Flobo våknet etter en natt med mareritt, sliten i hele kroppen, men klar i hodet. En stund satt han på sengekanten og stirret inn i mørket.
"Om hver djevel i helvete slutter en pakt, skal Flobo slå alle tilbake med makt," mumlet han.
Med et grynt reiste han seg, tente lampen og hentet krukken vertinnen hadde satt utenfor døren. Kledd i en lang underbukse stabbet Flobo bort til kommoden og fylte vaskefatet. Han skvettet kaldt vann i armhulene for å fjerne svetten etter marerittet.
Han slipte barberkniven mot en lærstropp og pisket såpeskum i en skål. Med stø hånd la han kniven mot halsen. Det raspet over kinnene da han skrapte av jerngrå skjeggstubber.
I det sprukne speilet så Flobo en bister bjørn med kraftige skuldre, lange armer, hårete brystkasse og et solid spekklag over magen. Ansiktet var brunt og furet. Under de korte grå krøllene hadde skalken tegnet en rød strek i huden, og skjortesnippen hadde tegnet en lignende strek rundt halsen.
Han åpnet klesskapet og fant frem mørke ullbukser, nystrøket skjorte og brede bukseseler. Rene strømper lå i kommoden, og de nypussede svarte skoene sto under sengen. Han stilte seg foran speilet, knyttet et grått slips rundt halsen og trakk på seg en mørk ullvest. Til slutt hektet han den mørke frakken og skalken ned fra knaggene i klesskapet.
Det gamle lommeuret lå på nattbordet. Han fikk seg aldri til å be en urmaker lage en ny nøkkel. Bildet på innsiden av lokket hadde han ikke sett på tolv år, og han visste ikke om urverket gikk riktig. Likevel trakk han uret og puttet det i lommen. Det var hans eneste minne etter Lili.
Flobo blåste ut lyset. Et øyeblikk sto han i døren og kikket på det halvmørke rommet. Når han kom tilbake til pensjonatet, ville vertinnen ha skiftet på sengen, lagt frem nytt håndkle og kastet vaskevannet. Hun ville ha hentet skittentøyet i den nederste kommodeskuffen og hengt rene, nystrøkne klær i skapet. Med et grynt lukket han døren.
På vei til stasjonen så Flobo gråkledde og lutryggede menn på alle kanter. De hang på gatehjørner eller satt på trapper med korslagte armer og en død snadde i munnviken. I døråpningene bak dem sto kvinnene og bare ble eldre.
Ungene klumpet seg sammen for å dele på varmen. Småjenter med yngre søsken i armkroken slepte ryggen skjev, men de slapp aldri taket. Hvis Flobo så en frisk, velfødd unge, visste han at det var minstebarnet i en familie med flere storesøstre.
Flobo trasket gjennom streder med skitne brostein, fettete fortau og mørke murer. Husene var koksgrå og to etasjer høye, med en liten inngang foran og en jordflekk på baksiden. Gatene var så smale at solen aldri rørte brosteinene, bare hustakene. Her vokste ingenting. Folk kalte området djevelens aker.
Sent på kvelden spaserte Flobo hjem fra stasjonen. Etter som han steg i gradene, slapp han å patruljere, men det var godt å kjenne brostein under føttene. Søledammene skinte, og tåken rullet gjennom gatene.
To slitne gatehorer sto under en gatelykt på kirketorget. Uten å stanse ga han dem noen mynter, og de tok taust imot pengene.
På andre siden av torget hang noen småkjeltringer som instruerte en nykommer i gjengen. Flobo gransket dem uten å hilse. De så omhyggelig bort, men han oppfattet likevel brokker av samtalen:
"... pass deg for ham... lever bare for å knuse en fattig stakkar som er havnet i uføret... bitter og hatefull..."
"Mistet han ikke kjerring og unge en gang for lenge siden?"
"... ser aldri mellom fingrene med noe... bortsett fra gatehorene... av en eller annen grunn lar Flobo dem være i fred..."
Hælene knaste mot brosteinene da han trasket videre, en olm slagbjørn i lovens tjeneste.
Flobo rundet et hjørne, og noen klagende feletoner snodde seg inn øret. En blek mann sto i skjæret fra en gasslykt. Mannen krummet seg rundt en slitt fele og spilte uten å ense den rå tåken.
Det var en øyboer, en ætling av de gamle bardene fra Erins grønne rike. Foran ham lå en filthatt med tre småmynter. Han hadde vel lagt myntene der for å nøde folk, men her var det ingen med mynter til overs.
Flobo rotet gjennom lommene og kastet alle pengene sine i hatten. Den bleke mannen bukket, la fra seg felebuen og begynte å plukke på strengene. Rak i ryggen sto han, som om han kneiste ved en konges høyre side og kvad for armringer av gull.
Oisin er krumbøyd, blind og døv,
hans lyre knekt, hans klinge sløv,
men drømmen er fremdeles der,
om kroppen blir til vind og støv.
Han saler opp en snehvit hest
og rider gjennom regn og blest,
til vide hav som gråter rav
og bærer skaldekvad mot vest.
Han sporer hesten ut på svøm
og seiler med en skumhvit strøm,
mens bølgesang en siste gang
besvarer drømmen med en drøm.
En tåke tung som hundreår,
en hjort, en dronnings gylne hår,
en hage med et epletre,
hos Niam er det alltid vår.
Mannen la fela i kassen, stakk pengene i lommen og satte hatten på hodet. Han bukket dypt til Flobo, snudde og forsvant i tåken, tynn og skranglete, men rak i ryggen.
Lenge sto Flobo der. Da tåken tyknet, tok han noen skritt mot husveggen, men den var visst borte.
Tåken ble lysere og varmere. Under seg skimtet Flobo noen gressflekker. Det trampet bak ham, og en hjort uten gevir bykset inn i et seljekratt. En svart helveteshund med blodig bryst halset etter. Han vandret videre og så dyr og mennesker, byer og underverker, men da tåken lettet, husket han ikke noe.
Flobo var klam gjennom frakken og buksene. Det var morgen, og han sto utenfor et staselig murbygg med brede jernporter. Hvordan kom han dit? Og hvor forsvant natten?
Flobo gjenkjente Bedlem, galehuset ved Hvitkirken. En gang var bygningen et kloster, men for flere hundre år siden ble den et hjem for de galeste av de gale.
I hallen innenfor de brede dørene sto en vakt ved siden av et pengeskrin. Flobo slapp en mynt i sprekken på skrinet, og så ble en ny jernport åpnet.
De gale stønnet og sang og ristet i gitteret. De farligste var innelåst, men noen subbet rundt på galleriet med åpen munn og tomme øyne.
På en benk satt en blek ung kvinne med hendene foldet i fanget og anklene tekkelig samlet. Det lange håret var bundet i en stram knute i nakken. Hun så opp på ham, smilte og klappet hånden mot en ledig plass på benken.
Flobo satte seg, stiv og støl etter natten.
"Jeg er sykesøster," sa hun. "Men det ser du vel?"
Flobo nikket. De hvite, nystrøkne klærne hennes luktet såpe og stivelse.
"Jeg vil gjerne fortelle om noe underlig som skjedde en gang," sa hun. "Har du tid?"
Flobo nikket igjen.
"Fru Strigi var over hundre år gammel, men hun lå i sengen i det store, tomme huset og nektet å dø. Hun levde til det bare var et skrukkete beinrangel igjen. Jeg pleide henne, sa jeg det?
Fru Strigi hadde ingen slektninger. Hun lovet at jeg skulle arve henne, men først ville hun se hagen sin igjen. Men hvordan skulle vi få det til? Jeg fikk bære henne på ryggen, sa fru Strigi. Hun var svært rik, og jeg var enearvingen hennes.
Jeg snudde meg for å bære den gamle damen på ryggen, og hun la armene rundt halsen min. Da jeg løftet henne, lot hun hendene gli ned over brystene mine og klemte til. Fru Strigi skrek av glede. Nå er jeg ung igjen! Nå slipper jeg å dø!
De rynkete hendene klemte hardt rundt brystene mine, og så døde hun.
Samme hvor mye jeg bakset, hang hun like fast. Jeg skrek etter hjelp, og til slutt kom den gamle hovmesteren. Han var den eneste tjeneren i huset. Han så at jeg satt der på sengekanten med et lik på ryggen."
Hun stirret ut i luften og snakket lavt til seg selv.
"De rynkete hendene var grodd fast i brystene mine. Legene interesserte seg for dette. Noe slikt hadde de aldri sett, og mange kom for å se på meg. De kunne ikke operere løs hendene, for det ville ødelegge brystene mine. Men de amputerte fru Strigis hender ved håndleddene. Dermed måtte jeg gå med et par krokete likhender grodd fast til huden."
Kvinnen kunne ikke være mer enn tyve. "Når skjedde dette?" spurte Flobo.
"For femti år siden," svarte hun. "I fullmånenetter kjenner jeg fremdeles at likhendene klemmer hardere om brystene mine."
Hun merket tvilen i øynene hans.
"Se!" Hun rev opp blusen så knappene spratt til alle kanter.
Flobo så to vakre, faste bryster med melkehvit hud og harde brystvorter.
"Tror du meg nå?" sa den unge kvinnen.
En vinden ulte gjennom hundreår og verdensdeler. Isvann sildret ned ryggen på Flobo, og det svartnet for øynene. Skjelettet knaket, tungen vokste i munnen og kroppen var nummen ut til fingerspissene.
Resten av verden forsvant i mørke, men han satt fremdeles på benken i galehuset, og den unge kvinnen satt fremdeles ved siden av ham med åpen bluse. Sølvhvitt lys skimret rundt det vakre ansiktet, øynene vrengte seg og hun snakket uten å bevege leppene:
"Jeg spår deg i springflo og bittert øl, i slangeblod og kråkesølv. Går klokken din fremdeles, Flobo?"
Hvordan skjedde dette?
"Det har alltid vært en dør på det stedet du kaller Bedlem." Kvinnen beveget fremdeles ikke leppene. "Ludds hov het stedet for lenge siden. Hver gang et nytt folk kom til byen, satte de sitt merke på hovet. Noen bygde et tempel der og plantet en bronseørn på stake utenfor inngangen. Da munkene kom, rev de tempelet for å gi plass til et kloster. Sankta Maria fra Betlehem kalte de klosteret. Senere ble klosteret gjort om til galehus, og navnet ble til Bedlem. Men fremdeles er det noen dørvokterne igjen. Kvinnen foran deg er en av dem."
"Hvem er du?"
"Jeg er jomfruen, den gifteferdige, hun som har tjent i tempelet og revet over livsnoren og viet elskovslønnen til aftenstjernen."
Flobo ristet forvirret på hodet. "Jeg vil ha livet mitt tilbake," sa han. "Jeg vet at det var du som stjal sønnen min. Du kledde deg ut som en gammel heks og stjal alt jeg hadde."
"Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe deg," sa den unge kvinnen. "Kunne jeg ha gjort mer?"
"Var det du som hjalp meg på broen den natten?"
"Var det noen som hjalp deg på broen den natten?"
Flobo prøvde å klare tankene. "Jeg fortalte aldri noen om det som skjedde. Hva skulle jeg si? At jeg drepte en flere hundre år gammel mann? De eneste sporene var en tom sekk og litt aske etter lord Abram. Den gamle boken var brent, og sverdet hadde jeg selv kastet i elven. Jeg bandasjerte de forbrente hendene mine og prøvde å glemme det som hadde skjedd."
"Greier du å glemme det som skjedde?"
"Kanskje jeg bare innbilte meg alt sammen? Kanskje gamlingen bare utga seg for å være lord Abram og sverdet bare var et gammelt sverd? Kanskje slaget mot bakhodet fikk meg til å høre stemmer mens jeg lå i halvsvime? Var det bare noe jeg innbilte meg?"
"Blod fra en dødning skal frigjøre røsten..." sa kvinnen. "Du var der, Flobo. Tror du at det skjedde noe?"
"Jeg tror noe slapp løs," sa Flobo. "Jeg tror lynet slo ned i sverdet og sprengte løs en stemme fra fortiden, en slags demon, et vesen som har gått inn i et menneske i dag. Jeg tror demonen heter Arafel. Arafel skapte et nytt våpen, en dolk, og jeg tror noen grep dolken."
"Så du tror at Arafel slapp løs," sa kvinnen. "Helt siden den gang har du ventet, men du vet ikke hva du venter på. Jeg skal sende deg hjelp."
"Jeg vil bare ha livet mitt tilbake," sa Flobo. "Du tok alt jeg hadde."
"Din sønn var død. Men du skal få se ham igjen. Jeg skal sende ham til deg."
"Min sønn? Lever han?" Noe åpnet seg et sted i Flobo, og varmen strømmet ut. "Hvis du gir sønnen min livet tilbake, går jeg gladelig i døden for deg."
"Sønnen din er ikke den du tror. Du vil sende ham fra deg."
"Nei, det vil jeg aldri gjøre," sa Flobo. "Aldri. Ikke sønnen min."
Det sølvhvite lyset rundt kvinnen ble svakere, og resten av verden begynte å tre frem fra mørket.
"Dørvokteren har snart ikke mer krefter igjen."
"Hvordan skal jeg kjenne ham igjen?" spurte Flobo raskt.
"Sønnen din er sist i ætten, født i brann, mordermann, myrder før han fyller tretten."
"Jeg forstår ikke. Sier du at sønnen min er en morder?"
"Sønnen din skal finne sverdet. Født i brann, askemann, ild kan bråne, ild kan herde."
"Sverdet har aldri brakt noe godt med seg. Da vil jeg heller at du ikke gir sønnen min livet tilbake," sa Flobo tungt. "Hvem er du egentlig, som har makt til å forpeste drømmene mine? Og hvorfor lengter jeg etter deg selv om du ødelegger livet mitt?"
Resten av verden var tydelig igjen, og Flobo satt forvirret på benken. Et sted langt unna lød kvinnestemmen:
Himmelhjulet vender vårjevndøgn til høst,
og alt jeg elsker, må jeg ødelegge.
Blindet raver kongen nattestid mot øst.
Det dype mørket klekker slangeegget,
kongens sønn blir født når asken slår en gnist.
Jeg elsker ham, men ligger hos dem begge.
Kongen ser en due på en oljekvist
og stjernelyset rett før soloppgangen.
Kongen ser min skjønnhet, som han så den sist.
Hans hjerte brenner når jeg velger slangen.
Blind av smerte finner kongen denne trøst:
det er for ham jeg synger stjernesangen.