
På norrønt var en lafði en rådsfrue eller en prestinne, og ordet er det samme på anglosaksisk (hlæfdige). Lyfð er et annet norrønt ord som betegner kvinnelig magi. Skal man rote etter gamle ords røtter, er det alltid nyttig å kikke på romernes guder, siden de systematisk laget gudinner av alle sine abstrakte begreper. Også her finner man en romersk gudinne med en lignende rot, nemlig Levana, fruktbarhetsgudinne og vokter av barnefødsler. Ordet left står til Levana, slik ordet venstre står til Venus.
Av asken fra midtsommerbålet lager vi lut, og denne luten har magiske egenskaper. Den er et resultat av død og aske, men den gir nytt liv. Derfor spiser vi lutefisk på midtvintersblotet under det eviggrønne juletreet. Vi feirer at solhjulet har gått rundt, at den hellige solkongen er død, at han og året vil bli født på ny. Kongen er død. Lenge leve kongen!
Den som finner mandelen i julegrøten, får en liten marsipangris. Midt på julebordet står et helstekt grisehode med et eple i munnen. Grisen er et symbol for den døde solkongen, men eplet og mandelen er symboler på gjenfødelse. Livet er en kamp mellom solen og månen, mellom himmelen og havet, mellom livet og døden. Men månegudinnen er ikke bare død, hun er også fødsel, og det er hun som føder hver ny konge.
Nye tradisjoner oppstår hele tiden, på samme måte som ord oppstår. Men de blir ikke til av ingenting. Gamle skikker lever videre i alt vi gjør, slik gamle ord lever videre i alt vi sier. Det finnes mange eksempler på at normale kvinneord ender som skjellsord. En gang betydde tause rett og slett tjenestepike, men nå står ordet tøs oppført i Norsk synonymordbok under prostituert. Tøyte kommer fra tåte, kvinnebryst (på engelsk: teat). Fruentimmer kommer fra det tyske Frauenzimmer, fruerom.
For over hundre år siden slo Hjalmar Falk fast: Benevnelser for kvinner - ja endog for hundyr - har en langt sterkere tendens til at tabe i respektabilitet end de tilsvarende mandlige. Se side 15 i Kulturminder i ord (H. Aschehoug & Co, Kristiania, 1900).
Ordet karl betydde fri mann, kerling betydde fri kvinne. Nå er de blitt til kar og kjerring, der bare det siste brukes som skjellsord. Ordet fedgar var norrønt for far og sønn. Nå er ordet blitt til det nynorske fegge, med hovedbetydningen en svært godt likt mann, eller en som er i slekt med mannen på gården. En fegen kar er en lystig kar. Ordet mædgar var norrønt for mor og datter. Nå er ordet blitt til vårt skjellsord megge. En megge er en feit kvinne, eller en kvinne som skal være bedre enn andre. Dette henger vel sammen med at menn overtok kvinners arverett.
Friðil (elsker) og friðla (elskerinne) var opprinnelig likestilte former på norrønt. Etter hvert kom den feminine formen frille til å bety 'kvinne en gift mann holder seg med for seksuell adspredelse', og et frillebarn var et barn uten arverett. Det overrasker vel ikke at den mannlige formen er forsvunnet fra språket.
En gang var ordet hor uten nedsettende betydning. Roten til ordet plasseres i familie med gâra (sanskrit for elsker), carus (latin for dyrebar, kjær) og cara (oldirsk for elskelig), det vil si at den første lyden har glidd mellom g, h og k. Prøver du å uttale disse bokstavene, vil du merke at de ligger på nesten samme sted i munnen.
I norrønt hadde ordet to hovedformer, horr (mannlig elsker) og hora (kvinnelig elsker). Siden de fleste ord med et snev av kjærlighet og kjønnsliv etter hvert blir skjellsord, er det ingen overraskelse at dette skjedde med hor. Det er også symptomatisk at den mannlige formen horr er glemt, mens det kvinnelige hore er svært så levende. På samme måte hadde det engelske harlot hovedbetydningen fordervet ung mann, mens det i dag utelukkende brukes om kvinner.
Det engelske whore er lånt fra norrønt, men det finnes en stor ordfamilie fra klassisk tid som synes å være i slekt med hore. De persiske huriene var tempelprestinner, spåkoner og lærerinner i elskovskunst, og Har var et av navnene til gudinnen Ishtar. De greske horaene hadde samme rolle. Disse prestinnene holdt blant annet rede på tidsregningen, og herav kommer horoskop, horologi og engelsk hour. For mer om whore, harlot og hour, se Eric Partridge: Origins (Macmillan, New York, 1959).
Dyrearter med egne navn på handyr og hundyr forsyner oss også med nedsettende betegnelser på kvinner. Marha er et gammelt norrønt ord for hest, med feminin form marhi. Det er blitt til vårt merr. Purke er et vanlig skjellsord, det samme er de kjønnsnøytrale svin og gris, mens galte og råne høres langt sjeldnere. Ordet bikkje har lavere status enn hund, fordi bikkje opprinnelig er hundyret, lik det engelske bitch. Teve er en gammel betegnelse for tispe, og begge er nedsettende.
Hvorfor gir akkurat hesten, grisen og hunden sterke skjellsord? Disse tre dyrene tilhørte alle gudinner i den gamle åsatroen. Den kristne forkynneren Hjalte Skeggjason slo an tonen da han kalte Frøya for en teve på det islandske alltinget i år 999. De dyrene som var viet gudinner før denne tiden, gir oss tusen år senere skjellsord på kvinner.
Fruktbarhetsgudinnen Frøya var svineavlens beskytter, og hun red galten Gullinbursti over himmelen. Hel var dronning over dødsriket, og hun fødte Managarm (månehunden) som var blodrød over bringen av å slepe lik hjem til sin matmor.
Hesten var kanskje fruktbarhetsgudinnenes viktigste dyr. Flesteparten av de eldste norske gravene er kvinnegraver, og i dem finner man ofte en lina-laukr, en utstoppet hestepenis pakket inn i lin (laukr betyr ikke løk, men stav, påle, fallos). Denne amuletten ble voktet av gårdens viktigste menneske, husfruen, og når hun døde, ble hun røyset ned sammen med amuletten for å holde kraften på gården. Ordet vols, som betydde hestepenis, var også er gammelt gudenavn. For mer om lina-laukr og vols, se oppslagsordet Völse i Åke Ohlmarks: Fornnordiskt Lexikon (Tiden förlag, Stockholm, 1983). Ordet skjøge kommer av skauðir, som betyr forhud på en hestepenis.
Hestepenisen har altså forsynt oss med to ord som en gang var likeverdige, vols og skjøge. Under middelalderen lesset samfunnet all sin skamfølelse over på skjøgene. På samme tid dro normannerne på korstog til Det hellige land, og de brukte ordet Vols som hellig krigsrop:
"Då första korstågets normandiske baroner bestiga Jerusalems murar och därvid uppstämma ett gammalt ärvt stridsrop, vars betydelse sedan länge upphört att vara dem bekant, - et rop som deras fäder i Gange-Rolvs dagar haft med hemifrå och som modern filologi funnit vara en anropan, höjd vid den heliga graven, om bistånd från deras forne hedniska stridsgud." Se side 163 i Silverskøldarna av Frans Gunnar Bengtsson (Bokförlaget Pan/Norsteds, Stockholm, 1970).
"(Urban II) preached his call to Europe: The war to wich they are called is a Holy War and Deus Vult is the fitting battle-cry. Those who lose their lives in such an enterprise will gain Paradise and the remission of their sins. Se side 171 i Field-Marshal Viscount Montgomery of Alamein: A History of Warfare (The World Publishing Company, New York, 1968)."