Utenfor lyste månen. Persiennene tegnet skyggestriper på de hvite veggene. Et gammelt skrivebord vaklet ved siden av døren, og over bordet skinte et rundt speil. I en stor seng midt i rommet sov en naken mann. Dynen klistret seg til overkroppen, og lakenet klumpet seg ved føttene. Mannen klynket stille og vred seg fra side til side på den svettevåte madrassen.
Det knirket i dørhengslene. Fire små og to store kappekledde skikkelser gled inn; alle skjulte ansiktene bak hetter og foldet hendene under vide ermer. Uten å ha åpnet øynene visste mannen i sengen at noen hadde kommet inn i rommet. Han lå helt stille og ventet på at de skulle nærme seg.
De to store stoppet ved fotenden av sengen. De fire små stilte seg ved hvert sitt hjørne. De lo lavt og nynnet på en gammel barneregle mens de trakk hver sin kniv frem fra under kappene.
Mannen visste at han måtte reagere før det ble for sent. Han trillet ut av sengen idet fire lange kniver gjennomhullet madrassen.
Han slo etter en kappekledd skikkelse; det var som å slå etter en fisk under vann. Han kastet seg etter en skygge, grep noe mykt og slepte det med seg. Resten av skyggene nærmet seg mens mannen forsøkte å kvele den han holdt. Halsen til vesenet myknet, han klemte og klemte og klemte, men vesenet døde ikke. De andre klamret seg til ham, de tynget armene og beina, og han greide nesten ikke å røre seg. Pusten raspet i strupen, beina snublet langs veggen, og hoften smalt mot skrivebordet.
I speilet over bordet så han en naken og blek mann veive med armene. Mannen var alene i et mørkt rom. Med et stumt skrik samlet han alle krefter og all visshet. Han tvang seg til å puste dypt og rolig, tvang seg til å puste vilje inn i en lam kropp. Så satte han seg opp i sengen.
Rommet var fremdeles mørkt, men sengen hadde krympet, skrivebordet og speilet var vekke, og et par falmede gardiner hang foran vinduene. På en skjev trekasse ved sengen balanserte en vekkerklokke og en telefon. Et svart-hvitt reise-TV og en gammel platespiller støvet ned i en krok, og stabler av gamle aviser fløt over kjøkkenbordet.
Alltid det helvetes speilet, skalv han, det skremmer vettet av meg hver gang.
Jarl Feger pustet dypt en stund. Svetten rant, og halvlangt hår slang ned foran de blå øynene. Han kom ikke til å få sove igjen. Den bleke kroppen veltet seg ut av sengen. En arm hektet seg fast i en ledning, og telefonen ramlet i gulvet. Han bannet søvnig, viklet seg ut av ledningen og famlet på gulvet etter noen klesplagg. Han snublet bort til kjøleskapet og åpnet døren. Etter å ha drukket en halv liter melk rett fra pakken, tok han på seg en frakk og et par sko og forlot den lille leiligheten.
Duskregn hadde falt over Steinbyen, men nå lyste stjernene på nattehimmelen. Gatelysene speilte seg i den våte asfalten, og byen luktet nesten rent. Han likte byen best i timene før solen avslørte søppelet i rennesteinen og arrene i de grimete fasadene.
Feger rullet skuldrene frem innenfor frakken og hukte den tynne kroppen sammen mot nattemørket. I det fjerne ulte en sirene. Da ulingen døde vekk, hørte han bare sine egne fottrinn.
Han passerte en bar for menn. Striper av rosa lys slapp ut gjennom gardinene, og fremdeles smatt menn inn dit. De drev dukknakket langs den mørke siden av gaten, alle med kursen mot det samme stedet. Han lurte på hvilke mareritt som hadde vekket dem midt på natten og ført dem til det hjørnet av byen hvor de følte seg trygge.
Han ruslet videre, til høyhusene med de blanke fasadene. Om dagen talte pengetellere papirpenger høyt hevet over verden. Om natten okkuperte kvinner hvert sitt gatehjørne; de gjemte ansiktene under lag av sminke og blottet så mye hvit hud som nattekulden tillot. Feger så ikke ut som en kunde, men et par kvinner ga ham likevel noen lunkne tilbud, og da svarte han med et sørgmodig rist på hodet.
Han kom til Mariakirken og Kirkegården. Støtter og gamle trær var strødd utover en gammel, luftig park. Grusstier snodde seg gjennom flere terrasser. Prydbusker og murer delte Kirkegården i mindre kirkegårder, der sov mennesker som hadde skapt eller kjøpt seg et Navn mens de levde.
Han satte seg på en benk. Regnvann trakk gjennom frakken og buksene, men han satt stille uten å merke noe.
Da han var tolv år gammel, hadde Jarl Feger dratt på hyttetur sammen med noen klassekamerater. Turen ble avbrutt da politiet kom på besøk. To alvorlige menn i mørke dresser fortalte at familien til Jarl hadde omkommet i en bilulykke. Tåke og regnvåt vei hadde tatt to brødre, to søstre, en far og en mor fra Jarl. En trailer hadde sklidd over i motsatt kjørebane, knust bilen og drept alle som satt i den.
Under begravelsen gråt han ikke. Slektningene syntes synd på ham; de hvisket til hverandre, hvisket at han var en tapper gutt som kjempet for å holde tårene tilbake. Men Jarl visste at de tok feil. Han følte ikke noe, hverken for prestens ord eller for de seks hvite kistene som ble senket ned i jorden.
Etterpå flyttet han inn hos en tante og en onkel og tre søskenbarn. Det gjorde ham ingenting å flytte. Etter noen år mente tanten og onkelen at han burde begynne å ta del i livet igjen. Han var ikke enig. Andre hadde ikke noe med ham å gjøre.
På denne tiden begynte å snakke med seg selv; han spurte om hjelp og fikk kloke råd tilbake: Du må bli sint når noen er slem, sa en stemme et sted i hodet. Du må bli glad når noen er snill. Du må unngå kjedelige og plagsomme mennesker. Du må omgi deg med morsomme og interessante mennesker.
Jarl gledet seg over å ha stemmen i hodet; den loset ham ut av kinkige situasjoner og minnet ham på kloke leveregler. Samtidig fryktet han at andre skulle høre stemmen. De få gangene han fortalte om den, så folk vekk, og han forsto at stemmen burde være en hemmelighet.
Da han ble seksten, flyttet Jarl for seg selv. Trygden og forsikringspengene gjorde at han kunne greie seg uten å arbeide. Han bodde på en liten hybel, gikk i de klærne som lå øverst i klesskuffene og spiste når magen rumlet. Skolegangen avsluttet han uten å anstrenge seg for å få gode karakterer.
Etter hvert mistet Jarl interessen for det meste, og han kunne ikke gjøre noe uten å gi seg selv en ordre. Stemmen delte dagligdagse handlinger i mindre operasjoner for å hjelpe ham:
Nå skal du stå opp. Slå dynen til side og sett deg opp i sengen. Du må stå opp.
Nå skal du spise. Ta maten ut av kjøleskapet og smør deg to brødskiver. Du må spise.
Nå skal du legge deg. Ta av deg klærne og legg deg på sengen. Du må legge deg.
På denne tiden skjønte Jarl at han levde i en annen verden enn andre. Det var ikke bare stemmen. Hvis han bladde gjennom en avis, fant han hele tiden skjulte meninger. Det var som om redaktørene bare diktet opp nyheter for å sende ham et kodet budskap.
Han så ikke så mye på TV, de flimrende bildene skjønte han lite av. Men han leste alle aviser, katalogiserte innholdet og silte ut opplysninger. Han tydet seg frem til sammenhenger mellom en annonse, en leder, en reportasje og en vitsetegning, sammenhenger ingen andre så. Kodene drev Jarls tanker i sirkler; han tegnet detaljerte tankekart der han prøvde å tydeliggjøre mønstrene og bryte ut av sirklene. Tidvis ble hemmelige mønstre blottet, som et par bryster i en dyp utringning. Bare han ikke kikket vekk fra utringningen, ville han før eller siden se det som lå under.
På et vis lærte Jarl å leve i både de andres og sin egen verden. Pengene fra forsikringsselskapet rakk til mat og husleie. Klær kjøpte han sjelden; brødrene og faren hadde etterlatt nok plagg. Hvis naboene sa noe annet enn God morgen og God kveld når han traff dem i trappeoppgangen, flyttet han til en ny hybel.
Like etter at forsikringsselskapet sluttet å sende penger, fikk Jarl Feger et brev fra militæret. Han pakket sakene og flyttet uten å ta farvel med noen. Da Feger første gang sto på oppstillingsplassen, stilnet stemmen i hodet av, og et mønster la seg over verden. Derfra drev han med strømmen. Få mennesker merket ham, ingen hatet ham, og ingen la ansvar på ham.
Etter verneplikten tok Feger et valg, det eneste valget han kunne huske å ha tatt. Han søkte seg inn på politiskolen. Der fant han et mønster som lignet militærets: En handling var enten lovlig eller ulovlig. Et menneske var enten skyldig eller uskyldig. Et problem var enten løst eller uløst.
Feger var den mest fanatiske studenten på politiskolen. Etter som han slukte mer og mer teori, vokste mønsteret i hodet til hundrevis av silkefine nett som omsluttet alle mennesker.