Neste morgen gikk Feger på biblioteket, bevæpnet med et navn og to datoer. Et edderkoppnett svøpte inn verden, og han så bare noen få masker av nettet. De to ansiktene hennes ville ikke forlate tankene; det ene speidet hvitt mot horisonten fra en steinstøtte, det andre kikket foraktfullt på ham nede ved Havnekvarteret. Feger måtte redde henne fra gatelivet, fra varme sprøytespisser, fra en usynlig morder som kvalte kvinner og dumpet dem i skogen.
Han hadde ikke sovet siden marerittet, men sengen lokket ikke. Han ga en bibliotekar en liste over gamle årganger av Morgenposten og okkuperte en av mikrofilmskjermene. Studenter, innvandrere, uteliggere og misforståtte genier fylte lesesalen. Feger brydde seg ikke om dem. Han begynte med avisene fra måneden rundt den siste datoen på gravsteinen, hans egen fødselsdag. Overskrifter og datoer gled forbi ansiktet, og øynene absorberte hvert eneste tegn.
Deborah Haam måtte ha utmerket seg på et eller annet vis for å ha blitt begravd på Kirkegården. Vitenskapsmenn og kunstnere lå side om side med politikere og forretningsmenn, og han regnet med at alle hadde hatt minst én nekrolog i landets største aviser.
Et øyeblikk undret han seg litt over hvor få bilder som fantes i avisene den gang. Sidene var større, overskriftene mindre og artiklene lengre. Teksten i en tabloidavis ville fått plass på fire sider.
Da han leste Tragedie For Musikken, Verdensberømt Sopran Funnet Død, sluttet Feger å undre seg over hvordan pressen hadde endret seg. Fra et grovkornet bilde på forsiden smilte en trett Deborah Haam. Sminkebordet bugnet av blomster, og garderoben bugnet av mennesker. En lang hvit kjole, kneppet i halsen og rundt håndleddene, la seg i folder om anklene. Overrasket så Feger det lange svarte håret. Marmorportrettet hadde lurt ham. Men så husket han de mørke hårrøttene hennes; dét håret hadde også vært svart en gang.
Etter mange år i utlandet hadde Deborah Haam vendt tilbake til fødelandet. Morgenen etter den første forestillingen ble hun funnet død i sin leilighet, leste Feger. Artikkelen fortsatte inni avisen. Han spolte mikrofilmen videre og fant et bilde av en bygård i et av byens beste strøk. En nabo hadde funnet Deborah Haam død i leiligheten i andre etasje. Politiet hadde ikke utelukket en forbrytelse. Dette forbauset ikke Feger, siden dødsårsaken var kvelning.
Politihuset og alle arkivene i kjelleren var utenfor rekkevidde, men han tenkte ikke videre over det. Av en eller annen grunn stolte han ikke lenger på den verdenen han hadde forsøkt å leve i. Han stolte hverken på seg selv eller andre mennesker. Møtte han dem, ville anfallene ta over.
Feger spolte mikrofilmen frem og tilbake og leste hvert ord. Litt etter litt greide han å sette sammen en historie: Etter to års opphold i karrieren, da Deborah Haam hadde bodd i Den delte byen, vendte hun hjem til landet hun forlot som barn. I avisene flommet superlativene, og alle slo seg på brystet over at landet kunne skape slike størrelser. Da hun for første gang på to år skulle innta en scene, entes alle om at forestillingen ville bli en verdensbegivenhet.
Rett etter forestillingen hadde Deborah Haam dratt hjem. Hun hadde bodde i et fornemt strøk på Vestsiden siden hun en måned tidligere kom tilbake til landet. En nabokvinne hadde funnet henne død neste morgen.
I løpet av natten hadde en eller flere ukjente personer brutt seg inn i leiligheten. Politiet mente det dreide seg om innbruddstyver. De fant skuffer og skap tømt, eiendeler slengt overalt og leiligheten ribbet for verdisaker. Sannsynligvis hadde Deborah Haam overrasket innbruddstyvene, og det hadde kostet henne livet. Nabokvinnen hadde hverken hørt eller sett noe som kunne hjelpe politiet i undersøkelsene, og ingen andre vitner meldte seg.
Politiet ville sette alt inn på å bringe de skyldige for retten, leste Feger. Offentlige personer hevet stemmer i indignasjon, indignerte over at politiet ikke løste saken, indignerte over skammen byen måtte tåle. Hvordan kunne slikt skje på Vestsiden?
Blant alle de indignerte stemmene fant Feger ikke en eneste som hadde kjent henne. Journalistene ymtet frempå om et liv som eremitt, og artiklene ble raskt redusert til gjettverk. Deborah Haam døde barnløs og ugift i byen hvor hun ble født, beundret av mange, men ikke kjent av noen.
I de neste dagene lette Feger i biografiske oppslagsverk og leksika, men han lærte lite om Deborah Haam. Hennes far hadde vært konsertpianist, hennes mor sangerinne, og hun viste tidlig et talent for sang. Hun vokste opp i et rolig strøk, med en familie ved navn Halevi som nærmeste nabo. Familiene Haam og Halevi delte både tro og interesse for musikk, og man regnet med at de hadde stimulert hennes talent fra hun var svært ung.
Da krigen kom, ble alle medlemmene av nabofamilien og hennes familie sendt til Oswiecim. Feger nileste bøker om dem som ble deportert, men bøkene fortalte lite om Deborah Haam. Liste på liste ramset opp alle som ikke vendte tilbake; hun sto blant dem som overlevde, men han fant ikke navn på slektninger eller naboer der. Etter krigen var alle medlemmene av familien døde, og hun dro over havet til noen fjerne slektninger. Resten av hennes livshistorie ble gjengitt som en rekke årstall, oppsetninger og operascener.
Han hadde funnet mer enn ventet, men likevel var han ikke kommet nærmere Deborah Haam. Hennes morder ble aldri funnet. Han skummet gjennom overskrifter for flere år, kopierte hver artikkel med hennes navn i, samlet notater fra alle tenkelige kilder. Men han greide ikke å trenge gjennom kodene, å se mønsteret under overflaten. Deborah Haam hadde skydd offentligheten hele livet, og i døden var hun like taus. Det var som om hun bar på en hemmelig skam, som om hun heller tidde om morderens navn enn å fortelle hele historien, og dermed avsløre seg selv.
Underlige ting hadde skjedd det siste året: En mur mellom to verdener var revet, en konge var død, en krig var utkjempet på videoskjermer over hele verden. Feger tenkte aldri over dette, han var fortapt i en død kvinnes liv.
Lønnsutbetalinger dumpet jevnlig ned i postkassen, for han var sykemeldt helt til komiteen hadde avgjort saken. Han brukte nesten ingen penger, hverken på klær, mat eller andre mennesker. Feger hevet sjekkene, betalte husleien og la resten av pengene i en kjøkkenskuff.
Papirer fylte hele den lille leiligheten. Han hadde kopiert alle artikler om Deborah Haam, både fra gamle aviser, fagbøker og biografiske oppslagsverk. Tegnestifter festet grovkornete avisbilder til veggene. På gulvet fløt kopier med røde, svarte og gule notater i margen. Håndskrevne lister over årstall, datoer og stedsnavn dekket kjøkkenbordet. Et intrikat nettverk av piler og sirkler bandt de forskjellige opplysningene sammen.
I parkene ble menneskekropper stekt lysebrune, men Feger ble blekere og blekere der han satt på en pinnestol foran et lite bord i kjøkkenkroken. Lesingen hadde svertet ringer rundt øynene. Gammel svette hadde satt seg i gamle klær. Han snufset innestengt luft mens tynt snørr stripet overleppen. Ordene danset foran øynene, og han tenkte på kroppen. En kald klump bodde i magen, et ondt vesen som strakte giftarmer ut til hver nerve og hver muskelfiber.
Noen ganger forsøkte han å legge vekk avisene, men ordene lokket, de smigret og befalte, tvang ham til å lese mer, lese videre, lese alt. Og Feger, drevet av frykt, leste hvert et ord. Han hadde alltid funnet et skjult mønster under andres forståelse av verden. Som en levende datamaskin hadde han sporet opp og dekodet skjulte tegn. Men nå stanget han hodet mot veggen. Noe mønster fantes ikke i alle tallene og ordene.
Feger var redd, alltid redd. Han trodde at han ble overvåket, og han fulgte nøye med hvem som passerte utenfor vinduet. Hele tiden brant fremmede øyne i nakken: Et kjærestepar hånd i hånd, en kvinne med barnevogn, en gammel mann, systematisk plukket han ut merkede personer. Det ville ikke hjelpe å be om beskyttelse av politiet. Ingen andre kunne se merkene.
Feger likte ikke å åpne vinduene; da forsvant den siste rest av beskyttelse. Han krøllet avispapir sammen rundt inngangsdøren for å høre om noen brøt seg inn. Når han en sjelden gang forlot den lille leiligheten, ordnet han notatene i sirlige mønstre. Ved første øyekast ville ingen se noe, men hvis noen gjennomsøkte papirene, håpet Feger å avsløre dem.
Han gjestet biblioteket flere ganger i uken. Noen kvelder spaserte han til Kirkegården og satt der i noen timer, men som regel holdt han seg innendørs.
Feger trakk for gardinene og slo av lyset. Han tråkket over arkene, la seg på sengen med klærne på og lukket øynene mot mørket. Hvis han ikke kunne se edderkoppen, kunne edderkoppen ikke se ham. Han snakket ikke lenger med seg selv, for han ante at fremmede krefter overhørte alle ordene. Han håpet at kreftene ikke kunne lese tanker.
Feger forsøkte å mane frem et ansikt i tankene, et blekt ansikt med markert nese, fyldige lepper og sorgfulle øyne. Men ansiktet kom ikke. I stedet rullet en lang liste av sykdommer foran øynene: virus i blodet, svulster i kjøttet, bakterier i innvollene.
I mørket fantes et ondt vesen, et ondt vesen som hadde lagt et egg i kroppen hans. Vesenet lekte seg, men når som helst ville det gå lei av leken og spise ham som en flue. Det ville ikke hjelpe å gå til legen. Ingen andre ville se noe, ikke før egget sprakk og sykdommen viste seg for alle. Og da ville det være for sent.
Søvnen kom aldri før han fikk se henne, men denne gangen nekte hun å vise seg. Feger lå med lukkede øyne i mange timer mens redselen kjærtegnet hjernen. Hele tiden svevde et klebrig, finmasket nett over sengen. Da han til slutt åpnet øynene, krafset det svart et sted i øyekroken. Han slo på lyset, og et mangearmet vesen syntes å løse seg opp til luft. Så var han alene.
I tankene blinket den sekstaggete stjernen og de fremmede tegnene på gravsteinen. Hun lå på en egen del av Kirkegården, blant mennesker med et annet språk og en annen tro. Skulle Feger komme nærmere henne, måtte han finne noen som kunne tyde teksten på gravsteinen.