I Michelles oppgang var det tre etasjer med to leiligheter i hver etasje. Feger begynte på toppen. Han banket på døren tvers over gangen for Michelle. Ingen svarte. En haug reklameaviser lå på matten foran døren. Ved siden av låsen var karmen splintret i stykker; noen hadde brutt seg inn i leiligheten.
Feger dyttet til døren og skrittet over dørstokken. Han så noen lyse firkanter etter bilder over de falmede tapetveggene. Ingen gardiner hang foran de skitne vinduene. En stråleovn sto på gulvet, og et fillete ullteppe lå i en flekket sofa. Vasken rant over av tomme hermetikkbokser; han løftet opp en boks og kikket på de mugne matrestene i bunnen.
Feger lukket øynene og så for seg leiligheten. Den hadde stått tom siden vinteren, siden den ubudne gjesten hadde flyttet ut igjen. Ingen farer truet. Han subbet ut og lukket døren etter seg.
I etasjen under var begge leilighetene bebodde. Evriale og Stina sto det under den ene ringeklokken. Feger trykket på knappen. Etter en stund åpnet døren seg, og en kraftig negresse kikket ned på ham. Under en løs, blomstrete bomullskjole så Feger et par brede skuldre og et par store bryster med tupper som plommer. Hun var kullsvart, med flatt ansikt, bred nese og tykke lepper. Hundrevis av stramme fletter strittet til alle kanter, og sølvperler ringlet i enden av hver flette.
"Vi skal ikke ha noe," sa negressen. De mørke pupillene, omkranset av hvitt, stirret hull i ham.
"Det er ikke det," sa Feger, "jeg er ikke..."
"Hvem er det, Evriale?" spurte en kvinnestemme bak døren.
"En mann," svarte negressen.
Hun lukket døren opp for å la den andre kvinnen se Feger. Stina var en halv meter lavere enn negressen, med kort lyst hår, blå øyne og kritthvit hud. Hun gikk med en svart dongeribukse og en svart lærvest over den bare overkroppen.
"Kan jeg komme inn?"
Begge to stirret rett på ham. Det luktet fremmed fra leiligheten, en lukt så stram og hard at han kunne smake den.
"Det gjelder et innbrudd," mumlet Feger. "Noen har brutt seg inn i hos naboen deres i tredje etasje. Har dere sett eller hørt noe?"
"Nei," svarte Evriale. "Hvis en mann bryter seg inn her, kommer han ut igjen med testiklene i munnen," la hun til, før hun lukket døren i ansiktet hans.
En forvirret Feger ringte på over gangen. Fru Medoso sto det på døren. Han ventet til det skrapte på innsiden.
"Hvem er det?" pep en gammel kvinnestemme.
"Det er politiet, frue. Jeg har noen spørsmål."
Døren gikk opp, og et lite, rynkete ansikt kikket ut over sikkerhetslenken. "Har du legitimasjon?"
Feger fumlet gjennom lommene i frakken til han fant tjenestebeviset. Han holdt det opp foran sikkerhetslenken. Kvinnen tok ikke øynene fra ham; for alt hun visste kunne han ha viftet med et førerkort.
"Det var på tide, du kom. Nå er det nesten en måned, siden jeg ringte etter dere første gang," pep hun andpustent.
Kvinnen lukket døren, fjernet lenken og åpnet døren igjen. Hun var liten og tørr, med flisete hår rundt et forskremt ansikt. En jordfarget kjole flagret over et par filttøfler da hun viste Feger inn.
Det oste av røkelse i leiligheten. På den ene stueveggen hang et stort kobberspeil med dyrekretsen risset inn langs randen. Flere lag tykke tepper dekket gulvene. Foran vinduene sopte mørke fløyelsgardiner i gulvet. Kvinnen pekte på en lav sofa.
"Vil du ha, en kopp urtete?"
Feger ristet på hodet. Han brettet frakken sammen og satte seg i den myke sofaen. Fru Medoso satte seg ytterst på kanten av en lenestol. Mens han forsøkte å ordne tankene, begynte hun å snakke med skjelvende stemme.
"Endelig, kom dere. Peggy gjorde aldri noen fortred. Hun var bare god. Hvem kunne gjøre noe sånt, mot henne?"
Alle tankene løste seg opp i hodet. Noen ganger ante Feger omrisset av en mening, av et større bilde. Men alltid sa folk noe han ikke skjønte, og så ble bildet til luft.
"Har dere funnet den som drepte, Peggy?" Skjelvingen i stemmen fortalte at hun snart ville begynne å gråte.
"Hvem er død?" Han følte seg som en tyv. "Har du et bilde av henne?"
Den gamle kvinnen reiste seg, gikk over til en kommode og hentet et innrammet fotografi. Med et hulk la hun rammen på bordet. Feger kikket ned på et uskarpt svart-hvitt foto av fru Medoso med en katt på fanget.
"Jeg fant henne, i bakgården," strigråt fru Medoso. "Da hadde hun blødd i hjel. De hadde skåret av poten hennes."
"Jeg beklager," snufset Feger. "Jeg beklager."
Bilder flimret for øynene, bilder av en utbrent by, en sotet ruin, befolket av mennesker kledd i frykt og filler. Viljeløst drev de rundt, stumme og alene i hvert sitt mørke. Og i utkanten av den brente byen jaget en uklar skikkelse gjennom skyggene. Feger frøs på ryggen.
"Jeg beklager," snufset han igjen.
Gjennom tårene gransket fru Medoso den forvirrede mannen med de vasne øynene.
"Hvorfor kom du, egentlig?"
"Et innbrudd," sa han, "et innbrudd i etasjen over."
Han var ikke kommet på grunn av Peggy. Ingen brydde seg om en katt. Brått vendte hun ansiktet vekk, som om hun ikke ville vise frem sorgen.
"Du kan gå nå," sa hun. "Du kan ikke hjelpe Peggy. Hun var bare god. Hvem kunne gjøre noe sånt, mot henne?"
"Jeg beklager," hvisket Feger.
Han gikk baklengs ut og lukket døren stille. Han følte seg enda mer som en tyv, en tyv som nettopp hadde grafset gjennom fru Medosos kosteligste eiendeler.
I første etasje pustet han dypt noen ganger. Den ene leiligheten manglet navn på ringeklokken, og en reklamehaug lå foran døren. I den andre leiligheten bodde Dennis. Feger pustet dypt enda noen ganger, og så ringte han på. Ingen svarte. Etter et minutt ringte han på igjen.
Denne gangen gikk døren opp. En trøtt ung mann, kledd i en pyjamasbukse, gjespet mot ham. Mannen var ung og brun og vakker, med flat mage og brede skuldre. Det korte lyse håret var rufset av søvn.
"Det ble sent i går," gryntet han. "Hva vil du?"
"Bor det noen der?" sa Feger og pekte på den andre døren.
Dennis ristet på hodet. "Tomt," sa han. "Hvem faen ville bo her hvis de ikke måtte? Hva gjelder det?"
"Det gjelder Michelle," sa Feger og viste frem tjenestebeviset.
"Glem det. Jeg er ferdig med henne. Hun inviterte seg selv inn. Jeg ba aldri om noe. Du vet hvordan det er," smilte Dennis. "Hun nærmest voldtok meg..."
"Det gjelder ikke det," sa Feger. "Det har vært et innbrudd hos henne. Vet du noe om det? Har du sett eller hørt noe?"
"Et innbrudd?" Dennis ristet på hodet. "Det er sikkert en av alkisene i området. Her i vinter var det en som brøt seg inn og slo seg ned i en tom leilighet i oppgangen. Han bodde her i flere uker før gårdeieren fikk kastet ham ut."
De kikket på hverandre en liten stund. Feger gjorde ikke mine til å si noe, og Dennis følte at han måtte fylle stillheten. Han nikket mot låsen på døren ut til bakgården.
"Låsene her ble ødelagt etter at alkisene brøt seg inn. Gårdeieren burde ha satt inn nye for lenge siden. Hvem som helst kan sparke opp porten. Det var sikkert en av alkisene i området," sa han. "Dét er en jobb for politiet. I stedet for å plage skikkelige folk, burde dere rydde opp ute i gatene. Var det noe mer?"
Det var ikke noe mer, og så ble enda en dør lukket foran Feger.
Han satte seg på en benk i parken utenfor gården. Det led mot kveld, og luften ble kaldere. Han dro frakken tettere rundt seg. Fra benken kunne man se porten inn til Michelles bakgård. På andre siden av gaten, rett overfor gården, kneiste et kontorbygg i glass og betong. En fontene sildret ved siden av benken. På en grønn søppelkurv hadde noen skrevet med filtpenn:
mine TanKer er iKKe ederf TanKer og
ederf veier er iKKe mine veier
Mens han leste setningen, merket han at kinnene var våte. Det hadde skjedd flere ganger den siste tiden, når han var alene, plutselig rant øynene over. Forvirret tørket han vekk tårene med en blek hånd.
I mange timer kikket Feger på menneskene. Barn i alle farger lekte med hverandre, ungdom suste forbi på rullebrett, kjærester snublet i hverandres føtter. En utmagret sniffer med knust kroppsspråk tigget småmynter. Noen mørkhudete menn plystret etter en blond kvinne. Hun kastet et surt blikk etter dem, men hoftene svaiet likevel en anelse mer da hun fortsatte.
Etter som mørket falt på, sjanglet de fleste forbipasserende, de skrålte i kor eller mumlet for seg selv. En kvinne og en mann lo høyt mens de grafset under hverandres klær; neste morgen ville de våkne opp nakne og skamfulle og fremmede i samme seng. Her og der skrek en fyllik til natten, et hjelpeløst skrik som bare etterlot stillhet.
En khakikledd vakt med en lommelykt i hånden tråkket en runde rundt kontorbygget. Han lyste bak busker og langs bakken, dro i hver dør og sjekket at vinduene i den nederste etasjen var lukket. Da han var ferdig, kom han gående mot benken i parken. Han stoppet noen skritt unna og lyste rett i ansiktet på Feger.
"Jeg har holdt øye med deg i flere timer. Du får finne deg en annen park," sa vakten bryskt. "Vi vil ikke ha kikkere og blottere her."
Feger lignet på selve idéen om en blotter der han satt blek og usunn og gjemt inni en stor frakk. Skuldrene hang frem, fingrene flettet seg sammen i fanget, øynene flakket til siden, og det så ut som om hodet ikke inneholdt annet enn ekle tanker. Han rotet i lommene, fant tjenestebeviset og holdt det opp i lyset. Vakten plystret lavt og slo av lommelykten.
"Beklager det der, Feger," harket han, "men som politimann vet du hvordan det er. Det er bedre å sjekke en gang for mye en en gang for lite."
Feger blunket lettet. Etter som nattsynet vendte tilbake, gransket han den kraftige vakten. Pressen lå som som knivsegger over buksebeina og ermene på khakiuniformen. De blankpussede militærstøvlene skinte svart. En navnelapp over høyre brystlomme fortalte at mannen het Kai Bendon. En håndradio dinglet i beltet, og en ledning løp opp til en øreplugg og en kjevemikrofon. Hodet virket for lite til kroppen, og det smale ansiktet var dekket av arr etter kviser.
"Jeg vet hvordan det er, Bendon," nikket Feger. "Det er bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite."
De nikket til hverandre en stund.
"De er overalt nå," sa Bendon. Stemmen klang underlig lyst til å komme fra en så bred brystkasse. Han nikket mot et lokale i en stikkgate til parken. Tynne lysstriper slapp ut gjennom gardinene, og et stearinlys blafret foran inngangsdøren.
"Slike steder trekker kikkere og blottere til parken som en magnet. Det var derfor..." sa Bendon og spyttet. "Jeg beklager igjen, Feger, at jeg tok deg for... De er overalt nå, og det er umulig å stagge krypene. Vi hadde trengt flere kompanier med soldater bare for å rydde opp i dette området. Men det trenger jeg vel ikke å fortelle deg. Det er jo jobben din."
"Jeg vet hvordan det er."
"Vel, jeg får komme meg videre."
"Gjør det, Bendon," sa Feger. "Takk for praten."
De nikket enda en gang til hverandre, og så forsvant vakten. Feger reiste seg. Beina sov og ryggen knaket. Han kikket mot det blafrende stearinlyset i stikkgaten. Døren gikk opp, og han så omrisset av en mann.
PASSION MASSAGE hvisket de svarte bokstavene på det gule skiltet. Mannen i døren fylte hele åpningen. Ansiktet brant rødt, og musklene bulte under den høyhalsete genseren og dongeribuksene. Han hadde mørkt hår med lavt hårfeste; piggsveisen gikk i ett med øyenbrynene, og det virket som om han manglet panne.
Den rødsprengte mannen nikket kort til Feger, tråkket til side og slapp ham inn i resepsjonen. "Du får vente en liten stund. Alle vertinnene er opptatt. Sett deg og se på TV imens."
Resepsjonen besto av en liten sofa, noen stoler og en disk. I et hjørne flimret en TV med lyden av. På skjermen knelte to nakne kvinner foran det slitne lemmet til en naken mann. Mannen stirret opp i taket. Kvinnene vred seg og slurpet og stønnet stumt etter mer.
Feger snudde seg mot vakten. "Har det skjedd noe underlig her den siste tiden?"
Vakten kikket ut gjennom døråpningen og filosoferte over livet. Av ingenting hadde han skapt en levedyktig virksomhet. Han hadde leid et passende lokale, innredet resepsjonen og alkovene, montert skilter og ansatt kvinner. Han drev stedet og tjente gode penger. Joda, han hadde all grunn til å trives.
Da Feger banket lett på skulderen hans, snudde vakten seg irritert: "Hva vil du?"
"Har det skjedd noe underlig her den siste tiden?"
"Hva faen mener du? Hva vil du egentlig?"
Enda en gang viftet Feger med tjenestebeviset, men den rødsprengte mannen bare snøftet.
"Du kan bare ha deg ut. Jeg driver et renslig sted, ingen klager på meg. Jeg betaler husleien, skylder ingen penger, bare fornøyde kunder. Helt vanlig massasje her i gården. Er du ute etter meg?"
Feger mumlet til svar. Vakten sa ikke noe mer. Han trådte vekk fra døråpningen og ventet på at den tynne, bleke mannen skulle forlate lokalet.
Resten av natten spaserte Feger målløst rundt i byen. Han visste at han måtte redde et menneske, og han undret seg på om det var for sent.