Faren overlevde kampene under første verdenskrig. Hjemme i gamlelandet lå ti generasjoner begravd i isjorden, men folket der organiserte en pogrom, og han flyktet med hele familien. I tre år ble de sendt fra by til by og land til land, før de til slutt fant et nytt hjem langt mot nord.
Fem år senere ble Moloch født. Den gang var han bare en kropp som kom til verden én måned for tidlig. De røde øynene var klistret igjen, og hvert åndedrag hvisket lydløst langt oppe i halsen. Legen trodde at kreket ikke kom til å leve i mer enn noen få dager. Men moren presset brystene sine inn i munnen på det lille røde vesenet for å tvinge melk i ham. Etter en måned pustet han normalt. Moloch kom til å overleve.
Moren passet alltid på ungene, både de yngste og de som begynte å nå voksen alder. Men Moloch passet hun på som om en forferdelig skjebne ventet på ham. I dette nye landet trodde hun ikke på besvergelser og magi, men noen gamle ord trengte seg likevel ut mellom leppene: "Kayn ayhoreh!" Denne besvergelsen skulle beskytte hennes sønn mot Det onde øyet.
Moloch var den yngste i en søskenflokk på fire. Gjennom hele oppveksten regnet de andre ham som syk og svakelig. Den tynne gutten holdt seg inne mens søsknene boltret seg i snø og regn. I et vindu i andre etasje så de så alltid et storøyet ansikt med mørke skygger over blek hud. Bare når solen skinte, slapp moren ham ut, pakket inn i varme klær.
Når han så Ylajalis svarte hestehale vifte i ungeskokken utenfor, snek han seg likevel ut. Overhøvlingene som alltid fulgte fra moren, godtok han taust og med mørke, alvorlige øyne.
Søsknene og de andre ungene i gaten kalte ham Schmendrik, Tomsingen, men moren kalte ham Zuneleh, Lille Sønn.
"Hvordan skal du greie deg i verden, Zuneleh?" spurte moren og strøk ham over det tykke svarte håret. "Aldri har en gutt vært så snill som deg. Aldri har en gutt vært så vakker som deg. Kayn ayhoreh! Men du har dårlig helse og du vet ikke om all den ondskapen som finnes i verden. Åh, Zuneleh, hvem skal ta seg av deg når jeg ikke lenger er her?"
Moloch svarte aldri på dette. De store mørke øynene bare så opp på moren. Hva han tenkte om sin helse, eller hva han ville bli når han vokste opp, fikk ingen vite.
"Min khaddishel," sa moren ofte til ham. "Du kommer til å lyse for meg etter at jeg er død."
De var to nabofamilier, og de bodde i hvert sitt hvitmalte hus. På høyresiden av inngangsdørene hang en Mezuze, en avlang tinnbeholder, og inni den lå et sammenrullet stykke pergament med et vers fra deres hellige bok. De to familiene møttes jevnlig. De leste høyt, spilte musikk og diskuterte fremtiden. En tid snakket de mye om Krystallnatten, og da hvisket stemmene redd.
Som regel satt Moloch og stirret på den yngste datteren i nabofamilien; et storøyet rådyr med langt, skinnende svart hår. Når Ylajali stilte seg opp ved pianoet og sang til farens spill, hørte han etter. Ellers lot han andre snakke uten å interessere seg videre for samtalene.
Moloch besøkte nabofamilien så ofte han kunne. De regnet ham som sløv og uten store evner, men han var en av dem, og derfor sendte de ham ikke vekk. Likevel fant de det plagsomt å ha denne schmendriken sittende i stuen. Aldri sa han noe, og alltid stirret han på datteren deres.
Da krigen kom, så Moloch uinteressert på alle de fremmede mennene som trampet gjennom gatene i byen. De hadde ikke noe med ham og familien og Ylajali i nabohuset å gjøre. Men soldatene skremte moren og faren. Om kveldene mumlet foreldrene seg imellom på språket de hadde brakt med seg da de flyktet fra Gamlelandet.
En morgen oppdaget de at noen hadde malt ord på husveggen. Natteduggen hadde holdt penselstrøkene svarte og fuktige. Da Moloch rørte ved malingen, ble fingrene svarte. Familien malte hele huset, men etterpå kunne man likevel ane bokstavene under den nye hvite malingen. Unger i nabolaget ropte noen av de samme ordene i tiden som fulgte.
Etter noen måneder hentet en bil full av gråkledde menn radioapparatet deres. Stillheten knuget huset den kvelden. Moren gråt og bar seg på et språk Moloch ikke forsto. De andre satt tause med hendene i fanget.
Mange uniformerte menn banket på dørene til de to husene. Noen ville se papirer, andre stemplet papirer, andre igjen tok med seg papirer. En av mennene smilte og rufset håret til Moloch. Hodebunnen brant i flere timer etterpå.
Moloch savnet ikke radioapparatet. Han hadde aldri brydd seg om å høre på radio. Han likte best å høre på den rene lyse stemmen til Ylajali i nabohuset. Men nå sang hun ikke lenger; hun ble holdt innelåst på et rom hele tiden.
De voksne mumlet til hverandre om en uopprettelig skade. Ylajali hadde truffet en fremmed mann i all hemmelighet, en ung politimann, en goyim. Og som om ikke det var nok, så var hun også med barn. Oy vey!
Moloch skjønte lite av dette; han skjønte bare at han ikke lenger fikk se Ylajali. I tankene sine lot han som om hun snart ville komme ned og synge for ham og de andre.
En dag kom de uniformerte mennene igjen. Denne gangen tok de ikke med seg radioapparater, de tok med seg alle mannlige medlemmer av de to familiene.
"Zuneleh!" skrek moren da hun så sitt verste mareritt bli virkelig. Moloch lukket ørene, men ropene fulgte etter bilen.
Moloch, faren og de to brødrene ble låst inne sammen med andre menn. Ingen visste hva som ventet dem. En kald og rå høstmorgen ble de drevet ombord på Kvegskipet. Ombord fikk mennene vite at kvinnene satt i lasterommet akterut. For en gangs skyld åpnet Moloch munnen. Han ville vite hvordan den yngste datteren til naboene hadde det. Men han fikk ikke noe svar. Ingen visste noe om den svarthårete unge kvinnen med den lyse stemmen.
Etter en evighet i buken på Kvegskipet sto mennene på en fremmed kai. Nå fikk de for første gang på lenge noen glimt av de kvinnelige familiemedlemmene. Moloch stirret på alle de bleke menneskene som subbet ned landgangen på ustø bein. Alle lignet hverandre, men han mente å se et glimt av et par rådyrøyne før han ble ledet vekk.
Moloch ble stuet inn på et tog sammen med faren og brødrene. Flere år tidligere var kyr og hester blitt sendt med de samme vognene, men nå luktet veggene bare av mennesker. Annet kunne ikke trenge gjennom stanken fra de hundre menneskene i hver vogn.
På sin sekstenårsdag var Moloch tilbake i Gamlelandet, det iskalde landet foreldrene flyktet fra før han ble født. Han husket lite av turen. Det hadde vært trangt og kaldt og mørkt, både ombord i Kvegskipet og på toget. De hadde fått lite mat og ingen tepper. Ingen våget å snakke om hva som ventet.
Med en gang de kom ut av toget, ble de stilt opp på rekker. De aller yngste og de av mennene som ikke kunne arbeide, ble sendt til siden. Resten begynte å marsjere. Hele tiden snublet slitne fanger rundt Moloch. Hele tiden skrek vaktene på dem som snublet. Moloch lukket ørene og marsjerte.
De kom til en dobbel jernport. Moloch leste bokstavene over porten, men han kjente ikke ordene. På begge sider av porten så han murer kronet med piggtråd. Langs murene raget flere tårn. Takene til de lange rekkene med støvete murbrakker stakk såvidt opp over piggtråden.
Dørene inn til Natt- og Tåkelandet slo igjen bak dem. Av hele familien vendte bare Moloch tilbake fra dette landet.
I Oswiecim skar de av ham håret og tatoverte et tall over den venstre underarmen. Moloch fikk en stripete pyjamas og et par tresko. Unggutten forsvant. Kroppen kroket seg, og øynene sank inn i hulningene. Den barberte skallen gjorde at ørene virket dobbelt så store som før.
Moloch lignet på resten av de pyjamaskledde. Men inne i det skjøre skallet ble en form av leire eltet og knadd til et nytt vesen. Det nye vesenet begynte å arbeide. Det begynte å sulte og fryse. Det begynte å overleve.
Moloch prøvde å finne ut hva som hadde skjedd med de andre. De grove treknappene på pyjamasene ble brukt som penger i leiren, rykter var gull, og hver ubekreftet opplysning ble voktet som en juvel. Det tok tid, men tid hadde han nok av.
Moren hadde forsvunnet i Ovnen rett etter at de kom frem. Moloch hørte rykter angående søsteren, men han valgte å håpe at de ikke stemte. Hvor Ylajali befant seg, visste Moloch ikke. Han så kvinner i stripete skjorter og hvite skaut på den andre siden av gjerder, marsjerende i motsatt retning. Noen ganger mente han å se en kjent håndbevegelse, et kjent ganglag blant de bleke skikkelsene, men han kunne aldri være sikker.
En dag bestemte legen at faren ikke lenger var sterk nok til å arbeide. Det var ikke mer kroppsfett å hente i fuglebrystet og spikerlemmene. Den sammensunkne munnen hadde mistet alle tennene, og gommene hadde hovnet opp.
Faren mumlet et farvel, men Moloch oppfattet ikke de grøtete ordene. Faren løsnet treknappene fra pyjamasen og ga dem til sønnen. Giktbrudne klør holdt pyjamasen på plass da han forsvant i køen inn til Dusjen.
I Moloch tørket leireformen til stein.
Den ene broren fikk en geværkolbe i tinningen av en mann med en dødningeskalle på hatten. Etterpå var broren gal nesten hele tiden, og han merket ikke så mye av vinterkulden før han døde. En vakt som kjedet seg, skjøt den andre broren i ryggen. Broren løp da vakten ropte at han skulle løpe, og da ble han drept under fluktforsøk.
En hvitglødende ovn herdet formen.
Han het ikke lenger Schmendrik. De andre fangene kalte ham Yingatsh, en snarrådig røver som landet på føttene etter de utroligste krumspring. Yingatsh kunne alltid ordne et fillete laken, noen frosne neper eller en sigarettstump som en vakt hadde kastet fra seg.
Livet før Leiren husket Moloch vagt. Farer truet fra alle kanter, ikke bare fra vaktene, men også fra medfanger. Når magen styrte tankene, kunne en mann drepe for råtne potetskall. Moloch husket ikke hvordan han en gang hadde overlevd uten denne evige oppmerksomheten, og han visste med seg selv at et slikt liv aldri ville komme tilbake.
Både hos dyr og mennesker flammet den første raserigloen idet to øyepar møttes. Langt inne i Molochs mørke øyne glødet det underlig. De andre pyjamaskledde visste ikke om de så galskap eller hat, men nervene iset likevel langs ryggraden. Selv vaktene så vekk når han stirret på dem. Men senere fulgte alltid et nyreslag når han sto med ryggen til.
Moloch lærte å alltid se ned.
Forbauset merket Moloch at fingrene våknet til liv. Alle regnet ham som svak og spinkel, og ingen ville ha trodd noe om han hadde fortalt om fingrene. Uansett hvor mye kroppen ristet av kulde og tretthet, mistet han aldri følelsen i fingrene.
De som ble kommandert til tjeneste i Dusjen, fikk en ekstra rasjon på en brødskalk og en potet. Moloch tygget halvråtne poteter mens han samlet gulltenner. Han brakk opp kjevene på de nakne kroppene som lå i Dusjen, trakk ut tennene med en tang og lempet likene opp på håndkjerrer. Så ble de kjørt til Ovnen, hvor de forsvant opp mot himmelen. En stund senere falt en hvit aske over det frosne landet.
En dag så Moloch søsteren blant de nakne blå kroppene. Da skjønte han at ryktene hadde vært sanne. De som jobbet på bordellet til vaktene, slapp å få håret skåret av. Men ble de gravide, endte de i Dusjen. Svartskjortene hatet hybrider mer enn noe annet.
Moloch hadde ikke sagt noe til bergene med barnesko, til asken som dalte ned over leiren, til knoklene som frosten presset opp av massegravene. Han sa heller ikke noe da han så det blå ansiktet til søsteren. Uten å fortrekke en mine, uten å slippe grepet på den råtne poteten, lot han hendene løfte søsterens lik opp på håndkjerren.
I Molochs utmagrede kropp ble formen fylt med flytende stål. Knokler og tynne kjøttslintrer brant da smelten kjølnet, men hverken vakter eller pyjamasmenn enset noe.
I leiren fantes ingen steder å gjemme seg vekk. De som hadde kunstneriske evner, malte endeløse lerreter i tankene, de gjenfortalte romaner lest i et annet liv, de mante frem ekkoet fra konsertsaler sprø toner fra utslitte instrumenter.
En billedhogger gråt av glede da Yingatsh ga ham et rustent jernbeslag med en blankslipt egg langs siden. Yingatsh hadde filt beslaget mot betong til det ble skarpt. De andre fangene visste ikke hvorfor, men han gjorde hva han kunne for å hjelpe kunstnere.
Billedhoggeren skar en fugl av en liten plankebit, en fugl som seilte bredvinget over landet. Billedhoggeren satt for seg selv og skar i treet de få timene han slapp å arbeide.For første gang på lenge smilte han. Figuren skulle Yingatsh få.
En mann med en dødningeskalle på hatten fant den uferdige figuren. Han knekte trestykket og konfiskerte jernet. Som ved en ettertanke slo han billedhoggeren til gulvet og trampet hendene i stykker. Billedhoggeren gråt da han fortalte Yingatsh om hva som hadde skjedd, men den unge mannen bare trakk på skuldrene.
Et helt folk, et utdannet og kultivert folk, ble snust frem og samlet sammen. Det fantes nok av musikere, malere, forfattere blant millionene som strømmet gjennom portene til dødsfabrikken og forsvant opp gjennom pipene. Moloch hadde aldri utviklet noen kunstneriske evner. Når de andre i familien sang eller leste høyt, hadde han alltid sittet for seg selv. Men nå malte Moloch fantasibilder i døde skygger og glødende rødt. Han lovet seg selv at lerretene en gang skulle bli virkelige.
En dag kom bjørnen fra øst til Leiren. Soldatene hadde kjempet en fire år gammel krig, de hadde levd gjennom Ragnarokk, og de hadde fremdeles forstanden i behold. Men da de så levende kropper reise seg fra likhaugene, ble hundrevis av soldater gale.
Etter en stund kom hvite vogner med røde kors malt på siden. Knokkelmennesker i stripete pyjamaser ble geleidet til biler og busser. De fleste ansiktene røpet lite; de visste at de skulle forlate leiren, men de eide ikke mange følelser.
Mens knokkelmennesker med tomme ansikter og rykkende lemmer ble ledet vekk, forsvant en krumbøyd kropp i skyggene. Moloch hadde enda ikke tenkt å forlate Det tredje riket. Teppet hadde gått ned, men han ville luske rundt på den mørklagte scenen en stund til.
Moloch stolte ikke på at en gud ville straffe forbryterne etter at de døde. Han ville selv sende dem til Gay Hinnom, den brennende avgrunnen hvor lavaen flommet og stinkende svovel boblet opp fra dypet.
Moloch strammet de tynne musklene under huden på fingrene. Hendene hadde kvalt en mann på skrivestuen, en av dem som hadde passet på at tallene alltid gikk opp. Skriveren hadde dyttet papirer inn i en ovn leirkontoret. Papirene listet opp navn etter navn, og skriveren visste hva som ville skje om noen leste disse navnene. Men nå befant papirene seg innenfor linningen på Molochs pyjamasbukse. Skriveren lå igjen med brukket nakke.
Da Moloch forlot leiren, sprakk støpeformen. Et skinnende stålvesen hakket den brente leiren i biter, slik en fugleunge hakker seg ut til verden. Skorpionen hogg til med halen, raslet med de åtte beina og klippet luft med klørne.
Like før bjørnen fra øst lukket kjevene om en del av Det tredje riket, forsvant vakten fra Leiren. Lommene bulte av stjålne smykkesteiner, verdiløse pengesedler og flere sett stemplede papirer. Navnet på papirene tilhørte en død knokkelmann. Bildet tilhørte vakten.
Et halvt år senere så vakten to mørke øyne i en folkemengde. Øynene tilhørte en tynn kropp kledd i en altfor vid frakk. Under frakken, rundt et par bare føtter, slafset snøen svart. Fremdeles flasset bomberuinene sot; restene av tusenårsriket kunne ikke vente en hvit jul. Men vakten tenkte ikke på den kommende julen. Han husket øynene fra Leiren. Som regel hadde de sett ned, men når de en sjelden gang hadde løftet seg tankefullt fra bakken, hadde vakten alltid måttet se til siden.
En terrengbil fylt med soldater fra okkupasjonshæren brøytet seg gjennom mengden. Da oppstusset la seg, kunne vakten ikke se beinrangelet i den alt for store frakken lenger.
Et halvt år etter at krigen endte, ble en mann funnet død i en hytte utenfor de utbombede ruinene av en by. Mannen lå med ansiktet inn i en vedovn. Ovnen varmet ikke da naboene fant ham, men den hadde glødet rødt da det kneblede hodet ble tvunget inn i ovnsluken.
Naboene tilkalte okkupasjonsstyrkene, som nå etterforsket alle forbrytelser. Soldatene fant ingenting av verdi i huset, bare et oppbrutt skap og noen falske legitimasjonspapirer på et bord.
Til nå hadde Moloch stjålet mat og fanget rotter og fugler. Frakken hadde han funnet rundt et lik under en nedrast vegg. Treskoene fra Leiren hadde noen stjålet en av de få gangene han la seg til å sove nær andre mennesker. Da føttene dovnet vekk, hadde han fryktet for planen, men så hadde han sett vakten.
De nye støvlene kippet altfor store rundt føttene, men de varmet. I lommene lå tre lærposer fylt med smykkesteiner som en gang hadde tilhørt pyjamasmenn. Nå skulle Moloch få se lerretene sine bli virkelige. I magen raslet skorpionen med stålhalen.
En måned senere brant huset til en rik forretningsmann. Under krigen hadde han solgt arbeidskraft. Fabrikkeiere, gårdbrukere og entrepenører hadde henvendt seg til forretningsmannen. Han var ikke av de største innen geskjeften, men han hadde aldri sviktet kundene.
Han skaffet pyjamasmenn fra leirene, de arbeidet, og han innkasserte betalingen. Den eneste utgiften var mat til fangene. Jo mindre fangene spiste, og jo mer de arbeidet, jo mer tjente han. Selv om enkelte svake individer ikke tålte slitet, fantes det nok av pyjamasmenn.
I det utbrente huset fant redningsmannskapene liket av forretningsmannen. Tauverket rundt armene og beinene var brent opp, men nede i svelget fant de tøybiten som hadde hindret ham i å skrike. Forretningsmannen hadde slukt knebelen, og den var like hel.
De forkullede restene av forretningsmannen ble gitt en anstendig begravelse. Slekt, venner og utallige forbindelser gjorde begravelsen til en minneverdig sørgestund. Presten messet om hvor unødvendig drapet hadde vært, og at dødsfallene nå måtte stoppe.
I Gay Hinnom kaklet Moloch. Stålskorpionen hadde såvidt smakt blod. Ingen ende fantes på listen, men Moloch hadde god tid. I hodet fantes fremdeles vide rødsvarte lerreter, og ingen av dem som så Moloch i øynene, levde lenge nok til å fortelle om synet.
Moloch drakk seg full og skrålte med armen rundt fremmede skuldre. Han ga sjokolade til småunger bare for å se dem smile. Han lå med kvinner; rullende i sotete ruiner, pumpende over et kjøkkenbord, nyvasket i en sjelden seng. Men alltid dro han videre alene.
Moloch lærte å våke en uke uten å slappe av. Selv om ingen levende vesener fantes i nærheten, hørte han hele tiden skritt bak seg. Han kunne gå i måneder uten å snakke med andre. Da kom en voldsom trang over ham, en trang til å brøle inn i et fremmed øre at han skulle ødelegge, drepe, hevne seg.
Aldri hadde Moloch trodd at det var mulig å frykte så lenge. Men alltid når han så enden på livet og fornuften, raslet stålskorpionen med klørne. Og da var han trygg.
I en villa i Wannsee hadde Den endelige løsningen sett dagens lys. Femten menn hadde møttes, femten menn med rene hender og runde mager, femten menn fra en rase som pliktet å herske over andre raser. For å bygge et tusenårsrike måtte man fjerne utvekster og forme verden.
Fjorten av dem hadde skrevet under på papirene som skisserte den praktiske gjennomføringen av Den endelige Løsningen. Den femtende hadde aldri likt seg i rampelyset. Han skrev aldri under på papirer og ga aldri ordrer i sitt eget navn. Uten motvilje lot han de andre ta all æren.
Alt gikk galt, og den femtende mannen forsvant. Ingen kjente hans fortid. Navnetrekket prydet ingen papirer. Det fantes ikke bilder av ham i uniform. Han hadde aldri bedt om storslagne titler. Alle de andre fjorten var døde nå, enten for egen hånd eller foran en eksekusjonspelotong.
Årene gikk, og snart kom maidagen da alle gamle synder ville bli glemt. Med et pennestrøk ville forbrytelsene forsvinne i historien som uoppklarte. Og da var tiden moden igjen, moden til å påvirke i det skjulte.
Moloch var i landet som hadde født Føreren. Den ærverdige hovedstaden var klar over sin fortid og sine feil, men byen var også klar over sine fortrinn. Nesten alle som var verdt noe, flyktet over havet da krigen kom. Nå, da freden var nesten tyve år gammel, hadde de vendt tilbake.
Moloch sto ved en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen. Han åpnet boksen og tok ut en konvolutt. Inni konvolutten fant han en billett til en operaforestilling og et gammelt fotografi. Han gransket fotografiet. Jaktkledde menn la armene rundt hverandre og smilte mot fotografen. Foran dem lå tre døde hjorter. Noen hadde sirklet inn en mager, alvorlig mann i utkanten av gruppen. Moloch brente bildet og puttet billetten i lommen.
Statsoperaen ble bombet under slutten av krigen. Det var nå ti år siden den ble restaurert. Få spor fantes etter krigen, og Moloch tenkte på maidagen som lå to år inn i fremtiden. Han trakk på skuldrene og fant veien til Statsoperaen uten å ventet seg noe av forestillingen. Han brydde seg ikke om sang, han leste ikke en gang navnene på programmet.
En gamling humpet innover benkeraden. Han var eldre enn på bildet, med mindre hår, og han støttet seg til en stokk, men haukeansiktet var det samme. Han unnskyldte seg høflig for dem som reiste seg, før han satte seg foran Moloch.
Den femtende mannen undervurderte dem som overlevde Den endelige løsningen. Tålmodig hadde de snust seg gjennom søppel og ruiner. De hadde samlet kopier av direktiver og notater fra hemmelige forelesninger. De hadde gransket dagbøker og fotoalbum funnet hos døde menn.
Ett bilde hadde de funnet, et feriebilde der han poserte sammen med andre som ikke hadde skydd offentligheten like mye. Vaktmestere og vaskekoner sporet opp, og noen hadde kjent igjen bildet. Tilståelser var presset ut av andre medlemmer av Vril.
De hadde veid bevisene og dømt ham. Nå lot de Molochs hender fullbyrde dommen.
Salen mørknet og teppet gikk opp. På scenen sto Orfevs ved Evridikes grav og gråt over verdens tomhet. Han hadde elsket henne høyere enn alt annet, men hun var død nå, bitt av et giftig kryp.
Gråtelydene steg opp til Olympen. Zevs, den mektigste av alle guder, kikket undrende ned på mannen som hulket av sorg ved en frisk jordhaug. Mennesker vaklet gjennom livet uten mål og mening; de ble født, levde og døde på den tiden en gud blinket med øynene. Men nå så Zevs en ren flamme i et menneske, en sorg og en kjærlighet som overstrålte alt annet.
Følelsene rørte ved tordengudens gamle hjerte, og han sendte kjærlighetsguden Eros til jorden. Eros fortalte at gudene følte med Orfeus; for en gangs skyld skulle de oppheve loven som gjaldt for alle dødelige.
Men først måtte Orfevs vise seg verdig. Han måtte krysse Styx, den stinkende elven mellom livet og døden, og vandre hele veien gjennom Dødsriket, til Elysion, hvor alle rettferdige menneskers sjeler holdt til. På Elysions marker skulle han spille for åndene. Greide han å røre ved deres hjerter også, skulle han få Evridike tilbake. Men prøvelsene ville ikke være over. Orfevs måtte hverken snu seg eller snakke til Evridike på veien ut av Dødsriket.
Orfevs begynte på den lange marsjen gjennom Dødsriket. Hele veien spilte han for de døde, for furier og onde ånder, for alle som prøvde å stoppe dette levende mennesket. Rørt av tonene fra lyren vek alle til siden og slapp ham forbi. Og da han nådde Elysion, hvor salige ånder danset til mild musikk, slapp Orfevs alle sine følelser løs. Åndene myknet foran hans kjærlighet, og de lot Evridike forlate Elysion.
På veien hjem ba Evridike Orfevs om å snu seg og se på henne. Men han stålsatte seg og fulgte gudenes bud. Evridike spurte om hennes ungdom og skjønnhet hadde visnet, siden han ikke brydde seg om henne. Orfevs svarte ikke. Evridike visste ikke helt sikkert hvem hun fulgte, og da han ikke svarte på noen av spørsmålene, bestemte hun seg for å vende tilbake til Elysion.
Orfeus hadde vandret gjennom helvete og tilbake igjen for sin elskede. Han hadde tålt alle underverdenens smerter, men han maktet ikke å se tvilen i Evridike. Han snudde seg for å fortelle hvor høyt han elsket henne. Men da han snudde seg, falt Evridike død til jorden.
Teppet gikk ned og klappsalvene rullet over salen. Moloch satt kald i stolen. Han glemte nesten å forsvinne. Ylajali var tilbake.
Senere dultet en plassanviser forsiktig til en sovende mann i salen. Han så irritert på mannen som kunne sovne etter en slik forestilling. Irritasjonen vek for skrekk da kroppen veltet død ut av stolen.
En stilett hadde trengt inn i hjernen uten å etterlate annet enn en liten rød dråpe under øreflippen. Politiet undret seg over hvem som kunne ha drept denne velstående mannen. Mannen hadde ingen fiender. Han hadde tjent hele sin formue på lovlig vis. Han hadde ikke tatt del i krigshandlinger. Han hadde flyktet fra Det tredje riket på grunn av sin politiske overbevisning. Men da de fant Blodmerket, sluttet politiet å undre seg.
En tatovering under venstrearmen lignet den røde dråpen ved øret. Dette var Blodmerket til Vril, en hemmelig organisasjon ledet av Føreren. De fleste overlevende medlemmene hadde fjernet den røde tatoveringen etter krigen. Han måtte ha vært stolt av sitt medlemskap i Vril for å ha beholdt Blodmerket.
Ylajali hadde overlevd ved å synge for Herrefolket. Hun hadde sunget mens de spiste, sunget mens de festet, sunget mens de sørget. Og de hadde tatt henne til seg som en underlig fugl med en vidunderlig lys sopran. Mens slektningene døde av sult og slit, ble hun matet av smilende svartskjorter. Og hun, en neve frostrøyk som kunne fylle et stygt rom med vakker lyd, hun hadde hatet seg selv for at hun ville overleve. Fremdeles hatet hun seg selv.
På hotellet ventet en mørkøyet mann. Ylajali kjente ham igjen med det samme. Schmendrik, hvisket hun, og tårene rant for første gang på lenge. Fingrene rørte ved et ansikt fra fortiden. Hun hvisket hans rette navn, ikke Schmendrik, ikke Yingatsh, ikke Moloch, men navnet han fikk av moren. Nå hatet hun ikke seg selv lenger; han hadde også overlevd.
Begge hadde funnet noen fra en fortid de trodde var død. De hadde mye å fortelle, så mye at de bare så taust på hverandre. Da natten kom, rant årene av dem. Moloch hadde hatt andre, Ylajali hadde hatt andre; men den natten fantes ingen andre ansikter, navn og kropper. Selv Moloch fantes ikke lenger, stålskorpionen sov dypt.
Mange soldater snek seg rundt i ruinene etter krigen. Og selv da de utbombede landene ble bygd opp igjen, fortsatte de å kjempe. Soldatene tilhørte løst sammensatte hærer med fargerike navn. Irgun, Vokslysene og Makkabeerne var noen slike hærstyrker. De fleste soldatene var amatører, for stammen deres hadde ikke lange tradisjoner med å tenke som krigere. De lærte fort.
Unge menn og kvinner hadde sett forfedrene bli fornedret og tråkket ned i gjørmen. De syntes synd på forfedrene, men de skammet seg også. En slik skamplett kunne vanskelig vaskes vekk, men de forsøkte, og vaskemiddelet fløt rødt.
Moloch hadde som regel arbeidet alene, men han kjente til flere av organisasjonene. Han lånte deres kunnskaper og kontakter. De lånte hans hender.
Ryktet om at han hadde lagt opp, spredde seg blant soldatene. Men da Makkabeerne fikk vite at legen levde i beste velgående, sendte de Rottenesen til Moloch. I Leiren hadde legen bestemt hvem som var sterk nok til å arbeide og hvem som skulle kasseres når kroppsfettet var høstet. Han hadde bestemt at Moloch var sterk nok til å arbeide og at faren skulle kasseres.
Ylajali husket leiren og radene med skittenbleke skaller. Hun ble aldri helt som dem, for de heldige i kvinneorkesteret fikk beholde håret og gå i ordentlige klær, og de fikk spise smulene etter Herrefolket. Men da de hvite bussene hentet henne fra Brzezinka, lignet hun likevel en gammel kvinne, gammel utenpå og gammel inni.
I årene etter leiren elsket Ylajali blindt, og hun lot seg bli elsket av talløse menn, alt for å bli ung igjen. Hun spiste og drakk og sang, og hun ble ung igjen, utenpå. Men hun ble aldri gravid. Hun trodde ikke at hun kunne få barn, ikke siden det døde.
Ylajali og Moloch levde sammen i Den delte byen. Hun opptrådte ikke lenger, nå sang hun bare for Schmendrik, og de hadde nok med hverandre. Så ble Ylajali gravid, nesten førti år gammel. De var de heldigste mennesker i hele verden. All sult og smerte i Leiren, alle de tomme årene etterpå, alt fikk en dypere mening.
Så brakte Rottenesen bud om at legen var sett på den andre siden av Muren. Han hadde fått nytt navn og en ny fortid av myndighetene, men en av de få overlevende pasientene hadde kjent ham igjen.
Skorpionen gløttet interessert på øynene. Muren var bare litt over to år gammel. Fremdeles kunne en mann med de rette kontaktene lett komme seg over til den andre siden. Moloch hadde de rette kontaktene.
Moloch forbannet seg selv da han tok oppdraget. Han forbannet seg selv da han diktet opp en unnskyldning og sa at han snart ville vende tilbake. Han forbannet seg selv da han kysset Ylajali farvel. Sjelen skrek at han hadde fått et nytt liv, at fortiden var begravd, men han lystret hendene.
Hendene loset ham over Muren. Hendene drepte legen. Hendene lovet at han ville komme helskinnet tilbake. Aldri hadde noen fanget Moloch, men før hadde han alltid vært Moloch med hele seg. Nå strakte tankene seg mot den andre siden av Muren.
Han ble ikke overrasket da grensevaktene fant den doble bunnen i lasteplanet. Hvert sekund hadde han ventet at noe slikt ville skje.
Under forhørene stirret Moloch ned på hendene. Selv om han ikke sa et ord, visste de hvem han var, myndighetene på den andre siden av Muren. Han hadde mange drap på samvittigheten, men alt ble dysset ned. Systemet ønsket ikke publisitet om et lik som offisielt ikke eksisterte.
Papirer ble stemplet, navnløse menn bar konvolutter fra et kontor til et annet, mapper ble arkivert og byråkrater kremtet til hverandre bak låste dører. I en celle langt under dem satt Moloch og stirret på hendene.
Han stirret fortsatt ned på hendene da de plasserte ham på sinnssykehuset. Ståldyret kravlet rastløst rundt i magen. Moloch hatet seg selv mer enn han noensinne hadde hatet et annet menneske.
I Den delte byen ventet Ylajali på en mann som aldri kom. I stedet dukket det opp en gråkledd mann med deformert nese. Sørgmodig fortalte han at hun ikke kunne vente å se sin mann igjen med det første.
Ylajali var syv måneder på vei da verden for andre gang falt i grus om henne. Nå var hun alene igjen. Hun ventet uten å snakke med noen andre mennesker, og like etter fødselen forlot hun og barnet Den delte byen.
På den andre siden av Muren kalte myndighetene fengslene for sinnssykehus. Pasientene var syke, for de tenkte ikke som andre. De ble låst inn i små rom, de fikk medisiner og tankene deres ble vasket jevnlig. Likevel ble nesten ingen av dem friske.
I en to måneder gammel avis fant Moloch en liten notis. En kjent operasangerinne var funnet død i et land langt mot nord. Ingen visste hvem som hadde drept henne, men alle musikkelskere sørget over nyheten, skrev avisen.
Moloch greide ikke å styre stålskorpionen i magen. Han knuste toalettskålen i cellen med nevene. Boltene fløy gjennom luften da han rev klappsengen løs fra betongveggen. Det fantes ikke mye å ødelegge, men Moloch ødela alt som var i cellen. På gulvet lå trefliser og metallbiter fra bordet og stolen. Betongstøv virvlet rundt ham mens han hamret løs på veggene med restene av jernsengen.
Moloch hørte metalldøren gå opp. En kølle av hardtre la seg over strupen. Han kastet hodet bakover og klasket skallen mot et ansikt. Trykket mot køllen lettet og lungene slukte luft. Han vred seg rundt, grep en håndfull hvitt bomullsstoff, vred seg tilbake og kastet en pleier gjennom luften. En støvel traff ham i tinningen. Det gnistret for øynene mens hendene kastet slag til alle kanter. En ny kølle traff ham over den venstre skulderen, og armen falt ned langs siden. Han kjente ikke køllen som traff ham over nakken og felte ham. På gulvet forvandlet han seg til en spinnende haug av føtter, tenner og albuer.
Fem pleiere måtte til for å roe Moloch. I femten minutter slo de på ham med køllene, og de stoppet ikke før lenge etter at han lå stille. De eneste lydene var hvesingen fra pleierne og de våte klaskene av tre mot kjøtt.
Ingen kjente igjen vesenet som stirret ut av øynene til mannen i tvangstrøyen. Vesenet tok ikke til seg næring på flere dager. De fastlåste lemmene strammet mot lerretsstoffet. Fingrene åpnet og lukket seg i ett.
Til slutt trengte de ikke tvangstrøyen for å holde Moloch i ro. Han lå helt stille og stirret opp i taket. Det var der igjen, det kalde, blanke hatet som bar ham videre der sorg og kjærlighet ville ha etterlatt ham livløs.
Han ga seg selv et nytt løfte. Han knyttet nevene av all kraft i ett minutt. Så slappet han av like lenge. Hvert eneste våkne øyeblikk strammet han musklene i fingrene. Hver gang gjentok han løftet.
Moloch visste ikke når de ville ham slippe ut. Han bare ba om å få slippe ut en dag. Han la ingen planer, han talte ikke dager og han tenkte aldri på friheten. Han fryktet bare at han skulle dø før han slapp ut.
Billedhoggeren krøket seg sammen og la hendene over skrittet. Likrøyken drev søt gjennom luften, stemmer skrek, og pyjamasmenn virret rundt. Hvert øyeblikk ville nyreslaget komme.
Slaget kom ikke, men smerten strålte likevel ut fra korsryggen. Forvirret rettet han ryggen. Strødd over fortauet lå to poser med matvarer. Biler spydde eksos, høyhus ramlet ned mot jorden, og noen få grønne trær strakte seg mot himmelen. Travle fotgjengere hastet forbi billedhoggeren; de hadde nesten ikke tid til å se rart på den middelaldrende mannen som hadde krøket seg sammen på fortauet.
Kvalmen trengte seg på. Han skalv av redsel. Han stolte ikke på at han slapp å stille opp, at han slapp å ta av seg luen, at han slapp å tvinge utpinte muskler til å arbeide. Han gledet seg ikke over at han hadde forlatt Leiren, for Leiren forlot aldri ham. En skrikende mann, et par hvinende dekk eller et smell, alt dette kunne sende ham tilbake i tiden.
Møysommelig samlet billedhoggeren sammen matvarene og fortsatte krumbøyd hjemover. Da han kom hjem, satt en mann på trappen utenfor inngangen. Mannen var kledd i en gråslitt dress og en gråslitt frakk. En gråslitt hatt vippet på det lille hodet, og grå hårtufser stakk ut fra under hatten. Grå øyne gjemte seg bak et par hornbriller.
Billedhoggeren hadde ikke sett Rottenesen siden Leiren, men han kjente igjen nesen. En vakt som ikke likte nesene til enkelte mennesker, hadde knust brusken med en batong, og etterpå hadde nesen grodd til å bli en bred snute.
Rottenesen reiste seg fra trappetrinnet. Han kastet nervøse øyekast rundt seg, vred på hodet og vippet fra den ene foten til den andre.
"Yingatsh vil ha gaven sin nå," sa han. "Yingatsh vil at du skal lage en gravstein."
Billedhoggeren husket den forrige gaven, en trefugl som aldri ble ferdig. Etter at vakten hadde knust hendene, hadde han aldri laget noe. Nå kom den rotteaktige mannen med bud fra Yingatsh. Ikke noe vakkert bor i hendene mine lenger, tenkte billedhoggeren og så ned på de forvridde fingrene.
Rottenesen leste tankene: "Greit," sa han og snudde ryggen til billedhoggeren.
"Vent," ropte billedhoggeren etter den grå frakken og den grå hatten.
Rottenesen vendte tilbake.
"Ba Yingatsh selv om dette?"
Rottenesen nikket. Billedhoggeren tenkte på mugne skalker som hadde smakt bedre enn nybakt brød; han tenkte på et fillete laken en margfrossen natt; han tenkte på en hjelpende hånd der alle hender hadde hatt nok med seg selv; alt sammen gaver fra Yingatsh. På ny så han ned på de forkrøplede fingrene. Stemmen sprakk da han svarte Ja.
Rottenesen ga billedhoggeren et fotografi, en lapp med to datoer på og en tykk pengebunke. Billedhoggeren ville ikke ta imot pengene, men Rottenesen dyttet dem på ham. Pengene skulle gå til materialer og til å dekke andre utgifter. Rottenesen ville komme tilbake senere, når steinen var ferdig, og da skulle han ordne resten.
"Vent," ropte billedhoggeren etter ham enda en gang, "hva har Yingatsh gjort i alle disse årene?"
Da han fikk svaret, angret han på spørsmålet. Han sto alene igjen, mens Rottenesen gled langs fortauet og smeltet inn i mengden.
Billedhoggeren tvang seg til å se kvinnen på bildet gjennom øynene til Yingatsh. Etter hvert ble han Yingatsh, og etter hvert lærte han kvinnen på bildet å kjenne. Alt dette la han i steinen, sammen med de evige årene i Leiren og de evige årene etterpå. Og da han var ferdig, gråt han, ikke for seg selv, og ikke for kvinnen på bildet, men for Yingatsh.