Erik Rød satt på en krakk i lasterommet på en grønn minibuss. Rundt ham, på respektfull avstand, satt tre menn og én kvinne. På et klaffebord lå en åpen aluminiumskoffert; den inneholdt en skjerm, et tastatur og en hodetelefon med mikrofon. Luften var tett, men han lot ikke til å merke det. Kraften i det harde ansiktet rettet seg innover.
Erik Rød hadde slengt jakken på bordet, og svette farget armhulene på skjorten mørke. Støvfarget hår strittet til alle kanter. En gang hadde han vært kraftig, men nå hadde skjelettet begynt å sige sammen. Han virket likevel som den største av de fem i varebilen; rundt ham krøket alle andre uvilkårlig ryggen.
En diode blinket rødt på tastaturet. En av mennene lente seg frem, løftet hodetelefonene og ga dem til Erik Rød. Han satte dem på hodet uten å takke mannen.
"Har du bestemt deg?" spurte Erik Rød mikrofonen.
Erik Rød hadde valgt ut de beste av de beste til sin hemmelige styrke. Sjelden forklarte han en ordre, men alle skjønte at de måtte adlyde ham. De sto til ansvar for ham og ingen andre, de fulgte ham og ingen andre, og de delte hans visjoner.
Han hadde lært å ta sine menn som en selvfølge; de hadde alle viet sitt liv til Loven. Men en dag våget en ung mann å gå sine egne veier. Han stjal et bilde, diktet opp en historie og fortalte den til avisene. Feger var ingen trussel, men det brant i ham at et så svakt menneske våget å heve seg over Loven.
Da Erik Rød leste filene på aspiranten, så han at Feger var født samme dag som Deborah Haam døde. Da grep raseriet ham. Ingen hadde rett til å bli født den dagen, ikke dagen da han mistet sitt livs kjærlighet. Ingen fikk bryte seg inn i andres privatliv på den måten. Likevel hadde han tøylet raseriet; han aktet ikke å bruke krefter på et slikt kryp.
Han ble overrasket da han så Feger på kirkegården. For første gang fryktet han at noen andre skulle kjenne til hans hemmelighet, men han skjønte snart at det bare var tilfeldig. Da han skjønte det, ombestemte han seg. Feger måtte straffes.
Han lot sine menn avlytte og skygge jyplingen. Han sendte menn inn i det skitne redet for å finne ut om han hadde stjålet flere papirer. Mennene vendte tilbake; de hadde endevendt leiligheten uten å finne annet enn en haug notater om en død operasangerinne.
Noen ganger deltok Erik Rød selv i etterforskningen; han gledet seg over å arbeide i felten igjen, det var lenge siden sist. Og da han skygget aspiranten til den gale kjerringa, klippet han like godt over en tråd han altfor lenge hadde latt henge løst.
Erik Rød var ikke redd, bare uhyre fornærmet. Først skulle han lede Feger i en runddans, og så skulle han knekke jyplingen som en lus. Feger ville få skylden for drapet på den gale kjerringa. Hans fingeravtrykk var funnet i samme rom som et lik. Aldri ville noen høre på hans paranoide forklaring, i hvert fall ikke når de trodde at han var en morder.
Erik Rød hadde gitt sine menn ordre om ikke å arrestere ham, ikke foreløpig. Feger skulle få betale når tiden var moden. Han var skyldig, han hadde rotet i andres privatliv, men Erik Rød ville vente på fødselsdagen hans. Da skulle Feger få en gave han sent kom til å glemme.
Så hadde en gammel mann dukket opp i etterforskningen. Erik Rød ante hvem det kunne være, og han bestemte seg for å vente og se hva som skjedde. Han ventet helt til en stemme fra fortiden hvisket inn i en skjult mikrofon og utfordret Loven. Da ble aspiranten uviktig. Da måtte han handle.
En stemme summet i hodetelefonen, og Erik Rød smilte for seg selv. Han nevnte en adresse for sine menn, adressen ble sendt videre gjennom radioer, og så begynte verden å bevege seg.
Han satte seg i forsetet på varebilen. Gjennom radioen holdt han hele tiden kontakten med de andre bilene, men han tvilte ikke på hva som kom til å skje.
I mange år hadde han ønsket å møte mannen som hadde stjålet Deborah og skitnet henne til. Nå gledet Erik Rød seg til å klippe over enda en tråd. Snart skulle stemmen fra fortiden tie.