Albert Egje ville finne dem som hadde lemlestet det halve byrådsmedlemmet. Løste han den saken, ville fremtiden være sikret. Egje hadde tenkt seg helt til topps, men han ville ikke klatre høyt om Feger var med på lasset. Den tynne, snørrete mannen forsvant sporløst hver gang noen ba om hjelp.
Til slutt orket Egje ikke mer, han ringte onkelen. Etter å ha kranglet med forværelset og ventet i ti minutter, fikk han endelig onkelen på tråden.
Onkelen hoppet over alle høflighetsfraser: "Hva vil du, Albert?"
"Hvorfor kunne du ikke ha skaffet meg en bedre partner enn Jarl Feger?"
"Du liker ham ikke?"
"Nei."
"Hvorfor ikke?"
"Han gjør ingenting rett," sa Egje. "Han bryr seg ikke om andre, har ikke riktig innstilling, spiller ikke på lag. Jeg kan forstå at dere lar ham pusle med gamle saker av medlidenhet, men hvorfor måtte jeg bli belemret med en sånn fyr?"
Onkelen tenkte seg om et øyeblikk. "Jeg ville bare prøve dømmekraften din, Albert. Din kollega er en torn i siden på mange. Vi følte oss tvunget til å ta Feger inn igjen, for å dysse ned en skandale som kunne ha skadet vår organisasjon. Men han har ikke skikket seg, og nå er det opp til deg."
"Hva mener du?"
"Vi ga Feger en sjanse, Albert. Han visste mer enn han burde om Rød-saken. Jeg vil ikke å i detaljer, men jeg kan fortelle at vi tok ham inn mot at han skrev under på en taushetserklæring. Nå har det gått lang tid, Rød er begravd, og alle har glemt saken. Hvis han skulle bryte taushetsløftet, kan vi stoppe munnen hans lovlig. Dessuten ville ingen tro på ham, ikke så lenge etterpå. Vi ga ham en sjanse, og han tok den ikke. Derfor fikk du Feger som partner. Jeg vil at du skal vise nøyaktig hvor inkompetent han er. Kan du hjelpe oss, Albert?"
Egje svarte ikke.
"Få ham suspendert for tjenesteforsømmelse. Hvis du fjerner denne tornen i siden vår, kan du velge og vrake i stillinger. Det kan du stole på."
Døren gikk opp uten at noen banket på, og Feger tuslet inn på kontoret.
"Hva sier du, Albert?"
Egje avsluttet samtalen hastig: "Jeg ringer deg senere, onkel." Han snudde seg mot døren. Feger så rett på ham uten å si noe. Feger kunne ikke ha overhørt samtalen, men han virket underlig skuffet.
"Kan du hjelpe meg?" spurte Feger.
"Hjelpe deg med hva? Med enda et bordell?"
"Et innbrudd," sa Feger. "Det haster. Du må være med og snakke med henne, jeg er ikke så flink til slikt."
Egje så tungt på ham.
"Du burde ikke bry deg så mye om han som ble funnet i sjøen, det er ingenting, han drepte seg selv," sa Feger.
"Jeg har snakket med enken hans," gryntet Egje, "og hun er ikke enig. Hun fortalte at Harald Baker satt på beviser som frikjente han og de to andre. Han hadde drukket tett i noen dager, spesielt kvelden han forsvant. Hun sa at han var redd, men at han ville hevne seg. Og nå er han død. Tror du han hogde av seg begge beina selv? De gjorde det for å skremme andre fra å snakke."
Feger ristet på hodet. "Du sa at vi skulle arbeide sammen. Jeg gir deg bare et godt råd. Ikke bry deg om han som ble funnet i sjøen." De vasne øynene kikket bedende på Egje. "Kan du bli med meg? Jeg trenger hjelp. Hun er redd. Du må trøste henne, og jeg er ikke så flink til slikt."
Kanskje dårlig samvittighet, kanskje nysgjerrighet, Egje visste ikke hvorfor, men det endte med at han svarte ja.
Feger ringte på og mumlet inn i callinganlegget. Etter en kort pause summet låsen, og de gikk inn porten. I bakgården snirklet to grusstier seg rundt en kneshøy ugressplen og tre søppelkasser i et morkent skur. En eim av mugg og kattepiss drev rundt dem. Lange sprekker skar på kryss og tvers over murveggene, og malingen hadde flasset av flere steder. Feger ringte på en ny dør, det summet igjen, og de tråkket inn i en mørk oppgang.
I tredje etasje banket Feger på en dør.
"Hva gjorde denne innbruddstyven?" spurte Egje mens de ventet.
Feger så vekk. "Han onanerte i en truse hun hadde brukt."
"Du er syk," utbrøt Egje, "du er virkelig syk. Hvorfor må du alltid ta de verste..."
Akkurat da gikk døren opp, og et par lyse grønne øyne så opp på dem. Håret rant krøllete og kobberrødt rundt et blekt, fregnet ansikt.
"Michelle, det her er Albert Egje, min partner," sa Feger. "Han skal hjelpe oss med å stoppe... Han skal hjelpe deg."
Michelle kikket på den unge, kraftige mannen med de klare blå øynene og det korte lyse håret. Slik skulle en politimann se ut, tenkte hun, stor og trygg og sikker på seg selv.
"Kan vi komme inn?" spurte Feger.
Hun rødmet forvirret, før hun nikket. Michelle trådte til siden og slapp dem inn i den lille stuen. Da døren var lukket etter dem, begynte Michelle og Albert Egje å snakke samtidig. De tidde, og begge så vekk.
"Du først," sa Michelle.
"Nei, du først."
"Vil dere ha noe å drikke, en kopp kaffe?"
De takket ja, satte seg ned og ventet. Hun kom med et brett med tre kaffekopper og et lite kakefat med kjeks.
"Feger fortalte at du hadde låst døren, og at noen likevel hadde kommet seg inn?"
Hun nikket.
"Du bor i tredje etasje, så du trenger ikke være redd for at noen skal komme seg inn gjennom vinduene. Det er mulig å presse ut dørkarmene, for eksempel med en biljekk, og på den måten komme seg forbi låsen, men det etterlater merker. Den mest sannsynlige er at noen har en kopi av nøklene dine. Porten og døren inn fra bakgården er det ikke noe å gjøre med, de er elendige, de låsene må gårdeieren eventuelt ta seg av. Men for sikkerhets skyld kan vi bytte sylinderen på døren din," sa Egje.
"Vil det koste mye?"
"Jeg kan gjøre det for deg," sa Egje.
"Takk," hvisket Michelle.
Et forsiktig smil lyste opp blant fregnene. Da Egje så smilet, banket hjertet fortere.
"Kom, så drar vi," harket han til Feger.
De satte fra seg kaffekoppene og reiste seg. Hele denne tiden hadde Feger sittet taus. Mens Egje skrev ned merket og modellnummeret på sylinderen, gjespet Feger:
"Jeg er ikke så flink til dette. Kan du kjøre meg hjem først?"
Da Albert Egje dukket opp igjen, hadde han skiftet til en hvit T-skjorte, en grå joggedress og treningssko. Han bar på et verktøysskrin og en ny sylinder han hadde kjøpt hos en låsesmed. Han smilte til Michelle, hun smilte tilbake, og så rødmet de taust.
"Jeg får vel begynne," hostet Egje til slutt.
Han åpnet inngangsdøren og stakk en skrutrekker inn i et av de to hullene under tungen på låsen. Han skrudde ut skruen og dro bakstykket ut på innsiden av døren. Så stakk han skrutrekkeren inn i det andre hullet, skrudde ut denne skruen og trakk sylinderen ut på utsiden av døren. Den nye sylinderen ble stukket inn og bakstykket ble lagt på plass. Egje sjekket at låsen gikk rundt, før han skrudde fast de to skruene.
Han reiste seg opp og rettet ryggen. Michelle hadde fulgt med mens han arbeidet, nå sto hun nesten helt inntil ham. Munnen hennes var halvt åpen og øynene halvt lukket. Hjertet banket vilt i brystet på Egje. Han kysset henne på munnen. Hun lente seg mot ham med hele kroppen, åpnet munnen og stakk tungen mellom tennene hans. Egje la de kraftige armene sine rundt Michelle og trakk henne inn til seg. Han pustet hest.
Da Michelle kjente noe hardt gjennom joggedressen hans, noe hardt mot magen, frøs hun til. Hun løftet hendene mot brystkassen hans og presset seg vekk. Hun vendte hodet til siden. Egje slapp taket som om han hadde brent seg.
"Jeg... jeg mente ikke..." sa han hest.
Det var plutselig trangt i leiligheten.
Michelle så fremdeles vekk. En tåre rant nedover kinnet, og hun klynget seg til seg selv.
"Det er min feil," sa hun stille.
Egje ristet på hodet. Han visste ikke hva han skulle si. Blodet tordnet i ørene. Michelle satte seg i sofaen og stirret ned i fanget, mens Egje pakket sammen verktøyet og den gamle sylinderen. Han gikk bort til henne. Hun satt i den slitte sofaen med armene i kryss over brystene.
"Her er de nye nøklene. De gamle trenger du fremdeles til å komme deg inn nede i bakgården. Disse låser opp inngangsdøren," sa Egje, glad for å ha noe å si. "Jeg kan komme igjen, hvis det er noe, hvis du trenger hjelp."
Han la tre nøkler foran henne. Michelle så opp, hun holdt fremdeles rundt seg selv.
"Vil du ha en nøkkel?" skalv hun frem.
Han så forvirret på henne.
"Vil du ha en nøkkel?" gjentok hun. Stemmen dirret redd, og hun så ikke på ham. "Hvis du må komme igjen, hvis det er noe?"
Det svimlet for Egje. "Ja," fikk han sagt.
Egje satte seg på sofaen, så nært inntil henne som han våget, men han rørte henne ikke. Og slik satt de, en stor og blond mann, ved siden av en liten rødhåret kvinne som holdt rundt seg selv. De så ikke på hverandre.
Egje la armen forsiktig rundt Michelle. Hun krøllet seg sammen og la hodet mot brystkassen hans. Fremdeles holdt hun armene i kryss foran brystet, men kroppen hennes myknet sakte. Hun maktet ikke å stoppe tårene.
"Så, så," hvisket Egje. Strupen snørte seg mens han strøk henne over håret og ryggen. "Så, så, det er i orden, alt skal bli bra."
Egje var en stor og sterk mann, en blåkledd kriger med harde muskler og snille hender, og hun var en skadeskutt fugl. Han luktet trygt, av såpe, rene klær og et snev etterbarberingsvann. Michelle ville bare at han skulle holde rundt henne, holde rundt henne for alltid.