To skrivebord og to kontorstoler var stablet inn på det lille, gråmalte kontoret. Et arkivskap samlet støv i et hjørne, en palme tørstet i hjel i et annet hjørne, en lenestol lente seg til veggen, og noen bokhyller gliste bokløst over hvert skrivebord.
En tettbygd mann med kort lyst hår vippet på en av kontorstolene. Den nystrøkne skjorten var rullet opp rundt to kraftige underarmer, og kraven presset en rød stripe i oksenakken. De grå buksebeina hang i knivskarpe folder rundt skinnende svarte sko.
Albert Egje reiste seg og gikk bort til vinduet. Et par blå øyne myste ut på sommeren og solen som skinte ned på hustakene. Han vred på haspene og dyttet til vinduet. Det leet seg ikke. Egje gryntet, rullet med skuldrene og dyttet til vinduet igjen; denne gangen føk det opp med et tørt smell. De falmede gardinene blafret, og solstråler glitret i støvet fra karmen.
Egje satte seg og ventet på mannen han skulle dele kontor med. Egjes onkel hadde gjort karriere i politiet; han var en de få utvalgte som tilsynelatende ikke hadde noen plikter, men som alltid deltok på de rette møtene, som sjelden signerte papirer, men som leste alt. Egje regnet med at onkelen hadde skaffet ham en erfaren partner nå da han var blitt overført til en ny avdeling.
Døren åpnet seg uten at noen banket på. En tynn og blek mann med en mappe under armen subbet inn. Han kikket forvirret rundt seg, som om han ikke helt forsto hvorfor et ukjent menneske satt på en stol i hans kontor.
Egje reiste seg og rakte frem hånden: "Jeg skulle egentlig ha truffet deg på morgenmøtet, men du var ikke der. Jeg er Albert Egje."
"Jarl Feger," mumlet den bleke mannen og grep den utstrakte hånden.
Da Albert Egje kjente det dvaske håndtrykket, visste han at samarbeidet ikke ville gå bra. Feger luktet av svette, håret hang i ujevne lokker, og de vasne blå øynene flakket rastløst rundt i rommet. Slipset hang skjevt, dressjakken var for stor, og buksene poset seg ved knærne. Egje likte ikke noe ved sin nye partner, men han forsøkte likevel å starte en samtale.
"Det er rart å tenke på. I fengslene sover to fanger i hver enmannscelle, og her på huset arbeider to politimenn på hvert enmannskontor."
Feger snufset til svar. Han forsøkte å manøvrere seg rundt Egje; resultatet ble en underlig dans der de gikk i veien for hverandre. Omsider nådde Feger skrivebordet og balanserte mappen på toppen av en haug avisutklipp, foldere og håndskrevne notater.
"Lufter du aldri ut?" spurte Egje.
"Jeg fikk ikke opp vinduet," snufset Feger.
"Vil du låne et lommetørkle?"
"Hva? Nei."
Feger hadde hatt kontoret for seg selv i lang tid; han hadde glemt at det en dag måtte deles med noen, og nå følte han seg innesperret. Han trakk ut skrivebordsskuffene uten å se på Egje.
"De sa ikke hva du holdt på med for øyeblikket. Hvilke saker har du trukket?" spurte Egje.
Uten et ord ga Feger vekk mappen.
"For en historie," sa Egje mens han skumleste. "Fyren plukker opp en ti år gammel gutt på vei hjem fra skolen og kjører ut av byen. Ikke nok med det, bilen går tom for bensin, og fyren må parkere i veikanten. UP kjører forbi, de stopper for å hjelpe, men han ber dem om å kjøre videre. Heldigvis ser de det livredde ansiktet til gutten i baksetet. Og når de spør hva gutten gjør i bilen, prøver fyren å bortforklare det hele!" Egje bladde videre. "Han har sittet inne for overgrep mot smågutter før." Egje la mappen fra seg. "Hvor kommer du inn i saken?"
"Jeg hørte de snakket om ham etter at han ble brakt inn. Jeg ba om å få se ham."
"Skal du avhøre svinet? Hvorfor det?"
Feger svarte ikke. Han rotet gjennom bunkene på skrivebordet til han fant en fillete mappe. Han åpnet den øverste skuffen i skrivebordet og tok ut en gammel, klumpete kassettspiller.
"Han virker kjent," sa Feger til slutt. "Jeg tror jeg har lest om ham."
"Hva mener du?"
"For fem år siden fant de en..." Feger klippet av setningen. "Han slapp ut av fengselet for seks år siden. Det er ham. Jeg vet at det er ham." Feger så vekk, han visste ikke hvordan han skulle forklare seg.
"Men du vil avhøre svinet?"
Feger nikket.
"Kan jeg være med?"
Feger kikket på ham en stund. "Jeg liker ikke å arbeide sammen med andre."
"Hei, vi skal være partnere," sa Egje. "Jeg må vite hvordan du jobber."
Feger tenkte seg om. "Du må ikke si noe. Du kan godt se på meg, men du må ikke se på ham."
"Det er greit."
Feger subbet gjennom korridorene med kassettspilleren under den ene armen og de to mappene under den andre. Egje marsjerte etter; han måtte korte inn skrittlengden for ikke å passere Feger. De tok heisen opp til kantinen og gikk bort til smørbrøddisken.
"Hva ser godt ut? Hva kunne du tenke deg?" spurte Feger.
"Skal du ha mat nå?"
Feger ristet på hodet. Han leverte kassettspilleren og mappene til Egje, betalte for et rekesmørbrød, et laksesmørbrød og en pakke appelsinjuice, pakket maten inn og forlot kantinen. Forvirret fulgte Egje etter inn i heisen.
"Skal du myke opp svinet med smørbrød?"
"Du kan være med, men du må være stille. Lov meg det," sa Feger.
Albert Egje sa ikke noe mer.
I kjelleren ble de stoppet av en uniformert vakt. "Er det deg igjen?" spurte vakten. "Jeg skjønner ikke hvordan du orker å snakke med alle krypene. De betaler ikke meg nok til at jeg gidder å høre på dem."
Uten å svare lente Feger seg frem og skrev navn og klokkeslett ned i en bok.
"Han sitter der inne," sa vakten og pekte mot et vindu ved siden av en dør. "Han bør være god og mør etter å ha ligget med både håndjern og fotjern i fyllearresten i natt. Jeg har fjernet jernene, men du får ikke ta ham med deg. Signér her nå du er ferdig."
Da Egje skrev seg inn, nikket han til vakten. "Med sånne folk er det lite å gjøre. Det eneste som hjelper er å kappe av dem hele utstyret," sa Egje jevnt.
Vakten kaldflirte, men Feger virvlet rundt. "Jeg sa at du skulle være stille. Du forstår ingenting. Det er ikke nok at jeg vet hva han har gjort. Han må fortelle det selv." Det bleke ansiktet ristet av raseri. "Jeg har ombestemt meg. Du må bli igjen utenfor. Du kan se gjennom speilet, men du kan ikke være med inn."
Da Feger forsvant gjennom en dør med mapper og mat og kassettspiller under armene, sto Egje tafatt igjen på utsiden. Han bestemte seg for å snakke med onkelen om den nye partneren; onkelen måtte da kunne ordne ham noe bedre enn dette nervevraket. Irritert skrudde han på mikrofonen og kikket inn i enveisglasset.
Et speil dekket veggen ved siden av døren. En lampe dinglet over to pinnestoler og et lite bord. I en av stolene satt en førti år gammel mann og kikket ned i fanget. Da Feger kom inn, skottet han mot døren, men øynene vendte raskt tilbake til fanget.
"Jeg har ikke noe mer å si. Det hele er en misforståelse. Dere kan la meg gå nå," sa han gråtkvalt.
Egje kunne ha kikket nysgjerrig inn i et bur i en zoologisk hage. Vesenet satt helt stille, krøket rundt seg selv. Med jevne mellomrom skalv kroppen, og da vred vesenet på de slappe leppene. Han hadde nok motsatt seg arrest, tenkte Egje tilfreds. De hadde slått ham med knyttnever i magen og med åpne hender over ørene. Slagene etterlot få merker, men smerten hang igjen under huden.
Feger la tingene fra seg på bordet. Han dimmet lampen ned en anelse, fant en stikkontakt og plugget inn ledningen til kassettspilleren.
"Du fortalte de andre at han hadde haiket, og at du bare ville kjøre ham hjem fra skolen. Selv sa han at du tok på ham, at du ga ham penger for å ta på deg," sa Feger. "De ser alvorig på slikt, det vet du like godt som jeg. Men jeg vil snakke om noe annet. Hvis du vil, kan jeg gå igjen. Men ta disse uansett."
Feger åpnet posen med smørbrød og skjøv dem over bordet. "Du har vel ikke fått så mye mat her inne."
Mannen så mistenksomt på smørbrødene.
"Bare spis," sa Feger trist. "Du behøver ikke si noe hvis du ikke vil. Men du trenger mat."
Mannen grep et av smørbrødene og begynte å spise. Han tygget sakte og forsiktig, som om han hadde tannverk, og han svelget tungt.
Mens mannen spiste, åpnet Feger en av mappene, plukket ut to bilder og la dem opp-ned på bordet. Mannen kikket ned på den hvite baksiden av bildene, men han sa ikke noe.
"Det er mye lettere å være sammen med barn enn med voksne, ikke sant?" småpratet Feger mens mannen tygget. "Du er virkelig glad i barn. De hykler ikke. De har enda ikke fått hodene fylt med falske verdier. De har enda ikke lært å lyve."
Mannen svarte ikke.
"Kan jeg skru på denne?" spurte Feger og pekte på kassettspilleren.
Mannen trakk på skuldrene: "Det er en misforståelse. Men jeg vet at det ikke nytter å si noe. Gjør hva du vil. Det gjør dere alltid."
Feger trykket på opptaksknappen. "Du trenger ikke si noe. Jeg ville bare møte deg."
Han ventet på at mannen skulle spise opp maten. Spilleren surret, og etter hvert fylte lyden rommet.
"Jeg kjørte ham bare hjem fra skolen," sa mannen gjennom en munnfull. "Da vi gikk tom for bensin, forsøkte jeg å praie noen forbipasserende. En politibil stoppet, men i stedet for å hjelpe, misforsto de hele situasjonen."
"Du kjente gutten fra før," sa Feger alvorlig.
Mannen la fra seg restene av maten, brettet papiret sirlig sammen og skjøv det til siden. Han ristet på hodet: "Jeg hadde aldri snakket med ham. Jeg bare så han sto der i veikanten, og jeg ville gjøre ham en tjeneste."
"Du kjente gutten fra før," gjentok Feger. "Du hadde aldri snakket med ham, men du hadde sett ham mange ganger. Han gikk alene til og fra skolen, alltid alene. Du likte ham, for du så dypere enn de andre. Du visste godt hvordan han hadde det, hvor ensom han var, hvordan han måtte stenge alle følelsene inne. Og du bestemte deg for å hjelpe ham gjennom den vanskelige alderen. Du kunne lære ham om kjærlighet, om å vokse opp, om å ta vare på det vakre og rene i menneskesjelen. Dere kunne gi hverandre noe ekte. Han kunne gi deg kjærlighet, og du kunne øse av din visdom.
Gutten smilte til deg da du stoppet bilen og spurte om han trengte skyss. Smilet skapte et bånd mellom dere, båndet mellom en moden lærer og en søkende elev, det sterkeste båndet i verden. Men så gikk bilen tom for bensin. Han ble forvirret og ville gå sin vei. Han visste ikke hva han kastet vekk. Så kom politibilen forbi, og så begynte alle misforståelsene."
"Jeg..."
"Hvordan kunne du vente at noen skulle forstå? Ingen av dem har opplevd den rene, uselviske kjærligheten mellom en lærer og hans elev."
"Jeg syntes bare synd på ham," hvisket mannen, "han var så ensom og fortapt. Jeg visste godt hvordan han hadde det."
"Han ble redd da politimennene stoppet og begynte å spørre om alt mulig. Han sa at du hadde betalt ham, nevnte ikke at pengene var en gave. Han løy for å tilfredstille politiet. Hadde du bare ikke gått tom for bensin..."
Feger tidde. Surringen fra båndspilleren tordnet i ørene.
"Han sa at jeg tvang ham til..." hvisket mannen. Det rykket i munnvikene.
"Han gjorde ikke annet enn det han ville innerst inne," sa Feger. "Du vet det, for du kjente deg selv igjen i ham. Du kunne ha hjulpet ham gjennom de harde oppvekstårene som ventet, du kunne ha ledet ham rundt fallgruber, rundt alle de hykleriske verdiene andre står i kø for å lure på ham."
"Jeg tvang ham ikke til noe, selv unge trenger kjærlighet," hvisket mannen. Øynene stirret innover, på en hemmelighet begravd langt inne i sjelen.
"Alle nekter ham kjærlighet," sa Feger. "De vil at han skal fornekte seg selv. De gjør det vakre stygt med ordene sine. De får deg til å virke ond. De får ham til å skamme seg. Og når han skammer seg, hater han deg, og da skriker han beskyldninger mot deg, lyver, sier at du tvang ham, alt sier han, bare for å tilfredstille dem. Og de slår deg, de hyler og skriker, de truer med å sperre deg inne. Du vet hvordan det er i et fengsel. Fangene er verre enn dyr, de hater deg fordi du ikke hører hjemme i fengselet. De spytter i maten din. De spytter på deg. De lar deg aldri være i fred."
Mannen gråt. Ord og tårer rant utover bordet, og kassettspilleren samlet opp alt sammen: "Han spilte så uskyldig, så uskyldig, men jeg så hva han tenkte. Han flørtet og smilte skjelmsk og holdt ikke fingrene unna. Det var han som forførte meg. Og etterpå løy han. Han løy ikke om hva vi gjorde, han løy om hva han følte mens vi gjorde det. Jeg vil ikke se ham igjen. Det er jeg som er offeret her."
Feger trommet pekefingeren mot fotografiene som lå opp-ned på bordet. Han snudde dem. På et av fotografiene smilte en liten gutt mot kameraet. På det andre lå gutten halvnaken og død i et skogholt, det smilende ansiktet var en flekket maske og en mørk stripe løp rundt halsen.
Mannen bleknet. "Hvorfor viser du meg disse bildene?" spurte han. "Jeg har ikke noe med dette å gjøre. Hvorfor viser du meg dette? Jeg vil snakke med en advokat."
"Det skjedde for mange år siden. De drepte ham," sa Feger. "De gjorde det vakre heslig. Du kunne ikke la ham gå. Han gråt i bilen, gråt og blødde, og han kom til å si hva som helst for å tilfredstille dem. Du visste at han kom til å lyve, og du visste at de kom til å sperre deg inne."
Mannen gråt lydløst.
"De aner ikke hvordan det er å leve med skylden. De lager lovene, men de tar aldri skylden, aldri. De besudler den eneste rene kjærligheten, men de tar aldri skylden," sa Feger. "De tvinger deg til å leve deres liv, alltid redd for løgner, aldri trygg på fortiden."
Mannen hulket: "Jeg mente ikke, jeg mente aldri..."
Feger pekte på den døde kroppen. "Du drømte om å reise vekk, bare du og ham, bare en lærer og hans elev, men hvor skulle dere dra? De tvinger deg til å leve deres liv, til å arbeide for dem, til å tjene deres penger, til å leve som dem. Hvor skulle dere dra? Du måtte hjem igjen, og du kunne ikke la ham gå."
"Jeg mente aldri å skade ham," hvisket mannen. "Men jeg tåler ikke å være sperret inne. En fange urinerte meg i nakken mens jeg så på TV. De spyttet i maten min hver dag. Jeg hører ikke hjemme i et fengsel. Jeg kunne ikke la ham gå. De ville ha tvunget ham til å lyve, de ville ha ødelagt ham. Det er deres feil.
En gang kommer samfunnet til å forstå... Loven er helt gal, den vet ikke noe om følelser, en dag blir loven forandret. Selv barn har rett til kjærlighet. Barn vet hva de vil ha, og de må selv få bestemme. Det er jeg som er offeret her. Det er jeg som må bære all skylden."
"Jeg vet ikke hvordan de gjør slikt, men de kan finne ut veldig mye," sa Feger. "De kan sammenligne jord fra stedet med jord under bilen. De kan finne fiber fra klær, avtrykk av sko, mønster i blodet. Men det er mange år siden gutten døde, og alle sporene er vekke nå."
Med ett våknet mannen. Det glitret lurt i øynene: "Jeg har ikke noe med dette å gjøre. Jeg aner ikke hva du snakker om. Jeg vil ikke si noe mer. Jeg vil ha en advokat. Dette er bare oppspinn. Jeg vil ha en advokat."
Feger hørte ikke etter. "Du beholdt et minne," sa han til mannen. "Du har voktet minnet som den dyreste skatt i verden. Moren fortalte at gutten manglet et skjerf, resten av klærne ble funnet rundt skogholtet. Skjerfet er hjemme hos deg. Du kunne ikke kaste skjerfet. Bare du vet hva det betyr. Bare du vet hvor mye det koster å stramme skjerfet rundt halsen på en du elsker. Selv etter fem år kan du kjenne duften av ham i stoffet. Hvor er skjerfet?"
Mannen krøllet seg sammen rundt ingenting. Øynene glitret ikke lenger, de stirret dødt ned i fanget. Ansiktet var en hvit maske. Det var ikke noe igjen av ham.
"Jeg mente aldri å gjøre ham noe vondt," hvisket han. "Jeg tenkte ikke klart. Jeg var ikke meg selv... Jeg elsket ham..."
"Hvor er skjerfet?"
"Jeg elsket ham virkelig. Hvis jeg bare kunne ha truffet ham igjen. Han var mitt livs..."
"Hvor er skjerfet?"
"... kjærlighet. Det ligger i nattbordskuffen hjemme. Jeg vet nå at jeg aldri vil treffe noen som ham igjen. Men de ødela alt. Og smerten, jeg må leve alene med smerten."
Feger åpnet døren og snublet ut. Han rablet noen utflytende tegn i boken og vaklet gjennom korridorene. Egje småsprang etter.
"Jeg har aldri hørt maken," sa Egje imponert.
"Det er ikke lov å snakke sånn til noen man skal avhøre," sa Feger. "Men det er ikke nok at jeg vet hva han har gjort, han må fortelle det selv. Han må oppgi beviset selv, for det finnes ingen andre beviser."
Egje ristet beundrende på hodet. "Du har løst en fem år gammel drapssak."
Taust vaklet Feger gjennom korridorer, opp trapper, inn i en heis, ut av en heis, gjennom en korridor, helt til han nådde kontoret. Der krøket han seg sammen og spydde i papirkurven. Overkroppen ristet, og øyelokkene blinket vått.
Kontoret stinket surt. Beklemt slo Egje vinduet på vidt gap. Feger rettet ryggen og tørket seg om munnen med håndbaken.
"Jeg vil at du skal si at han tilsto av seg selv. Du må aldri fortelle dette til noen." Han åpnet kassettspilleren og ga båndet til Egje. "Kan du skrive det på maskin? Jeg er ikke så flink til slikt. Få det til å virke som om han tilsto av seg selv. Hvis noen får høre båndet, kommer han til å gå fri. Men det er ikke farlig. Han vil innrømme alt nå," sa Feger. "Og send noen for å hente skjerfet."