En gang for lenge siden var Mithra hos kvinnen han elsket. Én natt lå de i hverandres armer, svette og unge og alene i en liten enkeltseng. Etter den natten var han aldri glad igjen.
Det var over nesten før det hadde begynt, men han levde de få øyeblikkene om igjen hver dag hele resten av livet: Skinnende gress, krystallklar kveldsluft og blinkende stjerner, og senere, støv i gjesterommet, kaldt sengetøy mot varm hud, og Ylajali, med halvåpen munn og blek panne, med eplepust og slørete øyne.
Det som fulgte senere, gjemte Mithra vekk i hodet, i glemte rom, bak låste dører uten nøkler. Noen ganger slapp de onde minnene likevel ut, og da måtte han alltid møte Ylajali igjen. Hun fantes ikke lenger i verden, men Mithra kunne skape verden om etter sine egne tanker.
Moren hadde ofte snakket om deres gamle liv, men Mithra var bare to år gammel da de måtte flytte, og han husket ikke stort fra den tiden. Huset var nesten like stort, men det lå i et dårligere strøk, med naboer langt under deres stand. Spesielt to familier plaget moren; de hørte ikke hjemme i landet, og ansiktet stivnet alltid når hun så noen av dem.
Mithras far var en liten og veik mann. Penger hadde faren arvet, og et navn, men han mistet raskt begge deler. I årene under den første verdenskrigen skapte de fleste forretningsmenn store formuer, men ikke Mithras far. Arven ble sølt vekk på håpløse prosjekter, og navnet ble skitnet til da han spekulerte vekk andres penger. Noen slektninger hjalp til etter krakket, og han slapp å sitte i fengsel, men han måtte selge nesten alle eiendelene og flytte fra huset. Familien fikk et siste lån, men det ble gjort klart at de ikke fikk mer hjelp.
Da de måtte flytte, sluttet moren å snakke til faren. Den bleke huden lå hard og uttrykksløs over ansiktet når hun befant seg i samme rom som ektemannen. Sin lille sønn snakket hun likevel til, og som regel fortalte hun Mithra om hvor godt de hadde levd før.
"Jeg var alltid ment til noe bedre enn dette," sa hun. "Du også, min sønn. Vi var ment til noe bedre."
En dag hørte den fem år gamle Mithra et smell i huset. Litt senere fant han faren død på gulvet i spisestuen. Han lå med hodet i en blodpøl og armene rundt det siselerte løpet på et gammelt haglgevær. Haglen var det eneste arvestykket faren hadde igjen; han gikk aldri på jakt, og han hadde ikke brukt det før nå.
Mithra husket lite av faren. Best husket han det korte, tilfredse smilet som slapp ut gjennom masken moren bar under begravelsen. Moren hadde vært ment for noe bedre; det visste Mithra, og derfor brydde han seg ikke om å huske faren. Etter begravelsen satt hun for det meste ved et stuevindu. For moren var huset et knøttlite fengsel, for ham var huset stort og tomt og stille.
Årene gikk, og Mithra vokste opp. Han holdt seg en del for seg selv, men han gjorde det bra på skolen, og moren hadde store planer for hans fremtid. Hun hvitnet av skuffelse da Mithra trakk i uniform. I flere år hadde hun mast på fjerne slektninger og glemte venner for å skaffe ham en karriere, og så valgte han å bli politimann. Men Mithra sto på sitt samme hvor mye hun maste. Hun tilga ham aldri dette, og hun hørte aldri etter når han snakket om arbeidet.
En dag møtte Mithra en ung kvinne i nabolaget. Han var på vei hjem til moren, fremdeles uniformert, men han tok seg tid til å hilse på henne. Han hadde sett Ylajali flere ganger, og hadde alltid tenkt på henne som et barn. Men han hadde vært opptatt med annet i lang tid, og nå så han en kvinne foran seg.
Ylajali hadde store mørke øyne, skinnende svart hår og lange rastløse bein. Aldri hadde han sett noe så vakkert. De snakket sammen en stund, og etterpå kunne ingen av dem huske ordene. Etter en lang stillhet gikk de hver til sitt.
Den neste tiden var Mithra svært tankefull. Han visste hva moren mente om dem, men selv brydde han seg ikke om annet enn et par store mørke øyne. Han fortalte likevel ikke til moren at han hadde snakket med Ylajali.
På denne tiden kom krigen til landet. Mithra mislikte de fremmede soldatene, men moren hadde mye godt å si om dem. De ville ordne samfunnet, fjerne urenheter og hedre glemte verdier. Moren snakket sjelden om de to nabofamiliene, men i hodet hennes hadde de vokst til en hel hær, en hær som truet med å utrydde alt godt i verden.
"Jeg har ikke noe imot dem, men de hører ikke hjemme her," pleide hun å si.
Mithra visste hva hun følte, men selv brydde han seg ikke om hvilken gud naboene trodde på. Han bare ergret seg over at kvinnen han elsket, sjeldnere forlot hjemmet.
Ylajali var den vakreste kvinne han hadde sett; med et kort mørkt blikk tok hun pusten fra ham. Mithra var alt en mann fra hennes stamme aldri kunne bli; han gikk i uniform, og han hørte til.
De måtte møte hverandre i hemmelighet. Hvis andre var i nærheten, hilste de ikke på hverandre. Rundt dem marsjerte fremmede soldater i gatene, de hentet radioapparater, stemplet papirer og trampet inn i andres hjem. De måtte stjele hvert øyeblikk de tilbrakte sammen.
En natt, mens alle andre sov og verden var enkel, snek hun seg hjemmefra for å møte ham på et avtalt sted. De satt på gress under stjernene, et stykke fra hverandre, uten å si noe. Da de reiste seg, dultet de i hverandre. Begge begynte å snakke samtidig, og begge tidde samtidig. Hvordan det skjedde, visste de ikke, men plutselig klamret de seg til hverandre.
Da han tok Ylajali med seg hjem, skalv de begge på hendene, men de fumlet seg gjennom mørket. I en liten enkeltseng, i et støvete gjesteværelse, skjedde det. Én natt lå de hverandres armer. De ante ikke hva de gjorde eller hvordan de skulle gjøre det, men de gjorde det likevel.
Selv på slutten av livet sitt ville han forsøke å glemme den neste morgenen. Han ville kjempe med sine minner for å bli liggende i mørket ved siden av Ylajali, for å røre hennes hud, lukte hennes hår og høre hennes pust.
Men alltid ville morgenen komme. Et uklart bilde ville flimre gjennom hodet, et bilde av moren i døråpningen, stiv av raseri, han selv naken og livredd, og kvinnen han elsket dekket til av et laken. Når dette bildet dukket opp, ville det alltid svartne for ham, og etterpå ville bildet være vekke.
Han fikk ikke se Ylajali igjen. Hver dag banket han på døren hos dem, og hver dag ble han sendt vekk. Familien holdt henne inne, og samme hvor mye han tryglet og ba, ble døren ikke åpnet.
"Gå nå, du har gjort nok skade." Annet sa de ikke, og datteren deres fikk han ikke se.
Etter en stund hørte Mithra at Ylajali var med barn; noen naboer hadde hvisket da de så ham, og så hadde han greid å hale ordene ut av dem. Da sluttet han å banke på døren hos dem.
Hjemme brant skammen i moren. At hennes sønn skulle knele for dem, var forsmedelig. Men at de skulle våge å sende hennes sønn vekk, en slik fornærmelse hadde hun aldri forestilt seg. Hun ville aldri godta datteren deres, men hun ville selv forby dem å se hverandre. Hun trodde heller ikke stort på historien om at hun var med barn; det var bare noe tøsen diktet opp for å fange sønnen hennes.
Én gang fikk Mithra se kvinnen han elsket. Han var med i den styrken som hadde fått ordre om å samle alle kvinnene som skulle deporteres. Mennene hadde de samlet tidligere, og nå skulle kvinnene følge etter. Landet skulle renses.
Mithra utførte arbeidet med stor glede. Over hele byen samlet han og andre politimenn dem sammen, hver grinejente med snørrete nese, hver skrukkekjerring med våte øyekroker. Han dro dem ut fra hjemmene, krysset navnene av på lister og fraktet dem vekk.
Da de kom til Ylajalis hus, banket Mithra selv på. En gråhåret kvinne, hennes mor, åpnet. Uten et ord lot kvinnene seg lede ut. Midt blant dem gikk hun. Hun var blekere enn de andre, og han mente å se en ny kurve over magen. Hun så ned, ikke til siden, ikke på ham, men rett ned på sine egne føtter.
Ordene boblet opp gjennom strupen. Han ville redde, stjele, beskytte henne. Hun kunne bo på gjesteværelset. Han kunne redde henne. Han var politimann, og ingen ville anklage ham for noe om hun forsvant.
Mithra knep igjen leppene.
Hvis Ylajali bare hadde løftet hodet og sett på ham, hvis hun bare én gang hadde vist ham de mørke, runde øynene, da ville han ha reddet henne. Men hun gjorde ikke det. Hun visste at han ikke ville holde ordene tilbake, og hun så ned. Kvinnen han elsket, ønsket ikke å bli reddet. Hun ville gå med familien.
Moren smilte stille i dagene etter at politiet hadde hentet kvinnene i nabohusene. Hun hadde ikke satt sine bein på gjesteværelset siden hun fant sønnen og den tøsen i samme seng. Nå bestemte hun seg for å vaske rommet og bytte laken.
Da hun gikk inn i rommet med en bøtte varmt såpevann i hånden, hveste det underlig bak henne. Hun snudde seg. Mithra pustet tungt og stirret rett frem. Da hun smilte, sprang han frem, grep bøtten og slengte den ut gjennom døren så vannet sprutet til alle kanter. Så tok han kvelertak på moren og dro henne ut av rommet.
På utsiden slapp han kvelertaket. Svetten rant, og han pustet tungt. Moren skjønte at hun burde glede seg over at hun levde. Hun våget aldri å gå inn i gjesteværelset igjen. Det sto som den natten, alltid som den natten, som om Ylajalis sjel kunne fanges i rommet.
Mithra hatet soldatene som hadde invadert landet. På eget initiativ samlet han opplysninger, lister over forrædere, angivere og andre mennesker som fortjente straff. Noen ganger hjalp han fanger å flykte, selv om han aldri hjalp dem.
Mot slutten av krigen hadde han for lengst skjønt hvilken vei vinden blåste. Han kontaktet hjemmefronten og ga dem navn, datoer og andre opplysninger. Han passet alltid på å beskytte seg selv, på ikke å delta i aksjoner. Men da freden kom, skyldte flere mektige menn Mithra livet.
Etter krigen dekorerte de Mithra. Han hadde sendt folk til leirene, men det ble raskt glemt. Han hadde jo vært så ung, han adlød bare ordre, og dessuten var alle skyldige. Skulle de straffe en hel nasjon?
HMithra tok imot medaljene under en enkel seremoni, og han fjernet seg raskt fra rampelyset. I stille kulisser dyrket han kontaktene fra krigen. Han skaffet seg nye kontakter hos hjemvendte helter og hos fetterne i Moder-Kompaniet i vest. Politikk var å vite hvem som kom til å vinne og hvem man burde tjene. Han passet på å holde partiboken i orden.
Mithra var ung, men han vant raskt et ry i de rette kretsene. Noen år etter krigen kom styrkeprøven. Ute i verden tok en ny krig form, en krig kjempet ute av syne for vanlige mennesker. Heltene hadde straffet svikerne, Jernteppet hadde senket seg, og mektige menn smidde nye militære allianser.
Et parlamentsmedlem forsto ikke at nasjonen trengte ro til å gjøre opp med fortiden. Parlamentsmedlemmet satt på opplysninger om en forbindelse mellom eksilregjeringen og fienden under krigens siste dager. I all hemmelighet hadde de forhandlet frem et grunnlag for den nye alliansen. Selv om krigen ikke var over, hadde seierherrene allerede trukket opp de nye frontene.
Parlamentsmedlemmet var gammel og tro mot gamle idealer. Han ville på død og liv slepe sannheten frem i lyset. Han forsto ikke spillereglene. Nasjonen var fremdeles i krig, for freden måtte sikres med alle midler. Intetanende hadde gamlingen forvillet seg inn på et minefelt han ikke hadde kart over.
Uken før saken skulle opp i parlamentet, ble den gamle mannen funnet død på gaten utenfor sitt hjem. Mithra ble bedt om å etterforske saken, og han konkluderte raskt med at det hele var en uheldig ulykke. Parlamentsmedlemmet bodde i tredje etasje; han måtte ha snublet på vei opp trappen, lent seg mot et åpent vindu i oppgangen og ramlet ut da vinduet ga etter. Mithra nevnte ikke de manglende dokumentene med et ord.
Politiet sendte ut en kort pressemelding basert på Mithras forklaring. Med noen små endringer ble den trykket i de fleste av landets største aviser. Vi kan stole på ham, nikket de mektige mennene til hverandre etterpå. Han misforstår ikke en ordre. Han skuffer ikke. Under den kalde krigen var Mithra på innsiden av festningen, og han klatret hele tiden oppover i tårnene.
Mithra hadde flere kvinner etter krigen, mest for å vise seg selv at han var normal, men han glemte dem raskt. Hvis de kontaktet ham igjen, snufset og tigget, fikk ham til å føle skyld, da hatet han dem. Ingen av de kvinnene ble noensinne tatt med hjem. Moren ville ikke godta dem, men det var ikke bare derfor; Ylajalis minne måtte ikke skitnes til.
Mithra bodde hele tiden i det store, tomme huset sammen med moren. Etter som han ble eldre, krympet huset rundt ham, men det var alltid like tomt. Sjelden sa Mithra noe. Ordene sved i ham, ordene han en gang hadde holdt tilbake, de ville svi hele livet.
Moren døde da en operasangerinne vendte tilbake til hjembyen. Aldri hadde han ventet å se Ylajali igjen. Så kom hun. Avisene skrev om forestillingen lang tid i forveien, og gjennom noen kontakter skaffet han seg en billett.
Moren hadde lest den samme avisen. Da hun fant billetten i frakkelommen hans, revnet hennes verden. For en gangs skyld hylte hun, hylte beskyldninger og brustne håp mot ham, blandet sammen Mithra og faren, vanhelliget navnet til kvinnen han elsket.
Mithra husket ikke senere hva som skjedde, men moren lå urørlig i bunnen av trappen da han forlot hjemmet deres. Og under hele forestillingen vislet en giftig stemme i hodet.
På scenen trosset en skipper himmelens makter. Satan overhørte skipperens ed og dømte ham til å fare hvileløst rundt på de syv hav til dommedag. Men Satan var en gud, og sjømannen bare et menneske, og derfor lot Satan ham beholde et lite håp. Sjømannen var fanget av sine egne skjødesløse ord, men hvert syvende år fikk skipet legge til land. Hvis han greide å vinne en kvinnes kjærlighet, og hvis hun var tro til døden, ville Satan heve forbannelsen.
Sjømannen drev rundt på havet gjennom alle tider, i all slags vær og utenfor alle land, en blek, værbitt mann uten annet hjem enn skipet. Årene slettet navnet, alle minner og alle håp, og til slutt fantes ikke annet enn mannen og roret.
Etter et fryktelig uvær drev skipet inn til kysten utenfor et land langt mot nord. Hjelpsomme menn kom til, og da de fikk se kostelighetene ombord på skipet, tok de skipperen med seg og stelte ham som sømmet seg en slik rikmann.
Erik het en av nordboerne; han hadde sett seg ut Senta som sin kvinne. Men etter at skipperen kom, enset Senta ikke andre menn. Hun holdt seg i nærheten av den slitne fremmede mens skipet ble reparert, og hun følte seg valgt ut til å frelse ham. Skipperen advarte henne, men Senta lovet ham likevel troskap til døden.
I Erik ble drømmene til gift. En kveld fikk han Senta på tomannshånd; han øste ut all sin kjærlighet, og da hun ikke gjengjeldte den, beskyldte han henne for svik. Med vilje hadde hun tent en flamme i ham, og nå ble han brent levende. Han var hennes rettmessige mann, mente han, men Senta sa at hun aldri hadde lovet noe. Selv om Erik elsket henne, trengte den fremmede henne mer.
Denne samtalen overhørte skipperen med svart hjerte, for han visste ikke om Senta ville makte å holde løftet. I dag ville hun være tro, og i morgen, men hvis hun ikke var tro til døden, ville Satan dømme henne til evig fortapelse.
Samme hvor mye han lengtet etter hvile, ville han ikke utsette kvinnen han elsket for sin egen smerte. Rak i ryggen dro han ned til havnen, klatret ombord i skipet og ga ordre til å sette seil. Nå kunne Senta bryte løftet uten å frykte fortapelsen.
Hele natten lette Senta etter sin elskede, men hun fant ham ikke. Ved morgengry klatret hun opp på et stort berg. I stormen ute i havgapet så hun noen fillete seil. Hun kunne ikke se sin elskede, men hun visste at han sto ved roret, en sliten sjømann som stirret inn i uværet, og bak uværet ventet ingen havn.
Stille gjentok Senta sitt løfte; hun skulle frelse sin elskede ved å være trofast til døden. Senta kastet seg i havet. I samme øyeblikk sank skipet under skipperen. Skyene revnet, og en lysstråle løftet de to opp til himmelen.
Et øyeblikk fryktet Mithra at han satt i feil leilighet, for kvinnen som kom inn med et spedbarn i armkroken, lignet ikke på bildet han bar i hodet. Ansiktet var linjet, øynene lå dypere, og kroppen tilhørte en voksen kvinne.
"Hvem er du? Hvordan kom du inn?" spurte Ylajali uten å se rett på ham. Hun var ikke redd eller sint, bare trett, og stemmen røpet ingen følelser.
"Nøkkelen lå under dørmatten," smilte han. Han rakte frem en blomsterbukett og en flaske champagne. "Forestillingen var fantastisk."
"Du må gå."
"Hvorfor det? Kjenner du meg ikke igjen?"
"Du må gå," gjentok hun i samme toneleie. Hun hadde kjent ham igjen med det samme, men hun ville tenke på ham som en fremmed, som en mann hun ikke trengte vise følelser overfor.
"Min mor er død," sa han uten å høre etter.
"Det var leit," svarte hun, ikke fordi hun følte noe, heller ikke for å fylle stillheten, men for å unngå en konfrontasjon.
"Du skjønner ikke," sa han. "Nå står hun ikke lenger i veien for oss."
For første gang så Ylajali rett på ham. Han så noe i øynene hennes, et ekko fra en verden han aldri kunne nå. Han visste ikke dette, men hun hadde sunget for Herrefolket, sunget deres viser mens de spiste. Hun var den yngste i kvinneorkesteret, yndlingen. Svartskjortene hadde matet henne og kalt henne Lille Nattergal. Utenfor sultet slektningene til døde.
Han forsøkte å forklare hvordan han bare hadde fulgt ordre, hvordan noen andre hadde tatt over hvis han hadde nektet, hvordan det hadde plaget ham hver eneste dag. Men da hun så vekk, holdt han ordene inne.
"Du må gå," sa hun trett.
Ylajali snudde ryggen til ham og la spedbarnet i en liten vuggeseng. Nå først tenkte han på barnet. Det var hennes barn. Ylajali var skitnet til, skitnet til av en annen. Han hatet den mannen som hadde skitnet henne til.
"Jeg visste ikke at du hadde noe barn? Jeg leste ikke...?"
"Hun ble født i utlandet."
"Men hvem... du er jo ugift? Hvem tar vare på henne når du ikke kan? Hvem er faren?"
"En nabo tar vare på henne om dagen." Hun svarte ikke for å stille hans nysgjerrighet, hun svarte for å unngå en pinlig pause for ham.
"Hva med...?" Han tenkte på en gravid ung kvinne. "Hva med mitt barn...?" spurte han.
Hun husket Kvegskipet, husket smerten da det rant rødt og klumpete mellom beina. Hun husket at hun hadde vært glad.
"Det døde." Hun så på ham. Det var bedre å tie. I Leiren hadde hun lært å tie. "Heldigvis," la hun til.
I en nedstøvet krypt, bak et tykt rødt forheng, i en forseglet blykiste, lå en pergamentrull dekket av glemte tegn, og rullen måtte holdes hemmelig, måtte ikke leses av noen, det var livsviktig. Men jorden skalv og døren til krypten ble slengt opp. Forhenget revnet, blykisten åpnet seg, det blaffet hvitt, et brennende lys, det rev i brystet og svartnet for øynene, og så ble han Mithra med hele seg, Mithra, de gamles gud for lys og rettferdighet, vokter av løfter, fiende av mørket og eier av hemmeligheter.
I et glimt så han seg selv, et mangearmet edderkoppvesen trygt plassert midt i et usynlig spindelvev. Han strakte seg etter Ylajali, grep noe mykt og klemte til. Han verken hørte eller så, bare klemte og klemte og klemte. Og da han senere våknet opp, pustet han tungt over en død kvinne.
"Hun hatet deg, det er sant. Men jeg elsket deg. Hvorfor forlot du meg for ham? Jeg ville ha gitt deg alt, absolutt alt. Og så forlot du meg for ham. Hvorfor? Hva kunne han gi deg? Hvordan kunne du si nei til noen som elsket deg over alt?" spurte han.
"Jeg drepte henne for deg," la han nesten uhørlig til. "Likevel ville du ikke ha meg."
Uten å tenke seg om åpnet han skuffer og skap og rasket med seg smykker, klær, en platespiller, plater og penger, alt en innbruddstyv ville ha stjålet. Han pakket også ned tåteflasker, bleier, tepper og klær, alt som tilhørte spedbarnet. Han måtte gå flere turer ut til bilen for å få med den lille vuggen og alle koffertene. Febrilsk arbeidet han for å slette alle spor.
Ingen måtte få vite at hun var skitten, at en annen mann hadde skitnet henne til.
Da han forlot gården og møtte natten, så han seg selv utenfra. Han følte seg hverken skyldig eller uskyldig, han fryktet ikke straff, og han lengtet ikke etter forlatelse for sine synder. Slikt angikk ikke ham, ikke Mithra.
Etter den tragiske ulykken da moren omkom, ofret Mithra seg for arbeidet. Han fikk budsjetter til å opprette en egen, hemmelig avdeling innen politiet. Avdelingen fikk fullmakter til å overvåke mistenkelige mennesker og nøytralisere eventuelle fiender med alle tilrådelige midler.
I de neste årene vokste en ny generasjon opp, og de unge forkastet alle Mithras verdier. I disse årene ble Loven enda viktigere. Den nye generasjonen visste ikke sitt eget beste. Mithra hatet dem ikke; da måtte han først ha anerkjent dem. De sto bare i veien når han skulle opprettholde lov og orden.
En gang hadde han vært fåmælt, nå snakket han bare for å gi ordrer. Ingen ante hvilken vekt Mithra bar på sine skuldre, hvilket ansvar han hadde lagt på seg selv, hvilke strenge regler han frivillig levde etter. Hvis noen truet samfunnet, knuste han dem med alle midler.
Mithra knuste mange menn og kvinner. Han overvåket dem, lekket halvsannheter og løgner til pressen og svertet deres navn på andre vis. Hvis noen teknisk sett ikke hadde begått en forbrytelse, kunne han drive dem over randen; i frykt og hat ville de forgripe seg, og da sperret han dem inne. De han ikke sendte i fengsel, plasserte han på institusjon med diagnosen paranoid.
Ideologi brydde Mithra seg ikke om. Om disse menneskene var skyldige eller uskyldige i samfunnets øyne, brydde han seg ikke om. Samfunnet visste ikke sitt eget beste. Bare Loven gjaldt, Mithras lov.
Hvert år på den samme tiden kom savnet over ham, og med savnet kom hatet. Noen hadde stjålet kvinnen han elsket, skitnet henne til og dermed drept henne. Han brukte sine kontakter i utlandet, og de skaffet ham et navn, et dossier, en fange på den andre siden av Jernteppet. Mithra var mektig, men så langt nådde han ikke.
Selv om hatet ble fokusert, forsvant ikke savnet. Han måtte se henne igjen. Og han, Mithra, kunne omskape verden. Hvert år valgte han ut en kvinne, betalte henne for å være Ylajali, kledde henne i en hvit silkekjole, skjenket vin og snakket til henne.
De trodde alle at han ville ligge med dem, at han betalte dem for å legge seg på rygg og sprike med beina. Han lot dem leve i troen, men i samme øyeblikk som kroppen var ved å gi etter, forsto han alltid hvor urene de var. Da svartnet det alltid for ham; han våknet ikke før han sto over en død kvinnekropp og pustet tungt. Etterpå begravde han likene i kjelleren under huset.
Etter som han ble eldre, mistet musklene noe av kraften. En gang måtte han gå på kontoret med kloremerker i ansiktet; kvinnen hadde kjempet mot med en styrke som overrasket ham. Neste år fant han på å gi den utvalgte kvinnen sodium amytol, et stoff han noen ganger brukte under avhøringer. Da gjorde kvinnen ikke lenger motstand, og hun snakket ikke til ham, hvis han da ikke spurte om noe hun visste svaret på.
Omhyggelig valgte han ut de kvinnene som skulle få æren av å bære drikkofferet frem for Mithra. Haoma, udødelighetens drikk, bare de reneste mennesker utføre gjennom dette ritualet uten å bli straffet. Fra Mithra kunne man vente seier og visdom, og hans raseri over de urene var nådeløst.
Etter hvert sluttet han å begrave kroppene i kjelleren. Det var fullt der, og dessuten var han ikke så sterk som før. Mithra fikk bygd en garasje inntil huset; gjennom en dør kunne han bære kroppene usett ut til bilen. Han kjørte dem ut i skogen utenfor Steinbyen og dumpet dem i natten.
De første årene hadde han fryktet at noen ville oppdage og misforstå hendelsene. Til slutt forsto han sannheten. Mithra sto ikke på gal side av Loven, han var Loven.
Mithra eide en hemmelig frykt. Han hadde knust mange menn og mange kvinner, han husket ikke alle, men i drømmene smeltet de glemte ansiktene sammen til ett ansikt. Mithra fryktet ikke noe enkeltmenneske. Han fryktet at dette drømmevesenet skulle tre ut fra fortidens skygger og kreve hevn.