I Ti klokker kranglet to sjauere om hvem som hadde ligget med den styggeste kvinnen.
"... og hun hadde flatlus så store som krabber i tareskogen. Jeg tok henne så det slafset i flyndrekjøttet, og hele tiden gaulet hun etter mer. Det var fritt spillerom der i gården. Hun fikk saltet fisken så mye hun lystet."
Den andre tømte i seg et glass øl og rapte fornøyd. "Stygg? Hun jeg hadde var så stygg at hun kunne skremme fanden på flat mark. Og der var det ikke mye fritt spillerom, nei. Hun var tørr som et fiskeskinn i skrevet." Han brølte av latter over sine egne ord.
"Tørr som fiskeskinn i skrevet?" Borte ved hjørnebordet fnyste Fingal. "Min venn, du snakker om den beste brønnen i hele byen her. Sa jeg en brønn? Jeg mente et hav, et endeløst hav omkranset av dun, hvor du kan drikke og svømme og drukne deg... Det er et hav for én seiler, og kroppen hennes er et kontinent for én oppdager. De er alle havfruer, vet du, min venn. Det finnes ingen større eller mer ekte glede enn å druknes i en kvinne. Men prøver du å fange henne, er det som å fange bølgeskum med fiskegarn. Og når du gråter av lengsel, er tårene dine saltere enn havet."
"Havfruer finnes ikke," snøftet sjaueren. "Det er bare sjøfolk som har drukket seg drita og..."
Fingal lot seg ikke avbryte. "Håret hennes var som gyllent sjøgress duvende i vannet. Blå himmel speilet seg i øynene hennes. Havsaltet glitret over øyelokkene. Leppene skinte som rød korall. Halsen var glatt og lys som innsiden av en konkylie. Brystene var hvitere enn hvalrossens tenner, med brystvorter som små kamskjell. Rundt anklene klirret kjeder av sølvskjell og perler. Og når hun sang lavt i øret mitt..." Fingal ristet på hodet. "Og du sier at havfruer ikke finnes?"
"Du har så rett, så rett," nikket Bill til sin venn. "Har du sett hvordan de gamle malte Venus? Langlemmet og naken, med gyllent hår og blå øyne, løftes hun opp fra havet i et kamskjell."
"Det var ikke likt deg å snakke slik om kvinner," sa Fingal forundret.
"Det er ordene i bildet, min venn," svarte Bill. "Det er ordene. Ta for eksempel kamskjellet Venus løftes opp i. På det gamle keiserspråket i Latium het skjellet pecten. Pecten var også navnet på det plekteret man slo på strengene til en harpe for å spille kjærlighetens sang. Og alle vet at harpen er havfruens instrument. En tredje betydning finner vi i pectus, hjertet, setet for følelsene. Alt henger sammen, Fingal, skjønner du det?"
Fingal nikket mismodig. "Jeg visste det lå noe bak."
"Klag ikke, min venn. I kjærlighetsgudinnens navn finner du lyden for alt skjønt og vakkert. En keiser i Latium ble omtalt som venere prognatus, sønn av Venus. Veneratio var ærefrykt og aktelse. Venenum var en kjærlighetsdrikk. Venia betydde nåde og gunst. Venter var navnet på både mage, livmor, underliv og foster. Det er i venter livet blir til.
Venus ble skapt av bølgeskum. Venilia betyr flo sjø, mens venetus betyr havblå. Venerii, tempelskjøgene, var aktet og æret, for de lærte menn den edle kunst å tilfredsstille en kvinne."
Fingal kikket strengt på de som satt i Ti klokker og lyttet. "Jeg er redd den kunsten skjøttes dårlig i dag."
"I dag er nesten alle ordene glemt, bortsett fra betegnelsen veneriske sykdommer," sa Bill. "Nå får folk en vond smak i munnen når de sier venerisk, men en gang ga ordet den vakreste smak. Ingen husker lenger at ordene en gang hørte sammen."
Hodene hang i Ti klokker. Folk gjespet og hadde for lengst mistet interessen. De skjønte hvorfor deres lærde venn hadde havnet her. Satte han først i gang, forsvant han inn i en egen verden av ord, og der ble han.
"Også hos de gamle nordboerne betydde ordet ven vakker," kvernet Bill videre. "Vina var betegnelsen på den kvinnen en mann elsket, hans kjæreste eller ektemake, og en frodig eng het vin.
Hos munkene ved Indusfloden betydde ordet vadhu både kvinne og brud. Vadhah, døden, var den endelige forening med gudinnen som ga alle mennesker liv. Vand betydde å akte og ære, og vanas betydde lyst.
Hos munkene betydde vama både kjær og venstre, og det samme gjaldt for nordboerne. Venstre var den vene siden, venistero. Rundt sommerbålet danset kvinnene mot venstre og mennene mot høyre. Min venn Fingal, fremdeles knepper kvinner blusene med knappene på venstre side, mens du har dine skjorteknapper på høyre side."
Bill tørket svetten av pannen og lente seg tilbake. "Jill, litt mer av det blanke, takk!"
Flobo trasket over kirketorget, gjennom et trangt portrom og inn på plassen bak Møllegården. En svart kjøter gled ut av skyggene og knurret lavt. Flobo gikk mot et vognskur innerst i bakgården.
Josef vippet på en pinnestol inntil plankeveggen. Da han løftet hånden, tidde kjøteren og la seg ved føttene hans. Flobo og Josef nikket til hverandre.
"Jeg hører du er blitt kastet ut. Hvor bor du nå?" spurte Flobo.
Josef nikket mot vognskuret.
"Jaja, gutt, du er vel vant til å bo i skur," sa Flobo. "I det minste bor du bedre enn da jeg besøkte deg ved Pølen."
Josef blunket.
"Folk lurer på hvorfor du ikke hiver henne ut," sa Flobo. "De sier hun bare utnytter deg."
"De sier det ikke så jeg hører det," hvisket Josef.
"Men hvorfor finner du deg i det?"
"Hun skal ha en sønn," sa Josef.
"Jeg har hørt at hun skal ha barn," sa Flobo. "Men hvordan vet du at det blir en sønn?"
"Miriam sier det, og det er godt nok for meg."
"Men det er jo ikke ditt barn?"
"Jeg er den eneste faren han vil få. Og du skal ikke bry deg så mye om Miriams historier," svarte Josef.
"Hvorfor får du henne ikke plassert på Bedlem?"
Josef stirret på ham. "Har du sett noen som slapp ut derfra med helt hjerte?"
Flobo sukket.
"Hva vil du egentlig, inspektør? Jeg kan se at noe plager deg. Du kom vel ikke for å snakke om Miriam?"
Flobo ristet på hodet og kikket ut i luften. "De forteller rare ting om deg, gutt. De snakker om hvor mange du har drept." Brått stirret han på Josef. "Vi fant en død kvinne i Hjortesmuget natt til fredag. Folk sier hun skyldte penger."
"Alle skylder penger ved Hvitkirken."
"Ikke du," sa Flobo. "Men det får så være. Folk sier du skulle kreve inn pengene fra henne, og at hun ikke ville betale."
"Jeg krever aldri penger fra kvinner," sa Josef.
"Jeg har hørt det." Flobo trakk på skuldrene. "Men en gang må være den første."
"Hvem fant dere? Var det Marja?"
Flobo nikket. "Marja Magdala."
"Du lurer på om jeg drepte Marja for å skremme penger av de andre?" spurte Josef.
Flobo nikket, lettet over at han slapp å spørre rett ut.
"Alle skylder penger her ved Hvitkirken," sa Josef. "Men jeg drepte henne ikke."
"Det var det jeg trodde," sa Flobo raskt. "Folk sier så mye. Kjente du henne forresten?"
"Jeg visste hvem hun var," sa Josef. "Hun var nesten femti. Hun ble giftet bort da hun var tolv. Hun fikk fem unger før hun var tretti. Da sparket mannen henne på dør. Etter at han slo ut fortennene hennes. Retten dømte mannen til å betale henne tre skilling i uken. Det var ikke nok å leve for. Hun trakk på gaten en stund. Da mannen hørte det, sluttet han å betale skillingene. Hun gikk til retten, men da de hørte at hun trakk på gaten, fikk mannen medhold. Hun gikk inn og ut av fattighus og anstalter etter det."
"Hvordan vet du alt dette?" spurte Flobo.
"Kanskje jeg husker feil," sa Josef. "Kanskje fikk hun seks unger. Kanskje ble hun giftet bort da hun var fjorten. Kanskje trakk hun på gaten fra hun var tjuefem. Men historien er den samme uansett. Hvorfor bryr du deg om henne? Hver uke dør et dusin kvinner som Marja her. De råtner av koldbrann, sulter i hjel eller drukner seg i Pølen. Du forlater aldri stasjonen av den grunn."
Flobo tok av seg skalken og masserte tinningene. "Har du en stol? Jeg vil gjerne sitte litt."
Josef fant en pinnestol i skuret.
"Marja ble funnet av en portner," sa Flobo. "Hun lå med skjørtet dradd opp rundt hoftene. Portneren trodde hun var voldtatt, men da han prøvde å hjelpe kvinnen på beina, kjente han at armene var kalde. Han løp for å finne en konstabel. I mørket så han ikke blodet på fortauet.
Konstabelen hadde en lykt, og han så at strupen var kuttet fra øre til øre. Han tilkalte en lege, og så ble liket kjørt til nærmeste likhus. Ved morgengry slengte de noen bøtter vann over blodflekkene på fortauet. Så langt er det ikke noe spesielt," sa Flobo.
"To fattiglemmer var kommandert til likhuset. De spiste frokost da liket kom inn. De gjorde seg ferdig med frokosten og skulle til å kle av liket. En av dem besvimte, den andre kastet opp frokosten. De tilkalte dr. Gray. Han fant ut at halsen var skåret over nesten inn til halsvirvelen. Kjeven var knust. Men det verste var magen. Du hørte sikkert at hun ble buksprettet?"
Josef nikket.
"Fyren gikk amok, men likevel virker det overveid. Det var akkurat som om han planla å gi etter, som om han mistet besinnelsen med vilje." Flobo myste ut i luften. "Han skar henne også i skrittet."
"Du tror det er en mann?"
Flobo nikket.
"Aner du hvem?"
Flobo ristet på hodet. "Det var tre vaktmenn i et lager like ved der Marja ble funnet, men ingen av dem hørte en lyd. Dr. Gray mener hun ble kvalt før morderen begynte å skjære henne opp. Hun hadde ingen mulighet til å rope etter hjelp. Og tåken var tett. Hverken portneren eller konstabelen så noe. Det var heller ikke mye å se. Morderen måtte ha blod oppetter ermene, men det er flere slakterier ved Hjortesmuget, og folk der er vant til blodige klær. Som vanlig har ingen sett eller hørt noe." Flobo ristet på hodet. "Morderen kan være hvem som helst her ved Hvitkirken."
"Du tror han vil drepe igjen." Det var ikke et spørsmål.
Flobo nikket. "Ingen andre tror det er noe spesielt med dette drapet. Det rant masse blod, men det er vanlig når noen blir drept her. Kanskje jeg tar feil. Kanskje dette bare er et vanlig fylledrap."
"Du er redd," sa Josef.
Flobo nikket. "Jeg har ventet på dette lenge, Josef. Det er vanskelig å forklare, men på et vis har jeg alltid visst at han... at dette monsteret ville komme. Jeg er redd for hva som kommer til å skje her."
"Jeg er aldri redd," hvisket Josef. "Ikke nå lenger." Han tenkte seg om. "Men jeg forstår fremdeles ikke hvorfor kommer du til meg og snakker om disse tingene."
Flobo rugget lenge på pinnestolen før han rotet gjennom lommene og fant et gammelt lommeur. "Har du aldri lurt på hvem foreldrene dine er, Josef?"
"Hvordan det?" spurte Josef.
Flobo ga uret til Josef. "Det er foreldrene dine."
"Uret er låst," sa Josef.
"Du har en gammel nøkkel rundt halsen. Se om den passer."
Josef rynket pannen, men rotet likevel under skjortebrystet etter den lille sølvnøkkelen. Den passet i låsen. Han åpnet lommeuret og så et brudebilde. Kvinnen hadde mørke øyne og langt svart hår, og han hadde aldri sett henne før. Mannen på bildet var en ung Flobo.
"Du er ikke riktig klok." Josef ristet på hodet og rakte lommeuret tilbake. "Du trenger ikke adoptere meg. Jeg kan ta vare på meg selv."
"Ta uret," ba Flobo med underlig grøtet stemme.
Josef stirret på Flobo. "Hvordan visste du at nøkkelen passet?"
Flobo så bort. "Jeg visste ikke... For mange år siden stjal en gammel kjerring nøkkelen fra meg. Jeg aner ikke hvordan den havnet hos deg, men..." Hva mer skulle han si?
"Du er ikke riktig klok," gjentok Josef, men han stakk likevel uret i lommen.
De så ikke på hverandre.
"Du vet jeg har hjulpet deg noen ganger, Josef," sa Flobo til slutt. "Jeg skulle ha hjulpet deg mer. Hvis du trenger hjelp, må du ikke nøle med å spørre."
"Du mener det motsatte. Du vil gjerne ha min hjelp."
Flobo nikket tungt.
"Du tror du har sett alt etter et liv som lovmann," hvisket Josef. "Men du har ikke sett verden med øynene til en som sulter. Selv om jeg hadde en strupe av jern, kunne jeg aldri fortalt deg hvordan det er å sulte. Du har ikke kjent de svarte tankene og det innelåste raseriet. En mann må bruke all sin vilje til å stå imot sult. Og da er det ikke plass til stort mer enn hat i ham."
Josef så på Flobo. Det tynne ansiktet var skjevt og blekt som en halvmåne. "Du trenger en venn?"
Flobo nikket.
"Du har en."
"Deg?"
"Meg," svarte Josef. "Du er den første som har bedt meg om hjelp uten å tilby penger. Jeg skal hjelpe deg."
Flobo kjente seg rolig for første gang på lenge.
Jorden skalv og kastet på seg. Fortumlet åpnet Gullmunn øynene. Han svøpte lakenet rundt skuldrene, grep dolken Malurt og skred ut av koven. Han møtte ingen og hørte bare sine egne fotsåler mot steingulvet. Gangen snodde seg rundt haller og under portaler, hele tiden lenger inn i klosteret. Han kom til et rom med grovhogde tremøbler og brennende fakler i rustne jernringer. Innerst i rommet forsvant en trapp ned i mørket. Han grep en fakkel og gikk ned trappen.
I kjelleren malte sniler skinnende spor over gulvet. Biller og kakerlakker krafset i halvmørket, flaggermus hang etter bjelkene og edderkopper spant nett i krokene. Midt på gulvet så han en rusten jernring i en steinhelle. Gullmunn mumlet en bønn, krummet ryggen og løftet den tunge steinhellen etter ringen.
Han gikk ned en ny trapp og havnet i et rom med tommetykt støvlag over gulvet. Steinveggene var gamle og sprukne med knust murstein blandet i mørtelen. En femkantet pilar holdt taket oppe. Midt på skifergulvet lå en kiste av akasietre, to og en halv alen lang og halvannen alen høy, kledd med gull utvendig og innvendig. I kisten lå en gammel, sprukken pergamentrull.
Gullmunn la ryggen mot kisten. Svetten silte, og han gryntet av anstrengelse. Sakte men sikkert gled kisten til side. Et hull åpnet seg i gulvet. Han klatret ned noen grove trinn hogd inn i fjellsiden og kom til den glemte elven.
En gang rant vannet klart som krystall, og fisken spratt i elven, men nå var det lenge siden elven ble til en avløpsrenne mellom murer av gråstein. Brune bekker sildret ut av kloakkrør, fosser av spillvann plasket ned fra byens rennesteiner og elvedampen ble til dråper som rullet ned de grønskegrodde murene.
Gullmunn vandret langs elven og syntes vannet rant rødt i skinnet fra fakkelen. Det var en elv av måneblod. Han skuttet seg.
En tåkedott drev under jorden. Gullmunn falt på kne og bøyde hodet. "Arafel..."
Et vesen av mørke svevde i tåken. Du er sen. Arafels stemme drønnet fra alle kanter.
"Ja, jeg er sen, men nå er jeg her, og jeg fulgte ditt ord." Gullmunn løftet blikket mot mulmet. "Jeg smurte av offerets blod på min øreflipp, tommel og stortå."
Nå er det godt igjen. Blodet er renset, og lidderlighetens demoner er jaget fra kroppen din.
Gullmunn gråt i takknemlighet.
Men prøvelsen er ikke over, tordnet Arafel. Du skal møte demonen i vannet, Asmodeus, yngel av Lilith, demonen som dreper en mann når hans lyster er vekket.
"Hva skal jeg gjøre?"
Fisken må ikke få unnslippe. Du skal skjære opp fisken og kaste dens innvoller. Ta vare på hjerte og lever, for de skal du bruke til legedom.
"Mektige Arafel, hvordan kan hjertet og leveren brukes til legedom?"
Når du kommer i jomfruens kammer, da legger du lever og hjerte på glør i ditt røkelseskar. Når lukten har spredd seg, da flykter Asmodeus, flykter tilbake til Lilith og viser seg aldri igjen, sa Arafel. Selv skal jeg følge Asmodeus. Selv skal jeg binde hans hender og føtter, ja binde dem helt til ytterste dag.