Feger sto foran gravstøtten i den lille lunden på Kirkegården, et gustenblekt fugleskremsel med for varme klær. Marmoransiktet var som før, men noen hadde lagt en liten stein på toppen av støtten. Han undret seg på hva dét betydde.
Tidligere hadde Feger hentet en benk fra en annen del av Kirkegården. Nå satte han seg på benken og begynte å snakke til ansiktet.
"Jeg har truffet datteren din," sa Feger. "Jeg tror ikke hun vet om deg. Jeg skulle gjerne ha truffet henne igjen. Da skulle jeg ha fortalt henne alt jeg har funnet ut."
Deborah Haam svarte ikke.
"Jeg leste om henne i en gammel avis. En søppeltømmer fant henne på trappen utenfor Mariakirken samme morgen som du ble funnet død. Ingen viste at hun var datteren din, for fjorten dager senere lette de fremdeles etter moren hennes. Hadde du ikke fortalt noen om barnet? Den gang lignet hun vel ikke på deg. Men jeg har sett henne, og selv om hun har farget håret, ligner hun på deg."
Deborah Haam svarte fremdeles ikke.
"Etter at jeg traff henne, ble alt mye verre. De sparket meg fra politiet. De følger etter meg hele tiden. De dreper alle jeg snakker til, vel, de har bare drept én av dem jeg har snakket til. Men de har drept mange andre. De dreper kvinner som ligner på deg. De kler ut kvinner for at de skal ligne på deg, og så dreper de dem.
Jeg er redd for at de en dag skal finne datteren din. Jeg kan ikke glemme henne, og så er jeg redd for at de skal få tak i henne. Hvis jeg leder dem til henne, kommer hun til å dø. Men jeg greier ikke å la være å tenke på henne. Og nå har jeg snart fødselsdag."
Feger rugget frem og tilbake. "Jeg egner meg ikke som etterforsker," la han til.
Den sovende tidde samtykkende.
Da Feger reiste seg fra benken, rev det bittert av svovel og svette i nesen. En hard og kald hånd grep ham om halsen og presset ham ned igjen på benken. En gebrokken stemme skrapte mot øregangene.
"Hva vet du om Dvora, luftmensch?"
Feger gispet etter luft. Han lurte på hva stemmen hadde sagt. Hånden løsnet litt på taket.
"Hva vet du om Dvora?"
Feger skjønte at stemmen mente Deborah. Han begynte å hoste og harke, samtidig som han snakket om en gammel kvinne noen hadde myrdet, om selvmordet til en uteligger, om et nakent kvinnelik, om en baby en søppeltømmer fant på trappen foran en kirke, om en uløst mordsak. Setningene kom hulter til bulter, og han forsto ikke sin egen hysteriske stemme.
"Nuh," gryntet stemmen. "Ta det hele fra begynnelsen. Snakk sakte. Ikke hopp over noe. Begynn med hvem du er."
Feger tenkte ikke et øyeblikk på å lyve for dette ukjente vesenet. Ordene rant ut av strupen, men han visste at ingen andre ville finne noen mening i dette. I et kort blaff så han sin egen galskap. Ingen kunne redde en kvinne som døde for lenge siden. Han hadde spunnet et innfløkt nett og ikke fanget andre enn seg selv.
Hånden slapp grepet om nakken, og en hvithåret gamling steg frem i synsfeltet. Mannen satte seg ned på benken. De mørke øynene vek ikke fra Feger et øyeblikk.
"Nuh, fortsett," sa den gamle.
Ingen løgner ville ha funnet på dette. Uten å vite det hadde Feger funnet den eneste forklaringen som kunne tilfredstille den hvithårete. Gamlingen hadde kjent kvinnen under steinen. Det falt ham helt naturlig at noen skulle fortape seg i marmoransiktet.
Han hadde besøkt graven for å ta farvel med den døde kvinnen, et farvel han aldri fikk tatt mens hun levde. På vei vekk fra gravstedet hadde han sett en blek ung mann sette seg ved graven og begynne å snakke til luften. Han stoppet, hørte ordene og bestemte seg for å bli nærmere kjent med den unge mannen.
Frakken hang løst rundt den hvithårete mannen, han dunstet svakt av svovel, og øynene stirret mørke på verden. Feger hadde aldri sett ham før.
"Hvem er du?"
Gamlingen tenkte seg om før han trakk på skuldrene. "Uriel heter jeg." Han smakte på sitt eget navn: "Uriel kalte de meg for lenge siden."
"Hvorfor er du interessert i Deborah?"
"Jeg kjente Dvora. Jeg ville bare si farvel en siste gang. Så fant jeg deg her. Hva skal jeg gjøre med deg?"
Feger svarte ikke.
Uriel så på gravstøtten.
"Er den vakker?" spurte han, som om han selv ikke kunne se om noe var vakkert.
"Den er vakker," sa nikket Feger. "Det er den vakreste gravsteinen jeg har sett."
Et tynt smil blinket i munnviken til den gamle. Han la hodet på skakke og gransket marmoransiktet.
"La du den lille steinen på graven?" spurte Feger.
Uriel nikket.
"Hvorfor?"
"Det er en gammel skikk. I ørkenen dekket vi de døde med steiner for at åtseldyrene ikke skulle nå dem," sa Uriel. "Vi har like mange døde som det finnes steiner i verden. Men, luftmensch, la oss ikke snakke om meg. Du sa at du hadde samlet en masse opplysninger om Dvora."
Stemmen dirret av mistro, men Uriel hadde lite å gå på. Han ville lese de notatene. Han trodde ikke på tilfeldigheter eller hell, og han fikk se hvor møtet ledet. Om noen hadde satt en felle, ville de kanskje komme til angre på det.
Feger nikket, og den gamle inviterte seg selv med hjem til ham. Uriel hentet en koffert frem fra et kratt. Feger tilbød seg å hjelpe ham, og den gamle mannen trakk på skuldrene.
"Ikke slipp den i bakken," sa han med et lite smil.
Sekskantete stjerner prydet alle støttene i denne delen av Kirkegården. Endel av dem lå veltet, tegn og skjellsord rant svarte nedover andre. Feger pustet og peste mens kofferten dro overkroppen skjev. Gamlingen kikket nysgjerrig rundt seg.
"Er slikt vanlig nå for tiden?" spurte han og nikket mot de tilgrisede gravstøttene.
Feger så på støttene og trakk på skuldrene. Han visste ikke hva han skulle svare. "Jeg vet ikke," svarte han flau.
"Du verden så fort tiden går," sa Uriel. "Det skal være sikkert."
Uriel så undrende på Fegers mørke leilighet. Gardiner stengte sollyset ute, og vinduer sperret svettelukten inne. Overalt fløt notater og utklipp, og de to måtte tråkke gjennom sammenkrøllet avispapir for å komme inn.
De satte seg på pinnestoler i kjøkkenkroken. Uriel hørte etter mens Feger snakket halsen hes og tørr. Han ramset opp en endeløs rekke av navn, datoer og hendelser. Uriel interesserte seg ikke stort for alle de døde kvinnene, for innbruddene eller for alle spionene. Men når Feger nevnte Deborah eller datteren, hørte han nøye etter, og han ga seg ikke før han hadde vridd alt ut av den bleke mannen. Da kvelden kom, var Feger for en gangs skyld sliten nok til å få sove.
"Du er litt av en yeshiva bocher som greide å lese alt dette ut av gamle aviser og bøker," sa Uriel med død stemme. "Og bare for å finne en ung kvinne, Dvoras datter."
"Hvorfor visste ingen at Deborah hadde en datter?"
"Fordi barnet ble født i utlandet," svarte Uriel.
"Hvordan vet du alt dette?"
"Jeg kjente henne såvidt en gang for lenge siden."
Feger så frem til å legge seg. For første gang kunne noen bekrefte en del av opplysningene, men det lot til at han hadde mistet interessen.
"Jeg har en ekstra madrass og noen ulltepper, hvis du vil overnatte her," gjespet han.
Uriel var ikke ferdig: "Vet du hvor hun og den biten med dreck holder til?"
Feger ristet på hodet. Han visste ikke hvor mange ganger han hadde gjentatt dette.
"Men hun kalte ham Roy-Roy?"
Feger nikket og gjespet på samme tid. "Det hjelper ikke oss," sa han. "Vi vet ikke etternavnet, og han kan være hvor som helst for alt vi vet."
Uriel trakk på skuldrene. "Han er ikke hvor som helst. Kanskje han forlot byen etter at avisene skrev om deg. Politiet ville sikkert snakke med ham. Men flere måneder har gått, og han er tilbake. La oss finne ham."
"Vi kan prøve å finne ham senere, etter at vi har sovet. For det første vet vi ikke hvor han kan være. For det andre burde ikke vi to prøve å finne ham alene. Det er best å være forsiktig når det gjelder den typen mennesker. For det tredje trenger vi søvn og mat. For det fjerde kommer han til å være der han er selv om vi hviler ut. Ikke sant?"
"Nei," svarte Uriel.