Den første låssylinderen kjøpte han for flere år siden. Han hadde innredet et lite verksted i leiligheten. Han festet låsen i en skrustikke på benken og fjernet de to skruene som holdt bakplaten på plass. Han stakk nøkkelen inn i låsen, vred halvveis rundt og trakk hele låspluggen ut etter nøkkelen. Fjærer og bolter ramlet ned i en plastbøtte under skrustikken. Det sitret i kroppen da låsen lå avkledd foran ham.

Av et trestykke smidde han en plugg med samme diameter som låspluggen. Han plukket opp én fjær og én toppnål med en pinsett. Fjæren ble dyttet inn i det innerste hullet i sylinderen, fulgt av nålen. Han stakk pluggen inn gjennom baksiden av sylinderen, slik at nålen ble holdt på plass i hullet. Med pinsetten plukket han opp én bunnål og puttet den ned i det innerste hullet på låspluggen. Han stakk låspluggen tilbake i sylinderen slik at trepluggen ble dyttet ut, men toppnålen ikke ramlet ned. Til slutt festet han bakplaten igjen.

Neonrør badet benken, skrustikken og sylinderen med hvitt lys. Svetten rant fra håndflatene mens fingertuppene kjærtegnet sylinderen. I en vanlig lås fantes seks nåler. Én var nok til å begynne med. Dette var tross alt den første.

På forhånd hadde han filt til en føler og en vrider. Han stakk vrideren inn nederst og føleren øverst i nøkkelhullet. Han vred vrideren mens føleren trengte helt inn i nøkkelhullet. Forsiktig løftet han bunnålen opp. Da toppen av bunnålen nådde skjærelinjen, ga presset på vrideren etter. Fingrene skalv og han hyperventilerte. Og da låspluggen vred seg rundt, svartnet det for øynene.

Senere hadde han dirket opp låsen med to, tre, fire, fem og seks nåler på plass. Han hadde kjøpt flere sylindere; nå lå de i en kasse under benken, og han kunne åpne hver av dem på mindre enn ett minutt. Men aldri glemte han den første.

---