Mens rabbineren spaserte gjennom Kirkegården, undret han seg over telefonsamtalen. En skjærende stemme hadde bedt om å få treffe ham ved en gravstein. Rabbineren hadde forstått at stemmen tilhørte en mann som trengte hjelp, og han hadde sukket Ja før han fikk tenkt seg om.
"Hvem snakker jeg med?" hadde han spurt, men stemmen i røret hadde forsvunnet i et klikk.
Nå fulgte en grussti i det tykke grønne gresset. Han var en middelaldrende mann med en kalott på bakhodet, nystrøkne dressbukser og en hvit, kortermet skjorte med den øverste knappen åpen. Han lignet ikke på sin far, den forrige rabbineren. Hans far hadde vært en av de ortodokse, en av de gamle strenge som ikke hadde villet gi etter for den nye tiden.
I deres område av Kirkegården ventet en blek og tynn mann iført en altfor liten dress. De håndhilste, og rabbineren syntes at det var som å holde en død fisk. Mens de byttet navn, gransket rabbineren den bleke mannen. En mørk dress krøllet seg opp rundt anklene og håndleddene. Lyse øyne flakket bak mørke ringer i et deigete ansikt. Tennene var ikke blitt pusset på lenge, og han luktet tungt og gammelt.
Rabbineren likte ikke det han så, og det påvirket stemmen: "Hva kan jeg hjelpe deg med?"
Huden rykket under Fegers høyre øye. Hjelpeløst lette han etter ord. Til slutt pekte han på en av gravsteinene: "Vet du noe om henne?"
Rabbineren rettet på de runde stålbrillene og gned hånden over det tynne skjegget. Han ønsket å få dette overstått så raskt som mulig. Når skulle han lære å si nei? Rabbineren visste ikke dette selv, men han trodde ikke lenger, og vaner hadde erstattet den tapte troen.
"Det er lite å fortelle," sa han. "Hun ble født her, men hun bodde egentlig ikke i Steinbyen. Min far, som var rabbiner før meg, forrettet i begravelsen. Vi fant ingen slektninger og ingen som kjente henne."
"Hvor kom steinen fra?"
"Den kom fra utlandet nesten et år etter at hun døde. Jeg husker ikke så mye, men jeg fulgte min far på jernbanestasjonen."
Femogtyve år tidligere hadde den forrige rabbineren fått et brev fra Den delte byen. Brevet inneholdt en sjekk og en reisegodskvittering. Sjekken var en gave til synagogen. Kvitteringen skulle leveres på stasjonen.
Den forrige rabbineren undret seg over hva den anonyme avsenderen mente. På jernbanestasjonen ventet en tung trekasse; da han åpnet kassen og så navnet på steinen, skjønte han hva det dreide seg om. Synagogen hadde ikke funnet noen slektninger, så de hadde selv bekostet begravelsen. Nesten et år etterpå hadde noen sendt en uhåndterlig stein og en stor pengesum.
Han undret seg på hvem som hadde fått laget gravstøtten og fraktet den til Steinbyen uten å gi seg til kjenne. Han undret seg på om han var blitt utsatt for en grov spøk. Bilder skulle aldri hogges inn i gravsteiner; dét var å dyrke avguder.
Men da han så nærmere på ansiktet, bestemte han seg for å plassere støtten hvor den hørte hjemme. Uansett hvorfor den anonyme avsenderen skjulte ansiktet sitt, så måtte avsenderen ha vært svært glad i henne. For første gang i sitt liv brøt han en regel, og hjertet fortalte at det var rett.
Rabbineren trakk på skuldrene: "Jeg vet ikke hvorfor han satte den opp. Man skal ikke hogge bilder i støtter. Men nå er vel skaden allerede gjort?" spurte han, som om det gjorde noen forskjell hva Feger mente.
Feger skjønte ikke denne kulturen, og det gjorde ham uvel, men han trengte svar på et spørsmål. Han tok mot til seg.
"Og hva betyr ordene på steinen?"
Rabbineren kikket på steinen. Uinteressert leste han teksten for den bleke mannen: "Da priste jeg de døde, de som allerede hadde fått dø, lykkelige fremfor de levende, de som enda var i live."
Fegers føtter begynte å springe før hjernen registrerte ordene; han snudde seg og sprang vekk fra rabbineren. Armer og bein flakset svart rundt den tynne kroppen. Han sprang uten å se seg for, sprang mens lungene brant, sprang helt til mørket i leiligheten lukket seg beskyttende rundt ham.
Da avisene for mange år siden skrev om drapet på Deborah Haam, hadde de trykket et bilde av boliggården hvor hun ble funnet død. Nederst i hjørnet på bildet var et veiskilt. Feger skrev ned adressen og tok en drosje til Vestsiden. Kledd i en død brors dress, med en kopi av en gammel avisartikkel i den klamme hånden, forlot han drosjen. Han gikk gjennom hele gaten før han fant gården. Den var malt, men han kjente fasaden igjen fra bildet.
Feger ringte på alle klokkene og smatt inn da noen åpnet døren uten å undersøke hvem som ringte på. Han tok heisen opp til øverste etasje og arbeidet seg nedover. I hver etasje banket han på dørene og spurte hvor lenge de hadde bodd der. Noen hadde nettopp flyttet inn. Andre smelte døren igjen da de så hvem som sto utenfor.
Til slutt banket han på døren tvers overfor leiligheten hvor Deborah Haam en gang hadde bodd. En gammel, vever kvinne, kledd i morgenkåpe, stakk nesen ut gjennom døråpningen. Nesen hennes rørte ved sikkerhetslenken. Ildrødt hår krøllet seg under en skitten nattlue.
"Hvor lenge har du bodd her?"
Hun så skremt på ham.
"Jeg vet det høres dumt ut, men jeg undrer meg på om du husker en kvinne som bodde tvers over gangen for mange år siden? Deborah Haam het hun."
Det skremte blikket forsvant, og et smil lyste blant skrukkene.
"God dag?" sa hun. "Jeg er Baronesse...? Hvem er du? Kom inn, kom inn, så skal du få en kopp kaffe?"
Feger tråkket over et berg av kataloger, reklameaviser og vinduskonvolutter rett innenfor døren. Han fulgte etter kvinnen inn i stuen og satte seg i en stol. En stram eim skar gjennom leiligheten. Gardinene var trukket for vinduene. En lysekrone glitret i taket, men nesten ingen av lyspærene virket.
Baronessen satt i en sofa og skjenket kaffe fra en gammel sølvkanne. Han tok en slurk, og greide såvidt å ikke spytte den ut. Den iskalde væsken smakte surt.
"Vel," begynte Feger, "husker du en kvinne, Deborah Haam, som bodde over gangen for seksogtyve år siden?"
Den gamle kvinnen stirret på ham uten å si noe. Feger la merke til at det ildrøde håret satt skjevt på hodet. Han sluttet å snakke og så nærmere på henne. Leppestiften lå i ujevne linjer rundt munnen. Hun hadde plukket øyebrynene og tegnet dem skjevt på.
"Smakte kaffen?" smilte Baronessen.
"Jo, takk," svarte Feger og fuktet tungespissen i iskald kaffe. "Jeg undrer meg på om du husker en kvinne som bodde her en kort stund for mange år siden. Hun het Deborah Haam og hun var en operasangerinne."
"Bare forsyn deg?" sa den gamle kvinnen med lys, sprukken stemme. Hun holdt frem et sølvfat med druer.
Feger så den hvite muggen på druene. Hendene skalv da han hentet frem avisartikkelen fra innerlommen. Jeg må være klar i hodet, tenkte han. Hun kan helt sikkert hjelpe meg.
"Her er hun. Kjenner du henne igjen?" spurte han og løftet opp bildet.
Da den gamle kvinnen lente seg frem, ramlet nattluen og håret ned i fanget. Mens hun gransket bildet, sildret det under henne. Feger fikk panikk da en mørk flekk bredte seg utover puten. Flere slike flekker dekket sofaen. Jeg må være klar i hodet, tenkte han igjen.
Baronessen satte på seg håret og rettet seg opp. Hun så flekken hun satt på uten å se den.
"Vil du ha litt frukt?" spurte hun gjennom et lysende smil.
Igjen takket han nei til de råtne druene.
"Hvem er du?" spurte hun.
Han begynte å bli redd. I all hast skrev han navnet og telefonnummeret sitt ned på en lapp.
"Jeg heter Jarl Feger. Hvis du kommer på noe, kan du ringe meg," sa han og la lappen på stuebordet.
"Hvem er du? Hjelp, innbruddstyver!" hylte hun.
Feger reiste seg forskrekket. Da han lente seg frem for å roe henne, begynte hun å vifte med armene. Med hender som lignet fugleklør forsøkte hun å klore ham over ansiktet. Han snublet bakover.
"Hjelp, hjelp!" hylte hun. "Innbruddstyver!"
Feger gikk baklengs ut av leiligheten hennes. Han lukket døren etter seg og sprang ned trappen. Han visste ikke hvem av dem som var mest gal, han ville bare vekk fra henne.
Midt på natten våknet Baronessen av at hun knuget en papirlapp i hånden. Hun visste at hun måtte være modig, mer modig enn hun hadde vært på mange år. Hun husket den hyggelige unge mannen, de hadde drukket kaffe sammen og konversert om gamle dager, om den gang hun var ung og gift og vakker. Han hadde kommet for å hjelpe henne.
Kledd i den flekkete morgenkåpen tuslet hun ut i stuen. Hun fant telefonen, løftet av røret og slo nummeret til Jarl Feger.
"Ja? Det er meg," sa hun.
Baronessen sto oppreist ved telefonbordet i den mørke stuen.
"Hun var så hyggelig, selv om hun alltid virket nervøs," jamret baronessen inn i røret. "Hun var så glad i barnet sitt. Og så hadde hun sunget på de fineste scener. Ja, jeg og min mann, Baronen, vi så henne selv ved flere anledninger på våre reiser. Men så fant min mann en annen. Noen ganger kunne jeg høre barnet gråte om natten. Og moren var jo trist hele tiden. Men jeg hadde jo mine egne problemer på den tiden, selv om jeg passet barnet og forsøkte å hjelpe henne så godt jeg kunne. Og så drepte innbruddstyvene henne, og jeg fant henne."
Jamringen forsvant i et snurklende hikst. Hun var stille en stund, før hun plutselig spurte: "Hvor ble barnet av?"
Stemmen klang besluttsomt. I mange år hadde spørsmålet gnagd, og nå hadde hun sagt fra. Nå ville hun ikke gi seg før sannheten kom for en dag.
"Hvor ble barnet av?" spurte hun igjen.
Baronessen så seg forvirret rundt.
"Dumme meg," mumlet hun og ristet på hodet av sin egen dumhet. "Den hyggelige politimannen sa jo at alt kommer til å bli bra. Jeg trenger ikke å bekymre meg om barnet eller stille spørsmål. Alt kommer jo til å bli bra. Han takket for hjelpen, men jeg trenger ikke å bekymre meg lenger. Og jeg har jo så mye å tenke på, for det er ikke lett å være en enslig kvinne i disse dager."
Baronessen ristet på hodet.
"Dumme meg," mumlet hun og la på røret.
Feger forsøkte å grave seg dypere ned i fortiden. Han regnet med at han ville mislykkes, men for hennes skyld måtte han forsøke. I en Hvem-er-Hvem fra før krigen fant han adressen til en konsertpianist ved navn Haam.
I en liten grønn lomme i utkanten av byen, blant frukthager, smale grusveier og lekeplasser, der fant han to middels store hus, et blått og et gult. I hvert sitt hus hadde familiene Haam og Halevi bodd før de ble sendt til leirene. Ingen av dem hadde vendt tilbake.
Feger sto utenfor porten og kikket på huset hvor Deborah hadde vokst opp. I hagen så Feger en plaskedam, noen barneleker, en trehjulssykkel og fire hagestoler rundt et bord. Han åpnet ikke porten. Beboerne kunne ikke fortelle noe. Dette huset hadde ikke lenger noe med henne å gjøre.
Det var som om fortiden ikke lenger fantes. Feger snudde seg for å gå hjem. For en gangs skyld gikk han rolig, og han visste ikke hvilken ordre han burde gi seg selv. Han var ved veis ende. Hvorfor fant han ingen nye spor?
Et stykke unna barndomshjemmet til Deborah spaserte han forbi et stort, gammelt hus. Ugress ynglet i hagen, og de største frukttrærne hadde ramlet over ende. Hvitmalingen hadde flasset av treverket. Flere av skifersteinene på taket var sprukne. Bare en ny garasje vitnet om at huset var bebodd.
Panikken grep Feger da han gransket dette huset. I mørke rom, bak tunge gardiner, bodde en usigelig ondskap. Verden svartnet foran øynene, og en fryktelig smerte lammet kroppen. Tvekroket av frykt haltet han ut av han nabolaget. Han gikk som i blinde, uten mål og mening, og senere husket han ikke noe av turen hjem.