Som vanlig var vinduene i den lille leiligheten lukket. Jarl Feger enset ikke den døde luften, men han ble likevel stående i døren. Skap og skuffer var åpnet og klærne slengt utover gulvet. Fremdeles dirret ekkoet av stemmer fra veggene. Papirer var krøllet sammen på sengen, slengt i kroker, tråkket i stykker innenfor døren. Stereoanlegget, platene, reise-TVen vekkerklokken, lommeuret etter faren, de få verdifulle eiendelene var alle stjålet.
Støvdjevler flyktet rundt skoene da han subbet over til kjøkkenkroken. Vasken fløt av kopper, glass, bestikk og tallerkener. Han pleide å vaske én og én tallerken når han trengte noe å spise av, og stablene med oppvask var ikke uvanlige. Med skjelvende fingre dro han ut en av kjøkkenskuffene.
Jarl Feger reiste aldri på ferie. Han kjøpte sjelden klær, spiste ikke på restauranter, røkte ikke, drakk ikke og kjørte ikke bil. Litt av lønnen ble satt i banken, og resten av pengene endte i kjøkkenskuffen. Han forsynte seg med noen sedler for å handle mat eller betale regninger, men stort sett vokste bunken.
Nå var skuffen tom. Feger satte seg på en pinnestol med ytterklærne på seg. Han la ansiktet i hendene og gråt. Håret hang ned i ansiktet, overkroppen ristet og det surklet vått i nesen. Han gråt og gråt og gråt. Luftmensch, kvernet en stemme i hodet, Luftmensch, Luftmensch, Luftmensch...
Han savnet ikke noen av tingene, men han savnet Chanah. Bare hun hadde mistet nøkkelen. Bare det ikke var hun som hadde stjålet tingene.
Han hadde ikke sett Chanah på flere måneder. Forrige gang hadde pupillene krympet til blanke nålespisser, det rant gult av et sår i munnviken, og hun luktet vondt. De hadde ikke sagt så mye til hverandre. Han spurte om hun ville låne noen penger, og hun svarte ja. Stemmen hadde forandret seg; hun snakket mer gjennom nesen. Feger ga Chanah noen sedler. Som regel spurte han om hun ville overnatte, og da svarte hun alltid ja. Han levde for de få nettene hun lå hos ham. Men denne gangen brant skammen i ansiktet hennes, og taust lot han henne dra.
Feger tråkket rundt nede ved Havnekvarteret. Han ønsket at Uriel Halevi var med, men Uriel var død, og han måtte greie seg selv. Feger hørte likevel en stemme hviske spottende i hodet: Pass godt på datteren min, Luftmensch...
Alene subbet han langs fortauene, en blek mann med hengeskuldre og svakt pæreformet kropp. Han var tretti år gammel, men virket eldre, det var som om kroppen aldri hadde eid ungdommens kraft. De blå øynene blinket våte og forvirrede mot verden. Håret hang i fete lokker, frakken manglet den nederste knappen, og rundt skoene hadde buksebeina begynt å rakne. Han vasket klærne, men glemte bestandig frakken, og nå hang en sur, hvit eim rundt ham.
Feger subbet rundt i flere timer han før han så tre kvinner og en mann ved siden av en metallgrå varebil. Han kjente igjen hesteansiktet til Roy-Roy og det mørke håret til Chanah. I noen minutter stirret han rådvilt på dem.
En av kvinnene sa noe, og alle fire snudde seg. Feger sto stille. Chanah sa noe. Roy-Roy forlot de tre kvinnene og spankulerte mot Feger; han var på hjemmebane, og den farlige gamlingen var ikke å se noe sted.
Like før Roy-Roy nådde frem, hentet Feger en seddelbunke frem fra frakkelommen. Pengene er mine, tenkte Feger. Ingen kan bestemme hva jeg skal gjøre med dem. Han rakte frem sedlene.
"Det var alt jeg fikk tak i. Gi dem til henne."
Forvirret stoppet Roy-Roy og stirret på sedlene. Et blekt arr løp tvers over pannen, og amfetaminen rykket i huden rundt de grønne øynene.
"Hun vil ikke ha noe med deg å gjøre," sa Roy-Roy mistenksomt.
"Bare ta dem," ba Feger tynt. "Gi dem til henne."
Roy-Roy tok sedlene. "Hun vil ikke ha noe med deg å gjøre," gjentok han fraværende, men han brydde seg mer om pengene enn om den bleke mannen i den sure frakken.
Feger svarte ikke. Han kastet et blikk mot Chanah, men hun vendte ansiktet bort, og han så bare bakhodet. Han snudde seg og tuslet ut av Havnekvarteret.