Den halve mannen ble funnet tidlig på morgenen av en fyllik som urinerte i havet. Fylliken lente seg frem for å følge den plaskende strålen med øynene. Mellom pålene under kaien drev en overkropp med ansiktet ned i vannet. Fylliken tok et halvt skritt frem, veivet med armene og fant balansen igjen. Så snudde han seg og begynte å rope.
Tre kvarter senere kjørte Egje og Feger inn på kaien. Egje parkerte bilen utenfor det avsperrede området, og begge steg ut. De brøytet seg vei gjennom nysgjerrige morgenfugler, viftet med tjenestebevisene og bøyde seg ned under snoren.
En søvnig etterforsker avhørte en fyllik med åpen buksesmekk. En politibåt lå fortøyd ved kaien; ombord skrellet to dykkere av seg tørrdraktene. Bak en åpen ambulanse sto en klynge etterforskere i dressjakker og kikket inn på båren. De ristet på hodet og mumlet til seg selv.
"Hvem er det?" spurte Egje.
En av dressjakkene, en overvektig mann med en tynn hårkrone rundt en solbrent skalle, snudde seg. Ansiktet var lysegrønt, og mannen kaldsvettet. I stedet for å svare trådte han til side og lot Egje kikke inn i ambulansen.
Den halve mannen lå på en båre. Hårtjafser hadde ramlet av hodebunnen, og den bare huden glinset. Blålige likflekker dekket det slappe ansiktet. En blekrosa skumdråpe piplet ut gjennom nesen. En hvit skjorte og en lys seilerjakke strammet vått rundt den oppblåste magen.
Smådyr hadde nappet i de bløteste kroppsdelene, men annet var ikke å vente når noen lå lenge i vannet. Det var underkroppen, eller mangelen på underkropp, som fikk Egje til å svelge surt. Buksene manglet, og under den krøllete skogen av kjønnshår endte lårene i to forrevne stumper. Saltvann dryppet av beinpiper og bleke kjøttslintrer. En blind slakter måtte ha hakket løs på lårene.
"Lommeboken lå i innerlommen på jakken," sa den skallete etterforskeren. Han åpnet en klissvåt lommebok og strakte den frem. "De fikk lukket munnen hans til slutt."
Egje leste navnet på førerkortet og måpte. Han snudde seg mot Feger: "Det er Harald Baker."
Feger forsøkte å kvele et gjesp. Han hadde ikke sovet på et døgn, og navnet sa ham ingenting.
"Følger du ikke med?" spurte Egje. "Han var et av de tre byrådsmedlemmene som måtte gå av på grunn av korrupsjon. Den gang svor han høyt og hellig at han bare var en syndebukk. Han satt på papirer som skulle avsløre de egentlige skyldige, og han lovet å lage rabalder om han ikke fikk tilbake stillingen. Da han forsvant for en uke siden, ble det stille. Og nå kan han ikke lenger holde løftet."
"Han er ikke... Jeg tror ikke noen har..." mumlet Feger. "Jeg tror ikke det er viktig."
"Ikke viktig?" snøftet Egje. "Hovedmannen i korrupsjonssaken blir fisket opp fra sjøen, lemlestet for å skremme andre fra å fortelle det de vet. Det er bare det verste drapet i byens historie, og så sier du at det ikke er viktig?"
Feger mumlet noen søvnige ord. Han måtte redde et menneske, annet visste han ikke. Harald Baker kunne ingen hjelpe.
"Jeg må snakke med deg," sa Feger uten å se på Egje. "Du får gjøre deg ferdig her. Jeg setter meg i bilen og venter så lenge."
Egje så tenksomt etter den bleke skikkelsen som subbet vekk fra ambulansen. Han snudde seg mot den skallete etterforskeren med den våte lommeboken.
"Hvorfor er ikke Feger fjernet fra styrken?" spurte han, høyt nok til at Feger måtte høre ordene. "Det er tydelig at han har problemer med nervene."
Den skallete trakk på skuldrene. "De lar ham telle binderser og tørke støv av gamle mapper. Jeg vet ikke hvorfor, men han får stort sett gjøre som han selv vil. Han går ikke i veien for noen, og det hender at han gjør nytte for seg."
"Han går ikke i veien for noen," sa Egje, "bortsett fra meg, som må arbeide sammen med ham hver dag. Han skulle vært sparket for lenge siden, sånne som han gir oss et dårlig ry. Hvorfor får han spesialbehandling?"
Den skallete trakk på skuldrene. Han stakk lommeboken ned i en gjennomsiktig plastpose og forseglet den. "Ordren kom fra toppen for noen år siden. La Feger gjøre som han vil, hvisket de. Det var rett etter at Erik Rød ble drept av innbruddstyver. Hele huset sto på hodet i flere måneder, men det husker du vel."
"Hva hadde det med Feger å gjøre?"
Den skallete mannen trakk på skuldrene igjen. "Ingen vet skikkelig, men det ble mumlet at det hadde klikket for Rød. Han hadde personlig sørget for å suspendere Feger, lagt ham for hat nærmest, satt flere lag til å overvåke ham. Da Rød ble funnet død, la de et lokk over hele saken. De tok Feger inn igjen, lot ham velge hva han ville holde på med, og siden har han fått være i fred."
"Vet ingen hva som skjedde?"
Den skallete ristet på hodet. "Det hjelper ikke å spørre, Feger snakker ikke om den tiden uansett. Han bare ser rart på deg når du spør, som om du kommer fra en annen planet. Han snuser i gamle uløste saker, de verste sakene, de med gærningene ingen liker å tenke på. Feger er en raring, men en harmløs raring."
Egje så misfornøyd på den halve mannen i ambulansen, som om Feger personlig hadde hakket av begge beina. "Og selvfølgelig blir det jeg som må drasse på den harmløse raringen."
Egje satte seg bak rattet og smelte bildøren igjen. "Hva ville du snakke om?"
"Jeg trenger hjelp."
"Du trenger hjelp? Det vet jeg da godt," sa Egje tungt.
Feger ga ham en adresse, lente seg tilbake og lukket øynene. Han skjønte ikke hvorfor Egje var sint. De kjørte gjennom byen uten å snakke til hverandre. Egje tenkte på alt han skulle fortelle onkelen neste gang de snakket sammen, mens Feger snorket lavt.
Feger våknet med et rykk da Egje parkerte på fortauet utenfor bordellet. Den kraftige mannen trommet på rattet mens Feger steg ut og gransket husveggen. I dagslyset så han at en eller annen hadde skrevet noen setninger med filtpenn under ordene PASSION MASSAGE. Feger gikk nærmere. Han kjente igjen de sirlige, knøttsmå bokstavene:
la din vei være langT fra henne og Kom iKKe nær Til
døren på hennef huf fra hennef huf går veier Til
HELVETE de fører ned Til dødenf Kammere ingen horkarl
har arv i GUDf riKe
Han leste beskjeden om og om igjen.
"Hva vil du her?" spurte Egje irritert. "Nå er vi her. Hvorfor trenger du hjelp?"
"De vil ikke snakke med meg," svarte Feger og nikket mot speilglassdøren og de gardindekkede vinduene.
Egje maktet ikke å svare, maktet ikke å tenke på det hjelpeløse kreket han måtte se hver dag. Nakkehuden brant rødt da han grep en søppelkasse og løftet den over hodet. Han rullet med skuldrene, gled tre skritt frem, gryntet og lempet søppelkassen gjennom speilglassdøren. Da glass og søppel dundret inn i resepsjonen, smilte han drømmende. Han stakk hånden inn, låste opp døren og tråkket over dørstokken.
Et forheng ble revet til side, og den storvokste vakten stormet ut i resepsjonen med et balltre i hendene. Han var kledd i joggesko, en vid treningsbukse og en undertrøye med avklippede ermer. Rett under det kortklippede håret blinket to søvnige øyne. Det rykket i brystmusklene da han svingte balltreet i noen prøvende buer.
Egjes munn smilte blidt, men øynene stirret lyseblå ispiler gjennom vakten. Han viste frem tjenestebeviset. "Noen pøbler knuste vinduet ditt. Heldigvis kom vi til før de fikk gjort større skade," smilte han. "De sprang sin vei da de så oss. Vil du anmelde hærverket?"
Vakten bet raseriet i seg.
"Du vil altså ikke anmelde?"
Vakten svarte ikke. Egje nikket til Feger: "Hva var det du ville snakke med ham om?"
"Er det deg igjen," gryntet vakten da han så den tynne, bleke mannen. Det var ikke noe spørsmål.
"Har det skjedd noe underlig her den siste tiden?" spurte Feger.
"Noe underlig? Du har skjedd," svarte vakten med dårlig skjult bitterhet. "Hvorfor er du ute etter meg? Jeg driver et renslig sted, ingen blir svindlet."
"Hvem var balltreet beregnet på?" spurte Feger.
"Ingen."
"Du ventet bråk. Du sov fullt påkledd og med en kølle i nærheten. Hvem ventet du?" spurte Feger.
Vakten trakk på skuldrene.
Egje lente seg frem og hvisket i øret på vakten: "Vet du hvem jeg er? Jeg er han som kan sperre deg inne til øynene dine glemmer dagslyset. Jeg kan gjøre hva jeg vil, for folk elsker meg, og de hater deg. Nå svarer du pent på spørsmålene, eller så kommer pøblene tilbake og knuser flere vinduer."
"Du ventet besøk. Hvem var balltreet beregnet på?" spurte Feger.
"En av vertinnene mine ble slått ned etter jobb, det var i forrige uke," svarte vakten. "Skal du legge skylden på meg?"
"Jeg skal ikke legge skylden på deg, men jeg må vite hvem som gjorde det."
"Jeg vet ikke. Hadde jeg visst hvem det var, skulle jeg selv tatt ham for meg. Jeg har et rykte å ta vare på, jeg kan ikke la noen slå ned mine vertinner."
"Jeg må snakke med henne," sa Feger. "Hvor er hun?"
"Hør her, jeg vil ikke ha noen vanskeligheter. Hun kan ikke fortelle dere noe," sa vakten. "Hun så ikke noe, ikke ta henne med. Jeg har gjort mitt for å samarbeide. Gode vertinner er vanskelige nok å få tak i."
Rolig skrittet Egje frem og sparket til videospilleren i hjørnet. Et display sprakk, og metalldekselet bøyde seg. "Oops, jeg snublet," gryntet han. "Hvor er hun?"
"Rett over gaten," svarte vakten.
De spaserte etter ham over gaten. Han låste opp en port, forsvant inn i bakgården, låste opp en dør og klatret opp trappen. Utenfor en leilighet i andre etasje stoppet vakten.
"Det er blitt noe krøll med oppholdstillatelsen," sa han, "men det skal jeg fikse med det første. Dere trenger vel ikke å ta henne med på stasjonen? Gode vertinner er vanskelige nok å få tak i."
"Hva? Jeg må snakke med henne," sa Feger. "Er hun der inne?"
Vakten låste opp døren og slapp de to politimennene inn. Det luktet råtne blomster i den støvete leiligheten. Blondeundertøy, skinnskjørt og silkebluser rant ut av en åpen koffert i sofakroken. Tomme flasker og fulle askebegere dekket bordet. Vakten nikket nervøst mot døren inn til soverommet.
Egje banket på, lukket opp døren og forsvant inn. Han vendte tilbake og satte et par frosne blå øyne i den rødsprengte kroppsbyggeren. "Nå er det på tide at du begynner å bli redd," sa han og fisket en mobiltelefon frem fra innerlommen.
Feger subbet inn på soverommet. Selv i mørket kunne han føle smertene fra kvinnen i sengen. Han trakk gardinene til side og slapp inn litt lys. Øynene hennes lukket seg, og hun klynket stille. Feger satte seg på sengekanten.
"Jeg beklager," snufset han.
Den spikertynne dukkekroppen virket ødelagt innvendig. Håret var langt og vakkert, men ansiktet lignet på en fotball. Klemt sammen av blåhoven hud svømte de skrå øynene i tårer. Leppene vrengte seg, og inni munnen så han kutt etter hennes egne tenner.
"Er du redd meg?" spurte Feger.
Ansiktet stirret opp på ham med knuste øyne.
"Jeg skal ikke skade deg. Du må fortelle meg hvem som gjorde dette."
Hun var så sliten, så sliten. Hun maktet ikke å klare hodet. Hun oppholdt seg ulovlig i landet og kunne ikke gå til sykehuset eller til politiet. Det ville bli lett å sende henne hjem. Alle eiendelene fikk plass i en koffert. Hun var så sliten, så sliten, og det bleke ansiktet ville ikke forsvinne, uansett hvor mye hun konsentrerte seg.
"Vet du hvem det var?"
Hun blinket med øynene.
"Var han en kunde?"
Blink.
"Hadde han vært innom før?"
Blink.
"Den samme natten?"
Blink.
"Han ventet på deg. Hvorfor?"
"I-plo-tet," kom det fra de hovne leppene.
"Impotent?" spurte Feger. "Lo du av ham?"
Forsiktig beveget hun hodet til siden. Le av en impotent kunde? Be om å bli skamfert?
"Du vet hvem det var. Hvorfor fortalte du det ikke til noen?"
"Plo-ti."
"Politi?"
Blink.
"Han var politimann? Er du sikker?"
Han hadde ventet på henne, ventet i skyggene til morgenen kom og de stengte. Hun hadde mistet bevisstheten raskt, men før det hadde hun sett et glimt av politiuniformen under frakken. Hun snudde hodet vekk. Hun hadde ikke sett noe, visste ikke noe, ville ikke huske. En våt stjerne gled ned det forslåtte kinnet.
"Jeg beklager," snufset Feger. "Jeg beklager."
Egje kom inn på soverommet med to hvitkledde menn og en båre. Taust fulgte Feger med mens den ene hvitkledde ga henne en sprøyte.
"Narkoman," gryntet Egje da ambulansepersonellet løftet henne over på en båre. "Hun har ikke rumpe igjen."
"Hva vil skje med henne?" spurte Feger.
"Skje? Hun har ikke oppholdstillatelse. Hun blir sendt hjem så snart de har lappet henne sammen," svarte Egje. "Kan du nå forklare meg hva alt dette dreier seg om?"
"Han gjorde det ikke."
"Hvem?"
"Halliken," sa Feger.
Egje smilte. "Det blir opp til ham å bevise. Uansett må han regne med å få seg en smekk for menneskesmugling."
De sa ikke noe mer. Egje undret seg på hva som foregikk i hodet på partneren. Feger undret seg på hvilket liv kvinnen med de skrå øynene hadde forlatt, siden hun foretrakk Steinbyen fremfor hjemlandet.