Josef sov i de mørke krokene under broene ved Pølen. Om dagen gjemte han seg i smug og bakgater og kom bare frem for å lete etter mat. Hele tiden var han sulten.
En stund prøvde Josef å tigge. Han bukket høflig samme hva han fikk, selv om det var en epleskrott eller et fiskehode. Noen ga ham en brødskorpe eller en vassen potet for å se ham bukke, men de gikk raskt lei. Etter hvert sparket folk når han kom med bukkingen sin.
Han snek seg gjennom mørklagte smug, snodde seg gjennom hull i gjerder og smatt over bakgårder. Han rotet etter potetskall i søppelhauger og stjal brødskorper fra småunger. Hvis noen jaget ham, lusket han bort med et slags smil over det gustne ansiktet.
Og så kom vinteren.
Isen la en hard sårskorpe over gatene. Vinden snodde seg rundt hjørner og pakket snøfonner inntil veggene. På kirketorget sto Josef med svarte lepper og dype ringer rundt øynene. Kulden stakk gjennom klesfillene og de hullete skoene, og hele kroppen ristet.
En siste gang ville Josef tigge. Det var kroppen som tok over og førte ham til et sted der det vanligvis var folk. Denne gangen var kirketorget forlatt. Alle holdt seg inne i kulden.
En mann med hengeskuldre og innsunken brystkasse tråkket gjennom gatene med et brød under armen. Kraven var slått opp, og mannen knep øynene sammen mot vinden. Isen klumpet seg i det grå skjegget.
Uten et ord stilte Josef seg foran mannen og strakte ut en hvit hånd. Mannen tok et skritt til siden, men noe fikk ham til å stoppe. Han så nærmere på den tynne bleke gutten.
"Javel," sukket han. "Jeg greier vel deg også."
Josef fulgte etter mannen til et kaldt rom hvor en kone og fire barn ventet. Mannen slapp inn Josef uten å si noe. Kvinnen så tungt på ektemannen, men da hun hadde delt brødet mellom ungene, ga hun den siste skalken til Josef sammen med en mugge varmt vann.
Isak Lakedem var jebusitt. Han og familien flyktet fra pogromene i gamlelandet. Det fantes alltid en pogrom i øst. I flere år ble de sendt fra land til land og by til by, før de havnet ved Hvitkirken.
Tolv timer i strekk satt han med hammeren i høyre hånd og munnen full av stift. Som et stempel gikk venstrehånden opp til munnen, grep en stift og la den mot sålen. Etter tre kakk med hammeren grep han en ny stift, kakk-kakk-kakk, en ny stift, kakk-kakk-kakk. Når støvelen var sålet, slengte han den i en trekasse, grep en ny såle og et nytt overlær og stakk en ny porsjon stift i munnen. Han fikk betalt per støvel. Tolv timers blodslit ga ham nok penger til å fø familien og betale leien for to små rom.
Han kunne ikke strekke ut armene eller rette ryggen, og stiftene slet all emaljen av tennene. Det grå skjegget sopte i arbeidsbenken. Isak Lakedem var så vidt førti år gammel, men ansiktet kunne tilhørt en åttiåring.
Familien bodde på det ene rommet, og han arbeidet på det andre. Josef lånte et teppe og en krok av verkstedet. Han spiste maten han fikk og ba aldri om mer. Verken Isak Lakedem eller konen sa noe, men Josef så at skomakeren måtte arbeide litt hardere for å tjene penger til den ekstra skalken hver dag. Isak Lakedem kjempet allerede som en løve for familien, og han ville ikke greie påkjenningen lenge.
Etter noen uker tødde det opp. Morgenen etter at frosten slapp, var Josef borte.
I hagen snudde piken seg bort fra bronsekaret og trippet barfot gjennom gresset. Etter en stund vendte hun seg tilbake mot den gamle konen. "Nå er det nok, bestemor. Denne historien handler jo bare om mennesker som har det vondt. Jeg trodde Flobo skulle få hjelp av en helt. Jeg trodde han og sønnen skulle kjempe sammen mot Arafel, men så sendte han Josef fra seg. Hvorfor gjorde han det?"
"Slik er mennesker," sa konen. "Flobo frykter ikke noe i verden så lenge han kan hate det. Men han våger ikke åpne hjertet sitt."
"Jeg trodde de skulle finne sverdet og tukte Arafel grundig. Hvorfor skjedde ikke det?"
"Jeg kan godt fortelle noe annet, hvis du heller vil det."
"Ja, det vil jeg heller," sa piken. "Nei, forresten, du trenger ikke fortelle noe som helst. Jeg kjeder meg av alle disse historiene som aldri har noen ende."
Den gamle konen svarte ikke. De sto på hver sin side av bronsekaret og så på hverandre.
"Men det er en ting jeg lurer på," sa piken til slutt. "Hvordan gikk det egentlig med Flobo og Josef? Møtte de hverandre igjen?"
"Jeg vet ikke."
"Jeg tror du prøver å narre meg, bestemor. Du har selv sagt at alt er en del av den samme fortellingen. Da må du vel vite hva som skjer?"
"Jeg begynner å bli gammel, vet du. Jo mere du husker, jo mere glemmer jeg. Dette er din alder, barnet mitt. Se i speilet, hvis du vil finne ut hvordan det går."
Med et sukk lente piken seg over bronsekaret.
Det regnet over Spitalsletten hele natten. Da morgenen grydde, trasket arbeiderne gjennom duskregnet på vei til morgenskiftet på fabrikken. De unge stirret trassig inn i morgentåken, mens de eldre krummet ryggen og så ned. Alle forsvant gjennom syv porter på østsiden.
Da solen brant seg gjennom tåken, våknet torget til liv. Noen lusket inn i skjenkestuene, og andre sjanglet ut. En drosjehest ble skodd i en smie. Døren sto på klem, og slagene klang over kirketorget.
En ung mann lente seg til en lyktestolpe og myste på alt og ingenting. Ansiktet var skjevt, pannen var høy og huden strammet over kinnbeina. Luggen hang ujevnt ned over øynene, som om han hadde skåret den av med kniv uten å se i noe speil. Frakkekraven var brettet opp rundt ørene. Klærne slang løst rundt den tynne kroppen, men de var rene og omhyggelig lappet.
Josef bare hang der under lyktestolpen uten å hilse på noen.
En skokk skitne unger holdt hverandre i hendene og danset gjennom sølepyttene på torget. De løp rundt i avlagte filler med belter av hyssing og altfor store luer. Skokken delte seg til to rekker som løftet hendene mot hverandre og dannet en portal. Barna leide hverandre gjennom portalen mens de skrålte.
Det regnet og rant i hundrede år,
til flodbølgen steg i elven i går.
Da drev det i land en drita full knark
og dyrene sto i kø ved hans ark.
Og tjo og hei og bomfallerei,
elsker du meg, så elsker jeg deg!
Men da de så Jack, fikk kveget panikk,
for arken hans er en slaktefabrikk.
Vi spiser dem opp så sant det er sagt,
så sant det er sagt i dyrenes pakt.
Og tjo og hei og bomfallerei,
spiser du meg, så spiser jeg deg!
Vi bygger et tårn og synger i kor
at tårnet skal bli det største på jord,
men vent bare du, når sangen er slutt
blir tårnet vårt sprengt med tusen tonn krutt.
Og tjo og hei og bomfallerei,
sprenger du meg, så sprenger jeg deg!
En svart kjøter kom sprettende og pistret glad til ungene. Det var en glatthåret toåring med lange ører og lang hale. Kjøteren hoppet rundt som en forvirret valp, og barnekoret løste seg i latter. Noen fant en pinne og kastet den over torget.
Kjøteren spratt mellom sølepyttene og forsøkte å fange pinnen. Den forsøkte visst å glede seg mest mulig.
Med ett pilte ungene til alle kanter. Kjøteren sto alene igjen på torget med pinnen i kjeften. Den logret og prøvde å leke videre alene, men det var ingen glede i hoppene. En eim av surt øl stakk i snuten. Kjøteren krympet seg.
"Så her er du," rapte smeden Balkain. "Jeg skal lære deg å stikke av."
Smeden stirret på kjøteren med blodskutte øyne. Han brettet skjorten opp rundt underarmene, grep kjøteren i nakkeskinnet og presset snuten ned i sølen.
"Jeg skal lære deg, skal jeg."
Kjøteren hylte, men smeden skrapte hundetennene mot brosteinene.
"Jeg skal faen ta meg lære deg en gang for alle."
Ingen tenkte på å gå imellom. Balkain var sterk som en okse og kunne arbeide i smia samme hvor mye han drakk. Når raseriet kom over ham, dengte han både kjerring og unger og alle som sto i veien.
Da bikkjehylene forsvant i klynk, rettet Balkain ryggen fornøyd. "Der tenker jeg du lærte, tenker jeg," sa han og klappet hunden på hodet.
Kjøteren kjente noe mot pelsen og trakk seg unna med et forvirret bjeff. Sikkelet rant skumhvitt fra de svarte leppene.
"Kom her!" sa Balkain og rakte frem hånden.
Kjøteren glefset og klippet luft med tennene.
"Hva? Du angriper meg? Din egen eier?"
Et knyttneveslag mot pannebrasken sendte hunden i bakken. Balkain la seg med knærne oppå den svarte kroppen. Det knaste i ribbein, og et hundeskrik skar over torget. De store nevene klemte rundt snuten til skriket stilnet.
Hunden lå stille på marken da Balkain reiste seg. Lyserødt skum dryppet fra neseborene, og en melkehvit hinne dekket øynene.
"Vil du se å komme her?" rapte Balkain.
Kjøteren kavet for å reise seg. Det surklet underlig i strupen.
"Vil du at jeg skal ta i deg igjen?"
Kjøteren fikk alle fire potene under seg, men beina stakk til alle kanter, som om den ikke hadde lært å gå skikkelig. Halen forsvant inn mellom bakbeina. Det ene forbeinet ga etter, og den vaklet på tre bein mot smeden.
"Der tenker jeg du lærte," sa smeden.
Josef sto fremdeles lent til lyktestolpen. Han stirret på kjøteren som om de to var alene i verden.
"Og du, hva glor du på?" buldret smeden.
Fremdeles stirret Josef på kjøteren.
"Hører du? Jeg spurte hva du glor på?"
Det skjeve ansiktet til Josef var kritthvitt. Han hverken hørte eller så den grovbygde karen som vagget nærmere. Han våknet ikke før Balkain ruvet foran lyktestolpen.
"Hva?" hvisket Josef.
Balkain dengte til Josef med knyttet neve. Den tynne kroppen snurret rundt lyktestolpen og ramlet bakover. Josef ble liggende i en sølepytt. Blodet rant i en tynn stripe ned haken. Han slikket blodet av leppene og smilte drømmende opp mot smeden.
Balkain kikket rundt seg på torget, men der var det ingen. Den storvokste smeden kastet hodet tilbake og skoggerlo, før han snudde på hælen og vagget av gårde med hunden haltende etter.
Josef bodde i et skur av drivved og morkne skipsplanker nede ved Pølen. Han satt på en kasse og kikket på en rotte som tuslet langs vannkanten. En skinnende svart kjøter lå på et teppe ved kassen. Med ett knurret det lavt i hundestrupen. Josef gjorde en håndbevegelse, og kjøteren tidde.
En mann i mørk frakk og skalk trasket mellom skjeve hus og råtne prammer. Han stoppet foran skuret og peste litt. Kjøteren reiste seg stivt og gled foran Josef.
"Er det deg, inspektør?" hvisket Josef.
Flobo tok av seg skalken og tørket pannen. Da han ble inspektør, fikk han gå i sivil, men han bar klærne som om de var en uniform. Buksepressen løp som en knivsegg ned hvert bein, skoene skinte, frakken var børstet og den stive snippen skar inn i halsen.
Flobo satte skalken på plass og så ned på Josef. "Hei, gutt, hørte du at Balkain ble funnet stukket ned for en uke siden?"
Josef nikket.
"Da ble du vel overrasket."
Josef svarte ikke.
"Joda, en morgen fant de Balkain i et smug med trynet ned i sølen. Skjorteryggen var mørk av blod. Han lå urørlig, men det surklet rundt kjeften. Han var i live fremdeles. Det er vel du glad for, gutt."
Josef så opp på ham med rolige øyne.
Flobo trakk på skuldrene. "Jeg regner med at en eller annen ventet utenfor skjenkestuen mens smeden drakk seg fra sans og samling. Utpå kvelden sjanglet han hjemover, fulgt av den svarte kjøteren. En eller annen fulgte etter, stakk ham i ryggen og lot ham ligge i sølen. Han overlevde, men fikk ikke frem et ord før i morges. Jeg spurte hvem som hadde stukket ham ned, men han kjente ikke igjen angriperen. Han er visst livredd for at en eller annen skal fullføre jobben. Vet du noe om dette, gutt?"
Josef svarte ikke.
Flobo nikket mot kjøteren. "Fin hund du har fått deg."
"Ja," svarte Josef.
Kjøteren knurret lavt.
"Jeg tenkte bare å ta en prat med deg, gutt. Duff vil på død og liv bure deg inn. Han har lagt deg for hat etter den gangen jeg lot deg gå. Han ikke spesielt begeistret for meg heller." Flobo tenkte seg om. "Duff er forresten blitt førstebetjent nå. Pass deg for ham, gutt."
Josef satt der på kassen, tynn og blek.
"Men jeg ville egentlig ikke snakke om Duff. Hva stakk du Balkain ned med? Stakk du ham i ryggen med et sverd?"
For en gang skyld blunket Josef. "Et sverd?"
"Ja, et sverd. Jeg bryr meg ikke Balkain, men dette er viktig. Stakk du ham i ryggen med et sverd?"
Josef forsvant inn i skuret og kom ut igjen med et gammelt sverd. Det rustne bladet var langt og rett, og hjaltet hadde ikke parerstenger.
"Hvor kommer sverdet fra?" Flobo stirret på Josef.
"Jeg fant det i mudderet her," hvisket Josef og nikket mot Pølen. "Lette etter drivgods til skuret. Tråkket på det."
"Vet du hvor det kommer fra?"
Josef ristet på hodet. "Sverdet er gammelt og rustent. Bare ta det hvis du vil ha det."
Flobo leverte sverdet tilbake.
"Balkain lever i hvert fall, selv om han aldri kommer til å denge noen igjen." Flobo sukket. "Det er vel ingen grunn til å lage noe vesen av dette." Han så på Josef. "Men jeg vil ikke like at noen bestemmer seg for å fullføre jobben. Forstår du det, gutt? Jeg vil ikke like at en eller annen bestemmer seg for å drepe Balkain etter at han har sluppet så lett unna."
Josef så på ham.
"Og pass på sverdet, gutt. Jeg vet ikke helt hvordan... eller hvorfor. Men sverdet kan bli viktig en dag. Ikke bruk det mot noen mennesker igjen. Det er farligere enn du tror."
"Hvorfor er du så bekymret for meg?" spurte Josef.
Flobo tidde. Han sto der og visste ikke hvor han skulle gjøre av hendene. Svetten silte fra pannen, og han hadde visst noe på hjertet.
"Ja?" sa Josef.
"Det var ikke mer. Men pass deg for Duff. Han har lagt deg for hat." Med de ordene snudde Flobo seg og forsvant.
En uke senere kom tre unge menn med lappede klær og store strikkeluer. De stoppet foran Josef, men da kjøteren knurret, trakk de seg unna. Josef strøk hunden bak øret. De dyttet til hverandre, og til slutt tråkket en av dem frem.
"Det var ikke lett å finne deg," harket mannen.
Josef kikket på ham.
"Vi har et forslag til deg, noe vi alle kan tjene på."
"Et forslag?" hvisket Josef.
Den unge mannen nikket ivrig. Adamseplet spratt opp og ned i halsen. "Et forslag, ja. Det er en mann som skylder oss penger. Vi gjorde en jobb for ham, og nå vil han ikke betale."
"En jobb?"
De tre så på hverandre. "Vi skaffet kokken på fattighuset noen sekker salt fra garveriet. Den er nesten like god som vanlig salt, bare tilsatt litt malurt for å slippe saltskatten. Fattiglemmene merker ingen forskjell. Det var meningen vi skulle dele fortjenesten. Han har penger, det vet vi. Vi vil at du skal kreve inn pengene for oss."
"Hvorfor meg?" spurte Josef.
De tre så nølende på hverandre. Lederen gulpet. "Alle vet jo at du er en morder. Jeg mener... Alle vet hva som skjer når de trosser deg. Du trenger bare vise deg for å få pengene."
Josef så ned på hendene. Han var underlig tung i kroppen. Han grunnet en stund, før han kikket opp. "Jeg skal gjøre det."
Med skjelvende fingre telte kokken på fattighuset opp sedlene. Josef tok imot uten et ord. Kjøteren knurret langt nede i strupen.
"Det er vel greit nå?" ropte kokken etter Josef. "Ikke noe utestående mellom oss to?"
Josef svarte ikke, men han var underlig i ansiktet. Senere beholdt han en fjerdedel og ga resten videre til de tre. De smilte og klappet hverandre fornøyd på skuldrene, men våget ikke se på Josef. Uten et ord trakk han og kjøteren seg tilbake til Pølen.
Andre kom til Josef med historier om utestående gjeld, og han lyttet taust. Hvis de hadde rett til pengene, nikket han. Og når folk fikk vite at Josef var blitt satt til å kreve inn gjelden, skrapte de sammen sine siste slanter, lånte av andre eller pantsatte frakken. Han beholdt en fjerdedel og ga resten videre.
Det ble sagt at Josef hadde drept fem menn og knivstukket minst dobbelt så mange. Alle vek unna den tynne, bleke mannen, og de spyttet når de så det kullsvarte bikkjemonsteret som lusket i hælene hans.