Jarl Feger så ikke ansiktene deres, bare de blåsvarte, nystrøkne paradeuniformene med gullknapper, gullsnorer og gullepåletter. Feger krympet foran dem, krympet i kraftfeltet deres og ble en mannsling. Han gjenkjente bare Albert Egje; ansiktet lyste rødt, og for en gangs skyld stirret de klare blå øynene ned i bordet.
"Dette er alvorlig, Feger," sa en av uniformene. På bordet lå en kassett og noen maskinskrevne ark. "Mistenktes advokat har påpekt en rekke grove brudd på mistenktes rettigheter. Mistenkte ble for det første ikke en gang informert om sine rettigheter. Han ba om advokat under forhøret, men dette ønsket ble ikke tatt til etterretning. Ordene ble lagt i munnen på mistenkte. Intet av dette vil holde i en rett. Utsagnene er hverken basert på beviser eller på indisier. På toppen av alt kommer ditt forsøk på å pynte på avhøret, som Albert Egje her kan bevitne. Mistenkte har trukket tilståelsen tilbake, og hvis vi forfølger saken, vil hans advokat gå til søksmål."
Feger gned seg i øynene som om han forsøkte å våkne. Til vanlig snakket han dårlig for seg, men nå, foran alle uniformene, ville han ikke greie å si et eneste fornuftig ord.
"På grunn av deg vil en drapsmann gå fri," sa lederen for kommisjonen. "Har du noe å si til ditt forsvar?"
Feger rotet i lommene til han fant tjenestebeviset. Med en keitet bevegelse la han plastkortet på bordet foran kommisjonen. Han tok noen skritt tilbake, snudde seg og forsvant ut av rommet.
Egje reiste seg, gikk rundt bordet og sprang etter Feger. Ute i gangen nådde han partneren igjen: "Det var til ditt eget beste, Feger. Jeg har blitt kjent med deg den siste tiden, og det er ikke bra at du fortsetter som nå. Jeg skjønner aldri hva du sier eller prøver å gjøre. Jeg har snakket med politipsykologen om deg. Dette er til ditt eget beste, du må tro meg."
Den kraftige mannen så ned på gulvet som en liten gutt, og ansiktet brant av skam. Feger kikket på det røde ansiktet og de unnvikende øynene.
"Jeg gjorde det bare for Chanah," sa Feger. "De tilbød å ta meg tilbake i styrken etter at Erik Rød døde. Jeg fikk velge hva jeg ville jobbe med, bare jeg skrev under på taushetserklæringen. Jeg gjorde det for Chanah. De lovet å la henne være i fred. Men nå er hun død. Jeg husker ikke helt hva som skjedde, den gang, husker ikke, og alle sammen er døde." Feger så på ham. "Du fulgte bare ordre. Du ble satt til å passe på meg, men det er greit. Du hører til her, det gjør ikke jeg."
"Da jeg ga originalbåndet til onkel, ante jeg ikke at de kom til å slippe ham løs. Du må tro meg, Feger. Jeg ante ikke at han ville bli sluppet løs. Jeg ville bare at du skulle få hjelp," sa Egje bittert.
"Jeg tror deg. Men det betyr ikke noe. De vil aldri slippe ham løs, nå har de oppnådd alt de ville. Båndet brukte de bare til å true meg."
Feger fortsatte: "Jeg skal fortelle en historie fra noen år tilbake, en sak jeg fant i arkivet. Jeg husker alle de gamle filene jeg leser, jeg vet ikke hvorfor, men de bare fester seg i hodet.
En anonym mann ringte politiet og forklarte hvor de kunne finne en voldtatt og drept kvinne. Politiet undersøkte, og liket ble funnet der stemmen hadde sagt at det lå. Noen måneder senere ringte mannen og fortalte om en ny død kvinne. Liket ble funnet og kjørt på likhuset, det var alt politiet kunne gjøre. De hadde ingen spor, ikke før en mann ble tatt på fersk gjerning. Han ble oppdaget mens han voldtok en tredje kvinne. Han forsøkte å flykte, men han kom seg ikke unna."
Feger kremtet. Da han fortsatte, snakket han mest til seg selv: "Det var ambulansesjåføren. Han skulle på vakt like etterpå. Han hadde vært på vakt begge gangene politiet fikk de anomyme telefonene, og han hadde selv vært med og hentet likene."
Feger snudde seg mot Egje, så ikke rett på ham, men snakket til ham: "Hvorfor ringte ambulansesjåføren til politiet? Hvorfor ville han at de skulle bli funnet mens han var på vakt? Hvorfor var det viktig at han selv hentet kvinnene?"
Egje svarte ikke.
"Ambulansesjåføren var ikke mett. Han ville fremdeles forfølge sine egne fantasier. Han ville delta i etterforskningen, ville vaske kroppene rene, bre lakenet over dem, smugkikke under lakenet. Han ville vite mer enn alle andre, være eneveldig i sin egen verden." Feger fortsatte: "Man må ta ham på fersk gjerning. Det nytter ikke å vite hvem det er. Hvis man sier fra, blir de bare listigere. Når det ikke finnes bevis, må man få dem til å bevise det selv. Skjønner du det? Skjønner du det?"
Feger satt på en benk i parken utenfor gården til Michelle. En generator surret i nærheten. Det rykket i ansiktet, og hendene skalv. Han lurte på om det gikk strøm gjennom benken og opp i ryggmargen, det rykket og rykket i musklene, og han kunne ikke stoppe. Alt krympet, luften trykket, og himmelen dinglet tung rett over hodet.
Frykten pumpet gjennom kroppen som blod fra et svart hjerte. Uklare bilder flimret gjennom tankene, bilder av en nedbrent og forlatt by, en utstøtt mann luskende gjennom skyggene, med aske virvlende hvit og fin rundt beina. I mannens panne glødet en hvit flekk, og lyset skjulte ansiktstrekkene.
Jeg må ta meg sammen, tenkte Feger. Et menneske trengte hjelp, og ingen kunne hjelpe. Angsten får komme senere. Han foldet hendene i fanget for å stoppe skjelvingen. Og så satt han der på benken, satt på benken og kaldsvettet frykt.
Kvinnen trillet på en gammel sykkel med punkterte dekk. Ansiktet var som en fjær, en spent fjær med kulerunde øyne. Slagstøvler kippet rundt føttene, en strikkelue vippet på hodet, et skjerf flagret rundt halsen, og resten av kroppen druknet i en utslitt pelskåpe. Kvinnen med sykkelen stoppet og pekte på Feger med en vott.
"Har du mat?"
Feger sto opp fra benken og kikket rundt seg til han fikk øye på en åpen kiosk. Han forsvant fra parken et øyeblikk, før han vendte tilbake med to fulle bæreposer. Han satte seg på benken igjen.
"Jeg visste ikke hva du ville ha, så jeg kjøpte litt av hvert."
Ut fra bæreposene hentet Feger to brusflasker, en pose potetgull, tre kjekspakker, en sjokoladeplate, en pose sukkertøy, to smurte rundstykker, en liter melk og to iskrempinner. Kvinnen satte seg på benken uten å ta av seg vottene eller slippe sykkelen. Med den ledige hånden begynte hun å dytte mat i munnen. Først nå så Feger at hun ikke hadde hår i ansiktet; vipper og bryn var nappet vekk, og under strikkeluen glimtet skallen glattbarbert.
Feger pekte på søppelbøtten ved siden av benken, der noen hadde skrevet:
mine TanKer er iKKe ederf TanKer og
ederf veier er iKKe mine veier
Under de to linjene hadde Feger skrevet med kulepenn: kan du møte meg her, pluss en dato og et klokkeslett.
"Takk for at du kom."
Kvinnen med sykkelen nikket taust; hun var opptatt med å gumle maten i seg.
"Jeg trenger hjelp," sa Feger. "Det haster nå, etter at det brant. Jeg trenger hjelp til å redde et menneske."
"Menneskets ondskap er stor på jorden," sa kvinnen med sykkelen. Maten veltet ut av munnen, og hun så rett frem. "Spør meg ikke om hjelp, jeg er fremmed i et land som ikke er mitt."
"Vi må redde et menneske," sa Feger. "Den merkede er løs, og bare vi kan se ham. Du må hjelpe meg, jeg kan ikke være her hele tiden. Jeg vet at du kan se ham, at du vil kjenne ham igjen."
Kvinnens kulerunde øyne lyste hvitt. "Blodet roper til meg fra jorden," tygget hun.
Feger nikket. "Snart kan han ikke styre seg lenger. Vi må vokte ham hele tiden. Jeg kan ikke gjøre det alene, du må hjelpe meg."
"Han er Den merkede, den første av dem. Ingen finner behag i hans offer. Erkeengelen kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Jeg skal hjelpe deg."
Feger skrev ned telefonnummeret sitt og ga kvinnen en neve mynter: "Jeg kan ikke passe på hele tiden. Når jeg ikke er her, må du vokte inngangen." Han pekte mot en telefonkiosk i et hjørne av parken. "Ring meg med det samme noe skjer."
Hun tok imot pengene og telefonnummeret.
Da kvinnen med sykkelen hadde spist maten, reiste hun seg og begynte å trille sykkelen vekk. Etter fem skritt stoppet hun. De kulerunde øynene stirret på ham.
"Omflakkende og hjemløs skal han være på jorden," skingret hun. "Men hvis noen slår den merkede i hjel, skal han lide syvfold hevn."