Albert Egje dukket opp hjemme hos Feger neste lørdag morgen. Egje gikk i en lys shorts og en kortermet skjorte. De brune leggene og de brune armene svingte etter en indre, kraftfull rytme. Han smilte fornøyd med hele ansiktet.
"God morgen!"
Feger var våken og fullt påkledd, det så ut som om han hadde sovet i de krøllete ytterklærne. Han var ikke så gammel, bare tretti år, men han virket eldre. Huden var blek og deigete, øynene var som lunkent vann, og han snufset hele tiden. Forvirret åpnet han døren.
Egje kikket rundt seg i den mørke leiligheten, på de falmede gardinene og de lukkede vinduene. "Det er ikke rart du alltid er forkjølet, du får jo aldri frisk luft." Han trakk gardinene til siden og åpnet vinduene ut mot en solfylt morgen. "Jeg må bare takke deg," sa Egje. "Uten deg hadde jeg aldri truffet Michelle. Vi skal på stranden i dag."
Feger sa ingenting.
"Vi må snakke sammen."
Feger sa fremdeles ingenting. Han satt beklemt og så på mens partneren skrittet frem og tilbake.
"Du passer egentlig ikke til å være politimann, du vet det? Du lar alt sammen gå altfor hardt inn på deg. Jeg husker hva som skjedde etter at du avhørte han som voldtok og drepte den lille gutten." Noe plaget Egje, og han forsøkte å finne ord som ikke ville såre. "Prøver du fremdeles å finne ut hvem som brøt seg inn hos Michelle?"
Feger nikket.
"Jeg er ofte hos henne, jeg kan passe på henne. Du trenger ikke å bekymre deg," sa Egje. "Hva ville skje om du tok en pause fra jobben? Ville det være så ille?"
For første gang siden de håndhilste på kontoret, rørte Feger ved Egje. Feger la hånden på skulderen hans og så ham inn i øynene. "Det er i orden. Du trenger ikke å si noe."
Egje så vekk. "Michelle og jeg skal kjøre til en badestrand utenfor byen. Vil du bli med og få deg litt sol på kroppen?"
Feger takket høflig nei. Egje trakk på skuldrene og forlot leiligheten. Feger så etter ham. Hvordan kunne han forklare hva han så? Hvordan kunne han forklare skjeletter kledd i badeklær, solbrune lik liggende side ved side som i en obduksjonshall? Jarl Feger kunne aldri gå på badestranden, aldri.
De så ikke hverandre før på mandagen. Egje var borte fra kontoret nesten hele tiden, men mot slutten av arbeidsdagen dukket han opp med en rapport under armen. Feger satt ved skrivebordet og bladde i noen papirer. Egje satte seg på skrivebordskanten.
"Her er rapporten fra labben," sa Egje. Mens han skumleste konklusjonen, refererte han de viktigste punktene for Feger: "Harald Baker, 47 år, identifisert av enke. Fingertuppene fylt med glyserin for å ta avtrykk, fingeravtrykk vedlagt. Livores mortis over ansikt og nakke. Brysthulen og lungene vasstrukne og utvidede. Luftrøret fylt med et fint rosa skum. Høyre halvdel av hjertet fylt med en mørkerød væske, røde blodlegemer oppsmuldret og hemoglobinet flytende fritt i plasmaen. Saltvann og spor etter alger i magen."
Egje sa ikke noe mer.
"Hva betyr det?" spurte Feger da det ble stille, han hadde ikke helt fulgt med.
"Det betyr at du hadde rett. Ifølge patologen døde Harald Baker en naturlig død. Han var full den dagen han forsvant. Enten snublet eller så hoppet han utfor kaien. Algene og saltvannet i magen viser at han druknet i havet. Livores mortis, det er de blå flekkene over nakken og ansiktet, de viser at han ble liggende på bunnen med overkroppen ned og beina opp. Senere, da magen fylte seg med gass, begynte liket å bli lettere. Når en eller annen ferge har lagt til kaien, har strømmen løftet liket opp fra bunnen, og så har propellen hogd av begge beina."
"Ja," sa Feger. Han bladde i papirene på skrivebordet.
"Du hadde rett," sa Egje. Han ventet at partneren skulle gjøre et poeng ut av det, men Feger sa ikke noe.
"Hva er det du leser, militære rulleblad?" Egje lente seg nysgjerrig over skulderen hans.
Feger la overkroppen frem for å dekke papirene. Egje bare ristet på hodet, han hadde sluttet å undre seg over Fegers påfunn.
Telefonen på skrivebordet til Egje ringte. Han reiste seg, gikk bort til sitt eget skrivebord og løftet av røret. Han bleknet da han hørte stemmen.
"Vent på meg. Jeg kommer med en gang," sa han inn i røret. Han la på. "Det er Michelle. Det har vært en brann i gården deres."
Feger skvatt til. "Nei, ikke det, ikke allerede, det er min feil. Jeg skulle aldri ha tatt deg med til henne, jeg visste ikke at... Ble noen skadet?"
Egje ristet på hodet: "Nei, jeg tror ikke det. Brannen ble oppdaget nesten med det samme, men hun er oppskaket. Jeg må dra til henne."
"Jeg blir med deg," sa Feger og tok på seg frakken.
Området var sperret av, og som alltid når et område var sperret av, hadde nysgjerrige mennesker samlet seg. Gule lys blinket dovent på taket av to stigebiler. Noen brannmenn sto i en liten klynge og diskuterte. Det steg ikke lenger røyk fra bygningen, og mengden utenfor sperringen begynte å løse seg opp.
Egje og Feger bøyde seg under det gule plastbåndet. En av brannmennene satt i forsetet på en av stigebilene og snakket inn i en mikrofon. Egje stoppet utenfor den åpne døren og viste ham tjenestebeviset.
"Hva skjedde?"
"Sannsynligvis noen uteliggere," sa brannmannen og la fra seg mikrofonen. "Det begynte å brenne i tredje etasje, i en tom leilighet. Vi fant et forkullet pledd over restene av en stråleovn. Det er ikke hundre prosent sikkert, men jeg tror noen uteliggere har brutt seg inn og hatt seg en fest. Da de dro igjen, ramlet pleddet ned over ovnen."
De kikket opp. I øverste etasje så de noen knuste, sotflekkete ruter inn til et svart rom.
"Det er ingen fare, alt er slukket" sa brannmannen. "Vakten i resepsjonen på kontorbygget over gaten så røyken. Han slo alarm, og vi nådde frem før leiligheten ble overtent og brannen spredde seg. Dere kan takke ham for at ingen ble skadet."
"Hvor er alle sammen?"
"De fleste står inne i bakgården. Vi tømte hele gården, men nå er faren over. Det er noen vannskader, men bare den forlatte leiligheten ble ødelagt. Beboerne kan gå inn igjen nå."
Egje takket brannmannen, før han småløp inn porten. Rett innenfor porten ventet en vever, rødhåret kvinne; hun lyste opp, og de kastet seg i armene på hverandre.
"Så, så, det gikk bra," hvisket Egje.
De klynget seg til hverandre. Feger hadde fulgt med i dragsuget, han ventet taust ved siden av.
"Jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd," hvisket Egje til Michelle. "Det var bare en ulykke, men fra nå av skal jeg være hos deg hele tiden."
Feger kikket på de beboerne som hadde vært hjemme da det begynte å brenne. De bar poser og vesker fulle av papirer, fotoalbum og minner, ting de i all hast hadde samlet da de måtte forlate bygningen. Stina og Evriale holdt rundt hverandre i et hjørne av bakgården; de stirret hatefullt på verden. Feger så ikke Dennis noe sted, men fru Medoso virret forvirret rundt.
"Kan jeg få låne en kulepenn av deg," spurte Feger.
"En kulepenn? Javisst, ta denne," sa Egje. "Hva skal du med den?"
"Jeg skal skrive en beskjed."
"Selvfølgelig, du skal skrive en beskjed," sa Egje. "Hvem skal du skrive en beskjed til?"
"Jeg vet ikke."