Magen hadde greid å holde på litt yoghurt, og kroppen ristet ikke lenger. Chanah hadde fått sitt rette navn tilbake, men mange spørsmål fulgte med navnet.
"Hvem er du?" spurte hun gamlingen.
Han hadde ikke beveget seg fra sengen i mer enn noen få minutter mens hun lå der.
"Uriel. Jeg er Uriel," sa gamlingen gebrokkent. Navnet kom fra et annet språk, fra samme språk som navnet Chanah.
"Du heter Chanah," fortsatte han. "Jeg kjente din mor for lenge siden. Hun ville ikke likt å se deg slik. Jeg dreper deg om du rører det hvite pulveret igjen. Heller det enn at du skjemmer hennes navn ut."
"Kjente du min mor?"
"Ja, jeg kjente henne," svarte Uriel trett.
"Hvem var hun?"
"Det kan kanskje Yeshiva Bocher der borte fortelle deg." Uriel nikket mot Jarl. "Han har visst brukt all sin tid til å finne ut hvem hun var."
Hun snudde seg mot Jarl.
"Jeg kjenner deg. Hvem er du?"
"Jarl," sa Jarl. "Jarl Feger. Jeg viste deg et bilde av en død kvinne en gang."
Nå kjente hun ham igjen. "Du skremte meg den gangen. Du kan ikke klandre meg for hva Roy-Roy gjorde." Hun tenkte seg om. Den tynne, bleke mannen så ikke farlig ut, men gamlingen var noe annet. "Hvor er varebilen? Hvor er Roy-Roy? Hva har dere gjort med ham?"
Det ble stille. Uriel trakk på skuldrene. "Han lever. Helt til han prøver å treffe deg igjen."
Chanah visste ikke hvordan disse ordene skulle tolkes. Hun kikket bort på Jarl. Hele tiden hadde han stirret på henne som en trofast hund. Chanah visste ikke hvorfor, bare at det fylte henne med ubehag. Så slo det ned i henne. Han var forelsket.
"Hva ler du av?" spurte Uriel.
"Ingenting," svarte Chanah. Hun så med nye øyne på Jarl. "Hva kan du fortelle om min mor?"
Jarl fortalte om hvordan Deborah Haam ble sendt ut av landet for å dø mens naboene så på. Han fortalte om hvordan hun overlevde og dukket opp igjen etter mange år, om operascener og applauser, om en sky kvinne inni en berømt sangerinne, om et avbrudd i karrieren, om år ingen kunne gjøre rede for.
Til slutt hadde hun vendt tilbake til fødelandet med et barn på armen. Under den siste forestillingen hadde naboene klappet og dultet til sidemannen og skrytt av stemmen hennes. Så ble hun funnet død, og et morløst barn ble etterlatt på en kirketrapp. Senere kom en gravstein fra utlandet, en stein med hennes ansikt, levende og vakkert. Men Jarl fortalte ikke om alle de andre døde kvinnene, og heller ikke at han fylte år neste dag.
Jarl hoppet frem og tilbake i tiden etter som han kom på nye detaljer, og Chanah lyttet taust. En gang hadde hun drømt og drømt om sine rette foreldre, men nå syntes sannheten fjernere enn noensinne. Ordene varmet likevel, ikke fordi dette eventyret var viktig, men fordi hun skjønte hvorfor Jarl hadde samlet all kunnskapen. Alt dette hadde Jarl funnet ut for å vinne henne, selv om han kunne ha kjøpt henne for en håndfull sedler første gang de møttes.
"Din far vet jeg lite om," sa Jarl. "Ingen av dem som skrev om Deborah Haam, kjente til privatlivet hennes. Og dessuten holdt hun seg vekke fra rampelyset i tiden før hun ble drept."
"Din far var en god mann, Chanah," sa Uriel. "Han var en utenlandsk billedhogger, en far du kan være stolt av. Han mistet alle slektningene i leirene. Han døde for mange år siden. Han laget gravsteinen til Dvora, men han levde ikke lenge etterpå."
Igjen drev Chanah gjennom mørket, men nå skalv ikke kroppen, og tinningen lekket ikke isvann. Pastoren hadde fortalt hvordan hun ble funnet inntullet i et ullteppe utenfor Mariakirken. Et tegn fra oven hadde han kalt det, men hun hadde vært uverdig en slik gunst.
Etter at hun rømte, forsøkte hun å finne sine rette foreldre. Fremdeles husket hun blikkene på kontorene; alle visste hva hun var, en gatehore med farget hår og sminket ansikt. Men hun bet skammen i seg. Hun kom igjen og igjen, hylte og skrek i resepsjoner og maste på saksbehandlere helt til de ga seg.
Papirene hadde fortalt lite. En søppelmann hadde funnet et spedbarn og levert det på legevakten. De gjorde hva de kunne, og barnet overlevde. Så tok barnevernet over. Først satte de henne på et beredskapshjem, og senere på et fosterhjem. Dét var hos pastoren og det hvite kvinnespøkelset som alltid fulgte én meter bak ham.
Ingen visste hvor barnet kom fra. Ingen papirer fantes, ingen hadde sett noe, ingen barn var savnet. Mer hadde hun ikke lært om sin fortid, ikke før nå.
Det var natt over Steinbyen. Jarl sov i en stol, døddrukken av søvnmangel. Chanah sov fremdeles i sengen; hun klynket som en valp. Fremdeles luktet hun ille, men savnet hadde tatt over for smertene.
Uriel vasket henne uten at hun våknet.
"Sov godt, Chanah," visket han og kysset pannen hennes.
Uriel satt ved sengen en stund. Før hadde han bare tenkt å hevne seg, å finne Dvoras morder. Én mann, et menneske fra fortiden, kunne kanskje svare på spørsmålene. Men hevnen betydde ikke så mye lenger, han måtte sikre seg at Dvora levde videre gjennom Chanah.
Uriel fant en nøkkel på kjøkkenbordet og puttet den i lommen. Et øyeblikk tenkte han seg om, før han knelte på gulvet. Han begynte med listene, lot hendene gli langs gulvet og over veggene, kjærtegnet undersiden av seng, bokhyller, bord, stoler og skap, skrudde lokkene av telefonrøret og skrudde dem på igjen, trakk ut skuffer og kjente på baksiden og undersiden. Stille og systematisk arbeidet han, og de to unge våknet ikke.
Limt fast inni en hul trelampe fant han en knøttliten plastboks. En tynn ledning snirklet seg opp gjennom innsiden av foten og ut gjennom et lite hull under lampeskjermen. Uriel kikket på boksen og ledningen. Lang tid hadde gått siden han sist så slikt utstyr; det meste annet var blitt mye mindre med årene, så dette kunne godt være hva han lette etter. Flere slike bokser fantes helt sikkert, gjemt bak lister, i hule stolbein og under gipsplater. Uriel kunne ikke finne alle; denne fikk greie seg.
Han snakket med en ny stemme, det klang hardt og kaldt i rommet: "Jeg vet at du kan høre meg. Jeg vet hvem du er, og du vet hvem jeg er. Nå kommer jeg snart på besøk," sa han og knuste plastboksen med fingertuppene.
Ved morgengry dro Moloch på jakt.